Anmeldelse
Vær beredt på å se marker, spy og blod i høy oppløsning i Drag Me to Hell!

Til helvete i HD

Christine Brown arbeider i en bank og sikler etter jobben som soussjef. Dette får henne til å foreta en egoistisk avgjørelse når en gammel kvinne kommer for å trygle om utsettelse på lån slik at banken ikke tar fra henne huset. Avgjørelsen faller i svært dårlig jord hos den gamle kvinnen som går regelrett bananas og forbanner Christine, som snart blir hjemsøkt av usynlige monstre og spinnville hallusinasjoner. Sammen med den rasjonelle kjæresten Clay forsøker Christine å finne ut en måte å bli kvitt forbannelsen på, før hun blir dratt ned til helvete...

Sam Raimi (Evil Dead- og Spider-Man-filmene) er en kultregissør med stor fantasirikdom og oppfinnsomhet. I begynnelsen av sin profesjonelle karriere lagde han Evil Dead, en billig skrekkfilm med mye gørr, blod og forjævlige manifestasjoner av monstre. Denne trenden med skrekkelige utseender og motbydeligheter gjentar Raimi med Drag Me to Hell, som ikke kan tolkes som noe annet enn en homage til seg selv.

Galgenhumor?

For det første: Drag Me to Hell har ingen virkelige interessante karakterer som man bryr seg tilstrekkelig om eller en historie som engasjerer og rører nevneverdig. Det er heller ikke poenget, da handlingen i god gammel B-filmstil ikke er annet enn en billig unnskyldning for å pøse på med det som virkelig gjelder – blod, gørr og mer gørr! De færreste slipper unna dette i filmen, og Raimi vet å spille kortene riktig for å ikke kjede tilskueren i noe som høres tilsynelatende repetitivt ut.

Raimi bruker humor blandet med brutalitet, noe som gir en komisk distanse til det hele. Man ler seg skakk det ene øyeblikket og vrir seg unna skjermen det neste. Er det noe denne filmen får til, så er det å fremprovosere sanselige reaksjoner på det vi ser. Mye av det som skjer er så grusomt og latterlig samtidig at resultatet blir fin underholdning, i sterk kontrast med resten av den dølle historien.

Seriemorderens kokebok

Det er mange situasjoner i filmen hvor oppfinnsomme måter å dø på, eller bare fantasifulle og jævlige ting som skjer, får utfolde seg. Jeg kan jo nevne tannløs biting, liksikkel, ambolt i hodet – øyne og gugge som spretter ut i munnen til personen overfor... Her er det mange gode oppskrifter på bestialske drap og torturmetoder enkelte seriemordere helt sikkert finner inspirerende. Høres det ille ut? Det blir ikke det i filmen fordi den ikke tar seg selv seriøst og er ganske artig også.

Men det er ikke bare lek og moro, noen ganger forsøker filmen å skremme, og den får det vel til litt. Meget god bruk av skygger og lys, og ikke minst lyd, sørger for at vi skaper flere bilder inne i hodet enn hva som blir presentert på skjermen. Å skape et tungt beist utelukkende basert på vag skyggebruk og heidundrende lydbilde er fascinerende. Raimi er en regissør som er veldig bevisst rundt lydbruk, og applaus for det.


Konklusjon

Følg oss på Twitter
Følg Audiovisuelt på Twitter

Hva er moralen? Film behøver ikke alltid å være dønn seriøst, noen ganger er det forfriskende å se filmer som tuller og tøyser litt som denne, men fremdeles med gode produksjonsverdier. Effektene i filmen blir aldri billige, selv om historien er det, og det er jo effektene og våre fysiske reaksjoner som er viktigst: å vri seg i setet og å le rett etterpå. Drag Me to Hell er en god film med blod og humor, men ikke noe mer enn det.

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen