GuideFotoskolen - Del 2

Vi hjelper deg i kamerajungelen

Entusiastkompakt? Speilløst? Systemkamera? Ta det med ro, vi forklarer hva det betyr.

Systemkameraer

Hva er egentlig et systemkamera?

Noe av det første du må ta stilling til hvis du går inn på en nettbutikk for å finne et kamera, er om du vil hat et kompaktkamera eller et systemkamera. Siden også systemkameraer kan være kompakte, har noen nettbutikker kategorien kompakte systemkameraer.

Systemkameraer er kameraer der elementer som optikken kan byttes ut etter behov. Foto: Kristoffer Møllevik

Et systemkamera er egentlig et kamera som består av flere komponenter som til sammen utgjør et kamerasystem. I de fleste tilfellene betyr det at det er mulig å bytte ut optikken (altså det som populært, men feilaktig ofte blir kalt «linsa»), men det kan også være mulig å bytte ut eller legge til andre komponenter, som for eksempel søker, ekstra batterigrep, trådutløser, objektivadaptere, ekstern blits, filtre og så videre.

Hvor lang listen blir kommer an på hvilket kamera det er snakk om, og hva vi regner som tilhørende til kamerasystemet, og hva vi regner som «annet tilbehør».

Systemkameraer deles ofte inn i speilreflekser, speilløse systemkameraer og kompakte systemkameraer (selv om hva som er «kompakt» kommer litt an på hvem du spør). Dette er kameraer som er best egnet for personer med en utpreget fotointeresse, eller behov for særlig kontroll over bildene. I noen tilfeller kan vi få de samme mulighetene i et avansert kompaktkamera som i et systemkamera, men altså ikke muligheten til å bytte optikken. Hvis du for eksempel trenger et lyssterkt teleobjektiv som forstørrer mye, er systemkameraer kategorien for deg.

Du ikke ha et systemkamera for kunne styre for eksempel lukker, blender og ISO. På neste side skal vi ta en titt på de andre alternativene »

Digitalt speilreflekskamera - DSLR

Canons «semiproffe» EOS 70D poserer her sammen med Nikons retromodell Nikon DF. Begge er speilreflekser, selv om noen kanskje forbinder DF-ens retroutseende mer med speilløse kameraer. Foto: Kristoffer Møllevik

Denne kameraklassen forkortes ofte «DSLR», som står for Digital Single Lens Reflex. Den digitale biten er forholdsvis enkel å forstå, det har å gjøre med at før digitalkameraene kom på banen, fantes det analoge «SLR»-er.

Prinsippet med et speilreflekskamera er at lyset som danner bildet, går inn gjennom linsene i objektivet, og treffer et speil foran bildebrikken. Bildet som lyset danner reflekteres så opp til et prisme som sitter i kameraets prismehus, og derifra ut søkeren (den greia du setter øyet mot) slik at vi kan se det. Når vi tar et bilde løfter kameraet speilet opp, slik at lyset kan passere rett til bildebrikken (eller filmen, hvis det er et analogt kamera), og slipper det ned igjen når eksponeringen er ferdig.

Hvis du lurer på hva en eksponering er bør du sjekke ut den første artikkelen i denne serien (Tek Ekstra) »

Disse kameraene har flere knapper og kontrollhjul enn mindre og billigere speilreflekser, selv om akkurat DF-en har noe mer gammeldagse kontrollere enn hva som er vanlig. Flere knapper gjør (som regel) betjeningen enklere og raskere.Foto: Kristoffer Møllevik

Poenget med hele denne komplekse operasjonen er at det bildet du ser i søkeren, er det samme som du får på brikken (eller filmen). Det er litt sånn «what you see is what you get», rent komposisjonsmessig i alle fall. Det vil si at de ulike bildeelementenes plassering i forhold til hverandre, og i forhold til bildekantene, blir slik som du ser i søkeren. Og siden det du ser i realiteten bare er reflektert lys, oppdateres jo bildet i søkeren med lysets hastighet, noe som lenge gjorde en slik optisk søker mye bedre enn de elektroniske alternativene.

En ulempe med den optiske søkeren er at det er veldig begrenset hva slags informasjon som kan legges oppå bildet, og vi får ikke forhåndsvist eksponeringen, slik vi kan få med en elektronisk søker.

Hvis du vil vite mer om hvordan det er å fotografere med et speilreflekskamera anbefaler vi deg at du sjekker ut noen av disse testene:

Canon EOS 100D - Knøttliten og knallgod »

Canon EOS 70D - Et godt valg for både proffer som dedikerte amatører »

Canon EOS 5D Mark III - Kanskje det mest populære proff-kameraet på markedet »

Pentax K-3 - Hardført og godt kamera, fullstappet av funksjonalitet »

Nikon D5200 - Mange sterke sider og ingen skavanker »

Nikon D7100 - Super bildekvalitet, uten at det koster skjorta »

Nikon DF - Fullformats DSLR i gammel drakt »

Speilløst systemkamera

Når vi fjerner speilsystemet, kan størrelsen reduseres. Noen har innebygd søker, andre har søker som ekstrautstyr, og en del har bare skjerm. Foto: Kristoffer Møllevik

Speilløse systemkameraer er, som navnet tilsier, systemkameraer som har droppet systemet av speil og prismer som speilreflekskameraene bruker. I stedet passerer lyset fritt gjennom objektivet og rett på bildebrikken. Bildebrikken oversetter lyset til digital informasjon, som vi kan se som et bilde på en skjerm bak på kameraet, eller på en mindre skjerm inne i det som da blir kalt en elektronisk søker.

Dette gjør det mulig for oss å se bildet slik det faktisk er, uten behovet for plass til speilsystemer og prismer. Dermed kan kameraene lages mindre, og mer kompakte. Og det er noen andre ulemper som speilet i et systemkamera forårsaker, som vi unngår med speilløse kameraer.

Siden speilet er en bevegelig del som må bevege seg svært raskt, forårsaker det litt vibrasjon i kameraet. Denne vibrasjonen kan kameraprodusentene kompensere for, og da blir kamerahuset noe større. Speilet lager også mye lyd når det slår opp og ned, som kan virke veldig forstyrrende når du tar bilder av dyreliv, eller i situasjoner der du ganske enkelt ikke har lyst å bråke for mye. Det kan være en stille konsert, et bryllup eller noe lignende.

Dette unngår vi altså med et speilløst systemkamera, og hvis det i tillegg bruker en elektronisk lukker, er kameraet praktisk talt lydløst når vi tar bilder. De mekaniske bevegelsene i et speilreflekskamera begrenser også hvor rask lukkertid vi kan bruke, og hvor mange bilder kameraet kan ta i sekundet. Canons monster av et speilrefleks, EOS-1D X, kan ta opp til 14 bilder i sekundet, og er dermed eksepsjonelt rask til speilrefleks å være. Dette gjør det til mange sportsfotografers drømmekamera, men det må se seg grundig slått av Nikons nye Nikon 1 J5, som kan ta opp til 60 bilder per sekund. Så lenge minnekortet henger med i alle fall.

For å vite mer om forskjellen på en mekanisk og elektronisk lukker anbefaler vi igjen at du sjekker ut del 1 av denne serien (Tek Ekstra) »

Systemkameraer trenger ikke være store: Bare ett av disse er et systemkamera, det andre er en såkalt «entusiastkompakt». Foto: Kristoffer Møllevik

En annen fordel med disse kameraene er at vi kan få bildet vi ser til å være en forhåndsvisning av eksponeringen, slik at vi kan se på skjermen om vi over- eller undereksponerer. Vi kan også få funksjoner for fokusassistanse som peaking eller et forstørret bilde-i-bildet. Dette gjør det mye lettere å fokusere manuelt i tilfeller der autofokusen får det for vanskelig.

Hvis du vil vite mer om hvordan det er å jobbe speilløst anbefaler vi disse testene:

Canon EOS M3 - Et lenge forventet speilløst fra Canon »

Fujifilm X-T1 - En imponerende kraftplugg som gjør det meste godt »

Olympus PEN EP-5 - Suverent og lekkert kamera som er lett å like »

Sony A7s - Ekstrem ytelse i dårlig belysning »

Ulemper med speilløst

Ok, så speilløse systemkameraer veier mindre, lager mindre lyd, kan ta raskere bildeserier på kortere lukkertid og vi kan få mye mer informasjon og hjelpemidler inn i søkeren. Men det er kanskje to store ulemper som fortsatt holder det speilløse markedet tilbake: Batteritid, og visningsforsinkelse.

Siden de speilløse kameraene baserer seg på å vise deg hva du tar bilder av elektronisk, må kameraet jobbe med dette hele tiden det er på. Det vil si at bildebrikken, søkeren, skjermen bruker strøm, samtidig som prosessoren jobber konstant med å oversette informasjonen bildebrikken samler til et bilde du kan se i søkeren eller på skjermen. Og dette skal den helst jobbe med raskt nok til at visningsforsinkelsen ikke blir plagsomt stor.

Sammenligner vi batteritiden på populære speilløse modeller som Sony A7 II, Olympus OM-D E-M5 Mark II og Fujifilm X-T1; med de markedsledende speilrefleksene fra Canon og Nikon, finner vi ut at både Canon 5D Mark III og Nikon D7100 klarer omtrent 950 bilder på ett batteri, mens de tre speilløse ikke får presset ut mer enn henholdsvis 350-, 310- og 350 bilder. Dette er målt med CIPA-metoden, som i korte trekk måler batteritiden under ekstra strømkrevende bruk. Jevnt over pleier vi å få flere bilder ut av kameraet enn CIPA-tallene, men likevel, det er stor forskjell.

Visningsforsinkelse, eller «lagg», oppstår når det som den elektroniske søkeren og/eller skjermen viser deg er litt forsinket, slik at bildet ser ut til å «henge litt etter». Det kan også være at oppdateringsfrekvensen på visningsbildet er for lav, slik at bevegelsene du ser i kameraet (eller gjør med kameraet) blir hakkete. Dette kan særlig være et problem når det er lite lys. De speilløse kameraene har blitt mye bedre på dette de siste par årene, men kan fortsatt ikke konkurrere med den optiske søkeren til et speilreflekskamera, som «oppdaterer» seg med lysets hastighet.