Test

Ultrazoom - Panasonic mot Sony

I bruk

De fleste produsentene har minst en modell i ultrazoomklassen. Vi ser denne gangen på to (tre) modeller i det midterste segmentet. De er et hakk mindre og lettere enn toppmodellene til Fujifilm (S9600) og Panasonic (FZ50), men er større og har flere finesser enn kameraer som Nikon S10, Panasonic DMC-TZ3 og Ricoh Caplio R6. Karakteristiske kjennetegn er 12x-18x zoomobjektiv som kan trekkes inn i kamerahuset, 1/2.5 tommers sensor med 7-8MP og bildestabilisering.

I denne omgangen konsentrerer vi oss om Canon, Olympus, Panasonic og Sony som i hvert fall i Norge dominerer dette segmentet. Alle disse har relativt nylig oppdatert sine modeller og vi har allerede testet Olympus SP-550UZ som i hvert fall i zoomområdet har overtaket. Denne gangen ser vi på Panasonic DMC-FZ8 Og Sony DSC-H7. Canon S5IS vil vi komme tilbake til når den blir tilgjengelig.

Panasonic FZ8 er en relativt liten oppgradering av FZ7 med en ekstra megapiksel (til syv), ny prosessor (Venus III), mulighet for RAW-format og noen andre forbedringer. Sony har gjort en noe større oppgradering. Zoomområdet er øket fra 12x til 15x, noe som gir litt bedre vidvinkel og litt mer tele. Sony har også øket antall megapiksler, men de har gått fra syv til åtte. Det er høyest i denne klassen (sammen med Canon), men om det er en fordel med så mange piksler fra en liten sensor kan diskuteres. Sony har også byttet batteriteknologi og erstattet AA-batteriene i forgjengeren H2/H5 med et proprietært Li-Ion-batteri. Også elektronikken er oppgradert med ny prosessor (Bionz), men vi kommer tilbake til mer detaljer senere i testen.

Sony har to versjoner av sitt kamera. H7 som vi har sett på og toppmodellen H9 med samme sensor, elektronikk og objektiv. Forskjellen ligger i at H9 har Night Shot og at LCD-skjermen er større, har høyere oppløsning og kan vris. Siden bildekvaliteten er identisk vil vi kun teste H7, men vi hadde tilgang til en tidlig versjon av H9 en kort periode så vi vil kommentere forskjellene i forhold til H7.




Se bildene vi har tatt med kameraene i galleriene for FZ8 og H7.

Kamerahus

Panasonic FZ8:
Sony H7:

Størrelse


Panasonic FZ8 er noe mindre enn både Sony H7/H9 og Olympus SP-550UZ. Det er likevel ikke noe lommekamera selv om det er mulig få det ned i en jakkelomme. Vekt inklusiv batteri, minnekort, bærerem og objektivdeksel er 395 gram. Med adapter og solblender er vekten 432 gram.

Sony H7 er som bildet viser litt høyere enn Panasonicen. H9 er i utgangspunktet likt H7, men en større skjerm og mekanismen for å justere denne gjør H9 litt tyngre. Vekt inklusiv batteri, minnekort, bærerem og objektivdeksel for H7 er 482 gram. Med adapter/solblender er vekten 556 gram. H9 har vi ikke veiet selv, men bruksanvisningen sier at det er rundt 30 gram tyngre enn H7.

Zoomobjektiv med bra lysstyrke og 12x-15x zoom tar naturlig nok plass og dominerer forsiden av kameraene. Ellers ser vi at begge er utstyrt med håndgrep på høyre side. Blitsen er plassert over objektivet på både FZ8 og H7 og heves ved bruk.

 

Venstre side av FZ8 kun en luke som beskytter USB-port, video ut og batterieliminator. På siden av søkeren er diopeterinnstillingen. Høyre side har håndgrepet, men ingen knapper eller luker.

Venstre side av H7 har en luke nederst for en spesialkontakt som inkluderer USB og video ut. Det er også et hjul for diopeterkorrigerning på søkeren. Her finner vi en av forskjellene i forhold til H9 som har bryteren for Nightshot plassert på denne siden. Bildet til venstre viser H9 og man kan se at den vridbare skjermen i normalstilling.

Høyre side av H7 har kun en luke øverst for batterieliminator.

 

 

 

Bildet over viser Panasonic FZ8 til venstre. Søkeren sitter over LCD-skjermen med en knapp for å heve blitsen til venstre og en knapp for å bytte mellom søker og skjerm til høyre. Til høyre for den igjen er av/på bryteren og under den en joystick, fireveiskontroller og noen knapper.

Bildet over til høyre viser H7. Søkeren sitter lenger til venstre enn på FZ8, men den generelle layouten er ikke så forskjellig.

Bildet til høyre viser H9, og her finner vi den største forskjellen i forhold til H7. Skjermen til H9 er som nevnt justerbar, men er også større og har høyere oppløsning. Skjermen til H9 er faktisk så stor at det går litt ut over ergonomien. Det er rett og slett litt dårlig plass til tommelfingeren. Bortsett fra forskjellene skjermen gir er kameraene identiske med søker oppe til venstre, knapper for valg av skjerm/søker og playbackknapp til høyre for den. Zoombryteren sitter ute til høyre. Under denne er menyknappen, fireveiskontroller med et hjul rundt og en "HOME-knapp" nederst.

Toppen av FZ8 har ingenting på venstre side. I midten over søkeren sitter blitsen og til høyre for den er modusrattet. Deretter følger to knapper, en for fokuseringstype og en for valg av bildestabilisering. Foran til høyre er utløseren og zoombryteren.

 

 

 

 

Bildet til høyre viser toppen av H7/H9, her representert ved H9. Til venstre over objektivet er søkeren og blitsen som slås opp ved bruk. Til høyre for den er av/på-bryteren og helt til høyre er modusrattet. Foran det er det to knapper som bare finnes på H9 for valg av opptaksmodus og lysmålingsmodus. Disse funksjonene må man velge fra menyer på H7. Helt forrest er utløseren som er litt skråstilt for å gi en riktig vinkel i forhold til utløserfingeren.

 

 

Verken Sony eller Olympus har plassert stativfestet i den optisk aksen. På Sonykameraet kan du åpne batteri/minnekortluken selv med en (liten) hurtigkoplingsplate til stativet skrudd fast. Det går ikke med FZ8 der batteriluken er hengslet rett ved stativfestet.

Byggekvalitet

Panasonic FZ8 gir et veldig godt inntrykk. Kameraet er vesentlig i plast, men er solid bygget og vi fant ingen opplagte svake punkter. Begge luker er hengslet i motsetning til mange andre modeller (inklusiv Sony H7) som bare har plastdeksel som må trykkes på plass.

Sony H7 er også laget i plast, men har ikke den høye finishen som FZ8 (eller Olympus SP-550UZ). H9 er lik H7, men har mulighet for å vri LCD-skjermen. Hengslet sitter i overkant/på baksiden av skjermen og er dermed godt beskyttet i grunnstilling, men er mer utsatt når skjermen er vridd ut.

Ergonomi

Panasonic FZ8 satt bra i min hånd. Det har et grep for høyre hånd, men kameraet er såpass lavt at det er vanskelig å få plass til alle fingrene. Dette er jo et kompromiss det er umulig å unngå hvis man ønsker at kameraet skal være så lite som mulig. På baksiden er det litt ruglete der tommelen plasseres, og det bidrar også til et godt grep. Utløseren sitter helt horisontalt på toppen av kameraet, og gjør den vanskeligere å trykke enn på modeller hvor den er litt vinklet.

Sony H7/H9 er litt høyere og det ble dermed litt mer plass til fingrene på høyre hånd. Også Sonymodellene har et grep på høyre side og overflaten er litt ruglete, men finishen på H7 gjorde at det likevel ikke satt like godt i hånden som FZ8. Det mangler også et sted å plassere tommelen, noe som gjorde at det er utrolig lett å komme borti zoombryteren. Den var i tillegg ganske løs på vårt testkamera, så det var alt for lett å zoome (som regel til full tele) ved et uhell mens man gjør andre innstillinger. Årsaken til dette designet er sannsynligvis at H9 har så stor skjerm at det rett og slett ikke er plass til et tommelgrep. Sony har plassert et hjul rundt fireveiskontrolleren som brukes til å justere verdier som tid, blender Iso osv avhengig av modus. Personlig synes jeg det var litt fiklete å bruke, mens andre likte designet. Uansett er et separat hjul som du finner på speilreflekser og de største ultrazoomene bedre, men ingen av kameraene i denne klassen har det.

Optikk

Panasonic FZ8:
Sony H7:

Panasonic FZ8 har 12x zoom og det var markedsledende i fjor, men nå kan både Sony og Olympus tilby mer. Zoomområdet er på 36-432mm (reelt 6 - 72 mm) med største blender F2.8-F3.3. F3.3 på full tele er under en ½ blender dårligere enn på vidvinkel og best i klassen (Canon S5IS har F3.5), men så er også zoomområdet noe mindre enn hos Olympus og Sony. Spesielt vidvinkelen er dårligere enn på H7 og SP-550UZ.

Objektivet trekkes inn i kamerahuset når det er slått av. Når man skrur på skyves det ut i grunnstilling. Både SP-550UZ og H7/H9 har objektivdeksel som sitter så løst at de faller av når man skrur på kameraet. FZ8 gir isteden en advarsel hvis man har glemt å ta det av. Vi liker denne løsningen mye bedre.

Det følger med en adapter pluss solblender til FZ8. Adapteren er lang nok til at objektivet ikke stikker ut selv ved full tele, så lar man dette stå på permanent får man en ganske god beskyttelse av objektivet. Ulempen er at kameraet blir større avslått. Solblenderen monteres på adapteren, og kan reverseres når den ikke er i bruk.

Zooming lager lite lyd og antall steg ved zoomingen er ganske bra.

Sony H7/H9: Sony tilbyr 15x zoom og ligger dermed midt mellom Olympus og Panasonic i zoomomfang. Vidvinkelen starter på 31mm med største blender F2.7. Det er bare Olympus som tilbyr mer vidvinkel i denne klassen. Full tele er 465mm og største blender er F4.5. Det er det samme som Olympus SP-550UZ, men dårligere enn både FZ8, S5IS og forgjengeren H2/H5.

Designet ligner mye på FZ8 med objektiv som trekkes inn når kameraet er skrudd av og skyves frem i grunnstilling når det skrus på. Også Sony leverer med adapter pluss solblender hvor adapteren stikker like langt frem som objektivet på full tele. Men Sonys adapter er stor, og solblenderen er ennå større. Så synes du ikke det ser proft nok ut med et lite sølvfarget H7 (finnes i svart også) er det bare å montere solblenderen.

Vi vet ikke helt hva vi skal synes om solblenderen. Vi kritiserte Olympus for at SP-550UZ leveres uten, men dette blir nesten for mye. H7/H9 har noe bedre vidvinkel enn FZ8, så det er nok en av årsakene til at solblenderen har større diameter, men den er rett og slett litt upraktisk å ha med. Selv med solblenderen reversert blir kamerat ganske stort.

Antall steg i zoomingen var stort sett OK, men ved tele ønsket vi av og til litt bedre justeringsmuligheter. Zooming støyet litt mer enn på Panasonicen, men ikke plagsomt mye.

Objektivenes optiske kvaliteter kommer vi som vanlig tilbake til på neste side.

Funksjoner

Panasonic FZ8:
Sony H7:

Både FZ8 og H7/H9 er komplett utstyrt med funksjoner og gjennomgangen vår blir nødvendigvis noe overfladisk.

Panasonic FZ8: I forhold til forgjengeren FZ7 har Panasonic oppgradert søker, skjerm, elektronikken og sensoren i kameraet mens objektivet har samme spesifikasjoner. Sensoren har 7MP og prosessoren heter Venus III. Det er samme prosessor som ikke imponerte spesielt i testen av FZ50. FZ50 slet med støyfjerningsproblemer ved høy (og litt ved lav) ISO, og spørsmålet er om Panasonic har forbedret dette i FZ8 som tilbyr ISO 100-1250. Vi kommer tilbake med testresultater på siden om bildekvalitet.

FZ8 har også fått RAW-støtte, og det er en funksjon mange entusiaster vil sette pris på, og som skiller det fra Canon og Sonys konkurrenter. Det er kun FZ8 og Olympus SP-550UZ som tilbyr RAW i denne klassen.

Sony har tatt i bruk Bionz-prosessoren fra speilrefleksen A-100 i H7/H9. Om prosessoren er helt identisk vet vi ikke, men en av egenskapene Sony reklamerte med under Alpha-lanseringe er optimalisering av kontrast før RAW-dataene konverterens fra 12?? bit til 8 bits JPG-filer. Fra et teknisk ståsted er jo dette den eneste fornuftige måten å gjøre det på og man kan jo lure på om dette faktisk er nytt for Sony. Men hovedpoenget her er at Sony har noe de kaller ”Dynamic Range optimizer” (heretter D-R) og det er standardinnstillingen for kontrast på H7. Man kan også velge kontrast i tre nivåer hvis man foretrekker det, men D-R modus velger automatisk kontrast ut fra motivet. Hvordan denne funksjonen er implementert gir Sony ikke opplysninger om, men ser man på EXIF-info ser det ut som D-R-funksjonen velger mellom lav, normal og høy kontrast automatisk. Vi brukte kameraet mest i D-R-modus, og så flere eksempler på at kameraet var satt til lav kontrast i spesielt kontrastrike motiver. Faren for utbrente høylys er dermed noe redusert, men dessverre langt fra eliminert.

Eksemplet under viser forskjellen mellom middels (valgt manuelt) og lav kontrast (valgt automatisk av D-R-funksjonen). Eksponeringen er identisk, lysforholdene identiske og forskjellene i bildene skyldes D-R-funksjonen. Det er lett å se at skyggeområdene er lysere, og det er vel og bra, men veggen i bakgrunnen er også en del lysere og det er vi ikke så fornøyde med. Vi så imidlertid også bilder hvor effekten av D-R-funksjonen var udelt positiv, for eksempel noen hvitveisbilder i sol hvor de hvite delene ble helt utbrent uten med middels kontrast, men hadde behold tegningen med D-R-funksjonen aktiv.

1/250sek, F4.0. med D-R 1/250sek, F4.0 - uten D-R

En annen funksjon i Bionz er støyreduksjon, noe som ikke akkurat var A-100s sterke side. Sony går friskt ut med ISO 80-3200 og neste side vil vise hvor mye det er verdt. H7/H9 tilbyr ikke valg av JPG-komprimering ved 8MP bildestørrelse, og standard er en ganske kraftig komprimering. Typisk filstørrelse ble 2.5-3.0MB og det er mindre enn både Olympus SP-550UZ og Panasonic FZ8 selv om begge disse har en megapiksel lavere oppløsning. Nå er det ikke bare filstørrelse som bestemmer kvaliteten på JPG-bilder, men lavere komprimering gir normalt mindre ”feil” i et bilde.

Det har vært mye diskusjoner på nettet angående bildkvaliteten til H7/H9. En interessant forklaring er at Sony har valgt å variere komprimeringen på JPG-filene for å holde filstørrelsen relativt lav. Det betyr at et bilde med mye detaljer faktisk vil komprimeres noe hardere enn et bilde med lite detaljer. Den spesielt interesserte kan lese mer om JPG-komprimering generelt og Sonys valg for H7/H9 her.

Vi skulle helt klart ønsket oss muligheten for å velge et bedre kvalitetsnivå manuelt, men merk at det å holde filstørrelsen nede ikke nødvendigvis er negativt. Skal man bare bruke bilder på nettet eller lage små kopier vil man neppe se forskjell og fordelen er selvfølgelig at mindre filer gir kortere lagringstider.

Det følger med fjernkontroll til både H7 og H9 og det får Sony plusspoeng for. Fjernkontroll er mye enklere å bruke enn selvutløser når man har kameraet på stativ og vil unngå rystelser. Sonys variant gir også mulighet for å zoome, og man kan styre bytte av bilde hvis man viser bilder rett fra kameraet. Fjernkontrollen er ganske stor. Det er bra når den er i bruk, men den blir for stor til å feste på bæreremmen.

Fokusering:
FZ8 tilbyr matrisemåling, senterpunkt, to høyhastighetsmodi og ikke minst spotmåling som gir veldig god kontroll over fokuseringen. Manuell fokusering er mulig og gir forstørret skjermbilde. Det fungerer takket være bedre oppløsning på skjermen noe bedre enn på H7.

H7/H9: Standard er matrise hvor kameraet velger fokuspunkt(er). Fokusering i senter og fleks (bevegelig punkt) er tilgjengelig, men fleks gir det minste fokuspunktet og best kontroll. Manuell fokusering var ikke spesielt enkel på H7. Når man går over i manuell fokus modus får man både forstørret skjermbilde og en avstandsskala på skjermen, men det hele er kronglete å bruke og H7s skjerm har for dårlig oppløsning. Det er mulig H9 vil fungere noe bedre her, men dat har vi ikke testet.

Lysmåling: Begge har matrise som standard. Spot og gjennomsnitt er også mulig.

Hvitbalanse: Begge har auto, noen predefinerte lystyper og mulighet for manuell hvitbalanse ved å måle et nøytralt område.

Eksponeringsmodus: Begge tilbyr helautomatikk, programautomatikk med overstyringsmuligheter, lukkerprioritert auto, blenderprioritert auto og mange motivprogram. Full manuell er også mulig.

Bildeparametere: Begge lar deg velge fargemetning, kontrast og oppskarping mens FZ8 også tillater valg av støyreduksjon.

Optisk bildestabilisator

Både FZ8 og H7/H9 har bildestabilisator. Vi har ikke gjort noen objektiv test av fordelen med stabilisator, men tok en del serier for å få et inntrykk av effektiviteten. Begge kameraer var stilt på omtrent 430mm tele (det vil si maks tele for FZ8) og vi tok serier på ti bilder med ulike lukkertider fra 1/8 sekund til 1/500 sekund og så på skarpheten.
Det er liten tvil om at FZ8 i modus 2 var mest effektiv med noen relativt skarpe bilder allerede på 1/8 sekund og nesten alle skarpe fra 1/30 sekund. FZ8 i modus 1 og Sony H7 med stabilisering satt til ”shot only” (stabilisering på når utløseren trykkes halvveis ned) ga begge noen skarpe bilder på 1/15 sekund, rundt halvparten på 1/30 sekund og de fleste skarpe på 1/60 sekund. Uten stabilisering var kameraene ganske like. Enkelte bilder ble rimelig skarpe på 1/60 sekund, men 1/125 til 1/250 sekund var nødvendig for å få bra skarphet på de fleste bildene. Alle bildene ble tatt håndholdt uten noen form for støtte.

Makro

Panasonic oppgir makronærgrensen til 5 cm, men kameraet ga fokusbekreftelse ned til drøye 2 cm. Området vi fikk bilde av på denne avstanden var omtrent 42x31mm. Bildet har noe fortegning og hjørneskarpheten er heller ikke perfekt. Uansett om avstanden til motivet er 2 eller 5 cm er det upraktisk nærme i mange situasjoner. Nærgrensen i makromodus øker etter hvert som brennvidden økes og ved nesten full zoom oppgir Panasonic nærgrensen til 2 meter. Zoomer du derimot til maks brennvidde synker nærgrensen igjen til omtrent en meter. Det er en mye mer behagelig arbeidsavstand som også gir mindre fortegning. Minste området FZ8 kan ta bilde av ved full tele er 94x71mm. FZ8 fokuserer til uendelig i makromodus så det ingen katastrofe om man glemmer å skru av makro. Ulempen er at kameraet vil bruke lengre tid på å fokusere på vanlige motiver.

Sony H7 kommer ennå nærmere enn FZ8. Sony oppgir nærgrensen til 1 cm og kameraet markerte fokus med motivet omtrent 7 mm fra frontlinsen. Så nærme er det nesten umulig å unngå at kameraet skygger for motivet, i hvert fall hvis det er flatt som vårt testmotiv. Minste område var 34x25mm og det gir dermed noe mer forstørrelse enn FZ8, men som bildet viser er det en del fortegning. Bildet i full størrelse viser også at skarpheten er noe dårligere i hjørnene. Makronærgrensen ved full tele er oppgitt til 120cm. Vi målte 111, forøvrig det samme som uten makro. Minste område ble da 95x72mm, det vil si nesten det samme som FZ8. Også Sony-kameraene fokuserer til uendelig i makromodus.

I praksis er det lite som skiller de to kameraene i makromodus. Sony kortere nærgrense gir litt mer forstørrelse, mens vi foretrekker Panasonics telemakro modus. Sammenlignet med Olympus SP-550UZ er det heller ikke de store forskjellene. På full tele blir utsnittet nesten identisk, mens Olympusens supermakromodus med 60mm ekvivalent brennvidde gir et minste område på kun 28x20mm.

Video

Panasonic FZ8 har i utgangspunktet et litt over gjennomsnittelig videofunksjon. I tillegg til standard VGA (640x480) oppløsning med 30 bilder i sekundet finnes det en innstilling som gir bredformat (16:9) og litt høyere horisontal oppløsning (848x480), fortsatt med 30 bilder per sekund. En videosnutt er begrenset av kortets størrelse, men kan maksimalt være 2GB. Det som ødelegger litt er at man ikke kan zoome i videomodus.

Sony H7 har to VGA-moduser (og en QVGA). VGA-standard gir kun 17 bilder per sekund, mens VGA-fine gir 30 bilder i sekundet. Videoklipp kan makimalt være på 2GB. Sony tillater zooming i videomodus. Videofunksjonen velges med modusrattet på toppen av kameraet.

 

Skjerm og søker

Panasonic FZ8:
Sony H7:

FZ8 har elektronisk søker pluss en 2.5 tommers LCD-skjerm. Skjermen har en oppløsning på 207000 punkter, mens søkeren har 188000 punkter. Vi har ikke sett noen LCD-skjerm som fungerer perfekt i sollys, men FZ8-skjermen er av de bedre. Det var mulig å se søkerbildet i både sterkt motlys og med solen rett inn på skjermen.

Høyeste oppløsning man får på 2.5-tommers skjermer i dag er knappe 250000 punkter, og de beste elektroniske søkerene ligger på omtrent det samme. Så FZ8 ligger litt bak teten på dette området, men ikke mye og rimelig bra for denne klassen.

H7 har også en LCD-skjerm på 2.5 tommer, men oppløsningen er bare 115000 piksler. Det går ut over skarpheten på en såpass stor skjerm, og det blir (ennå) vanskeligere å bedømme fokus enn på de beste skjermene.

H9 har 3.0-tommers LCD med 230000 piksler og det er helt i toppklasse i dag. H7 og H9 har samme elektroniske søker med 200000 piksler.

H7 stiller alltid tilbake fra elektronisk søker til skjerm når man skrur kameraet av og på, om man liker det eller ikke er en smakssak.

Vi har ikke sett noen LCD-skjerm som fungerer perfekt i sollys, men både FZ8- og H7-skjermene er av de bedre. Det var mulig å se søkerbildet i både sterkt motlys og med solen rett inn på skjermen.

Sammenligner vi FZ8 og H7 er Panasonics LCD-skjerm best på grunn av høyere oppløsning. Andre egenskaper er ganske like. Som nevnt over er ytelse i kraftig lys bra og tilnærmet identisk. Sonys skjerm er bedre ved høy kontrast/vanskelig lys (for eksempel skumring), mens Panasonic viser litt mer detaljer i mørket. Sonys EVF har noe høyere oppløsning, men Panasonics EVF er større og vi foretrekker derfor likevel denne.

Vi har dessverre ikke brukt H9 tilstrekkelig til å vurdere egenskapene til H9-skjermen, men førsteinntrykket og muligheten for å vri den til ønsket posisjon gjør at vi anser H9 som vesentlig bedre enn H7 på dette området.

I mørketestene gjorde verken Panasonic eller Sony det veldig bra. FZ8 er omtrent gjennomsnittelig, mens H7 var noe under snittet. Her bidro nok skjermens lave oppløsning til at resultatet ikke ble bedre. Vi har ikke hatt mulighet for å teste H9s skjerm.

Svakeste lys der man ennå ser nok detaljer – Vidvinkel, EV


Ved omtrent 100mm tele blir resultatene nesten alltid litt dårligere, men forskjellene er ikke veldig store.

Svakeste lys der man ennå ser nok detaljer – 100mm, EV

Batteri

Panasonic FZ8:
Sony H7:

FZ8 (til venstre) bruker et Li-Ion batteri og det er det samme som har vært brukt i mange tidligere modeller. Batterikapasitet er ikke Panasonics sterke side selv om den ikke er direkte dårlig. CIPA-tallene for FZ8 er marginalt bedre enn forgjengerne FZ7 og toppmodellen FZ50. Luken for batteriet gir også tilgang til SD-kortet.

H7: På sine tidligere ultrazoommodeller har Sony brukt AA-batterier, men de har nå byttet til Li-Ion teknologi. Det kan gi samme kapasitet med et mindre batteri, men Sony har valgt å lage batteriet så lite at CIPA-tallene faktisk er dårligere enn for forgjengerne.

Som diagrammet under viser klarer FZ8 seg litt bedre enn snittet, men vesentlig dårligere enn konkurrentene Canon S3IS og Olympus SP-550UZ. Sony H7 har et av de dårligste resultatene vi har sett på lenge, og H9 er ennå dårligere med CIPA-tall på kun 280. Sony oppgir noe høyere tall ved bruk av søkeren, men henholdsvis 310 og 320 for H7 og H9 er heller ikke imponerende.

 

Batterikapasitet - CIPA


Autofokus

Panasonic FZ8:
Sony H7:

Forrige generasjon av Sonys kamera imponerte med de beste autofokustidene i ultrazoomklassen så vi var spent på om H7 kunne forbedre dette. Det gjør det ikke, men Sony er fortsatt klasseleder og vi fikk nesten samme resultater som for H2.

Panasonics ultrazoomer har vært middels til bra når det gjelder fokusering. Det gjelder fortsatt selv om vi fikk noe bedre tider med FZ8 enn for forgjengeren FZ7 (med unntak av fokustiden ved maks tele). Panasonic har to hurtigfokusmodi som skal gi raskere fokus, men skjermen oppfriskes ikke kontinuerlig ved fokusering. Vi sjekket høyhastighetsfokuseringen også og spesielt ved maks tele var det en forbedring, men det er likevel et stykke igjen til Sony H7 og Canon S3IS når det gjelder fokushastighet. Tidene i diagrammet under er med standard fokusering.

Autofokus, vidvinkel


Autofokus, tele - 100mm

Sony H7 har 15x zoom, 565mm tele og klassens beste fokushastighet ved maks tele. Dette er imponerende ytelse fra et kompaktkamera. Med litt flaks og en litt stor fugl kan man faktisk få fokuslås på fugler som flyr. Svanen til høyre demonstrere det. Her har jeg bare zoomet, fokusert og tatt bildet med programautomatikk og autofokus. Bildet er et usnitt og du kan se hele i galleriet.
FZ8 gjør det noe dårligere i denne testen, men merk at vi tester ganske nærme nærgrensen ved full tele og det kan slå litt forskjellig ut for ulike kameraer. I vanlig bruk ute på noe lenger avstand virket forskjellene mellom FZ8 og H7 vesentlig mindre.

Autofokus, maks tele

Vi måler fokushastighet inne, men i ganske bra lys. Når lyseforholdene blir dårligere bruker kameraene lenger tid på å fokusere, og i svakt lys og full tele er forskjellene store. Det kan ta flere sekunder å fokusere under vanskelig forhold. I neste test har vi sjekket i hvor lite lys kameraene klarer å fokusere med hjelpelampene deaktivert. Som diagrammet viser greier både FZ8 og H7 seg rimelig bra.

Autofokus i svakt lys - vidvinkel, EV

 

Autofokus i svakt lys - tele, EV


Vi oppfatter både FZ8 og spesielt H7 som rimelig bra i fokustestene. H7 imponerte spesielt med hurtighet, men overrasket positivt ved at matrisemålingen overraskende ofte greid å plukke ut riktig sted å fokusere.
Begge kameraer har dessuten mulighet for spotmåling ved fokusering og det gir veldig god kontroll over hvor fokus havner. Her hadde FZ8 det minste punktet (fordel), men H7 var heller ikke dårlig og begge ga mye bedre kontroll enn Olympus SP-550UZ som har et vesentlig større fokuspunkt.

Presisheten har vi ingen spesielle kommentarer til. Vi så ingen eksempler på feilfokus når autofokusen hadde markert at fokus var funnet.

Hurtighet

Panasonic FZ8:
Sony H7:

Oppstartstid er tid fra kameraet skrus på til første bilde er tatt. Alle kameraer som må skyve frem objektivet ved oppstart bruker litt tid og ultrazoomer har ganske mye å skyve på. Så resultatet er omtrent som forventet i denne klassen, men som diagrammet viser gjør Canon S3 IS det noe bedre.

Oppstartstid

Utløserforsinkelse uten blits var ubetydelig, men med blits var den målbar. Sony H7 er ikke så verst. Panasonic har forbedringspotensiale.

Utløserforsinkelse med blits

Under følger en del tester hvor resultatet er avhengig av kameraets hastighet ved lagring av bilder, og dermed kan minnekortet være en flaskehals.

Vi testet Sony H7 med to Memory Stick Duo Pro kort, et 1GB kort og et 2GB kort. Vi så ingen forskjeller med disse kortene.
Panasonic FZ8 testet vi med et 2GB Sandisk Ultra III SD-kort.

Sony var raskest på autofokus, men Panasonic dominerer disse testene og det til tross for at bildefilene er større enn fra Sony. Antall bilder på ti sekunder er ni, og det er ikke snakk om noe buffer som går fullt her. Panasonic fortsetter med samme hastighet så lenge du orker å trykke på utløseren. Det samme gjelder forøvrig Sony H7 selv om ”toppfarten” er litt dårligere.

Antall bilder på 10 sekunder - uten blits

Begge går litt ned i hastighet ved bruk av blits (som ikke lades fullt ut mellom hvert bilde).

Antall bilder på 10 sekunder - med blits

Panasonic FZ8 har RAW, men det mangler Sony H7. Igjen imponerer FZ8 med hastighet og det er et av de få kompaktkameraene som faktisk er rimelig brukbart selv med RAW. Bilde til bilde gikk på rundt 3.3 sekunder i beste tilfelle og er dermed raskere enn Olympus SP-550UZ med beste JPG-kvalitet. Det er imidlertid ikke lett å få til denne hastigheten, for FZ8 reagerer ikke på nytt utløsertrykk før det er ferdig med å lagre forrige bilde. Trykker du 1/10 sekund for tidlig skjer det ingenting og du må trykke på nytt. Panasonic lagrer forøvrig et JPG-bilde i tillegg til RAW-filen.

FZ8s RAW-filer støttes ikke direkte i Photoshop CS2/ACR, men siste versjon av Adobes DNG-konverteringsprogram har støtte for FZ8. For å få konvertert filene gikk jeg derfor via DNG-formatet og det var interessant fordi DNG støtter lossless komprimering. RAW-filene er på rundt 11.4MB, mens DNG-versjonene ble på 7-9MB avhengig av komprimeringsgrad. Uansett, trist å tenke på at Panasonic kunne redusert både plassbehov og lagringstid med minst 20% hvis de hadde tatt i bruk komprimering av RAW-filene.

Antall bilder på 10 sekunder - Raw

Vi testet overføring av bilder fra kameraet til PC med kabel. Konklusjonen er ganske klar. Panasonic bruker fortsatt gammel USB-standard mens Sony har forstått hvordan det skal gjøres.

Filoverføringshastighet i MB/s

 

Betjening / Brukervennlighet

Panasonic FZ8:
Sony H7:

FZ8: Vi mener Panasonic har laget et veldig bra kamera. Alt fra byggekvalitet og ergonomi til menysystem bærer preg av et gjennomarbeidet produkt. Både skjerm og søker har rimelig bra oppløsning og fungerer godt under varierte forhold. Menysystemet virker veldig ryddig, men vi kunne gjerne tenkt oss en forklaring til menypunkter slik både Sony og Olympus har på sine modeller.
FZ8 har en joystick som kan brukes både for å hente frem en egen hurtigmeny og for å velge i menyer. Trykker og holder man den inne så kommer hurtigmenyen frem med de viktigste valgene som ISO, bildekvalitet, fokuseringsmetode osv. Vi synes den fungerer bra i mange sammenhenger, men foretrekker likevel to ratt som FZ50 er utstyrt med.
Perfekt blir et kamera aldri, men vi synes Panasonic har gjort en god jobb med å lage et brukervennlig og ikke minst raskt kamera i et kompakt format.
Det følger med trykt brukerveiledning på flere språk og det er bra, men denne var ikke spesielt lett å finne frem i. Det er en innholdsfortegnelse, men stikkordregister mangler. Mulig 138 sider rett og slett ikke er nok for å beskrive et så komplekst kamera.
Det følger også med en programvarepakke, inklusiv program for RAW-konvertering. Vi har ikke testet denne, men har tidligere sett at raw-konverteren har bra med justeringsmuligheter.

H7 ga ikke et så jevnt godt inntrykk som Panasonicen. Det er ikke så mye som er galt, men Sony har ikke klart å lage et like gjennomført kamera. For å starte med byggekvalitet og ergonomi så gir H7 litt mer plastfølelse. Blitsen spratt opp av seg selv noen ganger og H7 virket rett og slett ikke like velbygget som FZ8. Men H7 er et litt større kamera med mer plass til fingrene så alt taler ikke til FZ8s fordel.
Sonys menysystem virket litt rotete. Det er en menyknapp som gir mye av den samme funksjonaliteten som FZ8s joystick med viktige valg lett tilgjengelig. Men dette er også hovedmenyen så et av valgene er å gå videre inn i oppsettmenyen . I tillegg har Sony en Home-knapp som er et eget menysystem. Sist, men ikke minst så kan man med knappen i midten av fireveiskontrolleren samt hjulet rundt styre en del valg som vises i bunnen av søkeren. Der finner man blant annet ISO-innstilling, fokusmetode og eksponeringskompensasjon. Det hele er faktisk ganske effektivt hvis man greier å huske hvilken funksjon man finner hvor, men det gjør man jo ikke...
Skjermen er også et minuspunkt med vel dårlig oppløsning. Den bidrar også til at valgene nederst på skjermen er unødig vanskelige å bruke. Ikonene er rett og slett for små, men det er mulig at dette fungerer bedre på H9 med større skjerm og høyere oppløsning. Ser man bort fra oppløsningen er H7-skjermen ganske bra og fungerer OK under varierte lysforhold. H9 har to ekstra knapper og det betyr to funksjoner som er lettere tilgjengelig på H9 enn på H7.
FZ8 imponerte med rask respons og det gjør H7 i minst like stor grad. FZ8 er best på bilde til bilde, men på autofokus er H7 sterkest.
H7en vi fikk var et tidlig eksemplar uten brukerveiledning og programvare. Brukerveiledningene (en enkel og en mer omfattende) fant vi på nettet i PDF-versjon og selv den omfattende er ikke spesielt innholdsrik. Vi kritiserte den som følger med FZ8 litt, men Sonys er klart dårligere. Programvaren har vi ikke hatt tilgang til.

Ut fra kommentarene over skulle man kanskje tro at FZ8 var favoritten. Etter et par uker med begge kameraer er det likevel ikke slik. Når jeg må velge et av kameraene faller valget forbausende ofte på H7, og årsaken er det rett og slett er et morsomt kamera å bruke. Zoomområdet som gir litt bedre vidvinkel og litt mer tele gjør at det dekker flere situasjoner enn FZ8, og autofokushastigheten på full tele er det nærmeste speilreflekshastighet jeg har sett i et kompaktkamera. Men er det best bildekvalitet som er målet så er det FZ8 og RAW som gjelder.

 

Sony Cyber-shot DSC-H9

Sony Cyber-shot DSC-H7

Panasonic Lumix DMC-FZ8

Sony Cyber-shot DSC-H9   Les mer »

Sony Cyber-shot DSC-H7   Les mer »

Panasonic Lumix DMC-FZ8   Les mer »

Kommentarer (1)

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen