Test

The Notorious Bettie Page

Historien om Bettie Page er såre enkel, sannferdig og slettes ikke unik – ung, søt landsens pike søker lykken i storbyen som skuespiller og/eller modell. Men de færreste kan slå i bordet med et navn ledsaget av ordet ”ikon”. Mary Harron har tidligere høstet relativt gode kritikker for bl.a. ”I shot Andy Warhol” og ”American Psycho”, og denne gangen har hun satt seg fore å gjenskape fordums filmmagi ved å regissere den biografiske filmen som omhandler en av historiens aller mest kjente pinup-modeller. Hovedsakelig visualisert i sorthvitt etter regissørens forgodtbefinnende om å simulere en Sam Fuller-film, er denne klassiske tilnærmingen like mye en hommage til en epoke som virker så altfor fjern. I alle fall sett i kontrast til mange av dagens filmer hvor den subtile fortellingen, eller snarere mangelen på sådan, overkompenseres med heseblesende kamerabevegelser, digitale effekter og umenneskelige stunts. Noe ironisk lider ”The Notorious Bettie Page” litt under samme skjebne. Det er en sann fryd å se på, men dessverre mest som glasur.

Uskyldig landsenspike som bare kler seg ut for moro, eller bevisst sexprovokasjon?
Uskyldig landsenspike som bare kler seg ut for moro, eller bevisst sexprovokasjon?

Uskyldig brikke i et kynisk spill?

Denne lille nostalgitrippen av en film handler vel så mye om seksualitet og holdninger på femtitallet, som om den myteomspunnede hovedrolleinnehaveren. Vi følger den kristne Bettie fra barndommen og får via små utsnitt i den glansede overflaten innblikk i en trøblete barndom preget av incest og en gjengvoldtekt. Med et brutt ekteskap i bagasjen og nytt håp i øynene, peiler hun inn kursen mot New Yorks stjernehimmel. Dessverre med et skuespillertalent av det mediokre kaliberet, må hun i stedet ta til takke som midtsidemodell i mindre blader, inntil hun møter Irwin og Paula Klaw som driver fotobutikk med en lyssky bigeskjeft; bondage og S/M-bilder. Etterspørselen etter raffinerte fetisjbilder sto høyt i kurs da dette ikke akkurat var å oppdrive på alle gatehjørnet. I naturlig takt med et voksende marked og ditto etterspørsel, blir stadig flere utfordrende øyeblikk med en poserende Bettie foreviget til forlystelse for de med hang til den slags. Fetisjer på 50-tallet var det få som visste noe om - det var et undergrunnsfenomen sidestilt med noe sykelig - og historien vil ha det til at Bettie Page var uvitende om hva som foregikk, altså en brikke i et kynisk puslespill.

Som hun selv uttalte, ”vi bare kler oss ut og har det gøy”. Uskyldig kokett og med naturlig fremtoning poserer Bettie ikledd lakk og lær, med svingende pisk på bilder med umiskjennelige masochistiske trekk som underdanig fastbundet eller som dominatrix. Denne skarpe kontrasten; madonna/hore, uskyldig/herskerinne alltid i kombinasjon med et søtt og smilende ytre, bidro sterkt til hennes status som gallionsfigur for bondagefetisjismen. Tatt den puritanske tiden i betraktning var dette mer enn perverst og uhørt, det var visstnok direkte helsefarlig. Senator Joseph McCarthy bedrev regelrett heksejakt på alt som kunne besudle ubefestede sjeler, det være seg kommunistsympatisører eller annet, innen film- og mediebransjen, politikere og det militære. Bildene og filmene Bettie medvirket i ble gjenstand for denne jakten med det resultat at hun forlot bransjen. Ringen blir sluttet og hun finner på ny trøst under kristendommens beskyttende vinger, litt keitet symbolisert i filmen. Paradoksalt førte denne investigasjonen til at Betties status eskalerte, og i dag betegnes hun ikke bare som et stilikon, men som en foregangsfigur for feminismen, og noen hevder hun sågar er den direkte årsaken til den seksuelle revolusjonen på sekstitallet.

Skuespill verdig en Oscar

Gretchen Mol portretterer Bettie med såpass grundig overbevisning og innlevelse at en Oscar-nominasjon burde blitt tatt opp til vurdering. Hun er filmens solide bærebjelke i fint samspill med Chris Bauer og Lili Taylor, henholdsvis Irwin og Paula Klaw. Innledningsvis kan det være lett å avfeie hovedkarakteren som bare en stilisert skikkelse om man ikke visste bedre. Nesten unaturlig uskyldsren og naiv, formentlig på grensen til det parodiske – men denne fremstillingen er tro mot Betties sanne jeg, og da karakteren får satt seg tilstrekkelig utover i kinostykket, blir seansen naturlig nok høyst tilfredsstillende.

Bettie Page blir godt portrettert av Gretchen Mol.
Bettie Page blir godt portrettert av Gretchen Mol.

Solid og rolig kameraføring i tråd med klassiske filmer og utsøkt lyssetting yter filmen godt, og filmskaperne har også ved hjelp av alskens lys og filter gjenskapt det sterke og levende technicolor-bildet som abrupt eksploderer deilig på lerretet i små sekvenser og gir den noe florlette historien et ekstra løft. Resultatet er en leken, optimistisk og estetisk visualisering med anstrøk av nostalgi - både innoverende og repeterende i all den tid den spiller på vår evne til å idyllisere det forgagne. Inntyllet i et musikalsk teppe bestående av perler fremført av blant annet Patsy Cline, Charles Mingus og Artie Shaw for å gjenskape den rette og autentiske femtitalls-stemningen, burde filmen vekke en viss interesse. Men dessverre klarer ikke de flotte kulissene å bære en film alene, selv med en strålende opplagt hovedrolleinnehaver.

Filmen er på ingen måte spekulativ og den hverken dømmer eller moraliserer. Dessuten er Betties seksuelle utstråling til å sammenligne med mors småkaker. Det hele er temmelig uskyldig, glatt og søtt. Her får vi ingen studie i psykologi eller noe dykk i menneskesjelen selv om det er en film som på mange måter kunne invitert til nettopp det. Skjønt, en film om bl.a. seksuelle avvik behøver slettes ikke å være dyptpløyende Freud-materiale. Senat-høringene burde også blitt belyst ytterligere. Litt synd føles det, i betraktning det spennende stoffet og historien som foreligger, at tilnærmingen er altfor lettbeint og banal, og at regissør fremstår med ønske om å favne vidt – muligens litt redd for å avmystifisere ikonet Bettie Page, en person man aldri kommer under huden på. Den dveler for mye i det overfladiske til å fremstå troverdig og selve fortellingen, med et litt for uskyldig slør over seg, gjør ikke et merkbart inntrykk. Ekstramaterialet trekker opp. Her får man tyve minutters portrettintervjuer med regissør og skuespillere, samt en femten minutters ”making of”-film på det helt jevne. Kronen på verket er imidlertid en lekker liten sak med den ekte Bettie Page.

Konklusjon

Mary Harron gjenskaper tidsepoken med bravur og Gretchen Mol er et funn av de sjeldne, men å mønstre en entusiasme hele veien gjennom blir vanskelig. Filmen er snurrig, fin og besnærende, i all sin ufullkommenhet. Den mangler det lille ekstra og enda litt til for å nå helt opp. Hvis regissørs ønske er å fremstille filmen like enfoldig som hovedkarakteren, lykkes Mary Harron til det fulle. Men man sitter igjen med en følelse av at hun siktet atskillig høyere, men ga opp underveis.

The Notorious Bettie Page   Les mer »

Kommentarer (0)

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen