Test

Tomahawk - Anonymous

Tomahawk leverer en sær musikalsk kulturperle. Foto: Dustin Rabin
Tomahawk leverer en sær musikalsk kulturperle. Foto: Dustin Rabin

Tomahawk har vært ansett som en brukbar erstatning for de som savner Faith No More, med andre ord den rocka siden til Mike Patton. Derfor er det nødvendig å åpne med en aldri så liten advarsel. "Anonymous" er ingen tradisjonell rockeplate. Den har gravd i den amerikanske rockens røtter, forbi bluesen og til og med forbi det vi liker å anse som amerikansk folkemusikk. Selve den amerikanske urbefolkningens mantra-aktige hymner danner utgangspunktet for denne kulturskatten av ei plate.

Kriger og spøkelser

Med dette avklart bør det ligge rimelig klart i kortene at Tomahawk har produsert ett av årets mer originale rockealbum. Som bakgrunn for det uortodokse prosjektet lå et behov for å løfte indianerkulturens musikalske etterlatenskaper ut av den grumsete new age-innpakningen og fram i et mer subtilt lys. Der new age-musikerne har romantisert et utvalg melodier og pakket de inn i en form for moderne yoga-lydbilder, har Tomahawk tatt på seg ansvaret for å bringe ut de mørkere, mer dystre delene av den urgamle folkemusikken.

Med titler som "War Song" og "Ghost Dance" skildres en hel kultur med sin musikkform og sitt levesett gjennom gitar og bass (Duane Denison fra Jesus Lizard), trommer (John Stanier fra Helmet) og Mike Pattons (Peeping Tom, Fantomas, Mr. Bungle) alltid oppfinnsomme vokal. Melvins-bassisten Kevin Rutmanis forlot Tomahawk rett før innspillingen av "Anonymous", og etterlot en utfordring for bandet; hvordan få tre musikere til å lyde som fire? Det er ingen musikalske tegn til problemer på den tretten spor lange plata; lyden er tettpakket, til tider akustisk, men alltid mørk og suggererende.

Monoton råhet

Tekster og melodier er begrenset til et passende utvalg som varieres og gjentas nesten i det uendelige. Små melodiske temaer dukker opp i flere låter, og veves sammen i et rytmisk komplekst mønster. De ugreie rytmene gjøre det vanskelig å trampe takten, og nettopp dette er en av de mest påfallende forskjellene fra tidligere Tomahawk-utgivelser. Man kan godt si at "Anonymous" har blitt et monotont verk, monoton råhet kan være en god beskrivelse, men samtidig er det mettet av musikalsk forståelse, respekt og individualisering. Platens tittel gjenspeiler de mange stumme bidragsyterne som aldri vil høste anerkjennelse for sine melodiske bragder.

På tross av de nedstøvede kildene finner man klare hint til at "Anonymous" er en moderne produksjon. Dette er på ingen måte en ren gjengivelse av urbefolkningens musikk, men en konserveringsmetode som åpner for tverrkulturell nyskapning. Klangmessig dras man som lytter merkelig nok mot assosiasjoner til Portishead og Bill Frisell, og til og med Boredoms kan være en referanse. Når låtene begynner å sitte, noe de gjør hvis man gir de litt tid, finner man lag på lag med kvaliteter som gjør denne platen til en klatrer – en av disse utgivelsene som vokser på enhver lytter med tålmodighet og et åpent sinn.

Konklusjon

"Anonymous" når sannsynligvis aldri listetoppene, til det er den for etnologisk, monoton og sær. Men for de som finner glede i velprodusert crossovermusikk, folkemusikk eller generelle kulturskatter, bør dette albumet undersøkes.

Tomahawk Anonymous   Les mer »

Kommentarer (1)

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen