Er Pen-F et bra kamera, eller bare et dyrt hipstersmykke? La oss finne det ut!

Test Olympus PEN-F

Er Pen-F et bra kamera, eller bare et dyrt hipstersmykke? La oss finne det ut! (Bilde: Kristoffer Møllevik)

Er Pen-F et bra kamera, eller bare et dyrt hipstersmykke? La oss finne det ut!

Vi har testet Olympus mest retro retrokamera.

Tankene våre går til Triumph Bonneville, til privatdetektiv Frank Bullitt, til den gode, gamle James Bond, til Audrey Hepburns Breakfast at Tiffany's og til... vel, andre ting som hører 60-tallet til. Og det er vel det Olympus har forsøkt å oppnå med Pen-F, den digitale gjennopplivningen av analoge Pen-F fra 1963.

Det er kanskje ikke en tro kopi av originalen, men nye Pen-F har helt klart og tydelig et veldig «retro» utseende. Sammen med en slank formfaktor gjør dette Pen-F til et kamera vi raskt skjønner kan appelere til de som er på utsikt etter et kamera som er både bærbart, og stilig.

Pent og eksklusivt

Dette bildet fra Olympus' markedsføring sier mye om hvordan de ønsker at vi skal oppfatte Pen-F.
Dette bildet fra Olympus' markedsføring sier mye om hvordan de ønsker at vi skal oppfatte Pen-F. Foto: Olympus

Markedsføringen til Olympus gjør det tydelig at designet er noe av det viktigste med Pen-F. Kameraet kommer i to fargeutgaver, en helt sort og en sort og sølvfarget. Når man først går for et kamera med et såpass tydelig retro-preg lurer vi litt på hvorfor man ikke går for den mer klassiske to-fargede varianten, men det er vel et marked for begge, siden Olympus har velgt å gjøre det slik.

Kameraet kommer med en pen, smal og elegant kamerareim i sort lær, og Olympus sendte oss vårt testeksemplar i en av deres dyrere kameravesker i ekte lær (lenke til Prisguide.no, kommersiell partner). Dette, kombinert med den forholdsvis høye prisen på kameraet - 13 490 kroner i skrivende stund - gjør at Pen-F får en viss eim av ekslusivitet. Det gir en følelse av at dette ikke er et kamera som alle de andre. Som også betyr at de lager høye forventninger fra oss som skal bruke det. Så vi får ta en nærmere titt.

Under her skal vi se på bilder av kameraet, på neste side og siste side finner du bilder tatt med kameraet.

Foto: Kristoffer Møllevik

Det er særlig den lave profilen og fraværet av et kunstig prismehus, som gir Pen-F et mer særegent preg blant Olympus' kameraer. Olympus er langt fra den første med et slikt design, og det er ikke helt ulikt Fujifilms X100T, bare litt mindre.

Foto: Kristoffer Møllevik

Av/på-knappen er plassert på venstresiden av kameraet, og meningen er nok at den minne om de gamle filmsveivene fra gammelt av. For så vidt ikke helt ulikt OM-D E-M10 II. Pen-F har også fått et eget kontrollhjul for eksponeringskompensasjon, og det liker vi godt.

Pen-F3.
Pen-F3. Foto: Kristoffer Møllevik

Den elektroniske søkeren er plassert til venstre på kameraet, slik at høyre-øyde fotografer kan se omgivelsene sine med det ene øyet, selv om de har det andre i søkeren. Dette gir også kameraet en lavere profil enn for eksempel Olympus' andre kompakte systemkameraer med søker, som for eksempel OM-D E-M10 II.

Foto: Kristoffer Møllevik

Skjermen kan foldes helt ut fra kamerakroppen, som gir en ekstra fleksibilitet som kan komme godt med i noen situasjoner. 

Foto: Kristoffer Møllevik

Det som kanskje er mest oppsiktsvekkende er det store kontrollhjulet på fremsiden av kamerakroppen. I «gamle dager» ble dette brukt for å kontrollere lukkertiden, men nå brukes det til å velge kunstfiltre eller endre fargene til sort/hvitt. 

Prisguide.no er en kommersiell partner til Mediehuset Tek. De leverer oppdaterte priser, prisvarsling og produktinformasjon. Du kan lese mer om Prisguide her »

Når vi ser nærmere på spesifikasjonene til Olympus Pen-F, slår det oss at det teknisk sett ser ut som et meget kapabelt kamera. Det har fått en skjerm og søker som minner veldig om OM-D E-M10 II, samt den samme fem-aksede bildestabiliseringen som E-M10 II i sin tid arvet fra den dobbelt så dyre storebroren, OM-D E-M5 II.

Med sine 20 megapiksler er Pen-F det første kameraet fra Olympus med mer enn 16 megapikslers oppløsning, og det andre i hele Micro Four Thirds-systemet (det første var Panasonic Lumix GX8). Fra 16 til 20 megapiksler høres kanskje mye ut, men i praksis er dette bare 5-600 ekstra piksler bredden og 300 i høyden. Det er likevel et trinn fremover i utviklingen, og nødvendig for at Olympus skal klare å henge med i markedet, der 24 megapiksler ser ut til ha blitt en slags standard.

Les også vår test av Panasonic Lumix GX8: Panasonic har gjort veldig mye veldig riktig »

Selv om 20 megapiksler er mer enn du trenger selv for ganske store utskrifter, gir det gode muligheter for å forstørre opp detaljer digitalt, eller beskjære bildene i etterkant. OBS: Bildekvaliteten er noe lavere på dette bildet siden det er en skjermdump.
Selv om 20 megapiksler er mer enn du trenger selv for ganske store utskrifter, gir det gode muligheter for å forstørre opp detaljer digitalt, eller beskjære bildene i etterkant. OBS: Bildekvaliteten er noe lavere på dette bildet siden det er en skjermdump. Foto: Kristoffer Møllevik/Skjermdump fra Bridge

Men én ting som slår oss når vi tar spesifikasjonene nærmere i ettersyn, er hvor likt kameraet egentlig er den langt billigere E-M10 II. Utenom at oppløsningen er litt høyere, finner vi altså mye av det samme bak skallet. Fem-akses bildestabilisering, 81 fokuspunkter, veldig lik søker og skjerm, til og med E-M10 IIs nye fokus-stablingsfunksjon. Riktignok har Pen-F arvet E-M5 IIs høyoppløsningsmodus (se side 3), men likevel: Pen-F er over 8000 kronere dyrere enn OM-D E-M10 II, og det er mye penger.

Testen fortsetter under tabellen.

  Olympus Pen-F Olympus OM-D
E-M5 II
Olympus OM-D
E-M10 II
Panasonic Lumix DMC-GX8 Sony Alpha A7 II Fujifilm XT10
Pris*:  13 490,- 10 489,- 5 208,- 11 594,- 15 990,- 6298,-
Bildebrikke: 4/3 (17,3 x 13 mm), CMOS 4/3 (17,3 x 13 mm), CMOS 4/3 (17,3 x 13 mm), CMOS 4/3 (17,3 x 13 mm), CMOS Fullformat (35,8 x 23,9 mm)  APS-C (23,6 x 15,6 mm)
Oppløsning: 20 MP, 5184 x 3888 16 MP, 4608 x 3456 16 MP, 4608 x 3456 20 MP, 5184 x 3888 24 MP, 6000 x 4000 16 MP, 4896 x 3264
ISO: 80 - 25 600 100 - 25 600 100 - 25 600 100 - 25 600 200 - 25 600  100 - 51 200 / 200 - 6400
Fatning: Micro Four Thirds  Micro Four Thirds Micro Four Thirds Micro Four Thirds  Sony E  Fujifilm X
Fokuspunkter: 81 81 81 49 117 77
Bildestabilisator: Ja Ja 5-akses Ja Ja Nei
Hastighet, bildeserie:   10 fps 8 fps 12 fps 5 fps 8 fps
RAW-støtte: Ja  Ja Ja  Ja  Ja  Ja
Skjerm:  3", 1 037 000  3", 1 037 000 3", 1 040 000  3", 1 040 000  3", 1 230 000  3", 920 000
Berøringsskjerm: Ja Ja Ja Ja Nei Nei
Søker:  Elektronisk, 2 360 000  Elektronisk, 2 360 000 Elektronisk, 2 360 000  Elektronisk, 2 360 000 Elektronisk, 2 359  000 Elektronisk, 2 360 000
Værtett: Nei Ja Nei Ja Ja Nei
Batteri (CIPA): 330 310 320  330 350 350
Vekt - kamerahus (gram): 330 469 390 487 599 381

Som skapt for gatene

Pen-F er lite og lett nok til at vi kan ha det rundt halsen omtrent hele dagen uten at det blir ukomfortabelt, slik at vi alltid har kameraet klart hvis et motiv dukker opp. 1/800s - f/5.6 - ISO 6400. Optimalisert fra RAW.
Pen-F er lite og lett nok til at vi kan ha det rundt halsen omtrent hele dagen uten at det blir ukomfortabelt, slik at vi alltid har kameraet klart hvis et motiv dukker opp. 1/800s - f/5.6 - ISO 6400. Optimalisert fra RAW. Foto: Kristoffer Møllevik

Selv om det selvsagt skal være et velfungerende kamera, ser det ut til at form og design har vært det viktigste med Pen-F. Det ligger for så vidt både i navnet og selve konseptet med dette kameraet, i og med at det er en moderne reproduksjon av det analoge kameraet med samme navn fra 1963. Og selv om kameraet helt klart har fått et eiendommelig retro-preg, er det på ingen måter en tro kopi av originalen. Vi må likevel si at resultatet er et pent kamera, og det kan i grunn minne litt om en litt mindre versjon av Fujifilms X100T; i alle fall hvis det brukes med et forholdsvis kompakt objektiv.

Det er et veldig kompakt og slankt systemkamera, og det har ikke noe utpreget grep på fremsiden. Et forholdsvis stort tommelgrep på baksiden av kameraet, og den gummiaktige lærteksturen som kler fremsiden av kameraet gjør at Pen-F likevel ligger trygt i hånden. Det er nok likevel ikke det beste kameraet for å jobbe med store tele-objektiver over lengre tid. Det går an å kjøpe et ekstra grep for å montere under kameraet, men én – det er ikke noe pent – og to – vi synes prisen på 1500 kroner er litt for høy.

Dessuten, det fine med kameraet slik det er, er at det er kompakt og relativt lett, med en lav profil. I testperioden har vi har brukt kameraet mye med et Olympus M.Zuiko Digital 17mm f/1.8; et lyssterkt objektiv med en effektiv brennvidde på 34 millimeter. Dette er en kombinasjon vi kan gå med rundt halsen omtrent hele dagen uten at det blir ukomfortabelt, slik at vi alltid har kameraet klart hvis et motiv dukker opp. Samtidig som kameraet er såpass lite at vi ikke vekker mye oppsikt når vi tar bilder. Det siste er særlig noe som fotografer som tar bilder i bymiljø er ute etter, da man som regel ønsker å fange så «ekte» øyeblikk som mulig, da gjerne uten at personene i bildet lar seg påvirke av kameraet.

Den forholdsvis anonyme forfaktoren gjør kameraet godt egnet for gatefotografering. 1/200s - f/1.8 - ISO 400.
Den forholdsvis anonyme forfaktoren gjør kameraet godt egnet for gatefotografering. 1/200s - f/1.8 - ISO 400. Foto: Kristoffer Møllevik

Den nye bryteren er litt bortkastet

Vi føler ikke at vi får noe utbytte av den nye bryteren, og det er synd, for vi tror den kunne vært nyttig.
Vi føler ikke at vi får noe utbytte av den nye bryteren, og det er synd, for vi tror den kunne vært nyttig. Foto: Kristoffer Møllevik

Noe som er nytt med Pen-F, er den runde bryteren foran på kameraet. Vi liker ekstra brytere, i alle fall når de er nyttige, som for eksempel Panasonic GX8s dedikerte fokusmodusbryter. Dessverre føler vi at den er litt bortkastet på Pen-F; i alle fall for vår del. 

På originalen fra 1963 har denne bryteren styrt lukkertiden, mens på 2016-utgaven har Olympus valgt å gjøre dette til en hurtigvalgsbryter for fargefiltre og kunstfiltre. Dette påvirker bare JPEG-ene fra kameraet, så for fotografer som tar bilder i RAW-format er hele bryteren bortkastet, og for fotografer som tar bilder i JPEG mener vi det er bedre å legge slike filtre på i ettertid. Da unngår du at du blir låst til for eksempel en «pop art»-effekt på det som i ettertid kan vise seg å fungere best i vanlige farger. Hvis du likevel er en av dem som mener at filtrenes tid ikke er forbi, kan du jo alltids legge filtre på før du laster bildet opp til for eksempel Instagram.

Poenget er vel det at vi ikke ser noen veldig gode argumenter for å gjøre dette internt i kameraet. Denne knappen kunne vært brukt til noe mye mer nyttig. Som for eksempel til å raskt skifte mellom fokusmodus, slik som både Panasonic GX8 og Fujifilm X-T10 har en egen bryter til, og som vi liker veldig godt. Det burde i det minste vært mulig til å tilpasse funksjonen til bryteren selv, så kunne man valgt om man ville ha den til å styre skuddtakt, fokusmodus, hvitbalanse eller hva det skulle være. Noen vil sikkert synes det er kjekt å kunne skifte fra farger til sort-hvitt ved å vri på en bryter, og det kommer sikkert til å føles skikkelig retro for milleniumsgenerasjonen, men vi føler at det er mye tapt potensiale her.

Ikke noe kunstfilter, bare kunst. 1/100s - f/6.3 - ISO 200. Optimalisert fra RAW.
Ikke noe kunstfilter, bare kunst. 1/100s - f/6.3 - ISO 200. Optimalisert fra RAW. Foto: Kristoffer Møllevik

Ellers god betjening, men vi savner flere tilpasningsmuligheter

Sett bakfra er det som sagt lite som minner om et kamera fra 60-tallet, og betjeningen er mer eller mindre slik den pleier å være hos Olympus. Riktignok er Av/På-knappen plassert og delvis utformet som de gode gamle filmsveivene for å sveive inn filmrullen etter bruk, og det ene kontrollhjulet er plassert der du hjulet for å trekke opp filmen til neste negativ ville vært. Dette er for så vidt ikke så helt ulikt OM-D E-M10 Mark II, men det føles et lite hakk mer gjennomført på Pen-F.

Som seg hør og bør er kameraet godt utstyrt med kontrollhjul. Ett for lukkeren, ett for blenderen, ett for eksponeringskompensasjon og ett modushjul. Modushjulet kan låses på plass slik at du ikke går ut av for eksempel lukkerprioritet til blenderprioritet. Det kan kanskje være en kjekk funksjon, men vi har sjeldent følt behov for det med andre kameraer, og for å være helt ærlig synes undertegnede at denne låsen var mer i veien enn til nytte. Jeg går ofte rundt med kameraet i blenderprioritet, men hvis det litt plutselig dukker opp et motiv i bevegelse, trenger jeg å kunne skifte til lukkerprioritet forholdsvis raskt, helst uten å måtte låse opp modushjulet. Det er nok mye vanesak, og om det er plagsomt eller ikke vil variere fra bruker til bruker. Det er ellers veldig fin motstand i kontrollhjulene slik at de ikke flytter seg uten at du vil det, og når du først vrir på dem er det med et tilfredstillende, svakt hørbart klikk.

Gode betjeningsmuligheter gjør det mulig å raskt endre innstillingene når det trengs. 1/1000s - f/2.0 - ISO 320. Optimalisert fra RAW.
Gode betjeningsmuligheter gjør det mulig å raskt endre innstillingene når det trengs. 1/1000s - f/2.0 - ISO 320. Optimalisert fra RAW. Foto: Kristoffer Møllevik

De som har brukt kameraer fra Olympus tidligere vil raskt kjenne seg igjen. Til tross for det gammeldagse utseendet, er kameraet i grunn overraskende godt utstyrt med fysiske brytere og programmerbare knapper. Fireveiskontrolleren er merket med standardfunksjonene, noe vi i grunn setter pris på i og med at vi ikke har noe stort behov for å endre på dette oppsettet. Noen liker at disse knappene er umerkede, slik som foreksempel på Olympus' større OM-D-kameraer, da det kan gjøre det enklere hvis du endrer funksjonen, men undertegnede foretrekker helt klart at de er merket. Litt fordi standardfunksjonene stort sett er de jeg trenger, og skulle jeg likevel ende opp med å endre for eksempel funksjonen til blits-knappen til å heller velge fokusmodus, overlever jeg om det fortsatt er et blits-symbol på knappen.

Vi kan endre knappene, bare ikke slik vi vil

Løk. 1/80s - f/1.8 - ISO 1250. Optimalisert fra RAW.
Løk. 1/80s - f/1.8 - ISO 1250. Optimalisert fra RAW. Foto: Kristoffer Møllevik

Men mens vi snakker om å endre blits-knappen om til fokusmodus: Det kan vi ikke. Altså, vi kan endre den, noe som i alle fall vi synes er en logisk ting å gjøre siden kameraet har innebygget blits. Men vi kan ikke endre den til å styre fokusmodus. Faktisk har vi bare 8 ulike innstillinger å velge mellom akkurat her.

Fire av innstillingene er de tingene som allerede er standard, og to av disse er i praksis bare to varianter av den samme. Én er digital zoom, men det bruker vi aldri. Én er eksponeringskompensasjon, men den har et dedikert kontrollhjul oppå kamerahuset fra før, og er dermed helt overflødig. Én kan låse berøringskjermen, men vi kan ikke se når vi skulle ha behov for det – enten bruker du berøringsskjermen, eller så gjør du ikke det. Og den siste er manuell fokus, og selv om det er kjekt å ha en gang i blant, er det i grunn svært sjeldent vi bruker det - og i alle fall ikke ofte nok til at vi trenger en egen knapp for det alene.

Men én innstilling vi faktisk endrer på ganske ofte, er fokusmoduset, altså valget mellom låst autofokus og kontinuerlig autofokus. Kameraet har åtte knapper vi kan stille inn selv, og for de fleste av dem kan vi velge mellom omtrent 20 ulike funksjoner av ulik nytteverdi. Men den funksjonen som virkelig hadde vært nyttig, er den som ikke er der: altså fokusmoduset. Når vi fotograferer motiver i bevegelse er det ofte helt nødvendig å bruke kontinuerlig følgefokus, og vi likte veldig godt at Panasonic GX8 lot oss veksle mellom fokusmodusene med en helt egen bryter. På Olympus Pen-F må vi inn i hurtigmenyen.

Når vi fotograferer motiver i bevegelse er det ofte helt nødvendig å bruke kontinuerlig følgefokus, men denne innstillingen er merkelig lite tilgjengelig på Pen-F. 1/500s - f/2.0 - ISO 160. Optimalisert fra RAW.
Når vi fotograferer motiver i bevegelse er det ofte helt nødvendig å bruke kontinuerlig følgefokus, men denne innstillingen er merkelig lite tilgjengelig på Pen-F. 1/500s - f/2.0 - ISO 160. Optimalisert fra RAW. Foto: Kristoffer Møllevik
Hurtigmenyen til Olympus er fortsatt ikke så veldig hurtig.
Hurtigmenyen til Olympus er fortsatt ikke så veldig hurtig. Foto: Kristoffer Møllevik

Og hurtigmeny og hurtigmeny; den er egentlig ikke spesielt hurtig. Olympus' hurtigmeny gir oss faktisk mulighet til å endre på 21 ulike innstillinger, og de fleste er ikke relevante hvis du tar bilder i RAW-format. Det er fint med mange innstillingsmuligheter, men akkurat her hadde vi foretrukket litt færre til fordel for raskere oversikt, eventuelt muligheten til å tilpasse den selv. Det er selvsagt til dels en vanesak, men vi synes likevel det er irriterende.

Kompakt, men kjapp søker og fleksibel skjerm

Olympus Pen-F er det første kameraet i PEN-serien med elektronisk søker (EVF), men det er et kompakt systemkamera, og det samme er søkeren. Med en forstørrelsesgrad på 1,25X er den merkbart mindre enn søkeren hos for eksempel Panasonic GX8. Det oppleves ikke som problematisk, men en større søker er som regel bedre å jobbe med hvis du skal ha kameraet klart i lange perioder av gangen, så det kommer litt an på bruken.

En god søker kan være gull verdt i den skarpe vårsolen. 1/500s - f/5.6 - ISO 125. Optimalisert fra RAW.
En god søker kan være gull verdt i den skarpe vårsolen. 1/500s - f/5.6 - ISO 125. Optimalisert fra RAW. Foto: Kristoffer Møllevik

Det er ingen merkbar forsinkelse på hverken søkeren eller skjermen, og oppdateringsfrekvensen er for det meste god nok i kameraets normalmodus. Søkerbildet blir litt uskarpt ved rask panorering, men det kan du unngå ved å skru opp oppdateringsfrekvensen i menyen. Da bruker kameraet litt mer strøm, og vi greide oss egentlig helt fint uten, men det er fint å vite at muligheten er der.

Den utfellbare skjermen er med sine tre tommer og 1 037 000 bildepunter mer enn god nok til sitt bruk, og på høyde med de fleste konkurrentene. Det at skjermen kan flippes helt ut til siden gir litt ekstra fleksibilitet under fotografering, og i motsetning til skjermer som du bare kan vri opp eller ned (som for eksempel på E-M10 II), får du også utbytte av den hvis du tar bilder på høykant. Vi har lite å utsette på skjermen, annet enn at den sitter litt vel godt fast i kamerakroppen, noe som krevde litt tilvenning for en med såpass korte negler som undertegnede.

Kjapp fokus, men det er ikke noe sportskamera

Også på fokus-siden viser Olympus at Pen-F er et høyst moderne kamera, sitt gammeldagse ytre til tross. Kameraet fokuserer lynkjapt i godt lys, men bruker et godt sekund når vi tester det i forholdsvis svakt lys innendørs. Dette er stort sett likt på alle moderne systemkameraer og kompaktkameraer i entusiastklassen. Selv om stadig nye kameraer gjør krav på «verdens raskeste autofokus», er de blitt så kjappe at de konkurrerer om hundredelssekunder, og det er lite som skiller dem i praksis. Noe som da er mer verdt å skille på, er antall fokuspunkter og om kameraet har fasedetekterende fokuspunkter, eller bare bruker kontrastbasert autofokus.

Mange fokuspunkter er kjekt når du har kameraet på stativ, og vil sette fokus nøyaktig uten å flytte kameraet. 1/80s - f/1.8 - ISO 250. Optimalisert fra RAW.
Mange fokuspunkter er kjekt når du har kameraet på stativ, og vil sette fokus nøyaktig uten å flytte kameraet. 1/80s - f/1.8 - ISO 250. Optimalisert fra RAW. Foto: Kristoffer Møllevik

Pen-F har, i likhet med andre Olympus-kameraer som E-M10 II og E-M5 II, hele 81 fokuspunkter. Det er kanskje ikke så mye sammenlignet med kameraer som Samsung NX500 med sine 209 fokuspunkter, eller Sonys nye a6300 med sine 425, men mer enn nok i de aller fleste sammenhenger. Canon EOS-1D X, som er populært kameravalg for sportsjournalister (som har råd til det) har for eksempel «bare» 61 fokuspunkter. Fordelen med mange fokuspunkter er at det blir lettere å plassere fokus mer nøyaktig i bildet uten å flytte på kameraet for å rekomponere etter fokusering. Som for eksempel når du tar bilder av mennesker, og vil ha fokus på øynene, men ikke vil plassere øynene midt i bildet.

Men Olympus Pen-F har kun kontrastbasert autofokus, noe som dessverre er typisk for kameraer i Micro Four Thirds-systemet. Det betyr at den kontinuerlige autofokusen («følgefokus») er mindre egnet til å ta bilder av bevegelige motiver, enn kameraer med fasedetekterende fokuspunkter.

Pen-F klarer seg greit når vi tester det på motiver som kommer rett mot oss i sånn passelig forutsigbar hastighet (vi testet det på trikken og skøytebanen); men faller helt sammen når vi setter på et teleobjektiv og bruker multipunktsfokus for å forsøke å ta noen fartsfylte bilder av hunden som koser seg i snøen. Det ser ut som at det er særlig multipunktsfokusen som gjør det hele tregt, og det blir bedre når vi går tilbake til enkeltpunktsfokus.

Pen-F har kun kontrastbasert fokus, men er likevel kjapp nok til at det klarer greit; i alle fall så lenge vi holder oss til ett enkelt fokuspunkt. 1/1000s - f/3.2 - ISO 200. Optimalisert fra RAW.
Pen-F har kun kontrastbasert fokus, men er likevel kjapp nok til at det klarer greit; i alle fall så lenge vi holder oss til ett enkelt fokuspunkt. 1/1000s - f/3.2 - ISO 200. Optimalisert fra RAW. Foto: Kristoffer Møllevik

Tross for hva man kanskje litt fordomsfullt kunne tro om Pen-F på grunn av kameraets noe pyntelige utseende, er det slett ikke noe tregt kamera. På våre målinger får vi en skuddtakt på omtrent 10 bilder i sekundet med låst autofokus, og 5 til 6 bilder i sekundet når vi aktiverer den kontinuerlige autofokusen («følgefokus»), uavhengig om vi tar bilder i JPEG eller RAW-format. Det er kanskje ikke raskt nok til at vi kan kalle Pen-F et sportskamera, men det er slettes ikke dårlig. Faktisk er det omtrent det samme som vi fikk av Panasonic Lumix GX8. 

Bufferen er ikke riktig så solid som hos GX8; der den ga oss henholdvis 40 og 400 bilder i RAW og JPEG, må vi med Pen-F (på sitt beste) ta til takke med 29 og 120. Men igjen, dette er slettes ikke dårlig, bare ikke klasseledende.

Bildekvalitet

Når det kommer til bildekvaliteten, yter Pen-F som forventet av et nyere Micro Four Thirds-kamera, og vi kan ikke se at den økte oppløsningen har gått ut over kameraets evne til å håndtere bildestøy. Hvis vi studerer JPEG-bildene under, og sammenligner med RAW-bildene, kan vi se at vi ikke mister nevneverdig med detaljer før etter ISO 800. Fra ISO 1600 og oppover begynner vi å miste litt tekstur i JPEG-bildene, og de får det litt polerte utseendet hard støyreduksjon lett kan gi.

Øverste rekke er bilder tatt i råformat med Adobe Camera RAWs standard støybehandling, rekken under er JPEG-bilder rett fra kameraet.
Øverste rekke er bilder tatt i råformat med Adobe Camera RAWs standard støybehandling, rekken under er JPEG-bilder rett fra kameraet.
1/20s - f/8.0 - ISO 6400.
1/20s - f/8.0 - ISO 6400. Foto: Oscar Haus

Kameraet har tålt oppgraderingen fra 16 til 20 megapiksler godt, og Pen-F takler ISO-støy like godt som sine 16 megapiksels forgjengere. Hvor grensa går kommer an på både motivet, bruken og individuelle kvalitetskrav. Bildet til høyre er for eksempel tatt med en ISO på 6400, og i den lille størrelsen på siden her, eller for å dele på sosiale medier, er det helt uproblematisk. Til forstørrelser større enn A4 ville vi holdt oss under ISO 3200, men for de fleste av oss er så store forstørrelser noe som hører sjeldenhetene til.

80 megapiksler og god stabilisering

Pen-F har også fått høyoppløsningsmoduset som Olympus introduserte med OM-D E-M5 II. Når dette moduset er aktivt, bruker kameraet stabiliseringsfunksjonen til å flytte bildebrikken bittelitt i både høyde og bredderetningen, og ta flere overlappende bilder. Disse kombineres til ett høyoppløselig bilde på spinnville 80(!) megapiksler.

80 megapiksler(!) Klikk på bildet for å se det i full oppløsning. 1/1600s - f/4.5 - ISO 200. Optimalisert fra RAW.
80 megapiksler(!) Klikk på bildet for å se det i full oppløsning. 1/1600s - f/4.5 - ISO 200. Optimalisert fra RAW. Foto: Kristoffer Møllevik

Denne prosessen har dog sine svakheter. Siden denne funksjonene kombinerer flere bilder, må kameraet stå stille for at resultatet skal bli bra, på et stativ eller annet stødig underlag. Og av samme grunn vil objekter som beveger seg i bildet blir både litt uklare og «hakkete», noe du kan se hvis du åpner bildet til høyre her i full oppløsning og zoomer inn på menneskene som går til høyre i bildet. Ett annet problem er at Micro Four Thirds-optikken ikke er beregnet på en så ekstremt høy oppløsning, så hvis du skal benytte deg av alle 80 megapikslene, vil alle optiske svakhetene med optikken bli fire ganger så store. Og sist men ikke minst: Når trenger du egentlig mer enn 20 megapiksler? Hvis tanken er å kunne beskjære for å komme tettere på enkelte elementer i bildet, blir resultatet mye bedre hvis du heller bruker en telelinse og vanlig oppløsning, bare se på dette bildet som er tatt med en effektiv brennvidde på 150 millimeter. Da kan du jo også fotografere håndholdt når lyset er bra nok.

Da er det i grunn bedre å bruke den innebygde bildestabiliseringen til det den egentlig er laget for, og til det fungerer den utmerket. Som du kan se på bildet under, gir denne funksjonen oss muligheten til å bruke langt lengre lukkertider enn det som vanligvis lar seg håndholde. Da kan vi holde ISO-en nede, og/eller bruke lang lukkertid for å få frem bevegelser i bildet.

Den fem-aksede bildestabiliseringen gjør en utmerket jobb, og hjelper oss med å holde ISOen nede og bildestøyen under kontroll, selv på mørke steder. 1/13s - f/1.8 - ISO 250. Optimalisert fra RAW.
Den fem-aksede bildestabiliseringen gjør en utmerket jobb, og hjelper oss med å holde ISOen nede og bildestøyen under kontroll, selv på mørke steder. 1/13s - f/1.8 - ISO 250. Optimalisert fra RAW. Foto: Kristoffer Møllevik

Konklusjon: Form er en funksjon

Når vi sammenligner Pen-F med OM-D E-M10 II, sitter vi igjen med en følelse av at vi betaler veldig mye for et pent ytre. Fremsiden av kameraet ser litt mer retro ut, og vi liker veldig godt det litt mer kompakte designet, men på baksiden og på innsiden føles det som om Pen-F i stor grad er et E-M10 II i penere innpakning, og med en langt høyere prislapp.

Pen-F har fire megapiksler mer enn E-M10, men husk da på at det er ikke mer enn omtrent 600 ekstra piklser i høyden og 300 i bredden; nok til at Olympus og Micro Four Thirds-systemet (mFT) ikke faller bak utviklingen, men ikke nok til at det blir en veldig merkbare forskjell mellom Pen-Fs 20 megapiskeler og mange andre mFT-kameraers 16.

Hvis tanken er å komme tett på, er et godt teleobjektiv å foretrekke fremfor høyoppløsningsmoduset; bare sammenlign dette bildet med bildet tatt fra samme sted litt lengre opp i testen.1/1600s - f/5.6 - ISO 200. Optimalisert fra RAW.
Hvis tanken er å komme tett på, er et godt teleobjektiv å foretrekke fremfor høyoppløsningsmoduset; bare sammenlign dette bildet med bildet tatt fra samme sted litt lengre opp i testen.1/1600s - f/5.6 - ISO 200. Optimalisert fra RAW. Foto: Kristoffer Møllevik

Og joda, vi har høyoppløsningsmoduset fra OM-D E-M5 II, som vi ikke har i E-M10 II, og da blir oppløsningen langt høyere. Men hvor ofte tenker vi helt ærlig at vi kommer til å bruke det? Det krever et stabilt underlag, som stort sett betyr et stativ av et eller annet slag, men selv med en lettvektsløsning som for eksempel en GorillaPod føler vi at dette går i mot hensikten med kameraet; nemlig at det skal være veldig lite og lett å ta med, uten at du trenger en egen fotoveske. Dessuten, hvor ofte har du sett på bildene dine og ønsket at de egentlig var 80 megapiksler? I noen tilfeller kan det helt klart være kjekt, det åpner for større utskrifter og bedre beskjæringsmuligheter, og vi sier ikke at det er en dårlig funksjon, bare at vi ikke synes det er verdt å betale 8000 kroner for den.

Den store prisforskjellen fra OM-D E-M10 II gjør at det føles som vi betaler aller mest for det pene utseendet med Pen-F, men da må vi også anerkjenne at noen ganger kan utsende og formfaktor være verdt å betale for. Form kan være en funksjon i seg selv. Vårt inntrykk er at Pen-F i stor grad et urbant kamera, designet for å være praktisk å ha med seg i byen, uten at det ser anstrengt ut når du tar det med. Det tar lite plass på et trangt kafébord, du kan enkelt ha det i jakkelomma når du ikke skal bruke det, og det vekker ikke oppsikt når du har det klart til bruk, hengende rundt halsen.

Her har undertegnede eksponert etter høylyset på i bildet, men likevel takket være RAW-formatet hentet inn mye detaljer i skyggene. 1/1250s - f/5.6 - ISO 200 (Foto: Kristoffer Møllevik)

Det pene designet gjør at Pen-F er et kamera du kan ha med over alt, og det kommer ikke til å skjemme ut en stram dress eller en pen kjole i et pent selskap. Samtidig gjør den kompakte størrelsen at det ikke ser ut som du har tatt med kameraet for å «jobbe».

Det er dog litt skuffende at det stort sett bare er fronten på kameraet som har fått det sterkeste retropreget. Sett ovenfra og bakfra ligner det ganske mye på Olympus' OM-D-kameraer. Hvorfor har de ikke tatt det ett steg lenger, og for eksempel satt på et sikkelig retro lukkertidshjul, slik som for eksempel Fujifilm X-T10 og Lumix LX100? Nå blir vi liksom ikke helt kvitt følelsen av at retroutførelsen er litt halvgjort.

Vi blir heller ikke helt kloke på hvem som er målgruppen. For det er et dyrt kamera, med et eksklusivt preg, og med avanserte funksjoner som profesjonelle brukere vil kunne sette pris på. Da tenker vi særlig på den kjappe autofokusen, gode bildestabiliseringen og kompakte utførelsen som gjør kameraet ypperlig for urbane fotografer. Men på en annen side er for eksempel den store frontknappen kun brukbar når vi tar bilder i JPEG, og profesjonelle fotografer så vel som dedikerte amatører, foretrekker som regel RAW-formatet og mulighetene det gir. Olympus burde gitt den knappen er mer nyttig funksjon, eller i det minste gitt oss mulighet til å endre funksjonen på den til det vi ønsker.

Så er det verdt et kjøp?

Olympus er nok sin egen sterkeste konkurrent, da det langt billigere OM-D E-M10 II har stort sett de samme funksjonene som Pen-F, men som koster 5160 kroner mot Pen-F til 13 490 kroner (billigste pris hentet fra pristjenesten Prisguide.no, komersiell samarbeidpartner). Hva får vi egentlig for de 8000 kronene i mellom? Høyere oppløsning, men ikke mye. Et drøyt høyoppløsningsmodus, men det har betydelige svakheter. Og et litt mindre, og penere design. Det siste kan - som nevnt ovenfor - ha en veldig nyttig funksjon, men du bør tenke deg om to ganger før du lar det avgjøre kjøpet ditt.

Pen-F er både et bra kamera, og et dyrt hipstersmykke på en gang. Men det finnes billigere alternativer som gir oss praktisk talt de samme mulighetene, selv om de kanskje ser like bra ut mens de gjør det.
Pen-F er både et bra kamera, og et dyrt hipstersmykke på en gang. Men det finnes billigere alternativer som gir oss praktisk talt de samme mulighetene, selv om de kanskje ser like bra ut mens de gjør det. Foto: Kristoffer Møllevik

Det mest nærliggende alternativet er nok som sagt Olympus' egen OM-D E-M10 II, som har mange av de samme funksjonene som Pen-F, inkludert samme gode bildestabilisering, men en praktisk talt ubetydelig mindre oppløsning. Til en langt lavere pris. Til prisen av et Pen-F kan du også få et Panasonic Lumix GX8, et annet Micro Four Thirds-kamera med samme oppløsning (muligens samme bildebrikke) som Pen-F, men med værtett kropp slik at du ikke trenger la deg stoppe av en regnskur. Et tredje alternativ som er verdt å nevne i prisklassen 12 000-pluss er fullformatkameraet Sony A7 II, som du får for rett under 16 000 kroner. Da må du også ta i betraktning at optikken til et fullformat-kamera gjerne veier både tre og fire ganger så mye som tilsvarende Micro Four Thirds-optikk, og akkurat dét er jo kanskje mFT-systemets sterkeste salgskort.

Når det er sagt er altså ikke Pen-F noe dårlig kamera - tvert i mot, vi likte det godt - men prisen er høy i forhold til konkurrentene. Selv om de riktignok ikke ser så pene ut.

Men hvis du bare vil ha det så kompakt som mulig bør du sjekke vår test avPanasonic Lumix GF7; dette kameraet er en ulv i fåreklær, og byr på mer en bare «selfies» »

Prisguide.no er en kommersiell partner til Mediehuset Tek. De leverer oppdaterte priser, prisvarsling og produktinformasjon. Du kan lese mer om Prisguide her »

Gå til side

Norges beste mobilabonnement

Desember 2018

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Komplett MedioFlex+ 6GB


Jeg bruker mye data:

Chili 25 GB


Jeg er superbruker:

Chili Fri Data


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen