Tek.no

Feature Tsjernobyl - 30 år siden

1989: – Kaninene er store som griser og kuene har to hoder

Vi dro til Tsjernobyl for å sjekke om ryktene var sanne.

Shutterstock
19 Jan 2016 12:07

I år er det 30 år siden den utenkelige katastrofen: 26. april 1986, rett før 02:00, eksploderte Reaktor 4 i det enorme kjernekraftverket ved byen Tsjernobyl, seks mil fra millionbyen Kiev i Ukraina.

Dette skulle vise seg å ha stor innvirkning på vårt forhold til kjernekraft. Men hva skjedde egentlig i den første tiden etter eksplosjonen?

Norske tabloidaviser har aldri solgt flere eksemplarer enn i dagene etter eksplosjonen i Tsjernobyl. VG kunne melde at enorme antall døde ble lagt i blykledde kister og begravd på spesielle steder for farlig avfall. Rykter om misdannede dyr og mennesker dukket opp på løpende bånd nesten umiddelbart etter ulykken. Dødstallene var angivelig oppe i flere tusen, og ryktene ble stort sett stående uimotsagt, siden Sovjetsamveldet fremdeles var et lukket samfunn.

Tsjernobyl, rett i nærheten av byen Pripyat i Ukraina.
CC BY-SA 3.0

Det skulle endre seg i årene som kom. Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov var i ferd med å gjennomføre perestrojka (omstrukturering) og ikke minst glasnost (åpenhet). Resultatet av dette var blant annet at det offisielle sovjetiske nyhetsbyrået Tass i 1988 kunne publisere reportasjer om muterte dyr og mennesker: I artikler som gikk verden rundt, ble det rapportert om kaniner så store som griser, hester med to og flere hoder, og villsvin på størrelse med kuer. Propagandamaskinen til Sovjetunionen kunne endelig fråtse i sensasjoner som før var totalt tabu i SSSR.

Men hvor mye av dette var sant?

Jakten på sensasjonsnyhetene

I 1989 jobbet jeg som frilansjournalist. Samtidig hadde jeg ABC-oppgaver for Forsvaret (Atom-Biologisk-Kjemisk/Chemical). Jeg lærte fra noen av Norges fremste på dette området at de mest avanserte organismene som man hadde klart å mutere ved hjelp av kjernefysisk stråling var bananfluer. Dette stemte dårlig overens med rapportene fra Tsjernobyl, og jeg var mer enn nysgjerrig på å få bekreftet eller avkreftet påstandene fra det sovjetiske telegrambyrået Tass.

Heldigvis hadde jeg et greit forhold til den sovjetiske ambassaden, og fikk som første norske sivilist tilgang til hele det indre sikkerhetsområdet rundt Tsjernobyl. Jeg dro til Moskva med fly, og deretter med tog til Kiev sammen med min ”representant” fra GRU, den sovjetiske militære etterretningen, og startet med et besøk til det radiologiske forskningssenteret ved Universitetet i Kiev. Mitt reisefølge var forøvrig sønnen til Sovjetsamveldets siste ambassadør til Kabul i Afghanistan. En veldig flott fyr.

Kiev. Sjefforsker Vladimir Babesjko er en oppgitt mann på denne tiden. Han har snakket med journalister om eksplosjonen i flere måneder, og felles for de fleste er at de forsøker å finne stadig mer sensasjonelle nyheter. Det virker ikke som om han har særlig lyst til å snakke med enda en journalist, men han tar seg sammen:

– Det er skrevet så mye ukorrekt om Tsjernobyl at jeg ikke vet verken ut eller inn lenger. Vestlige aviser har prøvd å overgå hverandre med sensasjonshistorier, og nå har sovjetiske medier begynt på samme måten, sier han. Babesjko refererer til fantastiske mutasjoner som har resultert i nye typer av enorme gnagere, og sopper som blir store som trær.

– Jeg har vært der ute mange, mange ganger, men jeg har aldri observert noen slike, fortsetter han. – Du skal ut dit i morgen. Kan du kontakte meg dersom du finner noen?

Frykt dreper

Men Babesjko er ikke noen optimist.

– Strålingen er farlig, og i store doser er den dødelig. Men det er ikke det største problemet med Tsjernobyl. Vi får enorme økonomiske belastninger, og i tillegg har vi et utstrakt helseproblem som vi har valgt å kalle radiofobi – redsel for stråling.

Allerede nå, i 1989, har både FN og andre organisasjoner erklært at denne strålingsfrykten i seg selv – og ikke strålingen som sådan – utgjør en av de aller største skadevirkningene etter ulykken. Frykten, og flyttingen av opptil 120 000 mennesker (i første omgang), har ført til redusert livskvalitet, som igjen fører til redusert levealder i form av blant annet hjerte- og karsykdommer, og endog kreft. Babesjko og kollegene hans regner med at over 100 000 mennesker har fått helseskader grunnet irrasjonell radiofobi.

Føler man seg syk, er man syk, konkluderer Babesjko.

Også vestlige forskere støttet Babesjko når det gjelder samspillet mellom psykiske belastninger og fysisk helse. Noen mener faktisk at opptil 50 prosent av alle krefttilfeller kan skyldes psykisk stress.

Ioniserende stråling kan verken luktes, smakes, høres eller føles. Den blir dermed som et spøkelse; noe ufattbart og dermed veldig skummelt. Og radiofobi har også vist seg å være dødelig i noen tilfeller, om enn noen ganger på en bisarr måte:

I et kjernefysisk anlegg et sted i Europa (før Tsjernobyl-ulykken, anonymisert av hensyn til de pårørende) fantes en tekniker som dypt og hellig påsto at han kunne føle ioniserende (radioaktiv) stråling. Kollegene hans motbeviste dette ved å plassere radioaktive isotoper på kontoret hans – han følte ikke strålingen. Et år (eller så) senere skulle han foreta vedlikehold av et bygg som ble brukt til strålesterilisering. Der hadde han koblet ut noen kronglete sikkerhets-anordninger, for han kunne jo uansett føle stråling. Dette førte til at han gikk inn i bygget mens den enorme radioaktive isotopen ikke var skjermet. Resultatet var at han i løpet av minutter hadde fått en dødelig stråledose. Han omkom etter noen dager med intensivbehandling.

Enorme eksplosjoner

Rett før 02:00 26. april 1986 våknet mange i og rundt Tsjernobyl og Pripjat av kraftige rystelser. Ved utprøving av dampturbinene ble Reaktor 4 helt fylt med kjølevann. Dette begynte å koke, fordi halvparten av kjølepumpene var slått av. I løpet av ekstremt kort tid ble effektutviklingen fra spaltingsprosessene i reaktoren rundt 100 ganger større enn normalt. Teknikerne prøvde desperat å få kontroll over situasjonen, men det var for sent: Ganske snart ble den ekstremt solide reaktorkappen sprengt i filler, og det 1000 tonn tunge reaktorlokket føyk til værs sammen med store deler av taket på bygningen. Brenselstavene ble ødelagte, og kjølevannet flommet ukontrollert.

Deretter fulgte flere eksplosjoner som slynget ut supervarm, glødende, radioaktiv og brennende grafitt. Røyken og dampen steg til over 1000 meters høyde.

I den lille landsbyen utenfor selve anlegget finnes – eller fantes – flere hytter og småhus, og små og større gårder (kombinater). Her er det fremdeles folketomt. Men andre steder, skjult inne i skogene, finnes små hus med hageflekker hvor det bodde folk ulovlig så tidlig som i 1989. Myndighetene så gjennom fingrene med dette, siden dette ofte var eldre mennesker som ville tilbringe de siste årene på hjemstedet sitt.
Shutterstock

En av dem som ikke våknet av de kraftige smellene, var brannmann Leonid Teljatiknov. Han hadde vært på en skikkelig rangel, og hadde knapt nok kommet seg i seng i leiligheten i Pripjat da telefonen ringte.

Brannkorpset hans på sju personer hadde frivakt, og han fikk beskjed om å komme til Reaktor 4 så raskt som mulig. Ør og full vaklet han ut, fikk på seg utstyret, kom seg til reaktoren, og med de seks underordnede mannskapene sine begynte han å kjempe mot brannen.

Reddet av vodka?

Noen timer senere hadde han fått en stråledose tilsvarende 4,5 Sv (Sievert). Ingen vet sikkert hvor høy dose han fikk totalt, men det sies at den var på ”i hvert fall 6 Sv”. Kanskje fikk han så mye som 10 Sv, som de fleste mener er en dødelig dose.

I løpet de neste ukene døde alle arbeidskameratene hans av akutt strålingssyke. I 1989 var Teljatiknov fremdeles klinisk frisk, men ble jevnlig kontrollert av eksperter. Han ble tildelt utmerkelsen Helt av Sovjetunionen i 1987. Brannmannen døde i 2004 av kreft, 53 år gammel, og det er umulig å vite om hans relativt tidlige død kan skyldes de enorme strålemengdene.

sitat"Men den villeste teorien – som sikkert omfavnes av mange i Ukraina – er at vodkaen beskyttet ham på én eller flere måter."

Ingen vet med sikkerhet hvorfor han klarte seg så bra. Men det vi vet, er at alle kollegaene hans fikk transplantert beinmarg (tilbudt og gjennomflørt av blant annet USA), siden beinmargen er noe av det første som skades av sterk og akutt stråling. Det fikk ikke Teljatiknov. En annen teori er at dersom 10-20 prosent av kroppen hans var beskyttet, kunne dette ha ført til at nok beinmarg overlevde. Det som imidlertid er faktum, er at ingen av de som ble behandlet av fagfolk fra USA på denne måten, levde mer enn noen dager.

Men den villeste teorien – som sikkert omfavnes av mange i Ukraina – er at vodkaen beskyttet ham på én eller flere måter. Forsker Dagfinn Løvhaug ved Forsvarets forskningsinstitutt sa i 1989 dette om alkohol-teorien:

– Teoretisk er det mulig at alkohol har en blokkerende effekt. Vi leter stadig etter stoffer som kan hemme virkningene av stråling. Vi vet for eksempel at svovelholdige aminosyrer kan virke på denne måten.

Mennesket er verst

Elva Pripjat renner rolig forbi ”sarkofagen” som er lagt som lokk på Reaktor 4. Her kan du fange ”monsterfisker” som ikke fantes før ulykken. Årsak? Fisken har fått være i fred….
Shutterstock

Men jeg er på jakt etter mutanter; over tre år etter smellet. Vi kjøres i en stor Volga fra Kievs KGB-avdeling inn i den fem kilometers sikkerhetssonen, gjennom bommer og forbi væpnede soldater. Små, gamle og pittoreske hytter og eneboliger ligger spredt langs veien. Tomme, alle som en. Kjøkkenhagene og resten av eiendommene er overgrodde etter tre års neglisjering. Fugler fråtser i uhøstede epler.

Men ingen mutanter er å se.

sitat"Mennesket er naturens verste fiende.Reaktor 4. Sjefingeniør Jurij Risovannij"

Plutselig skvetter en velfødd kanin ut i veien foran bilen vår. Den ligner til forveksling en helt vanlig kanin; bare stor. Det mest påfallende er spøkelsesby-stemningen, og skiltene som forbyr oss å parkere utenfor den rensede asfalten. Vi får heller ikke bevege oss utenfor veien – mange steder er fremdeles ikke klarert, og man kan fort bli mer forurenset enn sunt er.

Reaktor 4. Sjefingeniør Jurij Risovannij viser meg rundt ved den lekkende sarkofagen som dekker reaktoren, og vil ikke være der lenge (her er det ”hett”, sier ingeniøren på plettfritt tysk). Han vil dra derfra ganske fort, for dette er en såkalt ”hot spot” – det vil si at du kan være der i maksimum fem minutter. Jeg er her i bare noen dager, forklarer han, mens han skal jobbe her i to år til. Så til helvete med mine dårlige blits-batterier som ikke klarer å lade. Vi drar heller til den evakuerte byen Pripjat.

– Teoretisk kunne vi la mennesker flytte inn igjen her, men restriksjonene ville gi store praktiske problemer. Hvordan forklarer du småbarn at de ikke skal spise sand? Hvordan forklarer du eldre mennesker at de ikke skal fiske, jakte eller plukke frukt, grønnsaker og sopp?

– Men hvor er mutantene?

Risovannij smiler.

– Jeg har vært her siden ulykken, og har aldri sett noen. Men én ting har Tsjernobyl lært meg: Mennesket er naturens verste fiende. Nå, som det ikke finnes mennesker her, er dyrelivet rikere enn noensinne. Ingen skyter kaniner eller villsvin, og de er faktisk i ferd med å bli et problem for oss. Både planter og dyr ser ut til å trives helt utmerket.

En bonde slapp løs tre kuer og en okse da han ble evakuert. De ble raskt folkesky, og da de ble fanget ett år senere mens de beitet rett ved reaktoren, hadde oksen bedekket kuene. Resultatet ble to helt normale kalver som trivdes og vokste godt – faktisk litt bedre enn gjennomsnittet for Sovjetunionen. Og begge hadde bare ett hode…

Endelig en mutasjon!

Alle mente at dette furutreet var dødt, men det ble ikke pløyd ned siden det var et minnesmerke fra ”Mødrelandskrigen” (2. verdenskrig). Etter to år vokste det ut store klumper med lange barnåler – den eneste mutasjonen som var registrert i Tsjernobyl i 1989. Reaktor 4 ligger til høyre bak treet.
Terje Øygard/faksimile fra FAKTA 1990

Sjefforsker Vladimir Babesjko kan allerede i 1989 legge fram omfattende statistikker fra de mest berørte områdene i Ukraina og Hviterussland (”hot spots” journ. anm.).

– Foreløpig har vi overhodet ikke klart å finne noen sammenheng mellom stråling og misdannelser hos husdyr, sa han.

– Vi har påvist skader i forbindelse med insektmidler (DDT), innavl og for mye nitrater fra (dårlig) gjødsel. Hvis det finnes husdyr som er skadet på grunn av stråling, drukner de totalt i de som blir skadet av andre årsaker.

Men så dukker en mutasjon opp. Bare noen hundre meter fra Reaktor 4 lå en frodig skog. Den ble helt rød av det enormt farlige nedfallet, og ble snarest mulig pløyd ned og dekket med flere meter sand.

Men ett tre ble stående igjen. Det var en gammel furu som under 2. verdenskrig (”Mødrelandskrigen” i Sovjet) som ble brukt som galge for henrettelse av motstandsfolk. Området er også gravplass for mange av patriotene som døde der, så treet ble spart, og står i en liten grop som ikke er dekket til av sand.

Alle trodde at treet var dødt etter å ha fått en stråledose på over 20 Gy (se ramme). Men våren 1989 begynte treet å spire igjen. Det produserte store klumper med furunåler som var to-tre ganger lengre enn normalt, og ofte med tredoble nåler i stedet for doble. Det samme skjedde med andre furuer.

Planteforsker Dimitrij Gordinskij hadde i 1989 samlet frø fra mange steder, og dyrket dem på et plantefelt i Pripjat. De vokser utmerket, men har de samme merkelige egenskapene.

– Furutrærne er de eneste registrerte mutantene vi har per i dag, sa Gordinskij.

– Det kan virke som om planter i furuslekten er mer mottakelige for å bli mutert enn mange andre plantearter.

Da dro de gamle hjem

Planteforskere dyrket i 1989 fram nye, muterte furusorter ved Pripjat. Barnålene var enormt lange, og vokste gjerne ikke som tvillinger, men som trillinger.
Terje Øygard/faksimile fra FAKTA 1990

I 1989 var det flere forskere som hadde jobbet på Tsjernobyl-anlegget helt siden eksplosjonen, og til sammen fått stråledoser som før ble betraktet som 100 prosent dødelige. Jeg snakket med flere av dem. De var slett ingen ”cowboyer”, og de var fullt klar over mulige skadevirkninger. Men noen måtte jo gjøre jobbene. De tre andre reaktorene – hver på 1000 megawatt – gikk fremdeles for fullt, og leverte livsnødvendig strøm til regionen. Dessuten var opprydningsarbeidet og skjermingen av Reaktor 4 langt fra fullført.

Samtidig skjedde det noe annet som myndighetene helst ikke ville ha fokus på: I de små, rustikke datsjaene og husklyngene som ligger strødd inne i sikkerhetssonen, dukket det opp stadig flere eldre mennesker som ville hjem igjen. Lys fra parafinlamper og ildsteder avslørte at det bodde folk i husene som skulle vært fraflyttede.

”Hva skal vi gjøre?” sa arbeiderne og ingeniørene (og til dels myndighetene). ”Skal vi nekte bestefar (petrosjka) og bestemor (babosjka) å tilbringe sine siste år i sitt eget hjem?” Så dermed fikk de fleste være i fred, og bli boende.

Jeg reiste hjem på slutten av 1989. Da mente både vestlige og sovjetiske myndigheter at ulykken hadde kostet ”ca 30” mennesker livet – de fleste ekstremt modige brannmenn som jobbet i skift på ned til 20 sekunder! Dette tallet skulle bli revidert flere ganger fram mot 30-årsmarkeringen av eksplosjonen – på grunn av evakueringene, og av andre årsaker som sjelden har kommet fram.

Del to i denne serien vil handle om de siste 26 årene, de nærmest utrolige hendelsene, og en svært interessant internasjonal rapport.

Mange forskere sier thorium lover godt for fremtidens atomkraft, men ikke alle er enige:
Derfor er selv enkelte eksperter skeptiske til thorium »

Les også
Trenger du å være redd for mobilstråling?
annonse

Les også