Disse 10 datamaskinene revolusjonerte verden

Hvor mange av de gamle maskinene kjenner du igjen?

Joachim Froholt

24. mars 2015, 18:00

Lagre artikkel

Datamaskinen er en gammel oppfinnelse. Den første programmerbare og fullstendig automatiske digitale datamaskinen ble laget i Tyskland under andre verdenskrig, og designet av ingeniøren Konrad Zuse. På førti, femti og sekstitallet ble datamaskinene stadig mer avanserte, men felles for dem alle var at de var gigantiske og/eller svært dyre. Den første datamaskinen som kan kategoriseres som en «desktop»-maskin var italienske Programma 101, fra Olivetti. Den kom i 1964, og ser ut som et svært, gammeldags kassaapperat.

I 1970 kom amerikanske Datapoint 2200, den første «personlige datamaskinen». Den hadde ordentlig tastatur, innebygd skjerm, og hele 2 kilobyte med minne. Egentlig var den ment som en terminal man kunne koble seg på datidens stordatamaskiner med, men den fungerte som et frittstående system også – noe den ofte ble brukt som. Som alle datidens datamaskiner var den kun ment for store organisasjoner og selskaper, med dype lommer.

På syttitallet sank prisene gradvis, og hjemmerevolusjonen startet på mange måter med Altair 8800. Denne maskinen ble solgt som et byggesett, via postordre. Designerne håpet at de ville selge noen hundre sett til hobby-brukere verden over – men solgte tusenvis i løpet av den første måneden alene. Snart ble Altair 8800 fulgt av flere byggesett-maskiner, inkludert den originale Apple-datamaskinen. Den kom i 1976. For at datamaskinen skulle finne veien til de tusen hjem kunne den imidlertid ikke selges som byggesett for nerder. Den måtte være et produkt alle kunne bruke.

Her er de tidlige plattformene som la grunnlaget for at datamaskinen i dag er allemannseie.

Slik virker en datamaskin – med Commodore PET i hovedrollen.

Datamaskinens inntog i de tusen hjem startet med det som senere har blitt referert til som «treenigheten fra 1977». Dette året ble nemlig tre mikrodatamaskiner lansert i løpet av et kort tidsrom. Disse var Commodore PET, Apple II og TRS-80. Den som først ble annonsert var Commodore PET. Commodore var egentlig en kalkulatorprodusent, grunnlagt av den polske Auschwitz-overleveren Jack Tramiel, og i stor grad eid av investoren Irving Gould. Commodore PET var deres første datamaskin. Den slet litt på det amerikanske markedet, men ble til gjengjeld den første skikkelig populære mikrodatamaskinen i Europa.

Commodore PET ble i likhet med mange andre tidlige datamaskiner solgt som én stor boks, med skjerm, kassettspiller og tastatur integrert. Denne 8-bits-maskinen hadde en MOS Technology 6502-prosessor som kjørte med en klokkehastighet på 1 MHz, og den billigste utgaven hadde 4 kilobyte minne. Skjermen var sort/hvitt, og kunne kun vise tekst og tekstbasert grafikk. Dette gjorde den heller dårlig egnet for spill. Maskinen hadde i utgangspunktet heller ingen lyd, men fikk senere en «beeper». Den kom med støtte for alt fra modem til diskettstasjon og harddisk.

En av de viktigste suksessene for Apple II var det første regnearkprogrammet, Visicalc.

Kameratene Steve Jobs og Steve Wozniak begynte å samarbeide mens Jobs var ansatt hos spillpionéren Atari. Jobs fikk i oppdrag å designe maskinvaren til arkadespillet Breakout, men fikk den mye mer teknisk begavede kameraten Wozniak til å gjøre jobben. Den gjorde Wozniak så godt at Jobs fikk en bonus på 5000 dollar – som han aldri nevnte for kameraten. Da Wozniak designet byggesett-datamaskinen Apple I var det Jobs som kom på ideen om å selge den. Sammen med Ronald Wayne startet de Apple i 1976. Apple I ble en rimelig suksess, som la grunnlaget for oppfølgeren Apple II. Igjen var det Wozniak som sto for designen, og Jobs som sto for salget – noe han gjorde svært godt, for Apple II ble en populær plattform.

Maskinvarespesifikasjonene til Apple II var ikke spesielt ulike de vi fant i Commdore PET. Hovedprosessoren var lik, og den billigste utgaven kom med 4 kilobyte minne. De grafiske egenskapene var imidlertid bedre. Maskinen hadde både tekstmodus og grafikkmodus. I grafikkmodus kunne den vise skikkelige (om enn fryktelig enkle) tegninger. Den kunne til og med vise farger, selv om fargeutvalget var forferdelig og det var rigide regler for hvordan de kunne vises. Dette gjorde Apple II til en mer populær plattform for spill enn Commodore PET. Den var imidlertid også svært dyr – den kostet 1298 dollar ved lansering, og om en tar inflasjon i betrakning tilsvarer det over 40 000 norske kroner i dag.

Historien om TRS-80.

Apple II er i dag den klart mest kjente av de tre pionerene fra 1977, men den var ikke den mest populære. Det var TRS-80 – skjønt som økenavnet «Trash 80» indikerer er det kanskje en god grunn til at den ikke huskes så godt. TRS-80 ble produsert av Tandy, og solgt gjennom deres Radio Shack-kjede. Maskinen var hjertebarnet til Don French, John Roach og Steve Leininger, som i starten møtte stor motstand i det konservative selskapet. Det hjalp neppe at den første prototypen deres krasjet nesten umiddelbart da de viste den til sjefen, John Tandy. Men prosjektet kom gjennom, og den endelige datamaskinen ble aggressivt markedsført i selskapets over 3000 butikker. Radio Shack inviterte dessuten brukerne til å lage sine egne programmer og spill, som så ble solgt i butikkene deres. Dermed fikk TRS-80 raskt et stort og lett tilgjengelig programvarebibliotek. Resultatet var en storselger.

Radio Shack høres neppe ut som et merkenavn for dyre ting. Det var det heller ikke, og TRS-80 var den klart dyreste gjenstanden selskapet solgte. Men den var betydelig billigere enn Apple II, og kostet kun 599 dollar med monitor og kassettspiller. Grunnen? Kostnadskutt over absolutt hele fjøla. Tandy tok snarveier med både konstruksjonskvalitet og funksjonalitet. «Monitoren» var egentlig en lettere modifisert utgave av butikkens billigste sort/hvitt-TV, og kassettspilleren ble utviklet på samme måte. Faktisk hadde ikke Radio Shack giddet å fjerne volumkontrollen, så brukerne måtte manuelt stille volumet slik at den fungerte. Heldigvis spøy maskinen ut så mye radiofrekvensforstyrrelser at de bare var å sette en radio i nærheten, så hørte man den digitale lyden fra kassettspilleren. Maskinens prosessor var imidlertid ganske rask – det var en Zilog Z80 med en klokkehastighet på 1,75 MHz.

Som denne reklamen viser, ble datidens datamaskiner ofte reklamert som glimrende læringsverktøy.

Atari var verdenslederen på spill. Deres arkadespill preget spillehallene, og Atari 2600 fra 1977 var den mest populære spillkonsollen på markedet. De jobbet med en oppfølger til Atari 2600 da selskapets nye sjef, Ray Kassar, la merke til det nye markedet for hjemmedatamaskiner. Dette ville han ha en bit av, og konsollen ble til en datamaskin. Dermed måtte Ataris ingeniører utvide systemet til å støtte tekstbasert grafikk, samt skrivere og andre typer utvidelser som var naturlige for en datamaskin. Atari endte opp med å lansere to modeller, 400 og 800, i november 1979. Egentlig skulle navnet vise til mengden internminne i maskinene, men på grunn av fallende RAM-priser endte begge opp med 8 kilobyte.

Begge modellene kom i svære, solide bokser med integrert tastatur og åpning for elektroniske kassetter slik konsollspill ble lansert på. 400 hadde et billig membran-tastatur, mens 800 hadde et skikkelig mekanisk tastatur. Ettersom systemet i utgangspunktet var utviklet som en konsoll, var de grafiske egenskapene betydelig bedre enn de vi fant i de andre datamaskinene på denne tiden. Dette var ikke minst takket være to mikroprosessorer skreddersydd for grafikk – ANTIC og CTIA. Disse sikret blant annet at maskinen kunne vise og manipulere avanserte «sprites», altså todimensjonale figurer som kunne flyttes fritt rundt på skjermen. I tillegg hadde plattformen relativt gode lydegenskaper, og en MOS 6502-prosessor på 1,79 MHz. Dermed kunne den levere actionspill som ikke var langt unna de man fant i datidens spillehaller.

Legendariske Jim Butterfield presenterer Commodore 64 (programmet varer i to timer).

Commodore PET ble etterfulgt av den betydelig mer populære VIC-20 i 1981, og allerede året etter kom Commodore 64. Den var en videreutvikling av selskapets tidligere plattformer, inkludert en Japan-eksklusiv spillkonsoll ved navn Commodore Max Machine. Den kombinerte solid maskinvare med en relativt lav pris, og ble solgt i ordinære supermarkeder i stedet for nisjebutikker. Commodore-sjefen Jack Tramiels slagord var «datamaskiner for massene, ikke klassene», og den strategien fungerte. Commodore 64 ble den bestselgende mikrodatamaskinen noensinne, mye takket være den store mengden spill som kom til plattformen. Den gjorde det spesielt godt i Europa, et marked konsollmakerne tradisjonelt ikke hadde så mye til overs for. Her til lands var Commodore 64 den mest populære plattformen på åttitallet. Den holdt faktisk koken helt til Commodore gikk konkurs i 1993.

Tallet 64 refererer til mengden RAM – 64 kilobyte. Maskinen kjørte på oppfølgeren til MOS 6502, nemlig en MOS 5210 som hadde en klokkehastighet på 1.023 MHz (0.985 MHz i PAL-regionen). Takket være dedikerte mikrobrikker kunne den skilte med både gode grafiske egenskaper og overlegne lydegenskaper, men når sant skal sies var den ikke noe beist av en maskin. Den var jevnt over god, men flere av datidens konkurrenter var betydelig mer teknisk avanserte. En av nøklene til maskinens suksess var at den var designet for bruk med ordinære TV-apparater, og kjøperne slapp derfor å punge ut i dyre dommer for en dedikert monitor (selv om det også fantes). I årenes løp ble Commodore 64 relansert i flere utgaver, og kom til og med som en «bærbar» maskin ved navn Commodore SX-64. Den veide 10,5 kilo, og hadde knøttliten monitor og gigantisk diskettstasjon integrert.

• Se Tek.no pakke opp VIC 20, forgjengeren til Commodore 64

Vår reise gjennom tiden fortsetter på side to, med plattformer som Spectrum, Macintosh og Amiga

Stephen Fry presenterer ZX Spectrum på Stephen Frys 100 best Gadgets.

Britene skapte flere datamaskinplattformer, og mange nordmenn som vokste opp på åttitallet kjenner nok til navn som Amstrad, Acorn og BBC Micro. Men den mest kjente av de britiske åttitallsmaskinene var Sinclairs ZX Spectrum. Sinclair Research ble dannet i 1973 i Cambridge, av den eksentriske oppfinneren Clive Sinclair. Deres første datamaskin var ZX80, som kom i 1980. I 1982 kom ZX Spectrum, som i Storbritannia ble en skikkelig konkurrent til Commodore 64. Dette handler først og fremst om den lave prisen – britenes kjøpekraft var langt lavere enn amerikanernes, og Sinclair kuttet kostnader i hytt og pine. Strategien fungerte godt, og maskinen solgte over fem millioner eksemplarer. Suksessen skulle imidlertid ikke vare. Clive Sinclair, som ble slått til ridder i 1983, kastet nemlig bort store pengesummer på å utvikle et utrolig upraktisk og utvilsomt livsfarlig elektrisk kjøretøy ved navn Sinclair C5. Det floppet totalt.

ZX Spectrum kom i form av et lite tastatur med gummitaster, og var kompakt selv etter nåtidens målestokk. Inni kjørte en Zilog Z80-prosessor med en klokkehastighet på 3,5 MHz, og maskinens første utgaver hadde 16 eller 48 kilobyte minne. Ingen av delene var mye på den tiden, og for å spare minne brukte maskinen en uvanlig måte å vise grafikk på. Skjermen ble delt opp i ruter på 8 * 8 piksler, og hver av disse rutene kunne kun inneholde to ulike farger. Som resultat fikk vi en effekt som kalles colour clash, og dermed kan enhver som har vært med en stund lett gjenkjenne et Spectrum-spill. I likhet med Commodore 64 fungerte Spectrum med ordinære TV-apparater.

En ung Bill Gates skryter av MSX i forbindelse med den britiske lanseringen.

I 1983 hadde Microsoft allerede rukket å bli en storspiller i dataindustrien, blant annet fordi det var deres utgaver av det populære programmeringsspråket BASIC man fant i mange av mikrodatamaskinene på markedet. De forsøkte seg også med sin egen datamaskinplattform, nemlig MSX. Dette var hjertebarnet til Kazuhiko Nishi, visepresident hos Microsoft Japan og sjef i ASCII Corporation. Hans mål med plattformen var å skape én standardplattform som alle kunne bruke, og poenget var at ulike fabrikanter kunne lage deres egne maskiner og tilleggsutstyr som alle skulle være kompatible med hverandre. MSX ble en ganske populær plattform i Japan, og kjente spillserier som Metal Gear debuterte på denne plattformen. I vesten uteble imidlertid suksessen.

MSX var ikke én maskin, men mange. MSX-standarden ble formelt annonsert 27. juni 1983, og var i utgangspunktet basert på konfigurasjonen til en mindre kjent plattform ved navn Spectravideo 328. De ulike komponentene skulle være lett tilgjengelige. Hovedprosessoren var en Zilog Z80 med en klokkehastighet på 3.58 MHz, og grafikkbrikken var en Texas Instruments TMS9918 med 16 kilobytes videominne. Lyden ble skapt av lydbrikken AY-3-8910, som man også fant i konsoller som Intellivision og Vectrex, samt datamaskiner som ZX Spectrum. De japanske produsentene inkluderte Sony, Sanyo, Mitsubishi, Toshiba, Hitachi, Panasonic, Canon, Casio og flere andre selskaper. I vesten kom produsenter som Philips og Spectravideo med egne varianter. MSX fikk også flere oppgraderte modeller.

Den legendariske 1984-reklamen sier fint lite om Apple Macintosh. Men den solgte maskiner som bare det.

I 1979 reiste gruppe Apple-folk, inkludert Steve Jobs og Jef Raskin, til Xerox. Der fikk de leke med Xerox Alto, en grensesprengende personlig datamaskin som debuterte allerede i 1973, men som aldri ble et kommersielt tilgjengelig produkt. En av innovasjonene til Alto var at den hadde et grensesnitt som brukte mus, og Jobs ble raskt musefrelst. Apple levde godt på inntektene fra Apple II, som ble relansert i stadig nye og bedre utgaver. Macintosh, den første datamaskinen for massemarkedet som hadde et musebasert grensesnitt, ble deres neste storsuksess. Macintosh-prosjektet ble igangsatt av Jef Raskin i 1979, som ledet det frem til 1981 da han forlot Apple etter en konflikt med Jobs. Da tok Jobs over. Macintosh ble lansert i 1984, og takket være smarte reklamekampanjer – inkludert en legendarisk reklamesnutt regissert av ingen ringere enn Ridley Scott og sendt i pausen på Super Bowl – solgte maskinen svært godt.

Den første Macintosh-modellen var rådyr – det er tross alt Apple vi snakker om – men ytelsen sto ikke i stil til prisen. Den hadde bare dobbelt så mye minne som en Commodore 64, altså 128 kilobytes, og den høye skjermoppløsningen på 512×342 piksler ble mindre imponerende når man tenker på at alt var sort/hvitt. Macintosh hadde ingen harddisk, og diskettene hadde bare plass til 400 kilobytes. Hvis du skulle oppgradere den, måtte du pent ta den med til en autorisert Apple-forhandler. Prosessoren var rimelig rask – en Motorola 68000 klokket til 7.8336 MHz – men på grunn av maskinens design var den praktiske ytelsen betraktelig lavere. Heldigvis tok det ikke lang tid før Apple lanserte forbedrede versjoner av Macintosh. Det var uansett det grafiske grensesnittet som sikret plattformens suksess. I en tid der konkurrentene kun brukte tekst, ble Macintosh massemarkedets introduksjon til den typen grensesnitt vi fortsatt bruker på datamaskinen.

Andy Warhol maler Debbie Harry på Amiga.

Få enkeltplattformer representerer et like stort steg fremover som Amiga gjorde da den første modellen ble lansert. Amiga var den første virkelige multimediedatamaskinen. Det meste av det vi bruker PC-en, Mac-en eller nettbrettet til i dag, kunne Amiga gjøre i 1985, om enn i litt enklere format. Historien om Amiga starter noen år tidligere, med en uavhengig gruppe investorer som ville lage egen konsoll. Prosjektet ble ledet av Atari-veteran Jay Miner. Han hadde allerede stått for de innovative grafikksystemene til Atari 400 og 800, og insisterte på at konsollen skulle kunne utvides til en datamaskin. I 1983 krasjet konsollindustrien i USA, og det var en enkel sak å gjøre Amiga til en datamaskin i stedet for en konsoll. Men utviklerne holdt på å gå tom for penger, og var desperate etter en avtale med et stort selskap. Både Atari og Commodore var interesserte, men det var Commodore som til syvende og sist stakk av med premien.

Amiga skiltet med betydelig heftigere grafikk- og lydegenskaper enn konkurrentene, noe som gjorde at mange så på den som en spillmaskin. Du vet hvordan den første versjonen av Macintosh hadde sort/hvitt-grafikk? Amiga hadde 4096 farger, og i praksis kunne den bruke 32 eller 64 farger samtidig. Den hadde 4 kanalers stereolyd, 256 kilobyte minne og en Motorola 68000-prosessor som kjørte på 7.16 MHz. Brukergrensesnittet Workbench var grafisk og musedrevet, og maskinen kunne kjøre flere programmer samtidig – «multitasking». Det var imidlertid ikke den første Amiga-modellen som slo gjennom, men «oppfølgeren» Amiga 500. Den hadde 512 kilobyte med minne, og flere andre forbedringer.

Atari ST på The Computer Chronicles.

Atari ST starter med Amiga. Den tidligere Commodore-sjefen Jack Tramiel hadde blitt sparket fra sitt eget selskap, og svarte med å kjøpe datamaskindivisjonen til konkurrenten Atari. Amiga-gjengen, som hadde røtter hos Atari, hadde lånt 500 000 dollar av selskapet under den forutsetning at hvis de ikke klarte å betale tilbake innen fristen, skulle Atari overta alle teknologiene deres. Men så kom Commodore inn i siste sekund. De ordnet opp i gjelden, og snappet Amiga rett foran Tramiels øyne. Han var rasende, og satte alle kluter til for å skape en reell konkurrent til Amiga. Den fikk navnet Atari ST, og ble utviklet på rekordtid – faktisk kom den ut samme år som Amiga. Atari ST opplevde solid suksess på markedet, men den slet med å tiltrekke seg de viktigste tredjepartsutviklerne. Det var et problem den delte med Amiga.

Atari ST var et billigere alternativ til Amiga og Macintosh, og hadde egenskaper som nesten var på høyden med de man fant i Amiga. Den hadde 512 farger og kunne maksimalt vise 16 av dem samtidig. I likhet med Macintosh og Amiga brukte den Motorola 68000-prosessor, her klokket til 8 MHz. Det var med andre ord en rask maskin. I tillegg hadde den én fordel – innebygde MIDI-porter. Dette gjorde den til en favoritt hos musikere. Atari rakk ikke å lage noe eget grafisk operativsystem fra bunnen av, og var i forhandlinger med Microsoft om å få en tidlig utgave av Windows på maskinen. De endte imidlertid opp med GEM, som egentlig var utviklet som et grafisk grensesnitt for operativsystemet CP/M. Det grafiske grensesnittet førte til at maskinen fikk kallenavnet «Jackintosh» i deler av den amerikanske teknologipressen.

Amiga, Macintosh og Atari ST dominerte hjemmedatamaskin-markedet i mye av åttitallet, samtidig som eldre maskiner som Commodore 64 holdt koken hele tiåret. Men samtidig vokste en annen plattform gradvis frem, nemlig den IBM-kompatible PC-en. Den første IBM-PCen kom i 1981, med tre forskjellige operativsystemer tilgjengelig. Det billigste var MS-DOS fra Microsoft, og avtalen mellom de to selskapene tillot Microsoft å selge sitt MS-DOS til andre produsenter også.

I motsetning til de andre systemene på markedet brukte ikke IBMs PC unik maskinvare, og den var designet på en slik måte at brukerne kunne bytte ut de individuelle komponentene som de ville. Dermed var det lett å lage mer eller mindre kompatible maskiner, og det tok ikke lang tid før IBMs PC ble fulgt av mengder av «kloner» som brukte MS-DOS.

Den IBM-kompatible PC-en ble først og fremst brukt som et verktøy – IBM står tross alt for «International Business Machines». Men flere og flere tok jobben med seg hjem, og dermed kom behovet for spill og annen underholdning for plattformen. I starten var den svært dårlig egnet til slikt, men etter hvert fikk den mer og mer avanserte standarder for grafikk, samt lydkort som gjorde at man kunne bytte ut pipelydene med ekte musikk. I tillegg fikk MS-DOS sitt eget grafiske grensesnitt, i form av Windows. Den første versjonen av Windows kom i 1985, men det var først med Windows 3 i 1990 at systemet virkelig ble populært.

Historien om Windows er også ganske spennende
Slik har Windows utviklet seg gjennom tidene

Les også

Lagringsplass kostet én million ganger mer i 1984

9. mars 2016

Denne spillkonsollen kommer med 1000 retro-spill innebygd, og håver inn fra folkefinansiering

27. feb. 2016