Til Lofoten med 5D Mark IV
Vi tok Canons populære fullformatskamera på tur.
Nylig fikk jeg verdens fineste påskudd til å leke meg med kamerautstyr fra Canons øverste hylle, for da jeg fikk beskjed om at jeg skulle dekke Nordland for i årets Dekningstest, gikk tankene raskt til det som på mange måter er toppen av kransekaka her oppe: Lofoten.
Jeg kom raskt frem til at jeg måtte tilbakelegge i nærheten av 1900 kilometer, fordelt på 5 dager, med Lofoten som selve rosinen i pølsa. Med andre ord en skikkelig road-trip som burde by på noen aldeles utmerkede foto-muligheter, spesielt med utstyret i orden. Og det er jo en gyllen anledning til å spørre Canon om å låne deres kanskje mest populære fullformatskamera, EOS 5D Mark IV.
Hvorfor 5D Mark IV?
En stor del av grunnen er at vi ikke har testa den enda, men det er grovt sett 4 ting som gjør det omtrent perfekt for denne turen:
- Batteritid: Det blir langt mellom lademulighetene siden jeg ikke planlegger å sove innendørs hver natt (så fremt været holder), og da er den gode batteritiden fra et speilreflekskamera god å ha. Et speilløst med mulighet for USB-lading kunne nok også være en mulighet, men på denne turen kommer mesteparten av USB-ladingen til å gå til de to telefonene som omtrent konstant skal måle mobildekningen.
- Vidvinkel: Siden 5D Mark IV er et fullformatskamera, er det spesielt godt egnet for vidvinkeloptikk, noe jeg kommer til å få bruk for tett på den steile Lofot-veggen. Canon har vært hyggelige å låne meg deres ganske så herlige 11-24mm vidvinkelobjektiv, som burde være perfekt utstyrt for jobben. Fullformat: Selv om dagene er lange i Lofoten tidlig i mai, misstenker jeg at den lyssterke fullformatsbrikken kan være fin å ha for stemningsfulle bilder i den blå timen rett etter solnedgangen. Dette gjør jo at kameraet og optikken som hører til blir ganske tungt, men det har lite å si siden jeg ikke planlegger å gå veldig langt fra bilen på denne turen. Dugelig til dyreliv: Selv jeg ser for meg at det blir mest landskap denne gangen, har jeg et håp i bakhodet på å komme tett på en havørn eller noe annet spennende, og kombinert med Canons 100-400mm bør 5D Mark IV takle oppgaven bra. Det kommer nok ikke til å være på linje med de betydelig større 1D-kameraene, men når EOS 80D gjør en finfin jobb med sine 45 fokuspunkter, bør 5D-en klare seg like godt med sine 61.
Hvem, hva, hvor?
Med objektivene jeg allerede har nevnt, har jeg dekket de ytre delene av vidvinkel- og telespekteret, men for mer allsidig bruk tar jeg også med en ganske standard normalzoom. Alt pakkes i en passelig romslig kamerabag, slik at det er lett og oversiktlig tilgjengelig inne i bilen. I tillegg tar jeg med en ryggsekk dersom jeg skulle få behov og tid til å vandre litt. Jeg tviler, men jeg vil heller ha den med og ikke få bruk for den, enn omvendt.
Bildene blir nok i stor grad diktert av hva som finnes langt veien denne gang; kameraet er med på dekningstesten, og ikke omvendt. Men jeg har likevel søkt litt i Flickr, og sett meg om i Google Street-view og i Google Map sin 3D-visning for å få noen generelle ideer. Reine er vel en klassiker, og jeg håper å sitte igjen med et brukbart bilde av Vågakallen (post script: Niks, fikk ikke tid). Utover det må jeg nesten bare ta det som det kommer.
Og med det pakket og klart, hopper jeg i bilen og drar avgårde.
Nytt men kjent
Jeg har såvidt rukket å komme av båten, og nærmer meg Reine, vest i Lofoten, når jeg ser en umiskjennelig, høy og spiss ryggfinne bryte vannoverflaten drøyt 100 meter fra land. Spekkhogger! Og litt lengre inn, tett på land, som også er tett på veien her, er det flere. Fem, seks dyr. Jeg får bilen inn på en rasteplass omtrent tidsnok til å se dem passere, før jeg kaster meg i bilen, snur, og kjører en halv kilometer tilbake til en annen rasteplass ved vannet som de ser ut til å ha kurs mot.
Nybegynnertabben: Jeg har egentlig ikke fått tid til å sette opp kameraet noe særlig og gjøre meg kjent med det enda. Noe som selvsagt kan straffe seg når man plutselig får bruk for det under tidspress. For selv om spekkhoggerne er medgjørlige i den forstand at de følger landet inn mot min nye posisjon, tviler jeg på at jeg får dem til å vente mens jeg fikler med kamerainnstillingene.
Men Canon har egentlig ikke lagt inn noen større overraskelser med 5D Mark IV, og betjeningen er lett gjenkjennelig for de som har brukt et Canon speilreflekskamera tidligere. Omtrent alle viktige funksjoner har en dedikert knapp, slik at vi ikke trenger å være kjentmann nedi menyer og hurtigmenyer for å finne funksjonene vi er på jakt etter, og LCD-skjermen på oversiden av grepet gjør det hele veldig oversiktlig og fint. Eller for å si det med litt andre ord: Kjennskap til tidligere Canon-modeller gjør at jeg raskt finner de innstillingene jeg trenger. Det er som det pleier å være med Canon, ganske så oversiktlig og lett gjenkjennelig.
Neste gang dyrene kommer opp i overflata, står jeg klar så langt ned på de bratte, våte steinene som jeg tør stå med omtrent 60 000 kroner i hendene. Og når jeg sikter inn og fyrer av, er det nok ikke noe tvil for de som står i nærheten at det fotograferes. For her snakker vi mekanisk lukker med stor M, og den høres godt der den «klakker» avgårde i 7 bilder i sekundet. Ikke at det har så mye å si her, det skal nok mer til enn litt kamerastøy for å skremme de flere tonn tunge rovdyrene ute i vannet.
Syv bilder i sekundet er bare akkurat innafor hva som fungerer greit for sport, action og dyreliv, og jeg hadde selvsagt foretrukket at det var nærmere ti. Men fullformats speilreflekser som byr på slik ytelse koster nærmere 60- og 70 000, og 7 bilder i sekundet er hakket bedre enn forgjengerens 6, og bidrar helt klart til å øke allsidigheten til 5D Mark IV.
Nyttige, men ikke uventede forbedringer
Ved siden av den noe raskere skuddtakten, er nok den største forbedringen en ny bildebrikke, der oppløsningen har gjort et solid hopp fra 22- til 30 megapiksler. Så kan man sikker diskutere seg blå på oppløsning versus skuddtakt og buffer, men den økte oppløsningen er unektelig kjekk å ha for å kunne beskjære seg inn i bildet når jeg vil tettere innpå enn hva optikken klarer.
To andre oppgraderinger: GPS og Wi-Fi. Den første er nok veldig fin for fotografer og redaksjoner som tar mange bilder på mange ulike steder, og som kan ha bruk for å sortere bildene like mye etter sted som tid. Den andre er fin for fotografer som trenger å få bildene over på PC-en så raskt som mulig, for eksempel sportsfotografer som sender fortløpende til en nettredaksjon. Utrolig nyttig for de som trenger det, men det er slettes ikke alle.
Noe som hadde vært mer velkomment for mitt bruk, er en fleksibel skjerm. Av en eller annen grunn har ikke Canon gitt 5D Mark IV en slik, selv om det begynner å bli ganske standard ellers. Det hadde gjort fotografering fra stativ mye enklere, og ikke minst vært fint for mer stabilitet under håndholdt videofilming. Riktignok er det berøringsskjerm, som jeg av erfaring vet fungerer veldig fint til fokusering under videofilming takket være Canons Dual Pixel-system.
Kjedelig forutsigbart
Utover det er kameraet nesten kjedelig forutsigbart; på både godt og vondt. De neste dagene på turen går stort sett uten de store overraskelsene. Det går i måker og havørn, fjord, fjell, sjark og tørrfisk. Men uansett hva som dukker opp klarer kameraet seg fint. Fokusen er kjapp og responsiv når det dukker opp en fugl i bevegelse, det dynamiske omfanget er utmerket for landskapsbilder i hardt lys. Jeg merker dog at jeg er blitt mer vant til speilløse kameraer der jeg ser eksponeringen i søkeren, og det tar noen feileksponeringer og litt «chimping» før jeg kommer inn i det igjen. Jeg kan selvsagt bruke «live view»-funksjonen på skjermen, og få en forhåndsvisning av eksponeringen der. Men siden den som sagt ikke er fleksibel, er det ikke en veldig praktisk løsning.
På en måte føles det godt å ha en 5D Mark IV med optikk i kamerabaggen, for det gir meg en følelse av å være klar for alt. Det gir meg igjen en behagelig ro overfor utstyret, og jeg glemmer det rett og slett bort. Det er der når jeg trenger det, og det gjør jobben når jeg trenger det. Ikke så mye mer, men slettes ikke noe mindre. Det eneste skåret i gleden er størrelsen.
Et fullformats, profesjonelt og allsidig brukenes speilreflekskamera vil være stort. Det ligger omtrent i arbeidsbeskrivelsen. Så ikke kom i kommentarfeltet og arrester meg på at jeg ikke kan klage fordi jeg visste hva jeg gikk til. For jeg visste hva jeg gikk til. Men når jeg kommer til fiskeværet Henningsvær etter en lang dag i bilen, gjør størrelsen på kameraet at jeg ikke tar det med når jeg skal ta meg litt tid til å strekke på bena, klarne hodet og se meg rundt. Jeg er ikke på jobb akkurat nå, og hvis jeg ikke vet at jeg skal bruke kameraet, gidder jeg rett og slett ikke.
Jeg tar heller en runde med bilen etterpå og plukker noen kjappe motiver, men jeg merker at fullformat generelt, og fullformats speilrefleks spesielt, ikke innbyr veldig til målløs utforsking.
Alt i alt og oppsummert
Litt som Canon EOS 80D, er ikke Canon EOS 5D Mark IV et kamera som inspirerer meg til å finne frem krigstypene og lage store fine overskrifter. Det revoulusjonerer ikke noe, du vil tro hva dette kameraet får til og ingen hverken gråter eller ler noe sted i brukeropplevelsen. Og det er for så vidt helt greit. For der EOS 80D er en litt kjedelig, men fordømt pålitelig arbeidshest av et speilreflekskamera med APS-C brikke, er EOS 5D Mark IV en litt kjedelig, men fordømt pålitelig arbeidshest av et speilreflekskamera med fullformatsbrikke.
Den type kamera du tar med når du vil ha jobben gjort, og når kvaliteten på bildene er vel så viktig som fotograferingen. Gjerne fordi du er en profesjonell fotograf som ikke tjener penger på at du ser kul ut og koser deg mens du tar bilder, men rett og slett tjener penger på at du tar gode bilder. Kommer jeg til å se mangt et 5D Mark IV i hendene på mang en pressefotograf fremover? Kommer det til å selge (relativt) fordømt godt? Ja, det tror jeg. Svært mange fotografer har allerede objektivparken sin fra Canon, og selv om det dukker opp fristende konkurrenter fra Sony og Nikon, er det så dyrt å skifte system at jeg mange av de som allerede er hos Canon med 5D Mark III, heller oppgraderer til Mark IV enn å hoppe over til for eksempel Sony A7R II.
Men kommer jeg til å kjøpe meg dette og bruke privat? Nei, niks, njet, nope. Det er altfor dyrt, stort og tungt til at jeg ville brukt det til noe annet enn i jobbsammenheng. Men du verden så herlig å få låne det likevel, ikke minst med den gode optikken.
Du kan lese om flere andre kameraer i testarkivet vårt »
Og les gjerne hva vi synes om Panasonics flaggskip »
Post script: Hva f@3n var dette for slags test?
Vi forsøker å dekke så mye vi kan her på Tek.no, men vi er et ikke ubegrenset antall skribenter, og selv om vi dekker mye, kan vi selvsagt ikke dekke alt. Det betyr at vi må gjøre prioriteringer, og dette var en slik.
Canon 5D Mark IV er, til tross for 5D-seriens popularitet blant profesjonelle fotografer, nettopp et kamera for profesjonelle brukere. Og selv om det selvsagt finnes unntak, mener vi at de fleste som ikke planlegger å tjene en større del av inntekten sin med kameraet, vil få like stor glede av et kamera som koster under halvparten av 5D Mark IV's prislapp på nær 40 000 kroner.
Men vi har jo en del særlig spesielt interesserte lesere også, så løsningen er rett og slett at vi har brukt litt mindre tid på det enn de andre kameraene vi tester. Så selv om vi har lekt med og sett på kameraet, er dette altså ikke en grundig test. Så ikke kjøp kameraet og kom tilbake og klag på at vi har glemt å si dét og dét og dét. Vi forsøker ikke å gi deg all informasjonen du trenger for å finne ut om du skal kjøpe dette foran noen andre kameraer. Dette var ganske enkelt bare undertegnedes opplevelse med Canon EOS Mark IV; mitt inntrykk og mine tanker om kameraet etter å ha hatt det med på tur.
