Tek.no

Feature Vi gjør ting vi ikke kan

Hjelp, jeg ødela konas kamera!

Fadesen er et faktum. Er det mulig å redde skinnet?

25 Okt 2014 07:00
annonse

«Dunk» sa det, og kameraet lå på gulvet. Min bedre halvdel så på meg med et forskrekket blikk, og begge ungene holdt for en gangs skyld helt tett. Det ble en sånn pinlig pause der ingen sa noe, før jeg lirte av meg noen gloser som ikke egner seg på trykk. Kort tid i forveien hadde nemlig akkurat det samme skjedd, men nå var det noe seriøst galt med kameraet til min kone.

La oss spole et par minutter tilbake.

Jeg stod og fingret litt med min kones Canon PowerShot S95 kompaktkamera. Det er ikke siste skrik på kameramarkedet, og ei heller det dyreste kompaktkameraet som finnes på markedet. Likevel liker min kone det, for det gjør jobben hun vil at det skal gjøre: Det tar bilder med god nok kvalitet.

Selv foretrekker jeg mer maskuline speilreflekskameraer som det faktisk er mulig å holde fast, ikke et slikt lite håndveskekamera som det er umulig å holde skikkelig. Og det var dette som var roten til alle problemene jeg skulle komme til å få.

Plutselig ville optikken hverken inn eller ut.Foto: Rolf B. Wegner, Hardware.no

Mer

Jeg påpekte litt hånlig at det var umulig å holde kameraet, mens jeg lot den utskutte optikken hvile mot venstrehånden. Mens jeg stod der og rakket ned på det lille kameraet forsvant plutselig optikken inn i kameraet igjen, og med «håndtaket» borte vekk deiset det rett i bakken. Det virket heldigvis da jeg plukket det opp.

annonse

For å vise hvordan det skjedde slo jeg det på igjen, og holdt det med optikken hvilende på venstrehånden. Selvfølgelig forsvant optikken inn i kameraet igjen, da det slo seg av automatisk. Men da jeg plukket det opp igjen for andre var det tydelig at noe hadde skjedd.

Dette kan jeg sikkert ordne selv

Litt donoroptikk må man ha.Foto: Rolf B. Wegner, Hardware.no

Optikken ville hverken inn eller ut, selv om resten så ut til å virke. Forsøkte jeg å skru det av, kom det mange underlige lyder fra en altfor liten motor som hørtes ut som den jobbet fryktelig hardt med noe. Dette luktet av optikk som hadde fått seg et hardt kakk, og at noe hadde blitt skjevt eller ødelagt.

– Okay, dette ordner seg husker jeg at jeg tenkte. For å få hele saken litt unna tok jeg med kameraet ned på hjemmekontoret, og tenkte at jeg fikk fikse det på sikt. Det måtte da være mulig å skaffe de ødelagte delene på nett, slik at jeg kunne reparere skiten. Levere det inn var aldri aktuelt, det kom sikkert til å koste mer enn verdien på kameraet.

Kabler er det i alle fall nok av.. .Foto: Rolf B. Wegner, Hardware.no

Ny optikk, det var vel det første jeg måtte skaffe. Etter et raskt søk på auksjonsnettstedet eBay fant jeg bøttevis med alternativer. Jeg kunne velge mellom uoriginale varer rett fra Hongkong til rundt 120 kroner, eller originale til rundt 350 kroner. Jeg var litt usikker på hva jeg skulle velge. Det var jo ikke sikkert jeg fikk det til, og da er det bedre å ha tapt 120 enn 350 kroner. Samtidig var jeg usikker på om det billigste alternativet dugde til noe som helst. Det ble til at jeg lot alt ligge, i et halvhjertet forsøk på å la det hele gli forbi i taushet.

annonse

Tiden gikk, og rent tilfeldigvis foretok jeg et nytt søk noe senere, og da dukket det opp treff på originale varer, dog i brukt forfatning, fra USA. Prisen var det beste, rundt 140 kroner og med en ganske lav frakt. Da ble det original optikk, og fordomsfull som jeg er regnet jeg med at det var bedre odds for at jeg faktisk fikk det jeg ville ha om jeg bestilte fra en kar i USA.

Etter en god uke fant jeg en liten pappeske i postkassen, og der lå det jammen litt elektronikk til en stakkar i nød. En kone i dårlig humør er ingen spøk, spesielt ettersom det pleier å være jeg som klager over at hun absolutt skal ødelegge alt mulig. Snakker om å smake egen medisin.

Alt så riktig ut, og optikken virket som den var plukket ut fra et kamera. Altså en form for donortjeneste for kameraer, helt fint for meg.

Til daglig skrur jeg mest på store datamaskiner, der både skruene og det jeg skal skru på er stort og fint. Kompaktkameraet til madammen var som nevnt alt for lite, og jeg skal innrømme at tanken på å skru det opp ikke var noe jeg drømte om.

Foto: Rolf B. Wegner, Hardware.no

Søren, fronten sitter fast med en kabel.Foto: Rolf B. Wegner, Hardware.no

Mer

La skruingen starte

Vel, jeg skred til verket med dødsforakt. Dette skulle ordnes. De seks første skruene var greie, de så jeg fra utsiden, og det var bare å skru dem rett ut. Når disse var ute var det en smal sak å fjerne dekslet foran og bak, men da åpenbarte det seg fryktelig mye rart. På toppen av det hele var fronten koblet til selve kamerainnmaten via en flexible flat cable (FFC), og for å løsne denne trakk jeg den forsiktig ut fra kontakten sin. Jeg hadde virkelig ikke drømt om at det var så mye rart på innsiden, og så kompakt. Kanskje det er en grunn til at det kalles kompaktkamera.

Der var toppen koblet fra.Foto: Rolf B. Wegner, Hardware.no

Toppen av kameraet lot seg også løsne ganske lett, den var bare festet med to skruer. Så stod jeg der, med masse naken elektronikk mellom fingrene, men overhodet ingen åpenbare veier frem til det å få løsnet på optikken. Som om det ikke var nok var alt fryktelig smått, og skruene enda mindre.

Ved å studere den nye optikken ble det klart at det måtte være festet fra baksiden, der det nå var en diger skjerm. Skjermen måtte altså bort, og ved å fjerne ytterligere to skruer samt en festebrakett lot skjermen seg heldigvis vippe ut. Den var selvfølgelig festet med to nye FFC-kabler. Disse var heldigvis koblet inn i en kontakt som kunne låses opp og igjen. Ved å vippe opp kanten helt ytterst mot kabelen skled kabelen rett ut.

Skjermen er helt klart i veien.Foto: Rolf B. Wegner, Hardware.no

Under skjermen åpenbarte det seg et utall skruer. De var omtrent overalt, og tydeligvis med forskjellige dimensjoner. Her var det bare å skru i vei, og ikke minst sørge for å ha et system på hvor skruene skulle være. Her måtte jeg forresten finne frem et enda mindre skrujern, Pozidriv 000. Dette er ganske små greier, og det er ofte såkalte presisjonsskrutrekkersett stopper på Pozidriv 00.

Jeg valgte å legge dem på bordet i samme mønster som de ble plukket ut av kameraet. Mens jeg holdt på, løsnet plutselig noe på venstre side av kameraet, så det var tydelig at flere av skruene hadde flere funksjoner. Blant annet var det en diger kondensator og noe annet ræl, på grunn av kondensatoren og ikke minst plasseringen regnet jeg det som rimelig sikkert at dette var noe til blitsen.

Grøss, hva er det egentlig jeg driver med? .Foto: Rolf B. Wegner, Hardware.no

Mer

Diverse varer til blitsen til høyre.Foto: Rolf B. Wegner, Hardware.no

Panelet med betjeningsknapper måtte også av. Dette var festet med et par skruer, og bød ikke på noen vanskeligheter. Elektronikken var koblet til resten av kameraet med nok en FFC-kabel. Kontakten til denne stod plassert helt i ytterkant av kameraet og var veldig enkel å løse ut grunnet plasseringen.

Til alt hell, nå var det knapt noe igjen av kameraet, og optikken løsnet. Optikken var festet med et par FCC-kabler den også, men disse hadde noen kontakter som minnet mest om trykknapper, og var veldig enkel å løse ut.

Én skrue til overs

Nå nærmer det seg.Foto: Rolf B. Wegner, Hardware.no

Dermed var det bare å sette alt sammen igjen. Delene lå strødd utover skrivebordet, og jeg hadde mistet tellingen på antall skruer. Takket være mønsteret på delene og skruene som ble lagt ut under demonteringen gikk det hele overraskende raskt sammen igjen. Selv alle FFC-kablene gikk greit inn i kontaktene sine. Dog skal det legges til at den eneste som ikke hadde noen låsemekanisme, altså den til frontplaten, var noe mer vrien å få på plass.

Men, rett før de siste dekslene skulle skrus fast oppdaget jeg en skrue som hadde gjemt seg bak et annet skrujern. Dette er klassisk, man ender liksom alltid opp med litt for mange deler. Etter litt panisk studering og tankevirksomhet viser det seg at skruen skal inn rett ved skjermen, så litt flaks er det lov til å ha.

De siste platene ble satt på plass, og de aller siste skruene gikk tilbake i hullene sine. Batteriet ble raskt klikket på plass, og spenningen var til å ta og føle på.

Det som er igjen av kameraet etter å ha fått vekk det ødelagte objektivet.Foto: Rolf B. Wegner, Hardware.no

Mer

Optikken skled ut da jeg trykket inn påknappen, men det ble ikke noe bilde på skjermen bak. Jeg bannet løst, og lurte naturlig nok på hva som hadde gått galt. Kunne det være den ene skjermkontakten som ikke hadde vært godt nok festet? Det var i alle fall det eneste jeg kunne se for meg.

Dermed var det bare å skru seg inn til skjermen igjen. Der oppdaget jeg at FFC-kabelen faktisk stod litt lengre ut enn det som var naturlig. Siden dette er såpass små og delikate deler hadde jeg ikke brukt så mye makt, men en mørk skjerm var det uaktuelt å ha, så dermed var det bare å dytte på litt ekstra.

Det virker!

En klok mann sa en gang at det som trengs er VVV, eller vold, vilje og vaselin. Går det ikke, er det for lite av en eller flere av V-ene. Vaselin egner seg mest for å isolere hovedkort i forbindelse med overklokking, så dermed ble det litt mer vold, og jammen gjorde ikke det susen. Kabelen skled ytterligere inn i kontakten, og så kunne den låses på plass.

Nok en gang ble kameraet skrudd sammen, nå måtte det da virke.

Ganske riktig, da jeg presset inn påknappen pep det lystig, optikken gikk ut og skjermen ble fylt av et kjent og kjært bilde.

Nervøsiteten ble erstattet med hovmod, dette var da ingen sak!

Er du i samme, eller kanskje en lignende situasjon, er det altså bare å skride til verket. Selvfølgelig risikerer du at det hele går skeis, men om alt går din vei, kan du også snart sitte med et fårete glis og noe som faktisk fungerer.

Les også
Rapport fra innsiden: American Megatrends Inc
Les også
Dette er TV-ene for deg som liker spesiell design
Les også
Sony Smart EyeGlass
annonse

Les også