Test

The Scaramanga Six ? The Dance of Death

Det går gjetord på de britiske øyer om det energiske bandet fra Huddersfield/Leeds, oppkalt etter skurken Francisco Scaramanga fra James Bond-filmen ”The man with the golden gun”. Melodiøs rock med en vri har anskaffet bandet en viss kredibilitet i enkelte undergrunnsmiljøer (les: den lokale puben). På deres fjerde langspilling har de hentet inspirasjon fra blant annet Burt Bacharach, B-52’s, Lalo Schifrin, Melt Banana, Scott Walker og Lee Hazlewood, og rørt sammen etter eget utsagn en utsøkt kulinarisk rett de mener burde innbringe minst én stjerne i Michelinguiden. Og med Tim Smith fra smått legendariske The Cardiacs som hovmester bak mixebordet, burde det i teorien være mye å glede seg til. Men i solidaritetens navn må det meldes at deres lenders frukter ikke vekker appetitten nevneverdig.

Skomaker, bli ved din lest

De fem i Scaramanga Six gir inntrykk av at de er supergode rockere, noe de på ingen måte er.
De fem i Scaramanga Six gir inntrykk av at de er supergode rockere, noe de på ingen måte er.

Ovennevnte inspirasjonskilder er nok en misvisende pekepinn for nysgjerrige. Primært har The Scaramanga Six sitt fundament i den tradisjonelle britiske (pub)rocken, selv om den titt og ofte forsakes til fordel for dissonerende punk, dronerock og lefling med både det pompøse og litt kabaret-aktige. ”The Throning room”, en pastisj av Ash fra glansdagene, erklærer platen for offisielt åpnet, før langdryge affærer som ”The Collector” og ”Vesuvius” serveres av bevertningen. ”Baggage” er det nærmeste man kommer noe med et såkalt hitpotensial. En allsangvennlig rockelåt hvor et fengende/irriterende strykerarrangement og orgeltema eksplisitt omslutter det hele lik en klam teltduk.

I ukjent terreng

Etter hvert blir det mer og mer innlysende at de begir seg ut på stier de strengt tatt ikke kjenner eller behersker. "The Dance of Death" kverner og går i mangel av struktur og retningssans, og ideer og troverdighet skrumper dramatisk. Om The Scaramanga Six hadde vært en pakketurist, ville du funnet vedkommende i snøføyka på Hardangerfjellet antrukket i bermudashorts, safarihjelm og med en tåpelig, unnskyldende mine. Optimalt låter det ikke så halvgærent; tenk Slade, Terrorvision, Wildhearts og Dog Fashion Disco - men selv om det flyktig insinueres til et og annet tankevekkende resultat, tenderer albumet mot det forutsigbare og oppskriftsmessige. Og i de mest dystre øyeblikk har rockemotoren tilløp til kondens og sukker på tanken, og både gitar- og basslyd er råtten som strandet hval og riffene sitter som softis naglet til veggen.

Ser det fancy ut? Joa. Høres det fancy ut? På ingen måte.
Ser det fancy ut? Joa. Høres det fancy ut? På ingen måte.

Brødrene Paul og Steven Morricone er eneveldige strateger og ubestridte ledere av The Scaramanga Six, på henholdsvis gitar/vokal og bass/vokal. Resten av ensembleoppsettet består av andregitarist Julia Arnez og Chris Catalyst på orgel/perkusjon, mens Maraca Gareth Champion holder takten etter beste evne. (Om ikke bandet stiller sine medlemmer kategorisk til skue med pseudonymer, så må slektsnavn i Nord-England ha en, skal vi si, uortodoks klang.)

De vokale prestasjonene står ikke tilbake for det rent musikalske. Som den halvtomsete nevøen til David Bowie fremføres det oder til de bitre lodd i livet på mest mulig teatralsk vis. Paul har en flat stemme som ikke alltid bærer, og som på det verste låter både vaklevoren og usikker - og i de virkelig dårlige stundene låter det faktisk falsk. Men på ”Towering inferno” og ”Lifeblood running dry”, sistnevnte en ok blanding av aggressiv og melodiøs punkrock, låter det fandenivoldsk og atskillig bedre. Helhetsinntrykket er allikevel at kollektivet fremstår som en vonbroten og tøff tenåring hvor selvsikkerheten bare ligger utenpå i tynne lag.

Konklusjon

Det hviler en bakstreversk og opportunistisk forbannelse over "The Dance of Death", som i bunn og i grunn fortoner seg som en kjedelig prosess, og man sitter tilbake med en følelse av at de henimot skammer seg over det å bare være et rockeband. Hvilket de også er, et nokså ordinært sådan, intet mer, intet mindre. Med den ene rockefoten plantet på 70-tallet, den andre midt på 90-tallet og hodet høyt hevet i den selvforherligende sfæren, rocker de klisjékvoten raskt tom – uten glimt i øyet. Allikevel vil nok mange finne The Scaramanga Six spennende, forfriskende og kanskje makeløst fortrøstningsfullt. Faktum er at det eksisterer tusenvis av band som gjør akkurat det samme, og så mye, mye bedre. Bedre lykke neste gang, men man kan som kjent ikke lære maur å bjeffe.

The Scaramanga Six The Dance of Death   Les mer »

Kommentarer (2)

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen