Guide

Ting å tenke på... (del 2)

I første del av denne guiden for førstegangskjøpere av speilreflekskamera tok vi for oss noen generelle betraktninger man bør gjøre seg før man kjøper, men det er ikke dermed slik at jungelen er helt ryddet. Det gjenstår en masse ulike ting å ta stilling til, som er mindre generelle men ikke desto mindre nødvendig å vite noe om dersom mans kal velge riktig kamera, og dette er det vi tar for oss i del 2.

Trenger du dette?
Her er noen ting du bør tenke over om du kan klare deg uten eller om du synes har stor betydning for ditt valg:

Skjermvisning (LiveView)
Mange av dagens speilreflekskameraer har etter hvert fått en brukbar LiveView-funksjon (eller mulighet for visning på skjerm, siden ikke alle produksenter kaller det LiveView). Dette vil si at man kan komponere bildet på kameraets skjerm, som man gjør det på kompaktkameraer. Produsentenes løsning for å få dette til varierer, men i de fleste tilfeller må speilet vippes opp slik at lyset treffer sensorbrikken. I det fleste tilfeller vil dette gjøre fotografering i LiveView til en forholdsvis treg affære, men i noen situasjoner kan det likevel være en svært så praktisk funksjon å ha. Sony er vel produsenten som skiller seg litt fra mengden her, siden de bruker en løsning som er radikalt forskjellig fra de fleste andre. Sony bruker nemlig en ekstra sensorbrikke, slik at deres kameraer slipper å vippe opp speilet for å benytte LiveView. På plussiden har dette den effekten at tempoet er langt bedre enn de fleste andre, men på minussiden må vi notere at de to brikkene sjelden er nøyaktig tilpasset hverandre, slik at nøye komposisjon av bildet kan bli vanskelig dersom man benytter bildekantene.

Bevegelig skjerm
For noen er dette et must, for andre er det bare irriterende. I noen situasjoner kan det være svært praktisk å kunne dreie eller vippe skjermen slik at man lettere kan se hva man driver på med når man bruker LiveView, for eksempel når man tar nærbilder av motiver som ligger litt vanskelig til. Enten motivet er en blomst på bakkenivå eller en katt på en høy mur, vil dette kunne gjøre det mer praktisk og behagelig å holde kameraet støtt i enkelte situasjoner. På den annen side er slik hengsling av skjermen enda en ting det kan skje noe galt med, og selv om konstruksjonen på de fleste modeller er god, er det et mulig ekstra svakt punkt på kamerahuset.

De fleste kameraer som har bevegelig skjerm kan både vippe og dreie den, med unntak av Sonys speilreflekser som bare kan vippe den opp og ned. En oversikt over dagens speilreflekskameraer som har bevegelig skjerm finner du her.

Videoopptak
En del nyere speilreflekskameraer har etter hvert fått mulighet til å ta opp video, som oftest i 720p eller 1080p, som en naturlig videreutvikling av LiveView. Rent teknisk er bildekvaliteten på slike videoopptak ofte svært god, og med riktig optikk har man mange og gode muligheter til visuelle virkemidler som man tidligere måtte opp i prisklassen til en middels familiebil for å få. På den annen side er videoopptak på speilreflekskameraer (eller systemkameraer) fremdeles en noe umoden funksjon, og i mange tilfeller er mulighetene temmelig begrenset. Noen er plaget med at lyd fra autofokusen forstyrrer opptaket, andre med dårlig eller ikkeeksisterende autofokus under filming, og mangelfull kontroll over eksponering og/eller blenderåpning under filming er også et velkjent problem. I tillegg er det enkelte kameraer som sliter med forstyrrelser som forårsakes av kameraets elektroniske "lukker" under filmopptak, såkalt "jellocam"-effekt. Ovenfor ser du en video som illustrerer problemet. Man bør også ha et godt stativ med et videohode for å få fullt utbytte av videofunksjonen på et speilreflekskamera, siden ergonomien ofte vil være "feil" for denne type opptak. I det man må trykke på en knapp eller endre en innstilling mens man filmer, vil et håndholdt kamera få rystelser i bildet, på grunn av måten man nødvendigvis må holde et speilreflekskamera på.

Raskeste kamera på markedet i dag - Canon EOS 1D Mark IV
Raskeste kamera på markedet i dag - Canon EOS 1D Mark IV

Høyt opptakstempo
Hvis høyt opptakstempo er viktig for deg, må du ut med penger. Masse penger, hvis du skal ha det absolutt raskeste som er å få kjøpt. På toppen ligger nemlig i skrivende stund Nikon D3s og Canon EOS 1D Mark IV, som begge tilbyr en hastighet på rundt 10 bilder i sekundet på full pupp. Begge koster rundt 40 tusenlapper og ligger således et hakk eller fem over det de fleste av oss er villige til å bruke på et kamera. Kan man nedjustere kravene til 7-8 bilder i sekundet vil også prisen reduseres, og det ganske kraftig. For mellom ti og femten tusen får man et kamerahus som klarer dette, og kan man gå ned til rundt 6 bilder i sekundet får man det for mellom fem og ti tusenlapper, men her begynner også tempoet å gå kraftigere nedover sammen med prisen. På rimeligere nybegynnerkameraer kan man ikke gjøre regning med mer enn tre bilder i sekundet, selv med klampen i bånn.

Værtetting
Væretetting er blitt en slags motefunksjon i det siste, og enkelte produsenter tilbyr det kun i entusiastklassen og oppover, mens andre har det mer eller mindre over hele linja. Ingen speilreflekskameraer er noensinne HELT vanntette, men det som kommer nærmest er vel Olympus E-3, som i følge Erik Skjerve i Olympus Norge er det mest robuste speilreflekskameraet som noensinne er produsert. Ser du videoen nedenfor, så skjønner du hvorfor vi tar hans ord for god fisk på dette. E-3 er det eneste kameraet Akam noensinne har gitt full pott på byggekvalitet, og det første som noensinne fikk full pott på noen som helst. Det betyr ikke bare at det er bra, men at vi anser dets byggekvalitet som bra at vi ikke synes det er noe vits i å forbedre den.

Tetninger i Canon EOS 7D
Tetninger i Canon EOS 7D

Har man mindre ekstreme krav til værtetting, er det atskillig flere alternativer å velge mellom. For de fleste produsenter er det naturlig nok slik at de dyreste proffmodellene har den heftigste værtettingen, men også entusiastmodellene har i de fleste tilfeller en grei beskyttelse mot fukt og støv. For Canon finner man værtetting i de tosifrede modellene og oppover, mens Nikon tilbyr værtetting verdt å nevne i kameraer fra D300 og oppover. Hva Pentax angår så har de værbeskyttelse i sin toppmodell K-7, men i tidligere tider hadde de også dette i sine lavere modeller som for eksempel K200D. For Sony er det A850 og A900 som gjelder, mens nylig utgåtte A700 også er utstyrt med beskyttelse mot støv og fukt. Vi forventer dermed at dens kommende etterfølger også vil få det.

Det er selvsagt fint at dyr elektronikk og optikk er beskyttet mot støv og fukt, men strengt tatt er det temmelig underordnet for de fleste av oss som tar normalt godt vare på tingene våre. Selv uten noen spesiell beskyttelse i form av pakninger og slikt skal det mye til før et kamera tar skade av normal bruk, og behandler man sakene sine noenlunde fornuftig vil dette ikke by på problemer. Dersom man er spesielt aktiv på fjell og vidde i all slags vær, derimot, eller fotograferer mens man går på trynet med ski på beina eller er på sjøen i ruskevær, da er saken en ganske annen.

Vi tester om E-3 tåler vann

Vi tester om E-3 tåler vann


Stabilisering i kamerahuset eller i optikken?
Bildestabilisering er kommet for å bli, og godt er det. Det er et svært godt hjelpemiddel i situasjoner der motivet står stille og man enten sliter med lite lys eller lite lyssterk optikk (eller begge deler), og teknologien har sett en kraftig utvikling fra dengang Canon lanserte konseptet på midten av nittitallet. Det var en aldri så liten revolusjon, og Nikon fulgte snart etter med sin egen versjon. Begge disse baserte seg på stabilisering ved hjelp av linseelementer som beveget seg inni objektivene, men snart kom andre med en annen type stabilisering som var basert på at selve bildebrikken beveget seg for å kompensere for rystelser. Både Olympus, Pentax, Samsung og Sony benytter seg av denne teknikken.

Det finnes fordeler og ulemper med begge metoder. Stabiliserte objektiver vil gi stabilisert søkerbilde, noe som for enkelte kan være en stor fordel. Stabilisert bildebrikke vil ikke gi denne effekten, men vil derimot gi bildestabilisering omtrent uansett hvilket objektiv man bruker, noee som for enkelte andre er en større fordel enn stabilisert søkerbilde. Noen hevder også at brikkestabilisering er bedre på korte brennvidder og objektivstabilisering er bedre på lange brennvidder, men etter flere år har vi ennå ikke sett noen klare indisier verken for eller mot dette. Uansett er såkalt "elektronisk stabilisering" som fungerer ved å øke ISO-verdien og dermed gi kortere lukkertider å anse som rent juks og fanteri, men heldigvis er dette ikke så vanlig på speilreflekskameraer. Hva som er best å ha av de to ekte formene for bildestabilisering er høyst individuelt, og vil avhenge av objektiv og kamerahus, og man bør ta hensyn til hvilke man har og/eller kommer til å kjøpe, og hvilken utskiftningstakt man legger opp til.

Innebygget fokusmotor
Ingen Canon-speilreflekser har innebygget fokusmotor, men med unntak av noen få spesialobjektiver har alle objektiver til dem har det, så det er ikke noe problem med mindre du har utgamle Canon EF-M. De fleste andre produsenter har ordet seg på samme måte, eller unngår problemer med dette på annet vis, men unntaket her er Nikon, som er midt i en prosess med å skifte fra det ene til det andre. I skrivende stund vil D40, D40x, D60, D3000 og D5000 kun gi autofokus på objektiver som har innebygget fokusmotor. For Nikons egenproduserte objektiver vil dette si alle som har AF-S i navnet, men også tredjepartsprodusenter har objektiver som vil fungere fint. Andre digitale speilreflekser fra Nikon vil gi autofokus med begge typer objektiver, med mindre det dreier seg om objektiver som er manuellfokusobjektiver i utgangspunktet.

Skjermbilde fra Nikon D5000
Skjermbilde fra Nikon D5000

Brukervennlighet for nybegynnere
Noen kameraer er mer pedagogiske enn andre, og de som vel har drevet dette lengst er Nikon. Deres nybegynnermodeller er noen av de mest forklarende og pedagogiske som kan skaffes, men etterhvert har også andre produsenter begynt å tenke i lignende baner. Er du helt grønn og trenger mye hjelp fra kameraet, kan det være lurt å se etter kameraer som bruker skjermen til noe mer kreativt enn bare ren tekst. Noen speilreflekskameraer kan nemlig tilby grafikk som enkelt og greit illustrerer innstillingene på blender og lukker, og hvordan de henger sammen, i tillegg til eksempelbilder som illustrerer ulike innstillinger av blits, motivprogram, og så videre.

Pentaprisme fra Nikon D3s.
Pentaprisme fra Nikon D3s.

100% søkerdekning
De fleste rimeligere speilreflekskameraer er utstyrt med et såkalt pentaspeil i søkerhuset, i stedet for det langt tyngre pentaprismet som vi finner i dyrere modeller. Dersom pris og vekt er det viktigste, er ikke dette noe å bry seg om, men dersom man er svært opptatt av nøyaktig komposisjon kan det være en tanke å se nærmere på kameraer med pentaprisme. Det er nemlig i hovedsak disse som viser nøyaktig det samme i søkeren som bildebrikken faktisk tar bilde av. Forskjellen er imidlertid liten, og de fleste speilrefleksmodeller har godt over 90% søkerdekning, noe som duger helt greit for de aller aller fleste. Komponerer man forsiktig etter kantene på søkerbildet vil man imidlertid oppleve at kameraet får med seg litt ekstra i kantene i forhold, dersom man ikke har et kamera med 100% dekning i søkeren.

Oppbygningen av søkeren i Sony A900, en av de største og lyseste på markedet i dag.
Oppbygningen av søkeren i Sony A900, en av de største og lyseste på markedet i dag.

Stor og lys søker
Mens vi er inne på søker bør vi også nevne noe om tilsynelatende størrelse på søkeren, og hvor lys den oppfattes som. Førstnevnte vil være en kombinasjon av søkerdekning, som vi snakket om ovenfor, cropfaktor, og søkerforstørrelse. Nedenfor ser du en sammenligning mellom noen kameraers tilsynelatende søkerstørrelse (hvor 100% dekning, 1x forstørrelse og 1,0x cropfaktor er definert som 100%). Hva lysheten angår, så avhenger det aller mest av objektivets største blender, og jo større den er jo lysere vil søkerbildet være i praksis. Med tilsvarende optikk, derimot, er det forstørrelsesgraden som agjør. Jo større grad av forstørrelse, jo større areal fordeles en gitt lysmengde på, og jo mørkere vil dermed søkeren synes å være. Forskjellene er imidlertid svært små, så det er høyst individuelt hvor mye vekt man bør legge på dette når man vurderer kameraer. Hvor mye lys mattskiven slipper gjennom er også en faktor, men her er forskjellene enda mindre, og i praksis knapt merkbare. Bare pass på at det er strøm på kameraet når du står i butikken og ser gjennom søkeren. Enkelte kameraer har nemlig en LCD som ligger over søkeren, og denne vil bli merkbart mørkere når batteriet er flatt eller ikke til stede.

Stort SD-kort (foran) og Kai Thon (bak)
Stort SD-kort (foran) og Kai Thon (bak)

Minnekorttype
Minnekort av forholdsvis høy kvalitet og god kapasitet er nå så billig at det kan synes dumt å la dette bestemme valget av speilreflekskamera, men dersom man har et kompaktkamera eller annet som bruker minnekort fra før, kan det være et poeng i å holde seg til ting som benytter samme type. Heldigvis har antallet ulike minnekortstandarder gått kraftig ned de seneste årene, og nå har man ikke lenge spesielt mange å forholde seg til. Her er en kort oversikt:

  • SD/SDHC-kort: SD er standarden som må sies å ha "vunnet" racet, og er nå i mer vanlig bruk enn noengang. Det vil si, da man begynte med kort på mer enn 2 Gb måtte man oppgradere standarden en smule, og man fikk SDHC som er god for kort opp til 32 Gb. Skal man ha større enn det må man til med den relativt nye SDXC-standarden, som er på vei i disse dager. I praksis skal det mye til før man får behov for så ekstremt store minnekort. SD-kort fås i mange prisklasser og størrelser, og i hastighet som varierer fra tregt til temmelig raskt. Av og til oppgis "class" på kortene, og dette betyr den minste overføringshastigheten (i Mb per sekund) kortet er garantert til å takle uavbrutt. Strengt tatt er dette bare definert opp til class 6, men enkelte produsenter benytter likevel betegnelsen om større hastigheter, for tiden opp til class 10.
  • CF-kort: Brukes stort sett i kameraer i entusiastnivået og oppover, og fås i alle størrelser og hastigheter. De raskeste kortene av denne typen er blant de raskeste som er å få, uansett standard, noe som er mye av grunnen til at CF-standarden har overlevd til i dag, til tross for at de med klar margin er de fysisk største minnekortene på markedet i dag.
  • xD-kort: En standard som i sin tid ble utviklet av Fujifilm og Olympus, men som nå er på vei ut. Fujifilm gikk for et år eller to siden over til SD-kort, og Olympus er nå også på vei til å oppgi hele prosjektet. Man får i dag ikke større xD-kort enn 2 Gb, og utviklingen av nye kort er for lengst stoppet opp. Standarden brukes fremdeles av Olympus, men bare i kameraer som også kan benytte andre typer kort, enten i en annen minnekortplass eller ved hjelp av en adapter.
  • MemoryStick: Dette er Sonys egen minnekorttype, og består strengt tatt av flere ulike standarder, avhengig av hastighet og fysisk størrelse. Noen av Sonys speilreflekser kan også benytte minnekort av andre typer, så vi foreslår at man sjekker grundig nøyaktig hvilket kort man trenger før man kjøper minnekort til sitt nye Sony-speilrefleks.
  • micro-SD: Også kjent som transflash. Strengt tatt er dette bare en mindre versjon av SD-kort, og ved hjelp av en "dum" overgang kan disse benyttes i kameraer og annet som bruker vanlige SD-kort. De har imidlertid en tendens til å være dyrere, spesielt i høykapasitetsversjonene, og klarer ikke samme tempo som de raskeste SD-kortene. I tillegg er de på størrelse med en liten negl og kan være veldig plundrete i bruk, og dermed lette å miste.

Høy oppløsning
Høy oppløsning er for de fleste brukere i de fleste tilfeller overhodet ikke nødvendig, og vi vil ikke anbefale at man gjør dette til en avgjørende faktor når man kjøper kamera. Oppløsningen på alle speilreflekskameraer som er i handelen nå er mer enn god nok til utskrifter i A3-format, noe kun de færreste vil ha behov for til daglig. For god utskriftskvalitet i A3 vil det duge helt fint med en oppløsning på 6 megapiksler, dersom det dreier seg om noenlunde gode megapiksler, og siden man nå for tiden skal jobbe hardt for å finne en ny speilrefleksmodell med lavere oppløsning enn 10 megapiksler sier det seg selv at man har litt å gå på. I så måte kan et høyt antall megapiksler være fint å ha dersom man må beskjære bilder en del og likevel skrive dem ut i store formater med brukbar kvalitet, men det er også omtrent det eneste. Selv om enkelte produsenter og forhandlere bruker mange megapiksler som et enkelt markedsføringstriks for å lure forbrukere til å tro at akkurat deres kamera er så mye bedre enn andre, så er det med andre ord langt fra riktig, nødvendigvis. Andre aspekter av bildekvalitet er for 99% av kamerakjøpere langt viktigere enn antall megapiksler.

Høyt dynamikkomfang
er et mulig eksempel på slikt. Dynamikkomfang vil si hvor stort spenn av mellomtoner kameraet er i stand til å fange opp mellom helt svart og helt hvitt. For å ta det klassiske eksempelet av en hvit brud ved siden av en brudgom i svart dress, så vil kjolen bli helt hvit uten detaljer og/eller dressen helt svart uten detaljer dersom kameraets dynamikkomfang er for dårlig til å vise detaljene i begge deler samtidig. Mange tenker ikke over at det vi oppfatter som helt svart eller helt hvitt faktisk ikke er det i de fleste tilfeller, men neste gang du ser på snø (eller en hvit brudekjole for den saks skyld), å se litt nøyere på den og merk deg hvilke detaljer du faktisk kan se selv i de lyseste områdene. Gjør gjerne det samme med noen kullbiter neste gang du er en tur i kullkjelleren (øh...).

Lavt dynamikkomfang til høyre. Mange detaljer har gått tapt i skygger og høylys.<br>NB! Forskjellen er overdrevet for å illustrere poenget!
Lavt dynamikkomfang til høyre. Mange detaljer har gått tapt i skygger og høylys.
NB! Forskjellen er overdrevet for å illustrere poenget!

Langt de fleste speilreflekskameraer på markedet i dag er mer enn gode nok på dette området, for de flestes behov. Enkelte fotografer har ekstreme behov på akkurat dette området, og velger derfor de kameraene som er bittelitt bedre enn andre på dette, men de må da nødvendigvis nedprioritere andre ting som de fleste andre ville foretrukket å beholde. For nesten alle fotografer der ute vil vi derfor ikke anbefale å la dynamikkomfang være avgjørende for valget av ditt første speilreflekskamera, men dersom du likevel ønsker å prioritere dette er det nok titusenkronersklassen og oppover du bør se nærmere på. For de fleste nybegynnere vil imidlertid dette ikke være fornuftig pengebruk dersom dynamikkomfanget er det eneste man trenger i denne prisklassen.

Lite bildestøy ved høy ISO
Desto mindre lys som når sensorbrikken, desto mer må signalet forsterkes for å lage et bilde, og forsterker man for mye, vil man også forsterke små forstyrrelser i signalet, noe som gir seg uttrykk i såkalt bildestøy. Dette er ikke noe problem ved lavere ISO-verdier, det vil si når relativt mye lys når brikken, men i dårlige lysforhold når man må skru opp ISO-verdien (dvs graden av signalforsterkning) vil det kunne påvirke bildekvaliteten ganske graftig. Det vil si, man kan ikke bare se på mengden bildestøy, men også hvordan den arter seg, og derfor er dette et fenomen som kan være vanskelig å entydig tallfeste. Det er i tillegg ikke vanskelig å fjerne bildestøy i signalbehandlingen etterpå, men det som derimot er vanskelig, er å unngå at denne støyfjerningen også fjerner detaljer som man ønsker å beholde. All verdens støyfjerning er verdiløs om den samtidig fjerner alle detaljene i bildet.

Nikon D90, RAW Nikon D80, RAW

Om dette er noe du ønsker å prioritere når du kjøper kamera, så er det flere faktorer som spiller inn. En av disse er størrelsen på hver enkelt piksel. Jo større hver piksel er, jo flere fotoner treffer den, og dermed jo mindre støyforsterkning behøves. Så i teorien vil en stor brikke med få piksler være det beste, men i praksis er det ikke nødvendigvis slik. Også andre ting spiller inn, som hvor god støyfjerningen er, og siden utviklingen har vært rivende på det området de siste årene, blir bildet desverre ikke så enkelt som man kunne håpe på. For kameraer sånn omtrent i samme teknologiske generasjon, det vil si utviklet og lansert sånn ca samme år, vil det ofte være slik at det med størst brikke og færrest piksler vil ha minst støy, men siden også støybehandlingen utvikler seg over tid, vil et kamera av en senere generasjon ofte kunne være like bra eller bedre enn et kamera med større brikke fra en tidligere generasjon. I tillegg er det enkelte produsenter som er bedre enn andre på dette. Nikon, for eksempel, tok et stort steg fremover da de lanserte D3 og D300, men andre har siden tatt kraftig innpå, og da spesielt Canon. Generelt kan man også si at selv om støyen øker fra generasjon til generasjon, som en følge av stadig økning i oppløsning, så vil ofte støyen også bli penere å se på, og mindre iøynefallende og plagsom. Ovenfor ser du et fint eksempel på dette, hvor Nikon D90 sammenlignes med forgjengeren Nikon D80, begge ved 3200 ISO. Målt er støyen nesten lik på dette nivået, men det er ikke tvil om hvilket kamera som ser best ut, til tross for at det har mindre piksler.

Fullformatbrikke, her fra Nikon D3x
Fullformatbrikke, her fra Nikon D3x

Fullformatbrikke
Fullformatbrikke vil si en bildebrikke som er like stor som det vanlige filmformatet, det vil si 24 x 36 mm, eller deromkring. Det finnes små variasjoner, men kameraene i denne gruppen har en tendens til å kunne tilby svært høy bildekvalitet, i bytte mot tilsvarende høy pris. I skrivende stund koster det rimeligste av disse rundt 16 000,- nytt, men man får for tiden et brukt Canon EOS 5D for under ti tusen dersom man vil ta til takke med det. Andre og mer moderne kameraer med mindre brikke vil dog som nevnt over kunne tilby like god eller bedre bildekvalitet, og en rekke andre fordeler i tillegg.

Støvfjerning
Så lenge som fotografi har eksistert har støv vært plagsomt for dets utøvere, og slik er det fremdeles. Støv på sensorbrikken kan i beste fall gi deg ekstra kjedelig etterarbeid, eller i verste fall fullstendig ødelegge et bilde. På grunn av dette har de fleste kameraprodusenter etter hvert innført ulike mekanismer for å riste løs og fjerne støv fra bildebrikkene sine, men med varierende suksess. For noen år siden var Olympus regnet som best på dette området, men det har vært en rivende utvikling siden den gang, og en nesten tre år gammel konklusjon kan neppe regnes som gyldig fremdeles. Det som derimot taler for at den kan være det, er at Olympus så vidt oss bekjent er eneste produsent som aksepterer støv på sensorbrikken som reklamasjonsgrunn. Implisitt betyr dette altså at dersom du får støv på sensoren betyr det at støvfjerningsmekanismen ikke fungerer som den skal, og du får den utbedret kostnadsfritt, eller nytt kamera dersom det ikke er mulig. Denslags tillit til sitt eget støvfjerningssystem er det så vidt vi vet ingen andre som har.

Høy batterikapasitet
Noen kameraer har bedre batterikapasitet enn andre, og ekstrabatterier kan være en dyr affære dersom du av en eller annen grunn ikke kan eller vil benytte annet enn originale batterier. Skal du ut på tur uten tilgang til ladestrøm kan dermed batterikapasiteten være viktig. Men, som alltid får man det man betaler for, og dyrere kameraer har ikke overraskende en tendens til å ha større batterier og bedre batterikapasitet enn rimeligere. I tillegg kan man anse det som en tommelfingerregel at store kameraer har store batterier og dermed god batterikapasitet, mens det ofte er motsatt for relativt små og lette kameraer. Ingen regel uten unntak, imidlertid, og på sammenligningen nedenfor ser man bl.a. klart at markedets minste og billigste speilreflekskamera Olympus E-420 har bedre batterikapasitet enn det noe større og langt dyrere Canon EOS 500D. Som regel vil nybegynnerkameraer legge seg på 400-600 bilder per lading, mens hobby/-entusiastkameraer ofte ligger rundt 600-800 bilder per lading. Dyrere modeller kan gi svært mye bedre tall enn dette, avhengig av modell, og kongen på haugen er for tiden Nikon D3x med 4400 bilder per batterilading. Sammenligningen er for øvrig ikke helt rettferdig, siden CIPA-standarden sier at 50% av bildene skal tas med blits, og blitsløse kameraer dermed vil få et gratis fortrinn overfor andre, med ellers likt strømforbruk. Uansett kan man i praksis regne med langt flere bilder per lading enn CIPA-tallet angir, avhengig av hvor mye man bruker blits, fokushjelpelys, skjerm, autofokus, bildestabilisator og andre strømspisende funksjoner.

AA-batterier
Mens vi snakker om batterikapasitet er det naturlig å si noen ord om kameraer som benytter vanlige AA-batterier. I skrivende stund er det omtrent bare Pentax' nybegynnermodeller som gjør det, og det har både fordeler og ulemper. Ulempen er at man må betale ekstra for oppladbare batterier og laderen til disse, siden det ikke følger med når du kjøper kameraet. Fordelene er at AA-batterier er å finne nær sagt hvor som helst i verden, og muligheten til å benytte slike batterier kan være det som redder feriebildene når man er på tur langt fra nærmeste lademulighet. Man får ikke særlig mye kapasitet ut av AA-batterier av alkalisk type, men til gjengjeld får man en enorm batterikapasitet av AA-batterier av lithium-type. For eksempel kan Pentax K-m skryte på seg et CIPA-tall på hele 1000 med slike batterier, som til gjengjeld er svært dyre.

Det er for øvrig verdt å nevne at også mange andre speilreflekskameraer har mulighet til å benytte AA-batterier dersom man kjøper et vertikalgrep til dem. En adapter til AA-batterier følger i de fleste tilfeller med når du kjøper et slikt.

Liten størrelse og lav vekt
For mange er dette et prioriteringsområde, og det er kanskje ikke så dumt, gitt at det på mange måter kan sies å være små forskjeller mellom prisklassene hva angår mye annet. Både Canon, Nikon og Pentax har relativt små modeller, men er det riktig små greier du skal ha, så er det egentlig bare Olympus som leverer sakene. Vel og merke dersom du insisterer på speilrefleks. Er du fornøyd med systemkamera uten speil er fremdeles Olympus med i gamet, men deler feltet med Panasonic, og det vi refererer til er selvsagt de ulike mFT-kameraene på markedet.

Panasonic GF1 - det minste systemkameraet i handelen
Panasonic GF1 - det minste systemkameraet i handelen

Innebygget blits
Nesten alle speilreflekskameraer har i dag innebygget blits, og de eneste unntakene vi finner er proffmodeller der man i stedet har prioritert en søker som tar så mye plass at det ikke er plass til en blits i tillegg. I de fleste tilfeller er dette en grei vurdering, da proffer som kjøper de dyrere modellene ofte uansett vil prioritere å ha med seg en eller flere eksterne blitser, som kan være fire til fem ganger så kraftige som den innebygde varianten. For mer utpregede hverdagsbrukere vil den innebygde blitsen være en fin mulighet å ha i bakhånd, og den duger også helt fint dersom man ønsker å øve seg litt i blitsbruk før man investerer tusenlapper i en ekstern blit med litt mere kraft. Man bør for øvrig være oppmerksom på at en typisk innebygget blits har en rekkevidde på to til fire meter dersom man bruker et typisk kitobjektiv og ISO 100, så dersom man er bitt av basillen varer det neppe lenge før behovet før kraftigere saker melder seg. Til sammenligning kan en toppmodell-blits fra en hvilken som helst produsent sannsynligvis klare fra 11 til 16 meter med samme objektiv, også dette på ISO 100.

En annen ting man bør være oppmerksom på er at en innebygget blits som oftest ikke vil rage spesielt høyt over kameraet, og dermed vil gi styggere slagskygger enn en ekstern blits, som også tilbyr en rekke andre funksjoner enn en innebygget en. Av samme grunn vil ofte et stort objektiv og/eller solskygge kunne komme i veien for en innebygget blits og skygg for deler av bildet.

Innebygget blits på f.eks Sony A200 rager ikke spesielt høyt over kameraet.
Innebygget blits på f.eks Sony A200 rager ikke spesielt høyt over kameraet.

Til syvende og sist:
Det er ikke nødvendig med statsstøtte for å få råd til å pleie fotointeressen. Kvalitet har selvsagt fremdeles en viss sammenheng med pris, men man kan få mye for lite, om man bare orienterer seg litt på forhånd, og bruker litt tid til å tenke over budsjett og behov. Er du fremdeles i tvil om hva du bør kjøpe, eller hva som best dekker ditt behov, vil helt sikkert noen av våre 183 000 forumbrukere kunne hjelpe. Om du ikke er medlem allerede kan du bli det her, helt gratis, om du lover å lese og følge forumets retningslinjer. Lykke til!

Norges beste mobilabonnement

Juni 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Ice Mobil 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio Go 5 GB


Jeg bruker mye data:

Komplett Maxiflex 12 GB


Jeg er superbruker:

Komplett Megaflex 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen