Derfor er selv enkelte eksperter skeptiske til thorium
Mange forskere sier thorium lover godt for fremtidens atomkraft, men ikke alle er enige.
Etter mange år og mye debatt er det endelig duket for en satsning på thorium i Norge. Selv om enkelte jubler over dette er det lite iver å spore i miljøbevegelsen, som slett ikke er overbevist om at tryggere, renere kjernekraft er mulig å få til – uansett hva slags brennstoff man bruker.
Uenighetene står om både avfall, atombomber og reaktorsikkerhet. Går man utenfor forskermiljøene og miljøbevegelsen er det også disse tre spørsmålene alt dreier seg om. Stemmer det at avfall fra reaktorer som bruker thorium er mindre farlig? Er det umulig å lage atomvåpen ved hjelp av stoffet, og er thoriumreaktorer virkelig helt trygge?
Kjernefysiker Sunniva Rose ved Universitetet i Oslo vil, som forskere flest, være forsiktig med å komme med bastante uttalelser, men vil likevel hjelpe oss med å svare på disse spørsmålene. På motsatt side av barrikadene står daglig leder i Bellona, Nils Bøhmer, og uenigheten mellom dem er tidvis intens.
Vi må likevel begynne på begynnelsen.
Reaktortyper spiller en rolle
Aller først må det påpekes at det egentlig ikke finnes noe som heter «thoriumreaktor». Thorium kan nemlig fra før av brukes i så godt som alle reaktortyper – også de som i dag brenner uran. Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, forteller at allerede på 1960-, 70- og 80-tallet ble thoriumbaserte brensler demonstrert i nesten alle typer kraftverk.
Noen reaktordesign er dog bedre egnet til å ta i bruk brenselet enn andre, og fremtidige reaktorer vil kanskje kunne designes rundt kun dette brenselet. Den dag i dag forskes det iherdig på akkurat dette, og både Canada, Kina, Tsjekkia, Tyskland, Italia, Storbritannia, India og USA deltar nå i et koordinert forskningsprosjekt rundt thorium.
Prosjektet har mange vidløftige mål. De skal både finne ut hvilken type reaktorer som mest effektivt vil bruke thorium som brennstoff, komme opp med bedre måter å produsere og prosessere materialet på, og pønske ut metoder for å reprosessere utarmet brennstoff med minimalt avfall. I tillegg vil de identifisere faktorer som kan påvirke kommersialisering av teknologien, og legge strategier for å få thorium inn i kraftverk.
Et annet viktig, pågående prosjekt er Gen IV-samarbeidet (se faktaboks). Dette består av 13 medlemsland, som i mer enn et tiår har jobbet for å utvikle neste generasjons atomreaktorer. Fokus her er på sikkerhet, ikke-spredning, bærekraft og økonomi, men selv om thorium i seg selv ikke er sentralt for GIF-gruppens mål kommer det hyppig opp når det diskuteres hva fremtidens reaktorer skal drives av.
Men hvorfor akkurat thorium? Og ikke minst, dersom det går greit å bruke det i eksisterende reaktorer, hvorfor er det ikke allerede i utstrakt bruk?
Ray Sollychin er direktør i Neopanora-instituttnettverket for energiteknologi, og han mener den viktigste hindringen for utstrakt thoriumbruk først og fremst er manglende infrastruktur for å produsere brensel. Han peker på at slik infrastruktur ble bygget for uran som følge av tunge investeringer i ikke-sivil bruk, noe atomenergiindustrien nærmest på slump har fått nyte godt av – men at brenselproduksjon for thoriumets særegne brenselssyklus må bygges opp med kommersielle hensyn i bakhodet.
Sollychin peker også på flere grunner til at det kan være verdt å gjøre nettopp dette; så som høyere energieffektivitet og lavere avfallsmengder – noe han ikke er alene om å trekke frem.
– Atomavfall kan resirkuleres
Både naturvernere, politikere og forskere er enige om at avfall etter kraftproduksjon er en av de største ulempene ved kjernekraft. Et kjernekraftverk slipper ikke ut klimagasser, men til gjengjeld er «oppbrukt» brensel både farlig og vanskelig å bli kvitt. Noe som kanskje er mindre velkjent er at man kan redusere dette problemet ved hjelp av god gammeldags resirkulering.
– Avfallsproblematikken er nok det viktigste, men det finnes land som gjenvinner avfall allerede. Dessuten kan en del av dagens avfall forbrennes i reaktorer man kan komme til å bygge i fremtiden. Man kan nemlig få veldig lite avfall med uran og plutonium også, ikke bare thorium, forklarer Sunniva Rose ved Universitetet i Oslo.
– Hva du gjør med det du faktisk sitter igjen med etterpå er jo fortsatt et gyldig spørsmål, men hvis du får spaltet nesten alt det radioaktive materialet ender du med en liten mengde avfall som er radioaktivt kun i kort tid.
Det spesielle med thorium er at man med mer avanserte, spesialbygde reaktorer vil kunne oppnå en høyere effektivitesgrad enn med uran – noe som betyr mindre brennstoff inn, og dermed mindre avfall ut. Gen IV-reaktorer vil også kunne være tilpasset å bruke en høyere andel resirkulert brennstoff enn det som regnes for å være økonomisk i dagens reaktorer.
Avhengig av hvordan man definerer resirkulering kan man dessuten si at det allerede gjøres i forholdsvis stor grad i dag. WNA, foreningen for verdens kjernekraftprodusenter, anslår nemlig at rundt 17 prosent av uranet som ble brent i 2013, tilsvarende drøyt 11 000 tonn, kom fra andre kilder enn gruvedrift.
Selv om en god del av dette ble hentet fra militære lagre eller reserver av anriket uran, sto reprosessering av gammelt brennstoff i en eller annen form for en betydelig andel.
– Vanskelig å stole på atomindustrien
Med dagens råstoffpriser anslår IAEA at verdens samlede reserver av uran kan holde i 78 år, så sant forbruket ikke stiger høyere enn 2012-nivå. Ved å kombinere thorium og Gen IV-teknologi ser bildet litt annerledes ut. Byrået anslår nemlig at såkalte raske reaktorer, på grunn av muligheten til å resirkulere drivstoff i flere omganger som disse skal komme til å by på, vil tillate langt bedre utnyttelse av energipotensialet i både uran og thorium.
– Denne teknologien vil kunne garantere energiforsyningen for tusenvis av år, og virkelig øke bærekraftigheten til kjernekraft ved å redusere nivåene med høyaktivt radioaktivt avfall med lang levetid, heter det i byråets nyeste årlige Nuclear Technology Review-publikasjon.
Raske reaktorer, som for eksempel saltsmeltereaktorer (se faktaboks), vil imidlertid ikke være klare for kommersiell drift på en stund. Byrået anslår at de neppe vil spille en avgjørende rolle i global energiproduksjon før etter 2030 en gang, men sier til Tek.no at Gen IV-reaktorer av andre typer kan være i kommersiell bruk allerede om ti år.
Men Nils Bøhmer er ikke overbevist. Han er daglig leder i Miljøstiftelsen Bellona, og peker på at muligheten til å resirkulere er en påstand man har hørt tidligere, faktisk så langt tilbake som på 1960-tallet.
– Den gang var det stor tro på utvikling av formeringsreaktorer, som både kunne brenne og produsere plutonium, og slik redusere avfallsproblemet betraktelig. Men siden 70-tallet har formeringsreaktorene vist seg vanskelig å bruke, blant annet fordi kjølemediet deres er reaktivt med luft, og i dag er ingen av dem i drift, forteller han.
– Man fant også store mengder uran i naturen, som gjorde at knappheten på uran man så for seg den gang ikke ble et problem. Det er dyrere å gjenvinne enn å grave opp nytt uran, så derfor ligger ting på lager. Det er det samme med plutonium. Britene har 130 – 140 tonn plutonium på lager i Sellafield, og sier rett ut i sine rapporter at dette ikke har noen kommersiell verdi i dag. At man kan bli kvitt avfall er dermed en sannhet med modifikasjoner, mener Bøhmer.
Ved anlegg som Sellafield foregår gjenvinningen ved at man skiller ut brukbart uran og plutonium fra gammelt brennstoff i et syrebad, og har altså så langt ikke hatt stort for seg. Bøhmer erkjenner likevel at å blande gammelt plutonium inn i nytt brensel, såkalt MOX-brensel, er en annen type løsning som vil kunne redusere avfallsproblemene litt.
– Men man må fortsatt lagre det som kommer ut på andre enden. Derfor har flere land bestemt seg for at slikt avfall skal deponeres i fjellhaller dypt under bakken. Og der skal det lagres i inntil en million år, påpeker han.
– Avfall er den viktigste utfordringen
Tilbake ved Universitetet i Oslo har Rose en annen oppfatning. Hun viser til at det som i dag kalles for avfall også kan være en ressurs i fremtiden; siden det man ikke får brukt opp i dagens kraftverk kan vise seg å bli en viktig energikilde i fremtiden.
– Å kvitte seg med avfall permanent er mulig, både med fremtidige saltsmeltereaktorer og «vanlige» reaktorer. Selv om du ikke vil få brukt opp absolutt alt vil du bli kvitt det meste – og selv mye av det du ikke kan kvitte deg med for godt, vil kunne bli mulig å bruke som brennstoff i andre typer reaktorer igjen, sier Rose.
– Det som kommer ut i andre enden fra slike prosesser vil være lite aktivt, og ha kort halveringstid, som betyr at det vil bli enda mindre radioaktivt relativt raskt. Dette er kanskje også en medvirkende årsak til at ingen land per i dag har deponert avfallet fra sine reaktorer – det er jo litt dumt å kvitte seg med det permanent hvis det viser seg å bli en viktig energikilde en gang i fremtiden. Jeg sier ikke at det er sånn, men det er verdt å stille seg spørsmålet om det kan spille en rolle, mener hun.
Rose er imidlertid enig i at avfall er den største utfordringen for kjernekraft når vi spør henne hva som er det mest negative for norske forhold.
– Men det er en utfordring, ikke et problem. Man må ha et forhold til dette, og sammenlikne energiformer. Avfall får du nemlig uansett hva du driver med; enten det er noen hundre kilo radioaktivt avfall eller noen hundre millioner tonn CO2 – så man må forske mer på hvordan man kan minimere dette, sier hun.
Vil heller lagre CO2 enn brukt atombrensel
Den norske thoriumforskeren mener det er paradoksalt at mange som er skeptiske til å oppbevare atomavfall i lang tid ikke later til å ha noen problemer med lagring av CO2 og andre klimagasser. Hun peker på at de viktigste faktorene ikke er om noe er radioaktivt eller ei, men hvor mye avfall som er konsentrert på samme sted.
– Det virker som folk blir veldig bekymret med det samme man har et stoff som har lang halveringstid, men alt du trenger å gjøre er å se ned på bakken – der ligger det uran med millioner av års halveringstid. Det man må tenke på er volum og konsentrasjon, og se på hva man ender med ut fra hvor mye energi som blir produsert, mener Rose.
– De samme folkene som sier at kabondioksid kan lagres mener jo at atomavfall definitivt ikke må lagres, selv om sistnevnte har langt mindre volum. Men CO2 er jo en rimelig dødelig gass i seg selv, for ikke å snakke om problemene med forurensende utslipp og global oppvarming, fastslår hun.
Bellona-sjefen er ikke enig i denne sammenlikningen.
– Lagret CO2 vil etter bare tusen år binde seg til berggrunnen og bli stabilt, og ikke utgjøre en langsiktig trussel på en million år. CO2 er heller ikke radioaktivt eller giftig på samme måte som høyaktivt atomavfall er. Så det er en del forskjeller, sier Bøhmer.
– Hvis man forutsetter Gen IV-teknologi, og får det til å virke, så er jo det vel og bra. Men når man snakker om atomavfall snakker vi ikke om volumproblemer, men at det er så radioaktivt. Det er heller ikke et stort problem for Norge å få plass til å lagre karbondioksid, siden vi har store tomme borehull og reservoirer i Nordsjøen, mener han.
– Neste generasjon kommer for sent
Bøhmer mener altså lagring av klimagasser og økt satsning på reelt fornybar energi er viktigere enn å håpe på neste generasjons kjernekraft. Han tror nemlig den kommende Gen IV-reaktorteknologien, som han sier bare vil gi noen hundre års levetid på avfallet avhengig av brenseltype, vil komme for sent til å løse klodens klimaproblemer – om den da kommer i det hele tatt.
– På tegnebrettet vil disse fjerdegenerasjons reaktorene gi både mindre omfang og kortere levetid på avfall. Det er klart at hvis slike reaktorer faktisk vil virke som det hevdes vil man kunne redusere avfallsproblematikken betraktelig, men det ligger langt frem. Faktisk vil de først kunne være kommersielt på plass i år 2035, kanskje 2040. Og inntil da, med dagens reaktorer, så får man avfall, slår han fast.
Bøhmer er altså ikke enig med IAEAs mest optimistiske anslag om at kommersielle Gen IV-kraftverk er mulig innenfor et tiårsperspektiv. Han mener i stedet at neste generasjons reaktorteknologi rett og slett kommer for sent til å få rettet opp i klimaproblemene innen 2050 – men at det på lengre sikt kanskje kan ha noe for seg. Samtidig peker han blant annet på Sverige og Finland som ligger svært langt fremme med å bygge deponier for atomavfall, som potensielt kan brukes som lager for deponert avfall på ubestemt tid.
– Vi som kjenner til dette har sagt hele tiden at det vil være mulig å grave opp det som er deponert. Så den muligheten vil man ha. Det man gjør i Finland er at man putter brensel i kopperkapsler og fyller igjen med blåleire, og det er nok ikke noe problem å grave opp om hundre år hvis det skulle trengs.
– Men jeg er jo skeptisk, det som har vært saken med atomindustrien hele veien har vært lovnader. «Gratis strøm fra atomkraft» hørte vi allerede på 50-tallet, så kom formeringsreaktorene fra 60- og 70-tallet som viste seg vanskeligere å bruke enn ventet. Jeg er redd det samme kan skje med Gen IV-reaktorer; at de ser bra ut på tegnebrettet, men skaper nye problemer. Så jeg er skeptisk avventende til om de kommer og holder det de lover – og til når de faktisk kommer, sier Bøhmer.
Avfall fra kjernekraftverk er altså en utfordring uansett, men en utfordring som man vil kunne minimere mer og mer etter hvert som teknologien går fremover – noe thorium også kan hjelpe med. Nøyaktig når det kan komme til å skje, og hva vi skal gjøre i mellomtiden, er imidlertid ikke noe alle er enige om.
Men selv om avfall er den største utfordringen er det ikke den eneste. Atomkatastrofer, som de som intraff i Tsjernobyl og Fukushima, er uunngåelig et tema som kommer opp når man er inne på fordeler og ulemper ved kjernekraft.
– Folk trenger kunnskap om risiko og tall
– Man kunne kanskje bygd en reaktor som ikke kan smelte ned, som for eksempel disse saltsmeltereaktorene. Men man kan aldri sikre seg mot at en reaktor blir rammet av verdens kraftigste jordskjelv, sier Rose.
Selv om hun sier hun ikke kan forstå, ut fra de faktisk tallene, hvorfor så mange er negative til kjernekraft, er hun klar på at det er umulig å si at det aldri kan skje en ulykke av noe slag. Risikoen vil nemlig aldri være lik null.
– Du lyver hvis du sier at det «aldri kan skje» noe uventet. For meg som forsker er det mye viktigere å heller forklare, og å skape en forståelse for hva som faktisk har skjedd, og å sette ting i perspektiv. Man kan jo spørre seg om man for eksempel bør ha en reaktor på et så seismisk aktivt sted som Japan, funderer hun.
– Men tenk så for eksempel på Banqiao-demningen i Kina, hvor langt over 100 000 mennesker døde momentant på grunn av at demningen brast. Likevel er vannkraft noe de fleste finner det greit å forholde seg til. Når det er snakk om kjernekraft, så sier man at siden det har skjedd én ulykke, så er kjernekraft feil uansett. Jeg tror folk trenger en del kunnskap om risiko og tall, og om hva konsekvensene kan være, sier Rose.
Bøhmer synes ikke umiddelbart dette er en god sammenlikning.
– Det spørs hva du sammenlikner her. En ting er at hvis du ser på vannkraftulykker i OECD-land er det nesten ikke dødsfall sammenliknet med vanndemninger i en del andre land. Men man må også se det hele bildet. Det kan man kanskje glemme hvis man sammenlikner øyeblikkelige dødsfall etter en ulykke, for da får man disse titusener som dør i vannkraftulykker, og kanskje ingen etter Fukushima, og 32 etter Tsjernobyl-ulykken.
– Men det er mange store mørketall etter atomulykker. Etter Tsjernobyl ble det brukt opp til en million mennesker til å rydde opp, mange av dem bare vanlige vernepliktige, og de fleste fikk høyeste tillatte strålingsdose på svært kort tid – så ble de sendt tilbake rundt om i hele Sovjetunionen etterpå. Disse har man ikke fulgt opp, og man vet ikke hvor mange dødsfall det har kommet i den gruppen, sier han.
Dette tallet – en million arbeidere – viser seg imidlertid å være langt høyere enn både Verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs Vitenskapelige komité for effektene av stråling (UNSCEAR) opererer med i sine rapporter.
De anslår at det fra alle land var omtrent 600 000 arbeidere, hvorav 240 000 vernepliktige, som var involvert i oppryddingen; og dette gjelder for hele perioden fra 1986 til 1990. Når vi konfronterer Bøhmer med dette mener han at antallet ikke er poenget.
– Dette er forsåvidt et annet tall enn vi har hørt fra folk som direktører på kraftverket, som har referert til opp mot 800 000 – 900 000 mennesker. Men om om det er 500 000 eller 800 000 er ikke poenget mitt. Poenget er at de som fikk de største dosene har man ikke god historikk på, og WHO sier også at man ikke har tidlige tall på jod-dosen de fikk. Det er viktig, da jod bare har en halveringstid på rundt 8 dager, så senere målinger vil ikke vise hele bildet, sier han.
Bøhmer mener at det derfor ikke finnes noen god oversikt over ettervirkninger hos de som fikk den største strålingsdosen på ulykkestidspunktet, og trekker en parallell til Fukushima. Der sier han det tok unødig lang tid før man evakuerte en del av befolkningen, som derfor fikk en unødvendig stor dose stråling.
– Den offisielle WHO-rapporten derfra har derfor heller ikke tatt disse menneskene med i sitt doseberegningsgrunnlag, påpeker han.
– Men i tillegg til direkte helseeffekter av stråling, som økning i krefttilfeller kommer indirekte helseeffekter av evakuering. I Tsjernobyl fikk folk et par timer på å forlate hjemmene sine, uten oppfølging etterpå, noe som resulterte i både alkoholproblemer og arbeidsløshet for veldig mange. Etter Fukushima er 100 000 fortsatt evakuert, med en stor økning i selvmordsrate og slikt som knyttes direkte til evakueringen.
– Når man regner inn langtidsvirkningene av stråling på folk, områder som vil være ubeboelige i lang tid, og andre samfunnsøkonomiske problemer, ender man nok med et annet bilde enn hva det kan se ut som rett etter at en demning ryker, sier Bøhmer.
– Man må forberede seg på det tenkelige og utenkelige
Rose fastholder likevel at kjernekraft er trygt. Hun sier at det heller ikke er slik at man må vente på fremtidige kraftverk for å være sikker, men beskriver også dagens reaktorer som ekstremt trygge – og at ulykkene som har skjedd, ikke har vært representative for kjernekraft som helhet.
– Tsjernobyl-typen var kjent for at den hadde alvorlige feil i både design og konstruksjon, som gjorde at den kunne løpe løpsk, og dette kom også frem i en rapport så sent som måneden før ulykken – men som Sovjets myndigheter valgte å ikke gjøre noe med, forteller hun.
For å forstå risikoen mener hun det kan være nyttig å se på hvor mange som faktisk har omkommet for forskjellige typer kraftverk per megawattime produsert. Dette mener hun vil male kjernekraft i et langt mer positivt lys enn de aller fleste energikilder. Hun mener også faren for at en reaktor kan løpe løpsk altfor lenge har blitt overdrevet.
– Hverken Fukushima-ulykken eller Three Mile Island-ulykken hadde noe å gjøre med en reaktor som løp løpsk, da dette ikke var en fysisk mulighet i disse reaktortypene, slår hun fast.
Bøhmer peker likevel på at feil skjer, og at det gjerne er en menneskelig svikt som ligger bak. Selv når det ikke er menneskelige operatører som utløser ulykker i seg selv mener han det er mennesker som er ansvarlige for dårlig planlegging, og han trekker frem Fukushima-ulykken som et eksempel.
– Noen år før Fukushima-ulykken begynte man å se på sikkerheten ved å bygge atomkraftverk i jordskjelv- og tsunami-utsatte områder. I utgangspunktet hadde man bare sett 500 år bakover da man planla sikkerheten, men så oppdaget man at det for 1000 år siden hadde inntruffet et jordskjelv av samme kategori som jo senere skulle inntreffe i 2011, forteller Bellona-lederen.
– Da begynte det å komme en del krav om å sikre mot et så stort skjelv også. Men det ble aldri gjennomført, fordi man hadde en svært tett kobling mellom atomindustrien og tilsynsmyndighetene, hevder han.
Bøhmer mener likevel ikke det ville vært stort bedre her, i forholdsvis rolige Norge.
– Ikke nødvendigvis; det ville for eksempel neppe vært så lurt å legge et kraftverk rett under Mannen, eller i den fjorden der fjellet ligger. Det er litt av det som er utfordringen, skal det ligge trygt må du tenke på både sannsynlige og usannsynlige scenarier, sier han.
– Dette er komplekse anlegg, med feilbarlige menneskelige komponenter. En typisk feil vi gjør i Vesten er å si «dette er et så sikkert anlegg, og det er så mange sikkerhetskomponenter her», så operatørene får følelsen at hvis de gjør en feil har det ingen konsekvens. Det var kjent at Tsjernobyl-reaktoren var usikker, men så ble man fortalt fra toppen av det sovjetiske systemet at sovjetisk atomkraft var det sikreste som fantes, og da gjør man dumme eksperimenter.
Det er altså delte meninger om sikkerheten i dagens atomkraft, og potensielt lenge å vente på neste generasjons enda tryggere reaktorteknologi. Men én utfordring som er uløselig knyttet til dagens reaktorer er spredning av atomvåpen.
Ingen vits å lage atomvåpen med thorium
Kjernekraftverk i seg selv kan riktig nok ikke «brukes som en atombombe», selv om de skulle bli utsatt for aldri så mange ulykker eller sabotasjeaksjoner. Det er også Sunniva Rose rask til å påpeke når vi spør henne om thorium kan brukes for å lage atomvåpen.
– Det er et litt annet tema, men la det bare være sagt: Et kjernekraftverk kan aldri eksplodere som en atombombe. Det kan ikke skje, selv om noen kanskje tror det. Dét er en ting vi faktisk kan si med fullstendig sikkerhet, for det er fysisk umulig, forteller Rose.
Hvis man skal lage en atombombe er det imidlertid til stor hjelp å ha et kraftverk tilgjengelig, i alle fall dersom det bruker uran og plutonium som brensel. Det er fordi både materialet man putter inn og det brukte materialet man får ut etterpå i mange tilfeller potensielt kan brukes til våpenformål. Men med thorium som brensel er historien ganske annerledes, forklarer Rose.
– Det er mye, mye vanskelige å lage kjernevåpen fra thoriumbrensel. Joda, det er mulig. Men for å sette det i perspektiv: Du kan drepe noen med et kjøleskap også. Det er bare veldig, veldig vanskelig. Har du først ressursene til å lage atomvåpen av thorium, så vil du ikke gå den omveien – da vil du nemlig også ha ressurser til å lage dem av andre stoffer, sier hun.
Thorium trenger uran for å starte
Igjen er imidlertid Bøhmer uenig. Han peker på at thorium i seg selv ikke er reaktivt, så man må ha enten uran eller plutonium for å få startet en reaksjon med materialet.
– Da åpner du opp et system hvor du har mer høyanriket uran i omløp, som så lettere kan anvendes til våpen, og i tillegg får du mer plutonium på reisefot, som kan gjøre det lettere for terrorister eller røverstater å stikke unna litt og litt plutonium for å lage våpen. Dette stiller større krav til IAEA for å gjennomføre ytterligere strenge kontrolltiltak. Men de er, og har lenge vært, underfinansiert, sier han.
Han peker på at det er mange land i ustabile regioner som er i ferd med å bli atomland, hvor de sittende regjeringene kanskje ikke har skumle hensikter, men hvor man ikke vet hvem som vil styre i fremtiden.
– Iran har blant annet valgt å anrike sitt uran på egen hånd, og selv om man har gitt dem mange tilbud for å finne en måte å unngå dette på vil de heller gjøre det selv. Faktisk kunne de kanskje fått et ekstra argument med thorium, siden de da ville hatt behov for å anrike uranet enda litt mer. Det er også grunnen til at tilsynene er skeptiske, fordi man da har anrikingsgrader tett opp til høyanriket, som igjen er lettere å få opp til våpensgrad, hevder han.
IAEA selv er dog uenige i Bøhmers vurderinger.
– Thoriumsdrevne reaktorer vil behøve lavanriket uran for å starte opp. Men de trenger ikke noe over de nåværende grensene for hva som regnes som lav anrikning, og når de først har blitt satt i gang ved hjelp av lavanriket uran vil thoriumbrenselet være nok for å holde reaktoren i drift. Anrikningsgraden til uran kan dessuten overvåkes for å forhindre høyere anrikning, sier en talsperson for byrået til Tek.no.
På spørsmål om hvor godt de kan fungere med budsjettene de har er byrået mer tilbakeholdne. Ettersom store deler av arbeidet IAEA gjør med sikring av radioaktivt materiale er av en strengt konfidensiell art, diskuterer de ikke slike detaljer offentlig. De forteller likevel at antallet land de gjennomfører sikringstiltak i har steget, og at det samme er tilfelle for antallet fasiliteter.
Budsjettet for hele organisasjonen har imidlertid steget jevnt og trutt de siste årene, og sikringsarbeidet har blitt kraftig styrket – i alle fall om vi ser på pengestrømmen alene. Selv om byråets Safeguards-program ble betydelig styrket etter oppløsningen av Sovjetunionen er budsjettet for denne virksomheten betydelig høyere i dag enn for 20 år siden.
Bøhmer holder likevel fast på at IAEA er underfinansiert, og mener det er bred enighet om at de har for liten kapasitet til kontroller av medlemslandene. Han mener det har vært et stort fokus på å hindre smugling av radioaktive materialer etter oppløsningen av Sovjetunionen, men sier det ikke er den typen kontroller han refererer til.
– Det jeg snakker om er kontrollen av medlemslandene som har avtaler med IAEA, som driver legitimt. Det er stor bekymring internasjonalt om IAEAs mandat og ressurser til dette. Mye av den økningen du ser i budsjettet er nok på grunn av oppløsningen av Sovjetunionen, for i Safeguards ligger nemlig også dette med fysisk sikring, fokus på smugling, og lagre som man mistet kontroll over den gang, sier han.
– Problemet er at de har for lite kapasitet til å drive kontroll i de andre landene, som Japan, Iran, og Sverige for den saks skyld, og å sørge for at land som opererer tilsynelatende normalt faktisk holder seg til lover og regler. Det er det mange utenlandske eksperter som mener, sier Bøhmer.
Han tror den stadige budsjettøkningen fra 2001 av kan forklares med et fokus i USA på skitne bomber og slikt, etter terrorangrepet 11. september det året.
– Mitt poeng var da at byrået ikke har nok ressurser til å følge med på om IAEA-medlemmer som ikke får bygge atomvåpen gjør det likevel, i ly av et sivilt program. Mer transport vil øke den utfordringen, mener han.
– Ingen kjernekraftforkjemper
Uenigheter til tross later det til at thorium har en rekke fordeler sammenliknet med tradisjonell kjernekraft – for selv om det nå skulle stemme at man vil få utfordringer med transport av uran, vil selve thoriumet i neste ledd vanskelig kunne brukes i våpen.
Spesielt når Gen IV-teknologi som saltsmeltereaktorer eventuelt kan realiseres vil det også kunne by på mer energi enn uran, og med mindre avfall attpåtil – et moment som alle kan enes om at er bra. Rose vil likevel ikke på noen måte kalle seg en kjernekraftforkjemper.
– Globalt ser jeg ikke hvordan man kan være negativ til kjernekraft. Men jeg er bare en forsker, jeg kommer med tall og fakta, og jeg har ikke noen agenda med det. Men når jeg tenker på hvordan ting er, skjønner jeg altså ikke hvordan det er så mange som er negative til det, forteller hun.
– Kjernefysikk er kjernekraft, men det vi driver med på grunnforskningsnivå er like verdifullt uansett om det finnes kjernekraft eller ikke. Det handler om å forstå atomkjernen. Forstå kraften som gjør at solen gir oss varme, hva som skjer i supernovaer, og hvorfor vi ikke bare er en suppe med protoner som svever rundt. Min forskning handler om det anvendte også, og det er rettet mot kjernekraft, men resultatene er verdifulle uansett.
– At regjeringen sier nå at de er i ferd med å følge opp på thorium er veldig spennende. Nå vet jeg ikke hva de legger i det, hvem som skal jobbe med dette og slikt, men det å delta i europeiske prosjekter og få erfaringer fra andre land er selvfølgelig interessant. Men vi får se hva som kommer, sier hun.
Rose har dog ikke lyst å stille fornybar energi og kjernekraft opp mot hverandre. Hun mener det selvfølgelig er viktig å forske på solkraft også, men at – som politikerne sier – man må prioritere.
– Men det er heldigvis politikernes jobb – og ikke min, avslutter hun.
(Kilder: Nuclear Technology Review 2014, International Status and Prospects for Nuclear Power 2014, IAEA Annual Report: 1994, 1995, 1996, 1997, 1998, 1999, 2000, 2001, 2002, 2003, 2004, 2005, 2006, 2007, 2008, 2009, 2010, 2011, 2012, 2013, Status of Small Reactor Designs Without On-Site Refuelling, Status of the Generation IV Initiative on Future Nuclear Energy Systems, Generation-IV Roadmap Report of the Fuel Cycle Crosscut Group, Exploring fuel alternatives, Generation IV Systems, Sources and effects of ionizing radiation, Health effects of the Chernobyl accident)
