Våre favorittmobiler: Del 2

Da jeg fikk i oppgave å plukke ut mine favorittmobiler gjennom tidene tenkte jeg at det skulle være en smal sak. Men det viste seg fort å bli vanskeligere enn jeg trodde.

Jeg har nemlig hatt veldig mange telefoner, og jeg har mange favoritter. Om jeg skulle tatt med alle, hadde denne artikkelen blitt mange meter lang. Til slutt har jeg kommet frem til elleve telefoner som rett og slett bare må med:

Nokia RinGo - Telefonen som kunne ringe.
Nokia RinGo - Telefonen som kunne ringe.

Nokia RinGo2 (1997)

Jeg kom egentlig i gang som mobileier forholdsvis sent på 90-tallet. Selv om jeg hadde brukt familiens mobiltelefon en stund, en forhatt Motorola MicroTAC med ukjent modellnummer, var Nokia RinGo min første egne mobiltelefon med mitt eget abonnemnet.

RinGo kostet 50 øre med abonnementet Bare Prat. Ringeprisen var den gangen helt utrolig: 0,89 øre per minutt (senere 59 øre). Til sammenligning kostet det 6,99 kroner per minutt med Telenor Privat i 1998.

Telefonen fungerte i det analoge NMT-nettet, og kunne stort sett bare gjøre tre ting: Ringe, lagre 9 telefonnumer uten navn og veksle mellom innebygde ringetoner. Senere oppgraderte Telenor-nettet sitt med nummervisning, noe RinGo hadde støtte for.

RinGo følger meg den dag i dag. Ikke som fysisk telefon, men ved at jeg fortsatt bruker låsekoden telefonen hadde som PIN-kode på simkortet mitt.

Motorola MicroTAC International 8700 var en sværing. (Foto: Wikimedia Commons)
Motorola MicroTAC International 8700 var en sværing. (Foto: Wikimedia Commons)

Motorola MicroTAC International 8700 (1998)

MicroTAC 8700 var en ubeskrivelig heftig mobiltelefon. Den hadde innebygget vibrasjon, et praktisk snarveissystem som Motorola brukte i mange nye modeller senere, telefonliste og ikke minst mulighet til å sende SMS.

Telefonen var dessverre vanvittig stor, spesielt når du monterte det største batteriet. Dette gjorde imidlertid at du kunne snakke i telefonen i flere timer.

Den største ulempen med telefonen var at du ikke kunne velge mottaker fra telefonlisten når du skulle sende SMS. Telefonen var uansett helt fantastisk, og jeg husker fortsatt at jeg var særdeles fornøyd med den.

Telefonen som sikret Telenor mot Y2K-krisen.
Telefonen som sikret Telenor mot Y2K-krisen.

Ericsson NH238 (1999)

På et tidspunkt fikk jeg et tilbud jeg rett og slett ikke kunne si nei til: Å igjen bli NMT-bruker og å få en knøttliten telefon til noen skarve hundrelapper. Ericsson NH238 kunne ikke så mye mer enn Nokia RinGo, kanskje med unntaket at den hadde telefonliste.

Det som gjorde NH238 spesiell var at du kunne koble til ekstrautstyr som lot deg bruke telefonen som en vanlig telefonlinje. Dette sørget for at du kunne plugge i en vanlig fasttelefon eller et datamodem. Selv forsøkte jeg å koble med til internett ved hjelp av telefonen og et 33,6 kbps modem med svært varierende resultat.

Telefonen gjorde sin siste nytte som backup-telefon for Telenor under overgangen til år 2000. De trengte nemlig en NMT-telefon i tilfelle det store Y2K-monsteret slo til, og jeg lånte villig vekk min.

CD920 - også kjent som egget.
CD920 - også kjent som egget.

Motorola CD920 (1999)

Da Motorola slapp CD920 (og CD930) var den ubeskrivelig liten. Telefonen fikk kallenavnet "egget" på grunn av sin avrundede form. Telefonen kjørte samme menysystem som MicroTAC 8700 - noe som gjorde at telefonen ikke hadde noen sammenkobling mellom telefonliste og SMS-funksjonen.

Etterhvert som alle begynte å bruke SMS, måtte jeg lære meg vanvittig mange telefonnumre utenat. Og selv om det var upraktisk, brukte jeg denne telefonen lenge. Den var liten, kul og spesiell.

Denne telefonen var, i objektivitetens navn, helt fantastisk.
Denne telefonen var, i objektivitetens navn, helt fantastisk.

Siemens SL45i (2001)

Den første telefonen jeg brukte et betydelig beløp på, var Siemens SL45i. Et demobrukt eksemplar fra Telebutikken ble mitt for 4000 kroner. Og det var den virkelig verdt.

SL45i var verdens første mp3-telefon, og hadde innebygget plass for MMC-minnekort. Med i esken fulgte det med et kort på 32 MB. 128 MB kostet den gangen rundt 1500 kroner. Siemens la ved et stereohodesett som faktisk ga ganske bra lyd, men etterhvert måtte jeg lage min egen overgang til 3,5 mm minijack.

På et tidspunkt klarte jeg å miste telefonen, og jeg fikk ny på forsikringen. SL45i var da gått ut av produksjon, men jeg klarte å sette himmel og jord i bevegelse for å få tak i en ny en. Så fantastisk var denne telefonen, at jeg avslo teknobeistet Ericsson T68 som erstatning.

Jeg var og er så glad i SL45i at jeg for en stund siden kjøpte en brukt telefon på eBay. Les mer »

S55 hadde fargeskjerm og mulighet for ekstra kamera.
S55 hadde fargeskjerm og mulighet for ekstra kamera.

Siemens S55 (2002)

Etterhvert som fargeskjerm, kamera og Bluetooth ble viktig, pensjonerte jeg SL45i til fordel for Siemens' nye vidunder S55. Denne telefonen hadde et fantastisk design. Den var liten og lett og proff. I tillegg kunne man montere på et VGA-kamera, som oppsiktsvekkende nok hadde ekte blits.

Dessverre hadde telefonen i underkant av 1 MB minne, så du kunne maksimalt lagre ni bilder. Løsningen var å sende bildene via e-post og slette dem underveis.

S55 er muligens den telefonen jeg har eid lengst. Kanskje ikke så rart når den var så fantastisk som den var. Den hadde et genialt menysystem, og mange tilpasningsmuligheter. Det var for eksempel en av de første telefonene som støttet "realtones", altså lydkutt, som ringetoner. Dessverre tok telefonen kvelden under en fuktig fjelltur.

M65 tålte
M65 tålte "alt".

Siemens M65 (2004)

...men M65, som var med på den samme fjellturen overlevde. Grunnen var at den var laget for å tåle vann, støv og støt. Denne telefonen hadde dessuten en stor skjerm og et innebygget kamera.

M65 var utstyrt med mer minne enn S55, og kunne derfor lagre mange bilder. Dessverre hadde den ikke Bluetooth, noe som gjorde at det etterhvert ble tvingende nødvendig å bytte den ut.

Siemens SX1 hadde en sær tasteløsning.
Siemens SX1 hadde en sær tasteløsning.

Siemens SX1 (2005)

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg var, er, og kommer alltid til å være en Siemens-fanboy. Derfor la jeg all fornuft til sides, og handlet meg en SX1 - Telefonen med tidenes kanskje mest spesielle tastatur.

Tastene var lagt opp i to rader på hver sin side av skjermen. I begynnelsen var dette en gigantisk utfordring, men etter litt bruk greide jeg å skrive SMS i et rasende tempo.

SX1 var på den tiden den hissigste Symbian-telefonen med Nokias S60-operativsystem, selv om den hadde vært på markedet lenge. Ikke bare hadde den raskest prosessor og høyest skjermoppløsning; den hadde også stereolyd i mp3-spilleren, FM-radio og støtte for MMC-minnekort.

Det var denne telefonen som virkelig introduserte meg for smarttelefonens verden. Jeg brukte den til alt fra e-post, MSN til fjernkontroll til musikkspilleren Winamp på PC-en.

Jeg har fortsatt SX1 liggende i en skuff, og av og til er jeg nødt til å finne den frem og bruke den litt for gamle dagers skyld.

Forut for sin tid.
Forut for sin tid.

Siemens SXG75 (2006)

Siemens SXG75 er et eksempel på at det var Siemens som stort sett alltid var først ute med den nye teknologien. SXG75 hadde GPS innebygget, og fungerte veldig bra.

Dessverre var telefonen treg og hadde en del feil i programvaren. På mange måter symboliserer denne slutten på Siemens' storhetstid.

Telefonen var stor, men likevel ikke for stor. Den var faktisk så stor at den lett kunne vært en skikkelig smarttelefon. SXG75 hadde mange feil og mangler, og tanken bak telefonen var nok bedre enn selve telefonen. Men fantastisk var den likevel.

Med unntak av at lyden var skral, var dette en fantastisk telefon.
Med unntak av at lyden var skral, var dette en fantastisk telefon.

Sony Ericsson W950i (2006)

W950i er nok en favoritt som ikke var helt som den kunne vært. Lydkvaliteten var nemlig en stor skuffelse på denne telefonen.

Til tross for dette likte jeg W950i svært godt. Den trykkfølsomme skjermen og det geniale menysystemet gjør denne til en lek å bruke. Det gikk for eksempel enkelt og greit å skrive rett på skjermen.

Musikkspilleren var, med unntak av den skrantende lyden, den definitivt beste på markedet, og kunne danke ut selv vanlige mp3-spillere. At den hadde 4 GB innebygget minne skadet ikke akkurat det heller.

For stor. For dyr. Har alt.
For stor. For dyr. Har alt.

Nokia E90 (2007)

En favoritt som er aktuell i dag er Nokias flaggskip E90. Denne telefonen er for stor for de fleste, noe som gjør den uaktuell for folk flest. Å finne på å kjøpe denne uten å ha behov for e-post, skikkelig websurfing og alle de andre funskjonene denne telefonen tilbyr er galskap.

Om du derimot er i målgruppen, noe jeg selv vil si at jeg er, så er den et fantastisk verktøy. Det er ikke ofte jeg tilgir en telefon å være gigantisk. E90 er unntaket.

Telefonen er dessuten altfor dyr. Men når den til gjengjeld har absolutt alt av teknologi er det enkelt å bli glad i den. En innertier for teknologifrelste, med andre ord.

Fant du igjen noen av dine favoritter i denne listen? Diskutér i forumet!

NB! Denne spalten er ment som uhøytidelig helgeunderholdning. Utvelgingen av telefoner er utelukkende basert på den enkelte skribents personlige preferanser, som kan være alt fra lav vekt til antall ringetoner som kan lagres.

Les også:

Våre favorittmobiler: Marius S. Eltervåg »

Kommentarer (22)

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen