Test

Test av Sony Cybershot DSC H1

I bruk

Se bildene vi har tatt med kameraet i galleriet.

 

Kamerahus

Vurdering:

Sony Cyber-shot DSC H1 har et kamerahus i solid sølvfarget plast. Sett forfra domineres huset av det store zoomobjektivet og håndgrepet på kameraets høyre side. Det store zoomobjektivet er beskyttet av et løst deksel, og festes til kameraet med en medfølgende snor. Låsemekanismen på dette deksel er så god, at den ikke faller av ved et uhell. Det er ellers ofte en svakhet ved denne typen objektivdeksler. Fint at Sony har fått styr på den detaljen. Mellom håndgrepet og objektivet er det en liten lampe – dette er hjelpelyset til autofokusen. Forrest på håndgrepet sitter et hjul, som brukes til å velge blant annet lukkertider og blenderåpninger med. Ovenfor, på toppen av kameraet, finner vi utløseren. Like bak utløseren sitter to små knapper, som velger fokus-metode og seriebilder/bracketing. Enda lengre bak på kameraet, ser vi programhjulet, hvor man kan velge mellom de forskjellige innstillingene – AUTO, P-mode, halvautomatiske programmer og lukker- og blenderprioritet, samt full manuell og videofunksjonen.

Til venstre for programhjulet er på/av-knappen plassert. Den er stor og lett å få øye på. Fortsetter vi turen mot venstre, finner vi pop-up-blitsen. Den popper selv opp, med mindre man har valgt å slå blitsen helt av. Fint.

På kameraets venstre side finner vi et deksel som beskytter to utganger. Dekslet er av ok kvalitet og er godt integrert i kamerahuset.

På baksiden av huset finner vi to små knapper aller øverst. Knappen nærmest den elektroniske søkeren (EVF-en) brukes til å skifte mellom EVF-en og LCD-skjermen. Den andre knappen brukes til å slå bildestabilisatoren av og på. Stabilisatoren er som standard slått på. Til høyre for denne knappen finner vi zoom-knappen, som er en vippe-knapp. Trykk mot venstre og du zoomer ut. Trykk til høyre og du zoomer inn.

Under zoomknappen, like ved siden av LCD-skjermen finner vi MENU-knappen. Her velges alle funksjoner som ikke er lagt ut på knapper og programhjulet.

Like under denne knappen finner vi et slags ”hjul” med 4 pilknapper og en ”ok-knapp” i midten. Pilknappene brukes til å navigere i menyene med, og ok-knappen brukes til å bekrefte de valg man treffer i menyene. Dessuten er det lagt funksjoner som selvutløser, blits, makro og review ut på pilknappene. Review gir deg mulighet for å se det siste bildet du har tatt, uten å forlate opptaksfunksjonen.

Og endelig er det LCD-skjermen på 2,5 tommer som fyller det meste av kameraets bakside. I bunnen av kameraet finner vi stativfestet som ikke er sentrert under den optiske aksen, hvilket er mindre heldig hvis man bruker stativ mye – for eksempel ved komposisjon av panoramabilder. Pluss for at stativfestet er av metall, da det er mer holdbart enn plastikk.

Utover dette er der et todelt deksel som beskytter batteri og minnekort. Det todelte dekselet kan åpnes så det kun åpner den delen som inneholder minnekortet, eller man kan velge å åpne hele dekslet så det er åpent til både batteri og minnekort på en gang.

Minnekortet blir ikke skutt så langt ut, når man trykker på det. Det betyr, at det er vanskelig å ta ut – irriterende vanskelig faktisk. Det må Sony gjerne forbedre til neste utgave av dette kameraet.

Knappene på baksiden av kameraet er generelt noe små. Det skyldes formodentlig, at det skulle gjøres plass til LCD-skjermen. Men nå er det plass til overs så de kunne godt vært laget noe større, hvilket ville ha vært fint for oss med store fingre.

