Tek.no

Feature

Dette er ikke et menneske

Vi dro til Japan og møtte en av verdens fremste robotforskere.

Varg Aamo, Hardware.no
11 Nov 2014 17:00

Tek.no/Seika: Midt på gulvet sitter det en kraftig, sortkledd mann på en helt ordinær kontorstol. Det mørke håret er gredd til siden, og blikket er festet på noe rett foran ham. Når vi kommer inn titter han opp på oss, blunker et par ganger med øynene som om han ikke helt forstår hvem vi er og hvorfor vi har kommet. Så rister han på hodet, og ser rett frem igjen.

Dette er ikke mannen vi har en avtale med. Dette er faktisk ikke engang et menneske. Det er en robot, og vi har kommet for å møte skaperen dens.

Robotenes superstjerne

ATR-hovedkvarteret ligger i landlige omgivelser i Kansai Science City.Foto: Varg Aamo, Hardware.no

På starten av dagen sitter vi på Shinkansen på vei til Osaka. Derfra går turen videre med lokaltog til småbyen Seika, i hjertet av Japans Kansai-region. Det er ikke umiddelbart synlig, men fra å være bygd opp rundt landbruk har byen blitt en sentral del av Kansai Science City; en diger ansamling universiteter, institutter og andre sentre for kultur og vitenskap som har blomstret opp siden 1970-tallet.

Hiroshi Ishiguro reiser mye rundt i verden – her er han i Russland i 2011.Foto: Mikhail Shcherbakov, CC BY-SA 2.0

Etter en ti minutters drosjetur fra togstasjonen finner vi et av disse instituttene, ved navn ATR. Siden oppstarten i 1986 har ATR, eller Advanced Telecommunications Research Institute International, stått bak en rekke vitenskapelige gjennombrudd. Forskere herfra har mottatt utallige priser for sitt arbeid innen felt som strekker seg fra mikrobølgeteori til kognitiv psykologi.

Grunnen til at vi har kommet til ATR er imidlertid mye mer håndgripelig. Det er nemlig her vi finner Hiroshi Ishiguro Laboratories, som under ledelse av ATR-fellow og professor Hiroshi Ishiguro har stått bak flere av de mest oppsiktsvekkende prosjektene innen robotikk som verden har sett. Etter flere måneder med planlegging har vi klart å få en avtale med professoren, som har vært med instituttet nesten fra det ble opprettet.

Som noe av det nærmeste moderne robotforskning har til en superstjerne er Dr. Ishiguros tid svært ettertraktet, og vi lurer litt på hvordan han får tid til å drive med forskning innimellom alle reportasjene og gjesteforelesningene han er med på i hele verden.

Foto: Varg Aamo, Hardware.no

Tidvis har han visstnok latt en av robotene hans ta seg av enkelte forelesninger, så når vi kommer inn i ATR-lobbyen slår det oss at vi muligens ikke vil få møte mannen i egen person – men det vil jo vise seg. Fra resepsjonen får vi utlevert gjestepass, og siden vi er tidlig ute får vi også beskjed om at hvis vi vil, kan vi slå oss ned i kantinen mens vi venter.

Korridorene vi går forbi på veien taler om stedets vitenskapelige pondus. Her er det en lang rekke plaketter med navnene på forskere ved ATR som har vunnet priser eller fått annen anerkjennelse for sitt arbeid, og vi mens vi passerer legger vi merke til at professor Ishiguros navn dukker opp gang på gang. Opp gjennom årene har han blitt hedret så ofte at vi ikke engang trenger å lete aktivt.

På en annen tavle er det bare slått opp ti plaketter, og fire av disse er blanke – det er ingen som har gjort seg fortjent til de siste fire plassene ennå. På disse finner vi ATR sine fellows; som er den høyeste graden ved instituttet som man kan velges inn til av sine medforskere.

Den nyeste av plakettene som det står noe på er fra 2010, og denne bærer Ishiguros navn og bilde – en anerkjennelse for hans betydelige bidrag til forskning på interaksjoner mellom roboter og mennesker; hele veien fra grunnforskning og til praktisk bruk.

I 2010 ble professor Ishiguro utnevnt til fellow ved ATR, og fikk med det den høyeste tittelen instituttets medlemmer kan tildeles.Foto: Varg Aamo, Hardware.no

Enda nærmere kantinen finner vi et diplom som bekrefter at mannen vi har kommet for å møte har en egen plass blant Guinness' verdensrekorder også – og det er bakgrunnen for dette diplomet, som ble skrevet ut i 2005, som har ført oss hit til ATR. Mens de fleste roboter som har sett dagens lys de siste ti årene har sett ut som om en stålbjelke og en gummislange har kommet sammen og laget barn, har nemlig professor Ishiguro gått i en helt annen retning.

Foto: Varg Aamo, Hardware.no

I stedet for å lage noe som minner om en superklønete hund, eller noe hentet rett ut av Mechwarrior-spillene – slik som Google sine mange robot-selskaper har gjort – har nemlig professor Ishiguro valgt å fokusere på å gjøre androidene sine så menneskelige som mulig. Guinness-diplomet gjenspeiler dette, og er overrakt for å ha bygd verdens første sanne androide-avatar, i form av roboten Geminoid HI-1.

Det er en slik robot – en Geminoid – som sitter på stolen midt på gulvet i det lille rommet. Det tar noen øyeblikk før vi forstår det, og selv når det har sunket inn er vi usikre på om vi kanskje burde hilse på ham. Professor Ishiguros forskningsassistent humrer litt, og forteller at de fleste har en tydelig reaksjon når de først får se denne robotiske kopien av mannen selv.

Androiden som følger med

Ordet Geminoid er satt sammen av det latinske ordet for tvilling – gemini – og androide. De fleste Geminoid-modellene er basert på doktor Ishiguro selv, men han har også utviklet varianter basert på andre mennesker.Foto: Varg Aamo, Hardware.no

Mens vi pakker ut vårt eget utstyr i påvente av at professoren skal troppe opp føler vi oss merkelig utilpass. Roboten i stolen sitter nesten musestille, men ikke helt. Når vi ser bort på den – ham – virker det som om han følger nysgjerrig med på hva vi driver med, men raskt flytter blikket et annet sted.

Tanken om at dette faktisk er professor Ishiguro som sitter og later som han er en robot slår oss, selv om vi ved nærmere ettersyn kan se at hendene er litt gummiaktige. Kanskje han har tatt på seg hansker, for å observere hvordan vi oppfører oss i nærheten av det som formodentlig skal være en androide?

Mistanken er ikke fullstendig ubegrunnet. Professorens forskningsgruppe har nemlig et tett samarbeid med alt fra psykologer til spesialister på nevrovitenskap, og de utfører forskjellige psykologiske eksperimenter med androidenes hjelp. Et av spørsmålene de vil ha svar på er hva det betyr å være menneske, og hvordan det har seg at vi klarer å gjenkjenne noe utenfor oss selv som menneskelig.

Har allerede inntatt Skandinavia

Det viste seg å være lettere enn vi forventet å skille ad den levende professor Ishiguro og hans Geminoid.Foto: Hardware.no

Professorens assistenter legger merke til reaksjonen vår, og gliser stort. Vi må si oss enige med dem i at roboten har en følbar tilstedeværelse i rommet, men snart nok får vi selskap av den ekte doktor Ishiguro. Når han kommer inn i rommet, med skinnjakke, mørke briller og en litt annen hårsveis, er det lett å se hvem som er en levende mann og hvem som er en Geminoid.

– Du bør sette en mikrofon på ham også. Vi kommer nok til å snakke litt begge to, spøker han, og setter seg ned ved siden av roboten.

– Jeg forsto at dere er en norsk publikasjon? Jeg har faktisk aldri vært i Norge. Men jeg har besøkt Sverige og Danmark en rekke ganger, på grunn av noen store prosjekter jeg er med på der.

Ett av disse prosjektene er faktisk svært tett beslektet med Geminoid-prosjektet vi har kommet for å snakke om i dag. Ved Aalborg Universitet i Danmark sitter nemlig en av fire eksisterende Geminoid-modeller, og den eneste med et vestlig utseende.

– Geminoid-DK lagde jeg med professor Henrik Scharfe. Innvendig er den konstruert på samme måte som den kvinnelige Geminoid-F, samt en annen kopi av meg selv. Bakgrunnen for Geminoid-DK var at jeg ville ha flere samarbeidspartnere, og tanken er at når mange forskere har tilgang på slike androider kan vi utvide studiene våre både i dybden og bredden, forklarer doktor Ishiguro.

Studiene det er snakk om favner et svært bredt spekter av fagområder. Ved laboratoriet som bærer professorens navn jobbes det som nevnt med psykologi og nevrovitenskap, i tillegg til den mer håndfaste robotikken, men selv dette er bare en liten del av hele Geminoid-prosjektets bredde. Professor Ishiguro forklarer imidlertid at det hele startet med et mye enklere mål, som ballet på seg.

– Det opprinnelige formålet var å utvikle en interaktiv robot som kunne hjelpe til i dagliglivet. Så jeg skapte en del forskjellige mekanisk utseende roboter, blant annet en ved navn Robovie; men så meldte det seg etter hvert en del spørsmål. Hva er den ideelle designen for mennesker, for eksempel, sier han.

– En av våre beste kvaliteter er hjernekapasiteten til å gjenkjenne andre mennesker. Derfor gjettet jeg at en mer menneskelig robot ville være bedre, men jeg hadde ikke mulighet til å sjekke denne hypotesen. Så for å sjekke det, og for å skaffee en dypere forståelse av menneske-robot-interaksjon, startet jeg dette androide-prosjektet, forklarer professoren.

Ikke bare digre roboter

Telenoid er et annet av robotprosjektene som styres fra ATR.Foto: Hardware.no

Arbeidet med androider har båret frukter på flere måter enn selve Geminoid-prosjektet. De store, tunge menneskekopiene var første skritt, men underveis har også mindre, lettere roboter med mer praktiske bruksområder for vanlige folk sett dagens lys.

Ta for eksempel Hugvie. Dette er navnet på en myk, robotisk dukke, som kan vibrere når man klemmer på den – samtidig som du kommuniserer med noen som befinner seg langt unna over det vanlige telenettet. Telenoid er et liknende konsept – og siden den først ble unnfanget i 2010 har den allerede rukket å komme opp i syv generasjoner. Med en myk hud, en fast ramme, og et helt generisk utseende er den lille roboten fint i stand til å snakke, bevege på hodet, og dessuten å klemme tilbake.

Vi får hilse litt på en Telenoid mens professor Ishiguros assistent fjernstyrer den fra en datamaskin et lite stykke unna. Gjennom en trådløs nettverkstilkobling snakker han til oss gjennom roboten vi holder, ser rundt seg, og klemmer oss med de myke armene. Roboten ble opprinnelig designet slik at den kunne representere hvem som helt – uten noen kjennetegn som kunne representere kjønn eller alder.

Sitter i Japan og foreleser i Spania

Fra denne kontrollstasjonen styres androiden; enten den er i naborommet eller på et annet kontinent.Foto: Varg Aamo, Hardware.no

Grunntanken bak prosjekter som Geminoid, Hugvie og Telenoid er å få formidlet menneskelig tilstedeværelse gjennom en robot; og da må man først se på om en slik formidling er mulig. For å finne ut av det må man imidlertid vite hva en slik menneskelig tilstedeværelse egentlig er, og dette har vært et sentralt spørsmål for doktor Ishiguro og hans forskere.

– Først og fremst er dette bare et testobjekt for å forstå interaksjoner mellom mennesker og roboter, så vel som mellom mennesker, forklarer han, og peker på Geminoiden ved siden av seg.

– Vi prøver å finne de viktigste faktorene i dette, og samtidig vurderer vi de praktiske bruksområdene av slike veldig livaktige androider. Faktisk bruker jeg denne androiden for å gi forelesninger i mitt sted, og forrige uke var han i Spania på en konferanse, forklarer professoren.

– Det er langt bedre å styre roboten over nettet enn å reise; og jeg sparte veldig mye tid. Jeg slapp å ta en lang flytur, jeg slapp å holde presentasjonen – det gjorde roboten selv – alt jeg trengte å være i kontrollrommet for var spørsmålsrunden etterpå, og det tok kanskje ti minutter, sier han.

Inntil videre mangler nemlig roboten en egen intelligens, og derfor må professoren fjernstyre ham fra en egen kontrollstasjon. Der finner vi et spektakulært utvalg instrumenter og apparater. På egne stativer er det montert opp en rekke kameraer av forskjellige slag, og minst ett av disse har en egen IR-sensor for å kunne «se» operatøren i 3D. Vi finner også både en prototype av Oculus Rift, forløperen til Sony HMZ-T3W, og et vell av forskjellige spillkontrollere liggende i umiddelbar nærhet.

– Teknologi som Oculus Rift har vi eksperimentert med, og den teknologien har vist seg å være ganske hjelpsom for oss. Med VR kan operatøren ha en veldig rik virkelighet, og kan raskt gjenkjenne denne androidekroppen som sin egen kropp, forteller doktor Ishiguro.

Mesteparten av utstyret er likevel ikke i bruk i dag. En bevegelsessensor montert på et vanlig hodesett gjør nemlig jobben med å styre hodebevegelsene til roboten, mens programvare for talegjenkjenning fungerer godt nok til å styre munnen dens. Når operatøren snakker gjenkjenner programvaren ordene, og munnen følger på for å forme leppene slik de ville vært hos et menneske. Når vi får prøvekjøre den viser det seg at den ikke har lært seg norsk helt ennå, men engelsk sitter passelig godt.

Vil lage mer selvstendig robot

Professor Hiroshi Ishiguro og hans Geminoid.Foto: Hardware.no

Dagens styringsløsning krever faktisk ikke særlig med båndbredde – det mest krevende er å overføre video fra der Geminoiden sitter og tilbake til kontrollrommet, siden operatøren får se rommet fra et kamera rett over hodet dens. Selv dette overfører imidlertid ikke stort mer data enn man ville behøvd for å ha en videokonferanse over Skype eller liknende. Likevel har professor Ishiguro en målsetning om å gjøre roboten mye mer autonom i fremtiden, og vil gi den evner som evnen til å gjenkjenne mennesker på stemmen deres, så vel som å snakke helt på egen hånd.

– Vi vil forbedre mer og mer, og dette er et prosjekt som vil pågå over kanskje de neste fem årene. Vi har til hensikt å gjøre den mer autonom, og å forbedre de fysiske funksjonene. Vi har seriøse planer om å la ham reise seg og gå rundt, men de viktigste endringene vil være å utvikle automatiserte funksjoner for å holde samtaler, forklarer han.

Et viktig ledd i dette vil være å lage enda bedre programvare. Mens vi sitter og snakker sammen forholder roboten seg taus, men den ser seg rundt, titter på både oss og doktor Ishiguro, og er på en måte tilstede; selv om den altså ikke deltar aktivt i samtalen. Dette er takket være funksjoner på programvarenivå.

Denne boksen bak roboten inneholder styringssystemet som lar den bevege seg.Foto: Varg Aamo, Hardware.no

– Vi forbedrer jo stadig mange ting, og både programvaren og maskinvaren blir stadig bedre. Likevel er hovedforbedringene i denne modellen programvaren. Vi har programvare som lar den gjenkjenne og følge ansiktet ditt med øynene, og en rekke andre funksjoner, forklarer Ishiguro.

Ved siden av bedre programvare skal også maskinvaren rustes opp, for å klargjøre androiden for å være mer aktiv. Helt siden Guinness-diplomet for verdens første robot-avatar ble skrevet ut i 2005 og til i dag har robotens kropp vært stort sett uendret, selv om den vi sitter og ser på nå har enkelte spesielle finesser. Blant annet drives alle bevegelsene dens av trykkluft – ikke elektromotorer, som i mange andre roboter – men dette skal snart endre seg.

– Luftsylindre for å drive bevegelsene har sine fordeler. Vi unngår for eksempel at roboten lager støy, og lyden av hvinende elektromotorer i en samtalepartner ville vært litt nifst. Hydrauliske aktuatorer er også ganske fleksible, og kan til en viss grad simulere muskler. Men de er vanskelige å kontrollere, så veldig komplekse bevegelser er ikke mulig å få til i dag. Det håper vi å endre med en kraftig elektromagnetisk lineær aktuator, som vi tror vi kan få til å fungere svært godt i løpet av neste år, forteller han.

«Den nifse dalen»

Hendene er det minst naturtro med hele professor Ishiguros mest avanserte Geminoid, men det legger du ikke merke til første gang du møter den.Foto: Varg Aamo, Hardware.no

Innen robotforskning er det imidlertid ett hinder som er viktigere å komme over enn de fleste andre. Dette handler ikke så mye om programvare, motorer eller funksjoner som det gjør om helhetsinntrykket, og hvordan vi mennesker opplever robotene vi møter. Vi snakker om et fenomen som på engelsk kalles «uncanny valley», eller «den nifse dalen» på norsk.

Dette fenomenet beskriver følelsen vi får når vi får se noe som likner veldig mye på et menneske, men som har ett eller annet ved seg som gjør at vi skjønner at det ikke er ekte. Det kan være både roboter og animerte figurer i en film eller et spill; og selv de minste detaljer kan gi en følelse av at her er det noe feil, eller at det er noe nifst som er på ferde. Hvis noe er så ulikt et menneske at det ikke er mulig å tro det er «ekte vare», slik som Telenoid, unngår man denne utfordringen – det er når det blir likere et virkelig menneske at man begynner å få problemer.

– Psykologien rundt akkurat dette er et viktig felt for oss, og vi ansetter mange psykologer og kognitive forskere for å finne ut av det. Jeg synes ikke denne modellen er så veldig nifs. Første gang du ser den kan du få en litt rar følelse, men hvis vi sammenlikner med skikkelig nifse roboter er ikke dette så ille. Min første androide var noe ganske annet, forteller Ishiguro.

– Utseendemessig var den helt fin, men bevegelsene dens gikk i rykk og napp, så den ble oppfattet litt som en zombie. Androiden du ser i dag er til forskjell fra dette ikke særlig zombie-aktig. Selv om den er forskjellig fra oss, er den ikke like nifs. Nå ligger hendene dens stille, og hvis vi følger med kan vi se at det ikke er et ekte menneske, men det er ikke et alvorlig problem, sier han.

Bred forskningsinnsats

Selv om Geminoiden altså ikke er så nifs som den kunne vært, kan professor Ishiguro likevel bruke den som en plattform for å simulere veldig «uncanny» roboter, for eksempel ved å legge til litt ekstra rykkete bevegelser. Deretter kan forskergruppen studere hvordan dette blir oppfattet av hjernen.

For å se på dette kan de vise roboten i sin nifseste form til testpersoner. Så vil forskere innen nevrovitenskap og kognitiv forskning bruke MRI-skannere for å se på hvilke hjerneområder som aktiveres når vi ender med å skille mellom det menneskelige og det nifse. Ishiguro omtaler dette som viktige studier, men det er langt fra den eneste forskningen som bedrives ved instituttet hans.

– Det har blitt ganske mange grener av vitenskapen som kombineres her, humrer han.

– Første skritt var å kombinere robotikk med psykologi og kognitiv samt nevrovitenskap, mens jeg nå for tiden ansetter filosofer og eksperter på etikk. Vi jobber nemlig også i sykehus, og der kan vi støte på noen etiske dilemmaer. Noen ganger jobber vi for eksempel med folk som har hjerneskader, og de elsker å interagere med disse androidene. De kan si alle slags ting til dem, men de snakker kanskje aldri med ekte mennesker. Så da får vi en veldig interessant problemstilling:

– Robotene er bra for folk med hjerneskader, men hva hvis de begynner å fortelle hemmelighetene sine til robotene? Så lenge vi fjernstyrer robotene kan en operatør høre det de sier, og hva gjør vi da? Dette er en slik problemstilling som vi er nødt til å håndtere, fordi det kan bli vanskelig å ivareta disse brukernes personvern, forteller professoren.

– Er du selvbevisst?

Les også:

Det er altså mange grunner til at professor Ishiguro vil gjøre sine roboter mer selvstendige. Samtidig er dette noe han arbeider med samtidig som det er en rekke av verdens fremste teknologiselskaper som satser tungt på utvikling av kunstig intelligens.

Men hva hvis vi faktisk får roboter som er selvbevisste, intelligente, eller på noe som helst vis er i stand til å tenke som et menneske? Hvis kunstig intelligens blir godt nok til å gjøre professorens androider fullstendig autonome i løpet av noen år eller tiår; når vil vi komme til en etisk grense hvor det ikke lenger er greit å slå dem av?

– Det kommer an på brukeren. Se for eksempel på PARO, et robotisk kosedyr som brukes på pleiehjem. Eldre liker ikke å slå av sin PARO, fordi de ser på den som et levende dyr. Men vi kommer til å utvikle mer menneskelige roboter, og da blir det nok mange som kommer til å si at vi ikke bør slå av disse robotene; at robotene trenger en slags «menneskerettighet til å leve», tror doktor Ishiguro.

– Tror du vi vil komme til et punkt hvor denne typen arbeid gjør robotene selvbevisste?

– Spørsmålet er, har du selvbevissthet?

– Jeg vet ikke?

– Roboten vil si det samme – «jeg vet ikke». Selvbevissthet er ganske tvetydig. Nå snakker vi sammen. Jeg tipper at du sannsynligvis har en bevissthet, og at du er selvbevisst, men det er bare noe jeg tror. Hvis en robot tror det om både meg og om seg selv, så kan vi tro hverandre, og tro på at vi begge har bevissthet og dermed er selvbevisste, forklarer professoren.

– Men det er så mange ukjente faktorer her, og så mange spørsmål – hva betyr det å være menneske? Hva er bevissthet? Hva er følelser, hjerte og sinn? Hva er prosessen som lar oss tenke våre tanker? Ingen kan forklare dette. Det er muligheter for at den typen veldig konseptuelle ting er bare subjektive følelser som dukker opp mellom mennesker, sier han, og forklarer:

– Når jeg ser på deg, så tipper jeg at du har et sinn, et hjerte og følelser, og derfor kan du ha de tingene. Hvis vi forbedrer roboten mer og mer, og du får følelsen av at det finnes følelser og bevissthet i roboten, kan sannsynligvis roboten også ha bevissthet, hjerte og sinn.

Les også
Dette er Googles splitter nye superrobot
Les også
BitTorrent lanserer sin første originale Internett-serie
Les også
Snart kan PC-en fortelle deg hva som er på bildet
Les også
– Kunstig intelligens kan bli en fare for mennesket innen fem år
Les også
Her hermer Googles menneskelignende robot etter «Karate Kid»
Les også
Ballmer: – Det er kunstig intelligens som er fremtiden
Les også
Én kan bli din redningsmann, en annen tjeneren din
Les også
Overlevde atombomben – så tok de verden med storm
Les også
Vi fant togene norske politikere drømmer om
Les også
Vi dro til teknologihimmelens handlestrøk
annonse

Les også