Droneracing – noe av det tøffeste vi har sett!
Vi besøkte droneentusiastene og fikk se noe av det heftigste som finnes.
Droneracing – banen, dronene og førerne
Du var kanskje ikke klar over det, men forrige lørdag, 7. mai, feiret entusiaster verden over den internasjonale dronedagen.
Dagen er dedikert «...til å feire droner og deres nytteverdi, og for å opplyse mediene, offentligheten og styresmakter verden over om alt det gode droner kan gjøre...» ifølge den offisielle nettsiden. Verdenssamfunnet strides nemlig i skrivende stund: I hvor stor grad skal man regulere og begrense den private bruken av droner? På den ene siden står myndigheter og sikkerhetshensyn – på den andre siden står entusiastene og industrien.
Uansett: i anledning den store dagen ble vi invitert av noen norske entusiaster til et dronearrangement på Slemmestad, i regi av dronegründer Stig Førrisdal og hans selskap Cube. Arrangementet var på sitt andre år, og hadde derfor fått tittelen «2nd International Drone Day in Scandinavia».
Droner av alle slag var velkomne, men hovedaktiviteten var en langt mer publikumsvennlig sport enn mange vanligvis forbinder droner med – her var det nemlig droneracing som stod på menyen.
Droneracing er akkurat det det høres ut som: droner som konkurrer mot hverandre i et kappløp. Slike kappløp arrangeres gjerne på store åpne områder uten fare for materielle eller menneskelige skader, og i Cubes tilfelle foregikk det hele der det før lå en nedlagt sementfabrikk.
Da undertegnede meldte sin ankomst var det allerede flust av både små og store som gjorde seg klare til å fly, og det strømmet stadig flere til.
Dermed var det duket for heftige aktiviteter, men også droner litt utenom det vanlige – noe du vil se senere i saken!
Banen – stor og full av hindere
Det første vi gjorde da vi ankom var å beskue banen som var satt opp for anledningen, spredd ut over et område på omtrent 50 x 120 meter. Området var mer eller mindre helt flatt, og rundt omkring var det betong- og asfaltflekker – relikvier etter den nedlagte fabrikken.
På flekkene og i den gressflekkede grusen var det satt opp hindere, flagg, punkter og mål rundt omkring, som til sammen utgjorde banens rammeverk.
Videre var det også lagt ut fargerike, lave kjegler som markører langs hele banen, mest av alt for å hjelpe de konkurrerende droneførerne med å navigere seg rundt på banen. Målet var ikke å holde seg innenfor disse, noe den senere konkurransen skulle vise at var nærmest umulig uansett.
Derimot skulle målet være å klare å passere gjennom og rundt hinderne uten å krasje og på kortest mulig tid.
Det var to sider for tilskuere: én der alle var parkert og resten av aktivitetene forgikk, og én innenfor et gjerde på en høyde like ovenfor banen. På førstnevnte side var det satt opp en rekke boder av selskaper og privatpersoner, som nær sagt alle bygde egne droner.
Sidene var godt avgrenset, og det ble gjort særdeles tydelig at ingen måtte bevege seg innenfor baneområdet så lenge det var droner i luften.
En drone på en halv kilo er tross alt ikke særlig gøy å få i fleisen i over 100 kilometer i timen, og det ble nok krasjing selv uten menneskelige hindre i tillegg.
Dronene – selvbyggede karbonfiberskapninger
Nær sagt alle de oppmøtte hadde med en drone av et eller annet slag, og da gjerne selvbygget. Selvbyggede droner er – som navnet antyder – satt sammen av brukeren selv, og av deler som kan tilpasses og byttes ut etter behov.
Delene kan være så enkle som et rammeverk av to trepinner, elektronikk, propeller og en masse teip, som vi blant annet har vist i denne saken (Ekstra). Men for droneracing må det sterkere krutt til, og derfor var nær sagt alle dronene på arrangementet konstruert med en ramme av karbonfiber.
Slike rammer kommer i en mengde forskjellige størrelser, og vi fikk demonstrert en rekke forskjellige størrelser og formfaktorer i løpet av arrangementet.
Hva som kan monteres på en slik ramme er egentlig kun begrenset til plass og konstruktørens fantasi, men til droneracingen var det også satt ned særlige bestemmelser på maksimal størrelse, vekt og motorkraft.
Dette skulle sikre en rettferdig konkurranse, og hadde den bieffekten at mange av de konkurrerende var av nogenlunde samme størrelse og ytelse, og benyttet mange av de samme delene.
Dette gjaldt imidlertid ikke alle, og både batteristørrelse, rammestørrelse, motorytelse og propeller varierte nokså mye. Oppå dronene sitter det også et slags «hus», som passer på elektronikken og ymse annet.
Dette huset var det også mange preferanser på, og mens noen likte å ha det kort og kompakt, var det andre som brukte lengre hus enn strengt tatt nødvendig i tilfelle man skulle få lyst til å dytte inn noe mer.
Felles for alle dronene var imidlertid at de var utstyrt med skikkelig kraftige motorer og sanntidsstrømming av film direkte fra dronens kamera. Droneførerne ser nemlig ikke på dronene fysisk mens de flyr – de ser det dronen ser, i såkalt «First Person View» (FPV).
Deltagerne – for alle aldre og kjønn
Det skal ikke legges skjul på at droneracing kanskje er en noe mannsdominert sport, men på dronedagen var det et stort spenn blant deltagerne – både i alder og kjønn. Til selve «heat»-ene, altså droneracing-konkurransen, var det kun gutter og menn påmeldt, men for fri flyvning og lek var det også jenter og kvinner tilstede.
Mest imponerende var egentlig spennet i alder blant deltagerne. Den yngste påmeldte til selve løpet var visstnok bare 11 år gammel, mens den eldste var godt over 50. Mellom disse to ytterpunktene var det deltagere i nær sagt alle aldre, som du selv kan se på dette bildet:
Vi kom også i prat med to unge gutter, Daniel og Adrian, som kunne fortelle at de heller ikke skulle delta i racingen nå, men gjerne ville senere. Akkurat nå hadde de bare med noen enklere droner som de skulle fly litt rundt med, siden de uansett ikke drev så mye med racing:
– Vi bare filmer for det meste, vi.
– En av pionérene og gründerne innen droner
Av alle de fremmøtte var det én person som fikk desidert mest oppmerksomhet. Mannen i den mørkegrå hettegenseren, det brede smilet og solbrillene het Kjetil Andreassen, og var ifølge den tidligere nevnte Førrisdal en av de som virkelig hadde dratt i gang droneracing-miljøet her til lands. Ord som pionér og gründer satt løst når Andreassen ble omtalt av de fleste vi snakket med.
Andreassen selv driver med droneracing på høyt nivå, og har blant annet nettopp blitt skandinavisk mester. Det betyr også at han skal til Dubai og konkurrere om en pott på over 8 millioner kroner, mot resten av verdenseliten innen droneracing.
Han har også finansiell og materiell støtte i ryggen av det amerikanske sponsorteamet Drone X Labs, som bidrar med deler til Andreassens dronebygging. For her bygges alt selv, og det bygges mye:
– Det er bygget selv. Alt sammen er bygget selv. Fra sponsorene får jeg ferdig ramme, komplett med alt sammen, og så bygger jeg det hjemme. Det går i ett med droner, det siste året har jeg ikke gjort noe annet egentlig.
Med så mye tid og arbeid lagt ned i dette skulle man kanskje tro at han også tjente litt på det hele, men det er visstnok ikke tilfelle. Ifølge Andreassen er dette nemlig mest av alt dugnadsarbeid, og krever alt han har av midler:
– Nei, jeg tjener ikke en krone på det. Men jeg bruker alle pengene jeg har på det! Jeg er heldig og får en del gratis av sponsorene, så jeg slipper å bruke så mye på utstyr til dronene. Mesteparten av det som står på banen her har jeg kjøpt inn [red.: hinderne og markørene] så jeg bruker penger på andre ting istedenfor da, for å få miljøet opp og gå.
Og å få miljøet opp og gå er han visst flink til. Ifølge Førrisdal er han en av de som «...virkelig drar lasset nå om dagen og drar inn folk...» til droneracing, og han anser Andreassen som selve navet i miljøet.
Andreassen selv er litt mer tilbakeholden, og vil heller ikke helt vedkjenne seg tittelen «skandinavisk mester» enda. Men når vi spør ham om arrangementet på Slemmestad sitter praten allikevel løst:
– Joda, det var jeg som dro i gang dette ordentlig her i år! Det er dritkult, og jeg prøver å få ting til å skje hele tida. [...] Vi er en gjeng i Vestfold som er veldig aktive, en gode 10 stykker, og vi gjør det vi kan egentlig for å få spredd det mest mulig, og hjelpe andre i gang.
Dugnadsånden ser virkelig ut til å være sterk i entusiastmiljøet, men racing-mesteren mener samtidig at det viktigste er å få med nye generasjoner droneførere i sporten:
– Vi prøver å få miljøet til å vokse. Det morsomste er de små barna som kommer, ungene. Han, for eksempel, på 13 år [red.: peker på Daniel], som kommer stormende inn og er kjempeflink til å fly!
Etter det korte intervjuet måtte Andreassen sette i gang med forberedelsene til selve droneracingen, som så ut til å gå av stabelen om kort tid. Dit fulgte selvfølgelig vi også med, noe du kan lese mer om på neste side!
Video og heftige droner
Det tok ikke lang tid fra intervjuet vårt var over til folk begynte å stimle sammen på plassen for å få instruksjoner til droneracingen. Løypen var som kjent på et nokså flatt og oversiktlig område, men alle ble allikevel med på en tur rundt for å kartlegge og bli kjent med banen.
Dette var nok lurt, for da selve løpet tok til hadde ikke de deltakende droneførerne mye tid å sløse bort på å tenke i de skarpe svingene. Ett lite feilskjær, og dronen vandret hen mot de evige jaktmarker.
Eller, det vil si, selve «vandringen» hadde mer preg av regelrett smadring enn rolig gange, og det fløy både propeller og karbonfiber over en lav sko da enkelte droner krasjet i metallstenger i nesten 150 kilometer i timen. Da fikk vi også tydelig demonstrert hvorfor ingen skulle befinne seg på banen under flygingen – det var rett og slett livsfarlig!
Droneracing – noe av det tøffeste vi har sett
Etter noen prøverunder, hvor flere droner nektet å starte eller krasjet umiddelbart, ble det gitt litt tid for rekalibrering og reparering. Deretter startet de innledende rundene, der tre og tre droneførere konkurrerte mot hverandre av gangen.
Reglene var enkle: kjør ruten, passér alle hindrene korrekt og kom deg først over målstreken etter et visst antall runder.
Vinneren fikk deretter fortsette videre til de senere rundene, mens de andre slukøret måtte vente til freestyle-biten på slutten av arrangementet.
Vi forsøkte å stå på litt forskjellige steder og beskue racingen, men nær sagt uansett hvor vi sto ble vi imponert over hvor utrolig publikumsvennlig og imponerende denne sporten er. Selv om det kanskje ikke alltid er like lett å se hvor dronene er på stillbilder, er det noe helt annet å se dem fly rundt i virkeligheten.
Glem DJI, glem Hubsan og – ikke minst – glem droner som dette her: selvbygde racingdroner er rett og slett knalltøft, og banker de aller fleste andre droner ned i støvlene! I alle fall hva angår umiddelbar underholdningsverdi.
Hvis du husker de fartsfyllte rumpeldunk-scenene fra Harry Potter, så oppleves det på sett og vis nokså likt – bortsett fra at kosteskaft er byttet ut med propeller og karbonfiber, selvsagt. Det er mye fart, det er mye spenning, og i likhet med de stakkars trollmennene (og -kvinnene) får også dronene gjennomgå i lufta.
Spesielt spennende blir droneracing hvis du ser det ovenifra, noe vi fikk anledning til da vi gikk opp på publikumssiden på motsatt side – bak gjerdet. Der stod en rekke andre skuelystne, som også hadde sett fordelen ved å kunne se det som foregikk fra et litt opphøyd perspektiv.
Da både ser og hører man enda bedre de store kreftene som er i sving under løpene. Farten er som vi har nevnt svært, svært høy, og at droneførerne greier å holde kontroll på dem er rett og slett imponerende. At det går fort kan du selv se i videoen vi har satt sammen under fra opptak fra ymse runder og droner:
Å holde kontroll klarer droneførerne delvis takket være FPV-funksjonen, som lar dem se det dronen filmer i sanntid. De ser altså ikke selve dronen mens de flyr i det hele tatt – alt strømmes direkte til et sett briller de fester til hodet.
Dermed må de faktisk orientere seg fra dronens perspektiv, noe som innbød til mye artig sanseforvirring blant de deltagende.
Tidligere nevnte Andreassen forklarte at han selv hadde trent seg opp til å ikke bli forvirret mens han fløy, men at mange andre både ble kvalme, snudde seg rundt, falt av stolene og i det hele tatt ble svært revet med av opplevelsen.
Dette fikk vi se flere til dels svært komiske eksempler på i løpet av dagen – ikke ulikt opplevelsen vår kollega Finn Jarle hadde da han prøvde VR-brillene HTC Vive tidligere i år.
– Vi har ikke noe målfoto
Én ting vi var litt usikre på, var hvordan i all verden man skulle greie å avgjøre en vinner i de tilfellene to droner faktisk kom i mål omtrent samtidig. Fantes det noe målfoto eller noe av den sorten? Eller ble alt tatt på øyemål? En tilfeldig racing-deltaget vi støtte på forklarte det hele slik:
– Nei, det er ikke noe målfoto eller noe sånt. Kommer vi tett i mål, så kjører vi bare en duell-runde. I fjor hadde vi målfoto, og det var jo nyttig det. Men nå kjører vi altså bare en ekstra runde, forklarer Andreassen.
Han presiserte også at konkurransen tross alt var nokså uformell, og at det uansett bare var gøy å få kjøre en runde til.
Vi huket også tak i en annen droneracer, for å få litt mer informasjon om hvordan han hadde bygget dronen sin – og ikke minst – hvor mye den kostet. Deltageren, ved navn Robin, hadde bygget en litt større variant av selvbyggertypen, med bred karbonramme og stort hus:
– Jeg har bygget den selv. Delene er fra Australia, og motorene er fra Kina. Ramma i seg selv er veldig dyr, men du får kjøpt Kina-modeller som er mye billigere og som gir deg omtrent det samme. Totalt blir det vel på ca. 2 500 kroner.
Han bedyrte også at han «bare» fløy i mellom 120-130 kilometer i timen, ettersom dronen hans var litt større. Andre droner, mente han, kunne oppnå betydelig høyere hastigheter og bedre manøvreringsevne enn det han hadde bygget, takket være mindre ramme og/eller kraftigere motorer.
Statnett-samarbeid – droner skal trekke kraftlinjer
Etter å ha både beundret, heiet på og knipset bilder av droneracingen i et par timer vendte vi blikket mot noen av bodene som stod rundt om på området. Det første som vakte vår interesse var et par bord med et stort, hvitt glidefly og to svære, selvbygde droner. Mannen som hadde tatt med seg dette het Tommy Larsen, og var nettopp ferdig med et prøveprosjekt i regi av Statnett.
Statnett er eid av Olje- og energidepartementet, og er systemansvarlig i det norske kraftsystemet. Dette innebærer ifølge organisasjonen selv «...å drifte om lag 11 000 kilometer med høyspentlinjer og 150 stasjoner over hele landet...», noe som også rører tett ved kjernen av dronesamarbeidet.
I dag trekkes nemlig de fleste høyspentlinjer av helikoptere, kan Larsen fortelle, noe som er svært, svært kostbart. Dette er en oppgave droner lett kan overta, og gjøre langt billigere og mer miljøvennlig.
Derfor gjennomførte de for kort tid siden et prøveprosjekt med Statnett på sistnevntes testanlegg i Sørkedalen. Ifølge Larsen gikk det veldig bra:
– Det var mer enn vellykka. Det var jo et anbud som gikk ut, hvor vi ble bedt om å gjøre visse typer tekniske løfteoppdrag. Og vi gjennomførte det veldig godt, så vi fikk to tilleggsutfordringer med å løfte flymarkører, du vet, sånne oransje de fester på strømlinjene, opp.
Det var de selvbyggede dronene som ble brukt til dette, og den dyreste hadde to sett med fire såkalte «brushless»-motorer montert i tospann. Dette skal ifølge Larsen gi et svært stort dreiemoment helt fra dronen starter, og åpner opp for at man kan montere gigantiske propeller – uten at strømforbruket øker. Det er altså totalt åtte motorer, hvilket gjør at dronen telles som et «octocopter» til tross for at det kun er fire armer:
Selve dronen skal ha kostet omtrent 150 000 kroner og var bygget av Larsen selv. Sammenlignet med nær sagt alt annet vi har sett var den relativt gigantisk. Glideflyet hadde på sin side mye større rekkevidde og flyvetid, og ble brukt til å kartlegge områder og interessant nok også til å telle reinsdyr.
Dronera – gigantiske droner til en halv million
I boden ved siden av stod det imidlertid noe som overgikk selv Larsens droner i størrelse. Den profesjonelle, norske droneprodusenten Dronera var nemlig tilstede med et par av sine kreasjoner, hvorav den ene hadde et vingespenn på nesten to meter, fikk vi opplyst. Selskapet baserte seg først og fremst på å bygge spesialtilpassede droner til bedrifter og selskaper med spesifikke behov – så som Helsedepartementet, Statnett og større medieproduksjonsselskap.
Slike enorme og stabile droner er veldig godt egnet til å løfte tungt utstyr. TV3 skal for eksempel ha brukt en Dronera-drone for å filme scener til Paradise Hotell, mens andre har brukt dem som et hendig alternativ til hellikopter-transport av blod og organer.
Og prisen? Jo, på godt over en halv million. Da uten kamerautstyr. Altså ikke noe du kjøper til tiåringen i bursdagsgave, og heller ikke noe du kjøper til deg selv for den saks skyld. Slikt som dette flys ikke med mindre du virkelig vet hva du holder på med, for i praksis sitter du jo med et svært effektivt drapsvåpen i hendene.
Med det var vårt besøk på Slemmestad over, men det blir langt ifra siste gang vi skriver om droner. Men hvis du er som oss, og ikke vet helt hvor du skal starte, kan det hende denne dronen er noe for deg:
Dette er en drone som blir mer aktuell for den jevne nordmann:
SNIKTITT: 3DR Solo er en skikkelig utfordrer »