Men fratrukket disse mindre innvendingene er det totalt sett snakk om et solid og veldesignet kamerahus som gir en kvalitetsfølelse når man bruker det. Ergonomien er også fin – når vi ser bort fra de små knappene, og dreiehjulet forrest på kameraet som ikke er spesielt enkelt å bruke. Kameraet ligger som støpt i hånden takket være det store håndtaket, og det kan betjenes med en hånd – selv om to hender er å foretrekke, da det dermed ligger mer stabilt i hånden.

Størrelsen er heller ikke avskrekkende til ett ultrazoom-kamera å være. Det får fint plass i en jakkelomme, i en liten fotoveske eller i en rem over skulderen. Jeg slepte rundt på det en hel dag uten å føle meg sjenert av det.

Så alt i alt et kamerahus i en fin kvalitet med kun få mangler.

Se bildene vi har tatt med kameraet i galleriet.

Optikk

Vurdering:

Med 12x optisk zoom, 36 – 432mm omregnet til 35mm format, får man virkelig en telezoom, som kan trekke motivet nærmere. Det går dessverre ut over vidvinkelen, men det er i hvert fall litt bedre enn på Kodak Z7590, som vi testet nylig, hvor største vidvinkel er 38mm. Zoom-området på Sony Cybershot DSC H1 er helt identisk med Canon Powershot S2 IS’ zoom-område. Vi har nevnt det før. Det ville være fint om produsentene av ultra zoom kameraer valgte å prioritere vidvinkelen litt mer. Som det er i dag, er det dessverre et unntak. Men det er mulig å sette på både telekonverter og vidvinkelkonverter.

Med f2.8 på vidvinkel og f. 3.7 på full tele er det intet å utsette på lysstyrken. Det er fint, og helt på linje med hva flertallet av andre ultrazoomkameraene tilbyr. Canon S2 er dog marginalt bedre her med f2.7 – 3.5, men det er en meget liten forskjell som neppe vil ha mye å si i praksis. Best er Panasonic FZ20 med f.2.8 i hele zoom-området.

Jeg talte cirka 20 zoom-trinn, hvilket bør være tilstrekkelig til å kunne oppnå det helt riktige bildeutsnittet. Zoomen er meget responsiv og reagerer raskt. Den er så følsom at det kanskje kan være et problem, fordi man vil kunne komme til å zoome for langt og så må zoome litt tilbake for å få riktig innstilling.

Når man zoomer vises det hvor langt man har zoomet inn – både på en skala og med tall som begynner med 1x ved full vidvinkel og slutter med 12x ved full tele. Fint.

De optiske egenskapene vil vi diskutere under billedkvalitet på neste side. Vi bemerker i den forbindelse, at Sony selv har laget optikken i stedet for å bruke optikk fra en anerkjent produsent.

Funksjoner

Vurdering:

Som man kan forvente av et kompaktkamera som sikter mot ambisiøse fotografer, har det stort sett alt av fotografiske funksjoner. Der er naturligvis Auto, P-mode, blender- og lukker-prioritet, diverse motivprogrammer, videofunksjon og makrofunksjon. Manuell fokus og manuelt målt hvitbalanse er det naturligvis også. Vi er også glade for at det er live histogram, hvilket gjør det enklere å se om et bildet er korrekt eksponert allerede før man tar det.

Der blir flere og flere motivprogrammer tilpasset alle tenkelige opptaksforhold. Senest har vi sett et par nylanseringer fra Casio, hvor de er oppe på 30 motivprogrammer. Minuset ved så mange programmer er naturligvis, at det kan bli vanskelig å få oversikten. Det problemet har man ikke på Sony Cybershot DSC H1. Her har man valgt å nøye seg med 7 motivprogrammer. De 7 programmer er: Twilight, Twilight portrait, Candle, Beach, High-speed shutter, Landscape og Portrait. Noen vil kanskje savne flere programmer, men personlig synes jeg det er nok. På et kamera med så mange manuelle innstillingsmuligheter, vil man kunne frembringe nøyaktig de resultater man ønsker, hvis man bare gjør seg umaken med å sette seg grundig inn i de resultater man kan få ut av en gitt kombinasjon av blender/lukkertider. Motivprogrammer er godt å ha hvis man har det travelt, men er det alt for mange, vil man kanskje bare velge å knipse løs på AUTO, i stedet for å bruke tid på å finne det riktige, så man er sikker på å få tatt bildet.

Hva angår hvitbalanseprogrammer, finnes de vanlige i tilegg til manuelt målt hvitbalanse pluss et program til blitsbilder. Det er ikke så ofte man ser det på digitalkameraer, selv om det kan være ganske nyttig.

På de siste digitalkameraene jeg har testet, har man valgt å la en dedikert seriebilledfunksjon utgå til fordel for såkalte burst modes. Sony Cybershot DSC H1 har 2 burst modes. En hvor den kan ta 9 bilder i beste kvalitet før den må ha en pause. Setter man kvalitet/oppløsning ned kan den ta flere, jo lengre du setter ned oppløsningen.
Den andre burst moden tar 16 eksponeringer og lagrer som ett bilde, og kan blant annet brukes til sportsfotografering.

En meget nyttig funksjon, som også dette kamera er utstyrt med, er eksponeringsbracketing. Det tillater fotografen å ta 3 bilder med forskjellig eksponering – et undereksponert, et normalt eksponert og et overeksponert. Det kan være særdeles nyttig hvis man fotograferer under vanskelige lysforhold.

Den mest interessante funksjonaliteten er den optiske bildestabilisatoren, som gjør det mulig å fotografere håndholdt på full tele – også når lyset er dårlig – uten at bildene blir uskarpe. Panasonic, Minolta og seneste Canon med Canon Powershot S2 IS, og før den S1 IS, har vært inne med ultrazoomkameraer med optisk bildestabilisatorer. For Sony er det derimot første gang de forsøker seg på dette området. Og det er meget hyggelig å se at de også har kastet seg med på lasset, for det gjør altså ultrazoomkameraene mye mer anvendelige på full tele, fordi man ikke behøver å slepe rundt på et stativ for å være sikker på å få skarpe bilder, når lyset er litt dårlig. Og hvis vi så kan få Olympus til å putte en bildestabilisator inn i sine ultrazoomkameraer, har vi den siste store produsenten av ultrazoomkameraer med på lasset.

Egentlig savner jeg ikke noen fotografisk funksjonalitet bortsett fra RAW-format og kanskje intervallfotografering. RAW-format er nyttig fordi man for eksempel kan redde opp til 2 blendere ved overeksponering og for øvrig ha full kontroll over ”fremkallingen”. Men her skal man huske på, at vi snakker om et kamera i den rimelige enden, og derfor er RAW-format ikke noe man kan forvente. Intervallfotografering kan være veldig nyttig, hvis man gjerne vil lage bilder av for eksempel skyenes vandring over himmelen i løpet av en dag. Denne funksjonaliteten er dog noe de færreste vil savne.

Der er ikke noen former for eksotisk ikke-fotografisk funksjonalitet. Det er heller ikke noe savn etter min mening.

Makrofunksjonen kan, ifølge Sony, nå helt inn til en avstand av 2 cm fra motivet på vidvinkel. Ofte kan man gå enda nærmere enn hva produsenten oppgir, men i dette tilfellet stemte det helt. Dette er også et resultat i toppklasse. Jeg har testet kameraer hvor nærgrensen var 1 cm, men de hadde ikke 12x optisk zoom samtidig. Dette kamera er med andre ord noe for både zoom-entusiasten og makro-entusiasten. Fint.

Videofunksjonen ligger, med en oppløsning på 640 x 480 piksler (VGA-kvalitet) og 30 bilder i sekundet, i den gode enden. Det eneste som trekker litt ned, er at lyden kun er i mono og at man ikke kan zoome mens man filmer. Det siste skyldes formodentlig, at støyen fra zoomen vil komme med på filmen. Man er altså nødt til å zoome før man begynner å filme. Lengden på videoen begrenses kun av minnekortets kapasitet.

Alt i alt er det altså kun litt å utsette på dette kamera, når vi snakker funksjonalitet.

For en fullstendig oversikt over funksjonalitet se produktguiden.

Skjerm og søker

Vurdering:

Som det er tilfellet med alle ultrazoomkameraer, er den optiske søkeren erstattet av en EVF. Der Kodak Z7590 hadde en EVF som både var stor og høyoppløselig, skuffer Sony Cybershot DSC H1 hva angår kvaliteten på EVF-en. Oppløsningen er kun på 115.000 piksler mod 311.000 på Z7590. Det betyr at man ikke med sikkerhet kan avgjøre om fokus er oppnådd annet enn ved hjelp av fokusindikatoren. Det er en dioptri-knapp som er plasert like under søkeren og derfor meget vanskelig å få øye på. Den er heller ikke spesielt god i bruk, men gjør allikevel jobben – nemlig sikrer at brillebrukere kan bruke søkeren uten briller. Og alt i alt må EVF-en sies å være brukbar som supplement til LCD-skjermen, men den er altså ikke god nok til at man vil ønske å bruke den, så lenge LCD-skjermen kan brukes. Og dermed kommer EVF-en ikke engang i nærheten av å framstå som et alternativ til søkeren på et speilreflekskamera. Canon S2 IS har en EVF med samme oppløsning som Sony H1.

Kikker vi på LCD-skjermen har den en fin størrelse – nemlig 2,5 tommer. Dessverre er oppløsningen også kun på 115.000 piksler. Det er for lite på en skjerm av den størrelsen, hvis man med sikkerhet ønsker å kunne avgjøre, om et bilde er skarpt eller ei.

Skjermens egenskaper er tilfredsstillende i direkte sollys. Skjermbildet er ikke 100 prosent tydelig i slike situasjoner, men det er allikevel brukbart. Under mørke forhold ser det ut som at det er en viss signalforsterkning på skjermen om enn ikke særlig voldsom. Signalforsterkningen gir dog et litt kornete søkerbildet, men heller det enn at man ikke kan se noe overhodet.

Bytte mellom LCD og EVF foregår manuelt ved hjelp av en liten trykknapp. Det ideelle ville ha vært, at det skjedde, når man satte øyet mot EVF-en.

Totalt sett er jeg litt skuffet over kvaliteten både EVF og LCD-skjerm, men den er på den annen side ikke verre enn hva Canon Powershot S2 IS har å by på, så her er der ingen forskjel mellom de to kameraene.

Når den "kun" ender på et 4-tal her, skyldes det fraværet av dreibar skjerm som Canon S2 er utstyrt med.

Batteri

Vurdering:

Som vanlig når det dreier seg om Sonys kameraer, er batteriløsningen to oppladbare AA-batterier av Sonys eget merke. Jeg er i tidligere batteritests blitt positivt overrasket over, hvor mange bilder man kunne klemme ut av Sonys oppladbare batterier. Det var dessverre ikke tilfellet denne gang. 827 bilder på 2 timer og 2 minutter ble det til. Det er et resultat under gjennomsnittet. Positivt er det, at kameraet ikke ble vesentlig langsommere under veis.

Det er vanskelig å si hva den middelmådige batterikapasiteten skyldes, men jeg merket at kameraet ble meget langsomt med blits. Den tok ganske enkelt uhyggelig lang tid å lade blitsen - også når blitsen ikke ble fult utladet. Det kan tyde på at blitsen tærer kraftig på batteriet. En annen faktor kan være den store LCD-skjermen, da de også tærer mer på batteriet. Men erfaringer fra tester av kameraer fra andre produsenter tyder på at store LCD-skjermer ikke nødvendigvis gir et dårlig resultat på batterilevetiden. Så kanskje er det bare Sony som ikke har gjort jobben sin her? Vi vet det ikke med sikkerhet, men noe kan tyde på det.

Fordelen ved AA-batterier er, at man i nødsfall kan putte alminnelige batterier i kameraet, og de kan jo kjøpes på nesten et hvert gatehjørne. Man skal dog være oppmerksom på at Sony i brukerveiledningen til kameraet uttrykkelig anbefaler ikke å bruke disse batteriene.

Når kameraet allikevel får 5 i vår batteritest, skyldes det, at det bruker AA-batteri. og at det medfølger oppladbare AA-batterier og en lader.

Batteritesten ble gjennomført med et 1 GB SanDisk Ultra II kort.

Se resultatene fra en rekke sammenlignelige kameraer her:

 

Autofokus

Vurdering:

Et kamera med 12x optisk zoom tigger nesten om å bli brukt til dyrebilder og actionfotografering. En viktig forutsetning for at det skal lykkes er imidlertid, at autofokusen er hurtig. Det er ofte et problem på kompaktkameraer – også ultrazoomkameraer. Her er vi glade for å kunne si, at Sony Cybershot DSC H1 er hurtig nok. Selv om 0,27 sekunder på vidvinkel ”kun” er gjennomsnittlig, men i praksis oppleves det som tilstrekkelig hurtig. På full tele tok det kun 0,58 sekunder på å ta bildet fra man trykket på utløseren til bildet var tatt. Dette er resultater som er langt bedre enn gjennomsnittet.
Her banker den Canon Powershot S2 IS. Faktisk er det kun Konica Minolta Z3 som er hurtigere på full tele.

Se resultatene fra en rekke sammenliknbare kameraer her:

Autofokushastighet - vidvinkel

Autofokushastighet - tele

Det er heller ikke noe å utsette på autofokusens presisjon i godt lys. Vi opplevde ingen ufokuserte bilder i testperioden. Takket være hjelpelampen til autofokusen kan kameraet også fokusere i totalt mørke, om enn fokuseringstiden her er noe lengre, hvilket ikke er overraskende. Hjelpelampen slår dog til under forhold hvor autofokusen fint kan klare seg uten.
Autofokusens største svakhet er at den har problemer med å låse fokus på kontrastfattige motiver, men det er ikke spesielt for dette kameraet.

Hurtighet

Vurdering:

Et annet forhold som påvirker muligheten for å fange en plutselig oppstått situasjon er oppstartshastigheten – altså den tid det tar fra man slår på kameraet, til det første bildet er tatt. Det er ofte et ømt punkt på nettopp ultrazoomkameraet fordi det er et stort objektiv, som skal komme i stilling, før bildet kan tas. Her klarer Sony H1 seg godt med en oppstartstid på 2,21 sekunder, hvilket er litt langsommere enn Canon Powershot S2 IS med 1,82 sekunder. Ideelt ville være, om oppstartstiden hadde vært under 2 sekunder, men resultatet er likevel langt bedre enn gjennomsnittet, som er over 3 sekunder.

Se resultatene for en rekke andre kameraer her:

Oppstartstid

Utløserforsinkelsen uten blits er ikke lenger noe problem på nye digitalkameraer. Sony H1 hadde heller ikke noen målbar forsinkelse uten blits. Med blits var utløserforsinkelsen 0,18 sekunder. Det er en smule dårligere enn gjennomsnittet, men vil neppe oppleves som et problem i praksis. Her er det dog verd å merke seg, at Canon S2 IS slett ikke hadde en målbar utløserforsinkelse med blits. Imponerende.

Utløserforsinkelse med blits

I disiplinen antall bilder på 60 sekunder uten blits, knuser Sony Cybershot DSC H1 alle konkurrentene med 10 bilder i løpet av de første 10 sekundene, med unntak av Panasonic FZ20 som også klarer 10 bilder. Canon Powershot S2 IS klarer 8, noe som også er over gjennomsnittet. Etter de første 10 sekundene faller hastigheden for Sony H1 litt, men over 60 sekunder går der allikevel kun 1,17 sekunder mellom hvert bilde. Flott.

Antall bilder på 10 sekunder, uten blits

Med blits går det derimot galt. Her klarer Sony Cybershot DSC H1 kun beskjedne 3 bilder på 10 sekunder. Det er et resultat under gjennomsnittet, og det må tilskrives blitsens lange ladetid. Og da blitsen ikke blir fullt utladet under vår hurtighetstest, vil ladetiden for blitsen ofte kunne bli enda lengre, noe vi gså opplevde, da vi brukte blitsen under forhold hvor den ble fullt utladet. Her er det mange kameraer som er bedre, også Canon Powershot S2 IS med 5 bilder på 10 sekunder. Den dårlige ytelsen med blits koster et øye på terningen, så totalkarakteren blir kun 3.

Antall bilder på 10 sekunder, med blits

Selv på kameraer som støtter overføring via USB 2.0, er hastigheten sjeldent imponerende. Derfor var min første reaksjon, da jeg så resultatene for Sony Cybershot DSC H1, at det kunne ikke kunne stemme. 5,36 MB/s! Det er det hittil beste resultatet vi har fått. Men selv om jeg gjentok testen flere ganger med alle tenkelige forholdsregler for å unngå, at cachen på PC-en hadde innflytelse på resultatet, kunne det ikke rokke ved det fine resultatet. Flott Sony! Jeg er dog stadig vekk tilhenger av en USB2 kortleser som det beste middelet for å overføre bilder til PC-en. De koster ikke all verden, det går raskt, forutsatt at man har USB 2.0 på sin pc, og kameraet er ikke låst mens man overfører bildene.

Overføringshastighet MB/s (høyest er best)

Hurtighetstestene er utført med et SanDisk Ultra II kort

Betjening/brukervennlighet

Vurdering:

Man får den mest relevante informasjonen på skjermen om hvilke innstillinger man har valgt. Det gjelder valg av lukkertider, blenderåbninger, ISO-verdier og hvitbalanse med mer. Det eneste vi egentlig savner, er en visning av hvilken ISO-verdi kameraet velger i AUTO-modus.

Menyene er oversiktlige å orientere seg i, idet antallet av menypunkter i hver meny er begrenset til et overskuelig antall. Ikoner og tekstforklaringer er store og tydelige.

Manuelt målt hvitbalanse gav meg umiddelbart litt problemer, da det foregikk på en måte jeg ikke hadde opplevd før. Normalt velger man punktet for manuelt målt hvitbalanse i hvitbalanse- menyen, holder et gråkort opp foran objektivet og trykker på utløseren.

I hvitbalanse-menyen ligger det to innstillinger for manuelt målt hvitbalanse. Den første velger den manuelle hvitbalanse man tidligere har målt. Ovenfor den ligger der en funksjon som heter SET med det manuelle hvitbalansesymbolet ved siden av. Hvis man velger den, måles den manuelle hvitbalansen med det samme, uten at man behøver å trykke på utløseren. En litt underlig måte å gjøre det på, men det fungerer fint når man først har funnet utav det.

Knappene er, som nevnt tidligere i testen, noe små, men det er nesten ikke til å unngå når skjermen fyller det meste av baksiden.

Antakelig i et forsøk på å gi kameraet en ”speilrefleks-følelse”, har man valgt å styre en del innstillinger, slik som lukkertid og blenderåpning, ved hjelp av et lite hjul foran på kameraet. Det fungerer ved at man vrir på hjulet til man har den rette funksjonen. Deretter trykker man på det for å velge den funksjonen, og så vrir man på det igjen for å endre verdi.

Det er ikke et system vi er spesielt begeistret for. Hjulet er litt lite, og jeg opplevde, ved flere anledninger, at jeg ikke hadde trykket inn hjulet, selv om jeg hadde trykket på det. Et litt større og fastere hjul kunne ha gjort det meget presis å bruke.

En annen innvending, som jeg også nevnte under byggekvalitet, var at minnekortet var usedvanlig vanskelig å få ut.

Et klossete dioptrijusteringssystem, der man skal bruke en skyveknapp, som nesten ikke er til å få øye på, eller tak i, trekker også ned. Jeg trodde først at jeg hadde fått et kamera med en svært dårlig EVF, inntil jeg oppdaget at det fantes en godt gjemt dioptrijustering. Da jeg begynte å skyve på den, ble EVF-en brukbar.

Alt i alt må kameraet beskrives som over gjennomsnittlig brukervennlig, selv om det forekommer enkelte irritasjonsmomenter som trekker litt ned.

Sony Cyber-shot DSC-H1   Les mer »

Kommentarer (5)

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen