Hva synes Øystein etter tre dager med Windows 8.1?
Les den første posten fra Mac-entusiasten som måtte på avvenning.
Det har nå gått tre dager i mitt nye liv som Windows-bruker. Jeg har fått utdelt min første makker, det er en sort krabat med navnet Asus Zenbook UX320L.
Jeg skulte litt bort på den i starten, der den lå og minnet meg på den tøffe måneden foran meg. Men etter litt bruk må innrømme at jeg har lite å utsette. Maskinen har faktisk utseendet med seg. Et solid skall, gode taster – den er i det hele tatt slående lik min Macbook Air 13. Den veier litt mer, berøringsflaten er seig i trykket, og den mangler Thunderbolt-utgang. Til gjengjeld har den et dedikert skjermkort, skarp berøringsskjerm og HDMI-utgang. Vi to skal nok klare å bli venner.
Fortreffelig oppsett
Heller ikke mitt første møte med Windows 8.1-oppsettet har bydd på store utfordringer. Faktisk synes jeg det er ganske ryddig. Spørsmålene og oppsettet er stort sett det samme, om noe er det stilen som er annerledes. Microsoft ser ut til å ha blitt veldig glad i hvit tekst på sorte og mørke bakgrunner. Det ser lekkert ut, men kan være ganske slitsomt å lese. Godt er det da at jeg underveis får opp en fargevelger og kan tilpasse palletten.
Jeg liker også at Windows ikke overkjører meg når det kommer til sikkerhet, men faktisk tar seg tid til å forklare hvilke valg systemet ønsker å gjøre, og hva de betyr, samtidig som du får en enkel vei ut i form av Hurtiginnstillinger. En fin kombinasjon av opplæring og enkelhet.
Som i alle andre lukkede hager, vil også Microsoft ha meg til å opprette en ny identitet. Dette blir min fjerde hage, etter mine tidligere besøk hos Google, Facebook og Apple. Vi får se om jeg liker denne bedre.
Jeg har måttet rote frem den gamle Hotmail-adressen min, som jo har blitt mye bedre enn før, men fremdeles gir meg en uggen følelse av 90-tallet. Et enter-trykk senere og portene har åpnet seg. Jeg er inne i Satya Nadellas rike.
Leve skyen!
Det første jeg har gjort, er å sørge for at jeg har med meg dataene mine over. Noe av det fineste med å bytte operativsystem i disse dager, er at ting ikke lenger må møysommelig kopieres over fra harddisken. Alt lever oppe i skyen. Der har jeg eposten, Evernote-notatene, bokmerkene, kalenderen og musikken.
Resultatet er fornøyelig. Det tok bare sekunder å bli oppdatert med notater og korrespondanse. Noen minutter senere trommet velkjent musikk ut av hodetelefonene. Jeg mistenkte at jeg måtte kjøpe Office på ny, men kan fornøyd konstatere at 365-lisensen min lar meg installere det på ikke mindre enn 5 PC-er og/eller Macer. Smidig!
Det hele tok ikke mer enn en en halvtime. Jeg følte jeg var godt i gang.
Og enda en liten gledelig overraskelse sto på lager. Etter noen timers testing oppdaget jeg nemlig en reklame for Windows 8.1 inne i programbutikken, som var veldig rart. Maskinen var jo splitter ny? For å være sikker kjørte jeg opp winver i søkefeltet. Og jammen satt jeg her og kjørte Windows 8 blank. Jeg satte 8.1 på nedlastning, og en halvtime senere hadde jeg fått en solid oppgradering av operativsystemet. Den kanskje mest kjente forbedringen i 8.1 er at Start-knappen er tilbake. Ikke minst lar den deg kjøre gjennomsiktig bakgrunn - meget lekkert!
Vil du vite mer om oppgraderingen?
Her er alle nyhetene i Windows 8.1
Hva med Metro, da?
De første dagene med maskinen har jeg satt av til å utforske det splitter nye fullskjerms-grensesnittet til Windows. Det bærer det offisielle navet Modern UI, men er vel aller mest kjent som Metro. Jeg har ikke brukt det selv, men man må ha bodd under en stein for ikke å få med seg hvor mye pepper det har fått. Like fullt har jeg hatt lyst til å starte prøveperioden min med å gi det en sjanse. Kanskje det var en uinnvidd Mac-bruker som måtte til for å elske dette uønskede barnet?
For å ta det positive først:
Jeg synes Metro er ryddig og stilrent. Det er gøy å prøve noe som er så annerledes, ulikt alle andre operativsystemer for PC jeg har vært innom. Jeg liker veldig godt flisene, det føles mer riktig at apper fremstilles på denne måten enn med små ikoner begravd i en startmeny. At du kan vise mer informasjon enn bare ikonet er også nyttig om det brukes rett.
Systemsøket fungerer bra og er veldig responsivt og raskt. Jeg liker til og med animasjonen. Det er også mange små, smarte grep. At Windows Store har indeksert og lenker ut til alle programmene du ikke kan laste ned direkte. At du har én knapp som alltid tar deg tilbake til hovedmenyen. At nettleseren har adresselinjen i bunn. Det at ting går i fullskjerm er også fint, det gir deg fullt fokus. Det gir en deilig ro som jeg alltid har likt med nettbrett.
Utgangspunktet til Metro er altså fint. Da er det bare synd at brukeropplevelsen er en eneste stor berg- og en dalbane. Og ikke en hyggelig en...
Blåmandag i Metro-land
Min første time med Metro ga meg mest lyst til å rive ut håret. Jeg ville finne noen bra fullskjermsapper, og startet med å søke etter Spotify. Det fantes dessverre ikke som app, så jeg prøvde så å laste ned en klone i stedet, Spotlite. Jeg trykket på nedlastning, og ventet. Og ventet. Jeg og nedlastningen sto og kikket spørrende på hverandre. Tre minutter var gått. Greit, stabeisen fikk bare ta sin tid.
I mellomtiden bestemte jeg meg for å prøve nye Skype, som kun er i Metro-utgave som standard. Her fortsatte problemene. Av en eller annen grunn nektet appen å koble seg på den første dagen selv om jeg hadde lagt inn Microsoft-brukernavnet mitt. Alt jeg fikk var feilmeldingen «Det oppstod et problem. Vi kunne ikke logge deg på.»
Jeg gjettet først på at det har noe med innstillingene mine å gjøre, og beveget meg inn i PC-innstillinger, der jeg fikk beskjed om at Microsoft-kontoen min måtte verifiseres. Som jo er bra. Jeg fikk en tekstmelding, skrev inn koden, startet opp Skype igjen. Fortsatt den samme lite hjelpsomme feilmeldingen. Jeg dobbelsjekket nettverksinnstillingene, men alle andre programmer kom jo på nett. Så etter oppdateringer til Skype, det hadde heller ikke kommet. Etter å ha klødd meg litt i hodet, ga jeg opp.
Det enkleste fikk være å laste ned skrivebordsutgaven av Skype i stedet, så jeg gikk litt naivt til Windows Store for å søke den frem. Fikk da selvfølgelig beskjed om at Skype eier du jo allerede. Argh. Løsningen ble da å starte nettleseren - i fullskjerm - og «binge» etter desktoputgaven av Skype. En vanlig .exe-fil, og en vanlig, tørr installasjon à la 90-tallet – det føltes nesten befriende nå.
Midt under Skype-installasjonen spratt det frem beskjed om at Spotlite hadde bestemt seg for å komme ned til maskinen min allikevel. Jeg fikk satt på noen trøstende toner, strakk på beina, roet meg. Greit, neste app måtte da være bedre. Neida, det var den ikke.
Evernote Touch var tredje forsøk. Litt rotete, joda. Treg på synkingen, ja. Alt det kunne jeg tilgitt. Men appen er så gudsjammerlig treg. Hvert eneste trykk er etterfulgt av to sekunders ventid. Og for å toppe det hele, kræsjer den i tide og utide siden.
Hva er dette for noe?
Hjelp!
I det jeg ga opp Evernote og gikk ut av appen, virket det som Metro hadde hengt seg opp, og fingertrykkene mine ble ikke registrert lenger. Jeg husket ikke i farten hvordan jeg lukket vinduet manuelt, og kikket spørrende rundt. Det endte med at jeg skrev et bare litt ironisk «hjelp» i søkefeltet og trykket enter. Ironisk nok ble jeg kastet ut av Metro og tilbake til det trygge gamle skrivebordet.
Og akkurat det er ganske symptomatisk for Windows 8-opplevelsen med Metro aktivert.
For selv om jeg har bestemt meg for å bruke Metro, blir jeg stadig kastet ut av det. For eksempel når jeg skal ta et kjapt notat og søke frem Notisblokk. Plutselig er jeg i skrivebordsmodus. Som gammel Windows-bruker skjønner jeg at dette er «gamle» Windows som spretter frem, men jeg er neppe den eneste som synes det er rart å plutselig kastes ut i et helt nytt univers med andre designkonvensjoner, farger og vinduer.
For de som ønsker å bruke skrivebordet, er det nok like rart at standardnettleseren – det kanskje mest brukte programmet på PC-en – er Metro-utgaven av Internet Explorer. Resultatet er at du hives inn i fullskjerm i tide og utide.
I andre tilfeller finnes det to varianter av samme program. For eksempel når jeg dobbeltklikket på et bilde i utforskeren for første gang. Du blir kastet inn i fullskjermmodus for å se bilder, og spurt om hvordan du vil åpne bildene i fremtiden. Fint, men hva er egentlig forskjellen på Bilder, Fotogalleri og Windows Fotovisning? Jeg må ta et valg for fremtiden, men aner ikke hva jeg velger. Windows Fotovisning hørtes gammeldags ut, så jeg satset på at dette var desktop-versjonen. Og fikk heldigvis rett.
Ekstra gammelmodig blir det når jeg skal se etter nettverksproblemer. Ofte innebærer det å fornye IP-adressen. På alle enhetene jeg eier, selv mobilen, finnes det et valg for dette i kontrollpanelet. I Windows 8.1 har jeg ikke funnet noen annen måte å gjøre dette på, enn å finne frem den forhistoriske kommandolinjen. Først må jeg skrive «ipconfig» for å få opp IP-adressen til hver eneste nettverksadapter i maskinen. Deretter bla gjennom listen, og hamre inn «ipconfig /renew» til det fungerer. Jeg får følelsen av å hoppe mellom 2014, 2000-tallet og 90-tallet.
Hva gikk galt?
Jeg sitter igjen og lurer på hva Microsoft har tenkt når de slapp Metro på markedet.
Det burde føles befriende, men det føles trangt. Som om du har den ene armen din bundet på ryggen. Jeg tåler fint å bli fratatt valgmuligheter for enkelhetens skyld, men da må det være fordi det er ting jeg ikke trenger å tenke på. I Metro opplever jeg stadig at ting ikke fungerer, men siden alt av informasjon og knapper er fjernet, må jeg gjette meg frem til hva som kan være galt. Og løsningen er stort sett alltid den samme: Kom deg tilbake til skrivebordet.
Verken Android eller iOS har gitt meg den følelsen, selv om de på mange måter er mye mer begrensede operativsystemer. Rett og slett fordi de «bare virker».
Microsoft gjør vondt verre når de har laget halvparten av standardprogrammene sine for Metro, og beholdt den andre halvparten på skrivebordet. Hvordan skal en stakkars fersk bruker forstå hva som skjer, der du slenges fra modus til modus i stadig nye vinduer?
Det er klart at det tar tid å utforme et helt nytt grensesnitt. Men hvor lenge skal brukerne være prøvekaniner? Det har nå gått to år siden Windows 8 ble lansert, og versjon 8.1 har kommet. Fremdeles opplever jeg Metro som en beta-utgave, og appene som dønn ustabile. Jeg må innrømme at jeg er ganske skuffet.
Skrivebordet, der hører jeg hjemme
Samtidig er det urettferdig å slakte Windows 8 helt for dette. For man må ikke bruke Metro. Og det lille jeg har fått brukt av skrivebordsmodusen til Windows 8 når jeg har blitt slengt ut dit, har føltes som å gjenforenes med en god, gammel venn. I skrivebordsmodusen har jeg god oversikt, jeg jobber raskt og effektivt, og jeg har ennå til gode å ikke finne frem.
Som en Mac-bruker savner jeg heller ikke menyen til start-menyen nevneverdig. Jeg foretrekker som regel å starte apper med kommandolinje, som jeg synes går mye raskere enn å lete opp og ned i programlister.
Jeg håper og tror at Windows 8.1 skal bli ganske bra når jeg har fått lekt meg litt i innstilingene, lastet ned nye programmer og tweaket det slik jeg vil ha det. Det vil si, når jeg har fått drevet Metro ut av maskinen min.
Metro, du er lekker, og du er leken. Men du er alt for umoden for meg, og jeg tror ikke vi er ment å være sammen ennå. Kanskje vi skal møtes igjen om noen år?
Gi dine tips
Er jeg for streng mot Metro, eller er det forjent? Er det noen triks jeg burde kunne? Hvordan får jeg mest glede av skrivebordsmodusen? Er det noen programmer jeg burde sjekke ut? Skriv i kommentarfeltet eller send meg en epost.
Les hele kavalkaden
DEL 1: – Hjelp, jeg må bruke Windows!
DEL 2: Se hva Øystein synes etter tre dager med Windows 8.1
DEL 3: Lesernes beste råd til en Windows-bruker som må bruke Mac
DEL 4: – Windows Phone er jo genialt
DEL 5: To uker med Windows Phone – er Øystein like frelst nå?
DEL 6: iMacen min spiser denne maskinen til frokost
DEL 7: Vil Øystein velge Windows eller Mac?
