Olympus OM-D E-M10 Mark II til venstre, og utfordreren Panasonic Lumix GX80 til høyre

Test Panasonic Lumix GX80 VS Olympus OM-D E-M10 II

Olympus OM-D E-M10 Mark II til venstre, og utfordreren Panasonic Lumix GX80 til høyre (Bilde: Kristoffer Møllevik)

På jakt etter et rimelig systemkamera?

Vi har satt to gode, kompakte kandidater opp mot hverandre.

Som du kanskje har lest tidligere, anbefaler vi å prioritere bærbarhet når du skal finne et passende kamera - da er nemlig sjansen større for at du bruker det mer.

Hva som er bærbart er selvsagt litt relativt; for noen betyr det at det må få plass i bukselommen, mens for andre at det må få plass i sekken. Men stadig flere og bedre muligheter i det kompakte micro Four Thirds-systemet gjør at vi i stadig mindre grad må ofre kvalitet og funksjonalitet for å få et kamera som er litt enklere å ta med på farten, og derfor pleier vi ofte å be folk sjekke det nærmere.

Og en av våre anbefalinger her har hittill vært Olympus OM-D E-M10 Mark II, et kompakt, speilløst systemkamerea med mange muligheter vi ellers bare finner hos langt dyrere modeller. Nå har vi testet Panasonics tilsvarende modell; GX80 - en nedtonet modell av Panasonic Lumix GX8, som fikk prisen for årets systemkamera av oss i fjor. Kan GX80 være den nye «folkekameraet»?

Siden vi har testet Olympus OM-D E-M10 Mark II tidligere, kommer vi til å skrive mest om GX80 og hvordan det skiller seg ut fra førstnevnte. Hvis du vil lese mer om OM-D E-M10 II finner du hele testen av den her: E-M10 II vet nesten ikke selv at det er et billigkamera »

  Panasonic Lumix GX80 Panasonic Lumix GX8 Olympus OM-D E-M10 II Fujifilm X-T10 Sony a6300
Pris*: 7 114,- 8894,- 5 048,- 6 298,- 11 490,-
Bildebrikke: 4/3 (224,9 mm) 4/3 (224,9 mm) 4/3 (17,3 x 13 mm), CMOS APS-C (23,6 x 15,6 mm), CMOS APS-C (366,6 mm²)
Oppløsning: 16 MP (4592 X 3448) 20 MP (5184 x 3888) 16 MP, 4608 x 3456 16 MP, 4896 x 3264 24 MP (6000 x 4000)
ISO: 100 - 25 600 100 - 25 600 100 - 25 600 100 - 51 000 JPEG, 200 - 6400 RAW 100 - 51 200
Fatning: Micro Four Thirds Micro Four Thirds Micro Four Thirds Fujifilm X Sony E
Fokuspunkter: 49 49 81 77 425
Bildestabilisator: 5-akses
dobbel IS
5-akses
dobbel IS
5-akses Nei Nei
Maks hastighet, bildeserie: 8 fps 10 fps 8 fps 8 fps 11
Buffer, maks hastighet, RAW: 53 36 Ja 7 22
Skjerm: 3", 1 040 000 pt 3", 1 040 000 pt 3", 1 040 000 3", 920 000 3", 921 600 pt
Berøringsskjerm: Ja Ja Ja Nei Nei
Fleksibel skjerm: Ja (opp, ned) Ja (opp, ned og til siden) Ja (opp, ned) Ja (Opp, ned) Ja (opp, ned)
Søker: Elektronisk, 2 764 800 pt Elektronisk, 2 360 000 pt Elektronisk, 2 360 000 Elektronisk, 2 360 000 Elektronisk, 2 359 296 pt
Værtett: Nei Ja Nei Nei Fukt og støv
Batteri (CIPA): 290 330 320 350 400
USB-lading: Ja Nei Nei Nei Ja
Vekt - kamerahus (gram): 426 487 390 381 404

Den korte versjonen

For å gjøre det enklere for deg som vil ha den korte versjonen, skal du få et sammendrag og konklusjonen her. Hvis du vil ha litt flere detaljer fra testen, kan du gå videre til neste side.

Siden søkeren på GX80 er plassert lavt til venstre, oppleves kameraet slankere enn E-M10 II.
Siden søkeren på GX80 er plassert lavt til venstre, oppleves kameraet slankere enn E-M10 II. Foto: Kristoffer Møllevik

Panasonic GX80 er helt klart et kompakt systemkamera, med et slankt design og lav profil som gjør det enkelt å ta med i en jakkelomme eller liten veske. Det er omtrent like stort som Olympus OM-D E-M10 II, men det oppleves mindre siden Panasonic har gått for et såkalt «rammesøkerdesign», med søkeren plassert til venstre på kameraet, mens Olympus har et heller klumpete «prismehus» til sin elektroniske søker.

Sammenligner vi GX80 med storebror GX8, er det et merkbart mindre kamera, med betydelig færre fysiske brytere og kontrollhjul, men det kommer mer av at GX8 hadde uvanlig mange, enn at GX80 har få.

Det er ikke overveldende mange, men vi finner stort sett det vi trenger, og savner egentlig bare et eget kontrollhjul for eksponeringskompensasjon. Kameraet har fire funksjonsknapper som vi kan velge innstillinger til selv, og vi får velge mellom de funksjonene vi vanligvis liker å ha der og enda noen til.

Vi har noen flere betjeningsmuligheter med GX80, men de største forskjellene gjelder først og fremst for video.
Vi har noen flere betjeningsmuligheter med GX80, men de største forskjellene gjelder først og fremst for video. Foto: Kristoffer Møllevik
Postfokus kan være veldig fint, om enn litt knotete, på bilder med lav dybdeskarphet. Men det går an å bare fokusere slik du vil når du tar bildet første gang. 1/100s - f/2.8 - ISO 200. Optimalisert fra RAW.
Postfokus kan være veldig fint, om enn litt knotete, på bilder med lav dybdeskarphet. Men det går an å bare fokusere slik du vil når du tar bildet første gang. 1/100s - f/2.8 - ISO 200. Optimalisert fra RAW. Foto: Kristoffer Møllevik

Vi savner å kunne endre innstillingene på fireveiskontrolleren, noe som ville gitt oss enda bedre muligheter til å sette opp kameraet etter ønske og behov, men vi har ikke opplevd det som noe stort problem i testperioden. Sammenlignet med OM-D E-M10 II er det egentlig ganske likt, men på GX80 finner vi flere avanserte funksjoner rettet mot videobrukere, så hvis planen er å filme mye med kameraet, og du for eksempel har lyst til å kunne slå zebra-stripene av og på etter behov, er GX80 veien å gå.

Post-focus er spennende, men avgjør nok ikke valget

Post-focus er en funksjon der kameraet i praksis tar mange bilder med fokus på ulike steder i bildet, slik at du i praksis kan gå inn og velge fokuspunkt i etterkant, og så finjustere fokus på det punktet. I utgangspunktet en fin funksjon, men den har noen klare ulemper.

Bildene lagres som en MP4-fil som vi må inn i kameraet for å få tilgang til, for så å velge og justere fokuspunkt der, før vi kan lagre valget som en JPEG. Dette er litt styrete, men det er likevel en fin funksjon å bruke hvis du en gang iblant tar bilder med svært liten dybdeskarphet og vil være nøye på at fokus sitter der det skal. Men fokus-brakketering gjør også mye av det samme, om enn på en annen måte, og der kan vi dessuten ta bilder i råformat.

God skuddtakt og bildekvalitet

Det som imponerte oss mest med GX80 var den gode skuddtakten og sterke bufferen, som gjør at vi kan få svært mange bilder i en serie før kameraet stopper opp og må «jobbe litt».

Dessverre imponerer ikke den kontinuerlige autofokusen nevneverdig, og til sport og aktivitet med høy fart kommer det litt til kort, men til noe roligere motiver der fokusavstanden ikke endrer seg så mye og så raskt klarer det seg veldig fint.

Vi fikk for eksempel mange fine måkebilder, men søkeren er ikke den beste i kombinasjon med rask skuddtakt, så komposisjonen ble litt vanskelig. Det kan du lese litt mer om på neste side. 1/1250s - f/6.3 - ISO 250. JPEG fra kameraet.
Vi fikk for eksempel mange fine måkebilder, men søkeren er ikke den beste i kombinasjon med rask skuddtakt, så komposisjonen ble litt vanskelig. Det kan du lese litt mer om på neste side. 1/1250s - f/6.3 - ISO 250. JPEG fra kameraet. Foto: Kristoffer Møllevik

Bildekvaliteten er dessuten helt utmerket, og vi får skarpe, fine bilder, og ikke mer bildestøy på høyere ISO-verdier enn hva vi forventer av et kamera med mFT-brikke. Akkurat her stiller GX80 likt med både E-M10 II og andre nyere mFT-kameraer, og hvis du trenger noe nevneverdig bedre bildekvalitet i lite lys må du opp på kameraer med APS-C-brikke eller større.

Men de små brikkene har en fordel i det at den tilhørende optikken blir mindre, noe du kan lese mer om på side 3.

GX80 eller OM-D E-M10 II? Eller noe annet?

Panasonic Lumix GX80 er jevnt over et bedre kamera enn Olympus OM-D E-M10 II. Vi får en høyere skuddtakt i kombinasjon med kontinuerlig autofokus, betydelig bedre buffer, USB-lading som kan være gull på farten, bedre betjeningsmuligheter for videobrukere, 4K-oppløsning (for de som er opptatt av slikt), og vi liker designet bedre, men det siste er nok mest en smaksak.

Til gjengjeld koster kameraet rett over 7000 kroner, mens E-M10 II kan du få kjøpt for rett over 5000. Da har du for eksempel 2000 kroner imellom som du kan bruke på ting som bedre optikk, et bra kamerastativ eller en praktisk fotobag; og da blir det verdt å spørre seg om du er villig til å betale 2000 kroner mer for de tingene vi har nevnt over som GX80 kan, men som E-M10 II ikke kan.

En fleksibel berøringsskjerm gjør det enklere å komme til et lavere perspektiv. Ansikts- og øyefokus hjelper oss fokusere riktig, rask skuddtakt hjelper med å få et godt bilde blant flere (særlig når modellen ikke vil stå i ro) og god intern bildestabilisering hjelper hvis det blir lite lys. Det er mye å like med GX80, men det finnes mange gode alternativer også. 1/800s - f/2.8 - ISO 200. Optimalisert fra RAW.
En fleksibel berøringsskjerm gjør det enklere å komme til et lavere perspektiv. Ansikts- og øyefokus hjelper oss fokusere riktig, rask skuddtakt hjelper med å få et godt bilde blant flere (særlig når modellen ikke vil stå i ro) og god intern bildestabilisering hjelper hvis det blir lite lys. Det er mye å like med GX80, men det finnes mange gode alternativer også. 1/800s - f/2.8 - ISO 200. Optimalisert fra RAW. Foto: Kristoffer Møllevik

En annen ting som er verdt å tenke over, er at til 7000 kroner ligger GX80 ganske nært storebror GX8 i pris, da sistnevnte for tiden koster rett i underkant av 9000.

Da får du bedre betjeningsmuligheter med flere fysiske knapper og hjul, i tillegg til at GX8 er værtett slik at du ikke må la deg stoppe av litt ruskevær - noe som er veldig fint hvis du skal fotografere mye utendørs.

Testen av GX8 kan du lese her: Her gjør Panasonic veldig mye veldig riktig »

GX80 er et svært bra systemkamera i mellomsegmentet, spørsmålet du bør stille deg er om du ikke like greit skal spare noen tusen og gå litt ned i funksjonalitet, eller legge på noen ekstra for å gå opp.
GX80 er et svært bra systemkamera i mellomsegmentet, spørsmålet du bør stille deg er om du ikke like greit skal spare noen tusen og gå litt ned i funksjonalitet, eller legge på noen ekstra for å gå opp. Foto: Kristoffer Møllevik

Et annet godt, og litt rimeligere alternativ er Fujifilms X-T10. Dette kameraet har en bildebrikke av APS-C typen, som vil si at den er omtrent dobbelt så stor som bildebrikken i GX80. Resultatet av akkurat dét er at den at den takler høyere ISO-verdier bedre, og vi kan få bilder med litt mindre dybdeskarphet (mer uskarp bakgrunn). Ulempen er at den gode optikken blir merkbart tyngre, så selv om X-T10 er et lite kamera, blir det ikke like bærbart hvis du skal ta med mer optikk.

Men hvis du tror mFT-systemet er noe for deg, og du vil ha noe rimeligere enn de værtette proffmodellene, men likevel noe mer avansert enn de enklere, men rimeligere modellene, er faktisk Panasonic GX80 et godt valg.

Det finnes flere gode alternativer i testarkivet vårt - hva med å sjekke ut bittelille, men overraskende gode Panasonic GF7?

Design og byggekvalitet

Rent utseendemessig er det stor forskjell på kameraene, og selv om begge er retropreget, er det helt klart tydeligere på E-M10 II, så hvis du vil tilfredsstille din indre hipster, eller bare ha noe som ser litt klassisk ut, går nok poenget til Olympus.

Til gjengjeld vil nok GX80s lave profil og nattsvarte utseende appellere til gatefotografer og andre som ikke ønsker å bli lagt merke til, for å ubemerket kunne ta bilder av mer autentiske situasjoner. Kameraet kommer også i fargeutgavene sort/sølv og brun/sølv, men vi liker egentlig den helsvarte best. De lave kontrollhjulene og fraværet av et kunstig prismehus gjør kameraet betydelig mindre klumpete enn E-M10 II, og selv om designet kanskje er litt mer kjedelig, ser det samtidig litt mer seriøst ut. Synes i alle fall vi, men dette er altså mest synsing.

Et godt kameragrep er fint, men mest nødvendig bare hvis du jobber med store objektiver, som her med Panasonics 100-400mm. 1/1250s - f/5.7 - ISO 250. JPEG fra kameraet, beskåret.
Et godt kameragrep er fint, men mest nødvendig bare hvis du jobber med store objektiver, som her med Panasonics 100-400mm. 1/1250s - f/5.7 - ISO 250. JPEG fra kameraet, beskåret. Foto: Kristoffer Møllevik

Ingen av kameraene har noe særlig til kameragrep, og selv om GX80s grep er noe større, følger grepet på E-M10 II fingrene bedre, så det går litt opp i opp. God gummiering på begge hjelper på, og de ligger helt greit i hånden så lenge vi ikke skal bruke de største teleobjektivene.

I så fall finnes det ekstragrep som vi kan montere på hvert av kameraene, men Olympus sitt koster 650 kroner i deres nettbutikk, og det eneste vi finner for GX80 er dette til 85 dollar, eller omtrent 690 kroner før frakt og moms. 

Før øvrig er ingen av dem værtette, så de er ikke de beste valgene for fotografer som planlegger å bruke kameraet mye utendørs, siden en regnskur er alt som skal til for å sette en stopper for fotograferingen. Så hvis du skal være mye utendørs uansett vind og vær, ville vi sett til mer værtette kameraer som Panasonic GX8, Canon EOS 80D, Fujifilm X-Pro2 eller Olympus OM-D E-M1 II.

En lang tur opp, men fotograferingen måtte foregå kjapt, siden GX80 ikke er værtett og dermed må skånes for regnskuren som kom. 8s -f/5.6 - ISO 200. Optimalisert fra RAW.
En lang tur opp, men fotograferingen måtte foregå kjapt, siden GX80 ikke er værtett og dermed må skånes for regnskuren som kom. 8s -f/5.6 - ISO 200. Optimalisert fra RAW. Foto: Kristoffer Møllevik

Betjening

GX80 kan ikke konkurrere med storebror GX8 når det kommer til fysiske betjeningsmuligheter, og kameraet mangler våre favoritter fra toppmodellen, som eget kontrollhjul for eksponeringskompensasjon og egen bryter for fokusmodus. Men vi får i det minste 4 funksjonsknapper og to kontrollhjul, så betjeningsmulighetene er likevel gode.

Gode betjeningsmuligheter gjør det enklere å raskt endre innstillinger etter behov når et motiv dukker opp. 1/
Gode betjeningsmuligheter gjør det enklere å raskt endre innstillinger etter behov når et motiv dukker opp. 1/ Foto: Kristoffer Møllevik

I motsetning til Olympus E-M10 II, har GX80 en egen knapp ved tommelgrepet for å låse fokus, slik vi i utgangspunktet kan ha kameraet stående i kontinuerlig autofokus, og bruke knappen bak til å låse fokus når vi trenger å låse fokus for så å rekomponere bildet. Vi kan gjøre noe tilsvarende med E-M10 IIs funksjonsknapper, men for å si det litt kort fungerer det ikke tilfredsstillende.

Vi har også langt flere funksjoner å velge mellom til de programmerbare knappene, da Panasonic lar oss velge mellom 56, mot Olympus' 27. Nå er ikke 27 valg lite, men det er en del funksjoner blant Panasonics 56 vi liker, som vi ikke finner hos Olympus. Mange av disse er rettet mot videobruk, og de skal vi ta for oss litt lengre ned på siden, men for stillbildefotografen er det muligheten til å gå inn og ut av sort/hvitt-visningsmodus vi liker spesielt godt, der visningsbildet i søkeren eller på skjermen blir i sort/hvitt, uten at bildene nødvendigvis blir det.

Når vi ser et bilde i sort/hvitt ser vi egentlig bare lys og skygge, og det blir lettere å se den visuelle vekten til de ulike elementene. Da blir det i mange tilfeller enklere å komponere og balansere bildet. 1/60s - f/5.6 - ISO 320. Optimalisert fra RAW.
Når vi ser et bilde i sort/hvitt ser vi egentlig bare lys og skygge, og det blir lettere å se den visuelle vekten til de ulike elementene. Da blir det i mange tilfeller enklere å komponere og balansere bildet. 1/60s - f/5.6 - ISO 320. Optimalisert fra RAW. Foto: Kristoffer Møllevik

Noe annet vi liker godt med GX80, er at vi kan holde nede funksjonsknappene for å endre hva vi vil bruke dem til, noe som gjør det enkelt å raskt tilpasse seg situasjonen du fotograferer i. Ellers er jo hurtigmenyen fin til akkurat dette, men den er ikke spesielt god hos hverken Panasonic eller Olympus, der den er litt for enkel hos førstnevnte, og alt for omfattende hos sistnevnte.

Skjerm og søker

Når det kommer til skjerm og søker stiller GX80 og E-M10 II ganske likt. Begge har en like stor berøringsskjerm som kan vris 90 grader opp og 45 grader ned, og de elektroniske søkerne har nokså lik forstørrelsesgrad og oppløsning. Det er noe etterslep i visningsbildet hos GX80, som vi kan unngå med E-M10 II hvis vi stiller bildefrekvensen på visningsbildet til «høy».

Her kan altså Olympus ha en fordel hvis du planlegger å bruke kameraet mye i situasjoner med litt fart, da mindre visningsforsinkelse og etterslep gjør det enklere å følge motiver i bevegelse. Men til roligere, mer hverdagslig bruk har det ikke så mye å si.

Søkerbildet fra begge kameraene er dessuten tydelig mindre enn hos for eksempel GX80s storebror, Panasonic Lumix GX8. Det har ikke så mye å si til mer hverdagslig fotografering, men vi la godt merke til det da vi testet GX80 med et større teleobjektiv, ettersom et større søkerbilde gjør det noe enklere å «navigere» med kameraet, slik at vi peker det på det vi vil - noe som kan bli en utfordring med store teleobjektiver.

Om vi slet med å følge fugler i flukt? Ja, egentlig, i alle fall når vi kombinerte et stort teleobjektiv med den lille søkeren, og visningsforsinkelsen som kommer når vi skrur skuddtakten til det høyeste. 1/1250s - f/5.2 - ISO 200. JPEG bilder rett fra kameraet, nedskalert og sammensatt.
Om vi slet med å følge fugler i flukt? Ja, egentlig, i alle fall når vi kombinerte et stort teleobjektiv med den lille søkeren, og visningsforsinkelsen som kommer når vi skrur skuddtakten til det høyeste. 1/1250s - f/5.2 - ISO 200. JPEG bilder rett fra kameraet, nedskalert og sammensatt. Foto: Kristoffer Møllevik

Begge kameraene gir oss også muligheten til å bruke skjermen som en pekeplate for å flytte fokuspunktet, også når vi ser gjennom søkeren. Dette er fint, da det gjør det enkelt å kjapt flytte fokuspunktet etter behov, uten at vi må ta øynene vekk fra motivet.

Skjermen kan ikke felles ut til siden hverken på GX80 eller E-M10 II, noe som kan være veldig fint iblant for litt ekstra fleksibilitet hvis vi skal fotografere fra vinkler der det blir litt trangt om plassen. Det gjelder for eksempel helt inntil et vindu eller hvis vi tar bilder på høykant utendørs og vil vri oss unna plagsomme refleksjoner fra sollyset.

Det siste er nok det vanligste problemet, og er enkelt nok å komme unna med å ta bildene horisontalt så langt det lar seg gjøre, men i utgangspunktet mener vi at mer fleksibilitet hadde vært bedre, selv om litt er langt bedre enn ingenting.

Med en fleksibel skjerm er det enklere å være mer kreativ med perspektivet, uten å skitne til buksene. 1/320s - f/11.0 - ISO 200. Optimalisert fra RAW.
Med en fleksibel skjerm er det enklere å være mer kreativ med perspektivet, uten å skitne til buksene. 1/320s - f/11.0 - ISO 200. Optimalisert fra RAW. Foto: Kristoffer Møllevik

Greit nok for litt fart og spenning

Med en høyere skuddtakt blir det enklere å treffe på det «riktige øyeblikket», enten det er når vingene på måken står i penest vinkel, eller akkurat idet den håpefulle brenner av et straffespark. 1/1250s - f/8.0 - ISO 200. Justert og beskåret JPEG.
Med en høyere skuddtakt blir det enklere å treffe på det «riktige øyeblikket», enten det er når vingene på måken står i penest vinkel, eller akkurat idet den håpefulle brenner av et straffespark. 1/1250s - f/8.0 - ISO 200. Justert og beskåret JPEG. Foto: Kristoffer Møllevik

Med låst autofokus måler vi skuddtakten på GX80 til 8-9 bilder i sekundet i JPEG og 7-8 i råformat. Når vi velger kontinuerlig autofokus faller den til 4-5 bilder i sekundet i begge formater, men nærmere 4 enn 5 i råformat (4,2 i snitt). Her ligger GX80 altså ganske nært E-M10 II, men med en bufferkapasitet på 53 råbilder holder kameraet skuddtakten gående lenge etter at konkurrenten må gi tapt, da den stoppet opp etter bare 16 bilder.

Skuddtakten holder begge kameraene tilbake hvis tanken er å fotografere sport, action eller dyreliv med mye bevegelse, men så lenge du kan låse fokus til ett punkt (for eksempel mållinja eller straffemerket), eller bruke en blender som gir en nær nok hyperfokalavstand (skal ikke mye til med mFT-systemet)  og så bare brenne av, vil nok både Panasonicen og Olympusen gjøre en god nok jobb for de fleste.

Med crop-faktoren i Micro Four Thirds-systemet skal det ikke mye til for å få stor dybdeskarphet, og da kan man lettere komme unna med låst autofokus og nyte godt av den høyere skuddtakten det gir. 1/200s - f/5.6 - ISO 200. JPEG fra kameraet, noe beskåret.
Med crop-faktoren i Micro Four Thirds-systemet skal det ikke mye til for å få stor dybdeskarphet, og da kan man lettere komme unna med låst autofokus og nyte godt av den høyere skuddtakten det gir. 1/200s - f/5.6 - ISO 200. JPEG fra kameraet, noe beskåret. Foto: Kristoffer Møllevik

Det er også verdt å nevne at GX80 har muligheten til å ta bilder med en skuddtakt på 30 bilder i sekundet, med en oppløsning på 8 megapiksler. Dette er egentlig en kort 4K-videosekvens som kameraet kjører ut som en serie stillbilder. Den mest interessante av disse modusene lagrer halvparten av bildene i serien før vi trykker ned avtrekkeren, og den andre halvparten etterpå, slik at vi lettere kan fange det riktige øyeblikket selv om vi trykker på utløseren et brøkdels sekund for sent. Siden bildene bare blir forholdsvis lavt oppløste JPEG-er er bruken noe begrenset, men 8 megapiksler er nok til forholdsvis greie forstørrelser, så vi synes det er en fin funksjon.

Men henger autofokusen med?

Som vi pleier å si, så er det veldig lenge siden «vanlig» autofokus har vært noe problem for digitalkameraer, og GX80 er selvsagt ikke noe unntak. På sånn passelig stillestående motiver låser kameraet fokus lynraskt i godt lys, og selv i svak innendørsbelysning er det snakk om tiendelssekunder. Her merkes det dog at kameraet bare er utstyrt med kontrastbasert fokus, siden det må søke litt frem og tilbake før det er sikker på hva som er skarpt eller ikke.

Dette er i prinsippet det samme som vi gjør når vi for eksempel fokuserer med en kikkert - skrur fokus akkurat litt for langt, og justerer tilbake, bare at kameraet gjør det med større nøyaktighet og hastighet. Som sagt, selv i svakt lys finner det fokus på under ett sekund, så det er kjapt, responsen er bare ikke like umiddelbar som hos en del kameraer med fasedetekterende fokus.

Det er fint mulig å få skarpe bilder av motiver i rask bevegelse, men treffprosenten til fokusen er ikke like høy som hos en del mer avanserte kameraer. 1/1000s - f/2.8 - ISO 640. Optimalisert fra RAW.
Det er fint mulig å få skarpe bilder av motiver i rask bevegelse, men treffprosenten til fokusen er ikke like høy som hos en del mer avanserte kameraer. 1/1000s - f/2.8 - ISO 640. Optimalisert fra RAW. Foto: Kristoffer Møllevik

Panasonic har utstyrt GX80 med den samme «low light» fokus-funksjonen som vi fikk fra storebror GX8. Denne er veldig fin når vi fotograferer i veldig svakt lys, da den gjør at kameraet forsterker signalet fra bildebrikken kraftig hvis det får for lite lys til å finne fokus, og så bruker det i tillegg ekstra lang tid på å søke etter fokus. Som du kan se i testen av GX8, gjorde dette at autofokusen fungerte (om enn litt tregt) med selv bare månen som lyskilde.

Til motiver i rask bevegelse er ikke den kontrastbaserte fokusen ideell, for der et fasedetekterende kamera kan «se» om fokuspunktet er foran eller bak motivet og korrigere deretter, må et kamera med kontrastbasert fokus søke frem og tilbake. Det tar litt lengre tid, og selv om teknologien bare blir kjappere og kjappere med tiden, er ikke treffprosenten til GX80 spesielt god. Når vi tester den med hunden i fullt firsprang, treffer vi på bare i underkant av halvparten av bildene. Det er riktignok ikke det enkleste motivet, siden hunden kommer mer eller mindre rett mot kameraet i stor fart, slik at vi har en stor endring i fokusavstand på kort tid, men fasedetekterende kameraer som Fujifilm X-Pro2 og det mer sportsorienterte Sony a6300 har ikke problemer med denne testen.

Fokusen sitter på omtrent halvparten av bildene når vi tester på et motiv der fokusavstanden endrer seg mye og raskt. Trykk på bildet for å se det i full oppløsning. 1/1000s - f/2.8 - ISO 640.
Fokusen sitter på omtrent halvparten av bildene når vi tester på et motiv der fokusavstanden endrer seg mye og raskt. Trykk på bildet for å se det i full oppløsning. 1/1000s - f/2.8 - ISO 640. Foto: Kristoffer Møllevik

Men på litt roligere motiver, som ikke endrer fokusavtand så raskt, klarer GX80 seg godt, og vi har ingen problemer med å få gode, skarpe bilder av urolige småbarn og rolige kjæledyr, og til og med en og annen måke i bedagelig flukt.

Overlegne videomuligheter

Panasonic har lenge produsert videokameraer for profesjonell bruk, og var tidlig ute med å legge god videofunksjonalitet også i stillbildekameraene sine, og Lumix GX80 er intet unntak.

Her finner vi fine funksjoner som justerbart opptaksvolum, histogram, zebrastriper og fokusmarkering (peaking). Alt dette finner vi også hos Olympus, utenom zebrastripene, som er veldig nyttige hvis du vil være nøyaktig når du eksponerer bildet. For hjemmebruk har det nok ikke så mye å si, men for noe som skal se proft ut er det en viktig funksjon. I tillegg kan vi plassere disse funksjonene i hurtigmenyen eller på en av funksjonsknappene for ekstra kontroll og tilgjengelighet, noe vi ikke kan på E-M10 II.

GX80 kan også filme i 4K, med en bildefrekvens på 25 bilder i sekundet, mens høyeste oppløsning på E-M10 Mark II er Full HD. Full HD vil nok være nok for de aller, aller fleste, da de færreste av oss har så store skjermer at vi får noe stort utbytte av 4K i all sin herlighet, men Panasonic har ett lite triks i ermet som får oss til å sette litt mer pris på den ekstra oppløsningen det byr på:

Når vi filmer i 4K, kan vi plukke ut et utsnitt av bildet i full HD og be kameraet panorere eller zoome digitalt, slik at vi får en helt fin og jevn kamerakjøring. På vår test får vi av en eller annen grunn en del pulsering i bildet når vi tester denne funksjonen, men vi har sett flere eksempler på tester av denne funksjonen på GX80 uten dette problemet, så feilen ligger antakeligvis i vår testmodell.

Uansett,  dette gjør det enkelt å få kamerabevegelser som ser veldig proffe ut uten at du må gå til innkjøp av slidere eller dolly-spor. Utsnittet kan være så stort eller lite vi vil, men jo større bevegelse vi vil ha, dess mindre utsnitt får vi, så det har noen klare ulemper sammenlignet med for eksempel en skikkelig slider. Som for eksempel at det begrenser hvor lite dybdeskarphet vi kan ha i bildet, siden vi må plassere kameraet lengre unna motivet. Men det er helt klart bedre enn ingenting, og vi har sansen for funksjonen.

MFT - fordeler, ulemper

Som alle stillbildekameraene fra Panasonic og Olympus, er både GX80 og E-M10 II satt opp med en Micro Four Thirds-brikke (mFT). I systemkamerasammenheng er dette blant de mindre brikkene, omtrent en fjerdedel så stor som en fullformatsbrikke. Fordelen med dette er at Micro Four Thirds-optikk er betydelig mindre, lettere og billigere enn optikk for APS-C eller fullformat.

Som et eksempel veier Panasonics store 100-400mm-teleobjektiv rett under kiloen, omtrent halvparten av Tamrons 150-600mm for APS-C eller fullformat. Hvis du skal farte rundt med en del utstyr i sekken, baller dette på seg etter hvert som du legger til flere objektiver og stativer, og et regnestykke vi gjorde i testen av Fujifilm X-Pro2 viste at et mFT-oppsett med et godt kamera og tre profesjonelle objektiver (du kan se hvilke i kommentarfeltet under X-Pro2-testen) veier halvparten av et tilsvarende APS-C oppsett fra Fujifilm, og en tredjedel av ett fullformatsoppsett fra Canon.

Den lette optikken i mFT-systemet er veldig fin for deg som bærer mye rundt på fotoutstyret i en sekk eller bag, men som samtidig vil ha flere objektiver med, slik at du kan være forberedt på det meste. Et sett med tre gode zoomobjektiver som dekker en effektiv brennvidde fra 24 til 800 millimeter kan veie under 2 kg, kamerahus inkludert. 1/800s - f/6.3 - ISO 250. Utsnitt, optimalisert fra RAW.
Den lette optikken i mFT-systemet er veldig fin for deg som bærer mye rundt på fotoutstyret i en sekk eller bag, men som samtidig vil ha flere objektiver med, slik at du kan være forberedt på det meste. Et sett med tre gode zoomobjektiver som dekker en effektiv brennvidde fra 24 til 800 millimeter kan veie under 2 kg, kamerahus inkludert. 1/800s - f/6.3 - ISO 250. Utsnitt, optimalisert fra RAW. Foto: Kristoffer Møllevik

Dette er en stor fordel hvis du bærer kameraet mye på kroppen, og vil ha med deg et ekstra objektiv eller to når du er ute på farten, spesielt på reiser der du går og står mye.

ISO og dynamikk

Denne bærbarheten og kompaktheten kommer dog til en pris. Mindre bildebrikker er mer utsatte for bildestøy, og for å motvirke dette til en viss grad har 16 megapiksler lenge vært en slags standard for mFT-systemet. Det finnes nå noen unntak, men hverken GX80 eller E-M10 II er blant dem. 16 megapiksler burde likevel være mer enn nok for de fleste, men gir ikke det samme rommet for beskjæring av bildene i etterkant som for eksempel et kamera med 24 megapiksler eller mer.

Og til tross for den lavere oppløsningen, får vi jevnt over omtrent ett stopp mer ISO-støy ved en gitt verdi sammenlignet med APS-C, og to stopp mer sammenlignet med fullformat. I praksis vil det si at ISO 1600 på mFT ser ut som ISO 3200 på APS-C og ISO 6400 på fullformat.

Vi kan gjerne gå opp til ISO 800 i JPEG uten å miste nevneverdig med detaljer på grunn av støyreduksjon. 1/1000s - f/2.8 - ISO 800. Behandlet fra RAW til venstre, JPEG fra kameraet til høyre. Trykk på lenkene for å se bildene i full oppløsning.

I likhet med Olympus OM-D E-M10 II og andre nyere mFT-kameraer, må vi opp i rundt ISO 800 før vi begynner å se tegn til at vi mister detaljer i JPEG-filene på grunn av kameraets støyreduksjon, og ved ISO 1600 begynner vi tydelig å miste findetaljer og teksturer, noe som gir JPEG-ene et litt glatt uttrykk.

Hvor problematisk det er kommer an på bruken. Som et lite bilde som deles på Facebook er det ikke så farlig, men hvis tanken er å bruke det til en større utskrift ville vi holdt oss under ISO 1000.

Når vi bruker RAW-format har vi noe høyere toleranse, og så lenge vi ikke trenger å beskjære mye i bildet har vi ingen problemer med å gå opp til ISO 3200 til utskrifter så store som A4 eller A3, alt etter tiltenkt seer-avstand. ISO 6400 ville vi vært forsiktig med, men det kommer som sagt an på både motivet, bruken og personlig toleranse. Poenget er at GX80 henger greit med på bildestøysfronten, og yter omtrent likt som de andre mFT-kameraene på markedet.

Gode støyegenskaper er viktig på steder med lite lys, og selv om mFT-kameraene ikke yter like godt her som APS-C eller fullformat, går det fortsatt greit å ta bilder innendørs uten å bruke blits. 1/60s - f/5.0 - ISO 3200. Optimalisert fra RAW.
Gode støyegenskaper er viktig på steder med lite lys, og selv om mFT-kameraene ikke yter like godt her som APS-C eller fullformat, går det fortsatt greit å ta bilder innendørs uten å bruke blits. 1/60s - f/5.0 - ISO 3200. Optimalisert fra RAW. Foto: Kristoffer Møllevik

Skarpe bilder, fine farger og liten forskjell

I motsetning til det som lenge har vært veldig vanlig, har ikke Panasonic GX80 et optisk lavpassfilter. Et slikt filter gjorde de skarpeste detaljene i et bilde litt mykere for å unngå problemer med moaré, men som også altså til gjengjeld gjør bildene noe mindre skarpe. I det siste har vi sett at stadig flere produsenter utelater dette filteret, og dette gjelder både for Panasonic GX80 og Olympus OM-D E-M10 II.

Fraværet av et optisk lavpassfilter bidrar til å gi oss veldig skarpe detaljer i bildene våre. 1/250s - f/2.8 - ISO 400. Optimalisert fra RAW, med ACRs standardbehandling av skarphet.
Fraværet av et optisk lavpassfilter bidrar til å gi oss veldig skarpe detaljer i bildene våre. 1/250s - f/2.8 - ISO 400. Optimalisert fra RAW, med ACRs standardbehandling av skarphet. Foto: Kristoffer Møllevik

Sammenligner vi bilder fra GX80 og E-M10 II er det vanskelig å se noen skarphetsforskjell; her stiller de i utgangspunktet mer eller mindre helt likt, og kvaliteten på optikken du bruker får mye mer å si enn hvilket av kameraene du velger. Men det vi kan se forskjell på er fargene, eksponeringen og hvitbalansen, men heller ikke dette er så store forskjeller at vi ville latt det avgjøre et kjøp.

Olympus OM-D E-M10 II til venstre, Panasonic GX80 til høyre. 1/2000s - f/5.6 - ISO 200. JPEG fra kameraene.

E-M10 II har for eksempel en tendens til å eksponere litt lysere enn GX80, og legge seg på en litt varmere hvitbalanse, og har dessuten noe sterkere varme farger på JPEG-ene sine. GX80 har en tendens til å undereksponere litt, og er litt kjøligere i fargestikket, med sterkere blåfarger i JPEG-ene. I utgangspunktet liker vi Olympus' bildeprosessering bedre, men dette er også ting som er enkle å utligne etter smak og behag i kamerainnstillingene.

Leter du etter konklusjonen? Den var på side 1 »

Gå til side

Panasonic Lumix DMC-GX80

"Et svært bra budjsettkamera"

Fordeler

  • God bildekvalitet og kjapp autofokus
  • Svært god buffer og god skuddtakt
  • USB-lading
  • Gode funksjoner for video
  • 5-akses bildestabilisering
  • Kompakt kamera og kompakt optikk

Ting å tenke på

  • Ikke værtett
  • Litt for lite tilpassningsvenlig betjening
  • Litt for enkel hurtigmeny
  • Skjermen kan bare vris opp og ned, ikke til siden
  • Ikke spesielt godt kameragrep til større optikk

Norges beste mobilabonnement

April 2019

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Youteam 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

GE Mobil Leve 6 GB


Jeg bruker mye data:

Chili 25 GB


Jeg er superbruker:

Chili Fri Data


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen