Test

Woven Hand - Ten Stones

Denvers musikkmiljø myldrer av mørke, gotiske folk-revivalister. Derfra kommer også David Eugene Edwards, frontmann for storheter som 16 Horsepower så vel som Woven Hand. Sistnevnte var hans personlige prosjekt som senere utviklet seg til å bli et eget band hvor han selv er det eneste faste medlemmet. Med seg på sin nyeste plate har han blant annet tidligere 16 Horsepower-kollega Pascal Humbert på bass og ikke minst norske Emil Nikolaisen fra Serena-Maneesh på gitar.

Woven Hand spiller musikk vi kjenner på en måte vi ikke kjenner til.
Woven Hand spiller musikk vi kjenner på en måte vi ikke kjenner til.

Flerkulturell musikksamling

Edwards er ikke låst inne i kulturen til sitt vestlige hjemland. Woven Hands kjennetegn er og blir deres mørke og seige suppe av folkemusikk. "Ten Stones" er jevnt over en mer energisk versjon av denne oppskriften, og til tider så intens at de mongolske geitene nærmest blåser bort, åkrene i Texas nesten begynner å ta fyr og selv gatemusikantene på Balkanhalvøya begynner å svette. Woven Hand lar seg også inspirere til å lage egne tolkninger av folkemelodier, som for eksempel det sterke åttendesporet Kicking Bird. Låta er oppkalt etter en indianerhøvding, og en folketone fra indianerne.

Blant instrumenteringen finner man en kontrabassfele, folkeinstrumenter som hurdy gurdy, concertina-trekkspill, banjola – en avart av banjoen – samt innspilte lyder som tordenbrak og hestetramp. Denne ganske uvanlige blandingen sier veldig mye om hvordan skiva høres ut. I tillegg til dette har man også gitarer som har fått i oppgave å holde støynivået oppe, og shoegaze-gitarist Emil Nikolaisen er jo et godt valg til dette formål, men Peter van Laerhoven er allikevel personen som spiller mest gitar generelt sett.

Et sterkt kjennetegn er en drivende undertone, et orgelpunkt, som ligger som en dyp strøm under en betydelig andel av sangene på "Ten Stones" – et virkemiddel som er hentet fra folkemusikken og instrumenter som skotsk sekkepipe og det tostrengede mongolske strykeinstrumentet morin khuur.

Steintung rock og mørk bossa nova

Musikken til Woven Hand er både sår og sterk.
Musikken til Woven Hand er både sår og sterk.

Woven Hand er ofte kjent for sine energiske live-opptredener, og dette lydbildet har nok Edwards hatt i bakhodet da han spilte inn plata. Dette rettferdiggjør det radikale inntoget av rock, som sikkert mange mer konservative fans kan bli skuffet av, mens det til gjengjeld kan fungere som en fin inngangsport i bandets flerkulturelle musikalske verden for de som ikke er så kjent der.

Albumet åpnes med The Beautiful Axe, en sang som leder lytteren inn til det nye lydbildet med vrengte gitarer og Edwards mørke, rike stemme som fortsatt holder mål til de grader. Horsetail går tilbake til et mer velkjent Woven Hand, før det nok en gang bryter løs enda en rockeinspirert sang, Not One Stone. Begge er klart blant de aller sterkeste stykkene "Ten Stones" har å by på. White Knuckle Grip er antageligvis den mest avskrekkende sangen for Woven Hand-entusiaster med sitt hemningsløse syttitalls bluesrock-preg a.la Deep Purple hvor det blir sunget om amerikanske biler og ville lørdagskvelder.

Det muligens mest bisarre innslaget er skivas syvende spor. Det er nemlig en bossa nova skrevet av Antonio Jobim, og låta er kanskje mest kjent i Frank Sinatras versjon, kalt Quiet Nights of Quiet Stars. Det er noe merkelig selvmotsigende i dette sporet; lette og glade fløyter inngår en symbiose med tung Woven Hand-folk. Med litt åpenhet kan man venne seg til det, og da åpenbarer det seg noe vakkert i denne unike versjonen.

Religion

Edwards er åpent kristen, og tematisk sett er det ingenting som antydes bedre i dette albumet. Hans eksotisk særpregede dikterstil er nærmest eksentriske prekener. For eksempel i Not One Stone: «This weary melody ends / the host of heaven descends / down beneath this bleeding ground.» Et annet eksempel finnes på et av platens mer intense bidrag, Kingdom of Ice, som er inspirert fra Det gamle testamentet. Slike klare paralleller til kristendom gjør det kanskje vanskelig for noen å identifisere seg med albumet, men om man ikke bryr seg videre har man en fantastisk plate. Måten tekstene blir fremført på er også verdt å merke, musikken er mildt sagt unik og spesiell.

Konklusjon

David Eugene Edwards og bandet hans Woven Hand beviser at de fortsatt kan det de klarer best – og litt til. Med "Ten Stones" har de klart å gå videre fra sine kjente landskap, uten å miste bakkekontakten. Denne plata har ingen tidsbegrep eller en passende bås, men hører hjemme i sitt eget lille univers.

Woven Hand Ten Stones   Les mer »

Kommentarer (2)

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen