Lekker telefon? Joda – Motorola har en fin oppskrift.

Test Motorola Moto Z2 Play

Lekker telefon? Joda – Motorola har en fin oppskrift. (Bilde: Torstein Norum Bugge, Tek.no)

En av de mest spesielle telefonene på markedet

Men kan Motorola Moto Z2 Play beholde nisjen sin?

Annonsør­innhold
Les hele saken »

At Moto Z2 Play har store forventninger knyttet til seg er det lite tvil knyttet til. Som vi nevnte på forsiden, er dette den siste i en lang rekke svært gode modeller fra Motorola – men spørsmålet er om også denne kan leve opp til standarden.

I utgangspunktet burde det ikke være stort å være redd for her. Spesifikasjonene er på papiret svært kurante, selv om ikke alt er helt toppspekket heller.

For Motorola burde imidlertid det bety lite – de er jo omtrent verdensmestere i å tyne ytelse ut av prosessorer med strikkmotor.

Z2 Play har dessuten et par ganske uvanlige ess i ermet – deriblant muligheten til å feste moduler på baksiden. Hvordan dette fungerer skal vi ta for oss litt lengre nede – men først skal vi ta en titt på de estetiske sidene av Z2 Play.

Design – Enda lekrere, tynnere og bedre bygget

  Foto: Torstein Norum Bugge, Tek.no

Utseendemessig har Moto Z2 Play kommet ganske heldig ut av det, må vi si. Designet er til forveksling lik det til forgjengeren, hvilket betyr en lang og slank kropp i anodisert aluminium. Vi snakker altså om et unibody-design, men av noe uvanlig sort. Baksiden er nemlig helt fullstendig paddeflat, foruten den svært utstikkende kameratuten og de små gullkontaktene nederst på baksiden.

GOD BYGGEKVALITET: Z2 Play er en svært tynn metalltelefon.. Foto: Torstein Norum Bugge, Tek.no/montasje

Kontaktene er et svært synlig designelement, ganske sikkert også litt mer tydelig enn nødvendig for å markere at Z2 Play virkelig skiller seg fra den gemene hop. Men både kameratuten og den flate baksiden røper i og for seg også dét.

Begge deler er designet slik nettopp for å sørge for godt feste til modulene i Moto Mods-serien, og ved kontaktene finner vi derfor også en svært kraftig magnet. Langs utsiden av hele baksiden finner vi et langt, sammenhengende antennebånd, som går i flyt med både rammen og baksiden.

Sammenlignet med enkelte andre løsninger metallmobilprodusenter har tatt i bruk, må vi si at dette er relativt vellykket og lekkert. Den svakt innsenkede Motorola-logoen i blankt metall hever også inntrykket noe.

Sidene av telefonen har en god finish, og er i likhet med baksiden matt. Både mot skjermen og mot baksiden løper det imidlertid blankfreste kanter, akkurat som rundt kameraet.

Hvorfor ikke fingeravtrykksleser bak?

For undertegnede er denne leseren nokså utilgjengelig. Foto: Torstein Norum Bugge, Tek.no

Alt dette er vel og bra, og gitt tykkelsen på skarve 6 millimeter må vi si oss imponerte over den opplevde byggekvaliteten her. Litt mindre imponert er vi over fremsiden, hvor man virkelig får følelsen av å bli kastet tilbake et par år i tid.

Det er rett og slett ganske mye ramme her, og fordi både toppen og bunnen buer utover gir telefonen litt inntrykk av å «ese» utover i håndflaten.

Foruten selvfølgelige problemer med å nå over hele skjermen, gir dette også smålige utfordringer med å nå hjemknappen hvor fingeravtrykksleseren sitter. Nå har undertegnede riktig nok ganske små herrehender – langt mindre enn journalisten som skrev testen av fjorårets Moto Z Play. Til tross for dette må det være på sin plass å påpeke det neppe hadde skadet noen om Z2 Play hadde hatt leseren på baksiden.

  Foto: Torstein Norum Bugge, Tek.no

Motorola skal imidlertid ha ros for å gi oss både USB Type-C og hodetelefoninngang, begge i bunnen av telefonen. Høyttaler i bunnen får du imidlertid ikke; her er det samme frontmonterte enhet som til samtaler som benyttes.

Ytelse og programvare – En marginal oppgradering fra i fjor

På innsiden av Moto Z2 Play finner vi en mellomklassebrikke fra Qualcomm, i form av den åttekjernede Snapdragon 626. Dette er et lite hakk opp fra fjorårsmodellen, som benyttet en Snapdragon 625. I modellen Motorola sender hit på berget har man dessuten jekket opp minnemengden fra 3 til 4 GB.

All den tid forskjellene på de to prosessorenhetene er ganske små og den samme grafikkenheten – Adreno 506 – er standard i begge to, forventer vi imidlertid ikke å se de store forskjellene rent ytelsesmessig.

Våre standard ytelsestester vitner da også om at dette er to brikker av nokså samme kaliber. I grafene under kan du sammenligne ved å se på Moto G5 Plus, som også har Snapdragon 625 på innsiden:

Fargeoversikt: Lilla telefoner rundt 1500 - 2000 kroner, mørkegrønt: Snapdragon 835, grått: Snapdragon 821 Pro, oransje: Snapdragon 821, lysegrønt: mellomspesifiserte telefoner 2000-5000 kroner, lyseblått: telefoner med produsentutviklede mobilprosessorer (Apple Ax, Samsung Exynos, Huawei/HiSilikon Kirin etc.)

Ren Android + Motorola = fantastisk ytelse

Langt viktigere enn den målte ytelsen er imidlertid den opplevde ytelsen, og her innfrir Z2 Play i stor grad. Som vi tidligere har nevnt er blandingen av Motorola, ren Android og ikke alt for svak innmat som regel en rykende god kombo, som gir lynende raske menyer og generelt null, niks og nada stopp og stans i daglig bruk.

Rent grensesnitt, tett opptil standard Android Foto: Torstein Norum Bugge, Tek.no/skjermdump/montasje

Moto Z2 Play oppleves i grunn som en hvilken som helst toppmodell på dette punktet. Som regel pleier vi å oppleve noen få nykker i løpet av en testperiode, men for Z2 Play sin del kan vi melde om at dette er så godt som inteteksisterende. 

Delt skjerm og hurtigtilgang til innstillinger i nedtrekksmenyen følger med standard Android Foto: Torstein Norum Bugge, Tek.no/skjermdump/montasje

Selv når du lesser telefonen full av egne kontoer, varsler, apper og åpne, kjørende programmer bare durer den videre og navigerer deg dit du vil.

Dette er for øvrig ikke uvanlig når man har å gjøre med så ren Android som her, men Motorola virker å ha funnet en vinneroppskrift hva angår å få selv slapp maskinvare til å yte upåklagelig i alle situasjoner.

For å sitere oss selv fra Moto G5 Plus-testen:

– Bruksmessig kan du sette samme bakgrunnsbilde på en Moto G5 Plus og en Google Pixel, og raskt lure deg selv til å tro at de to egentlig er samme telefon.

Foruten enkelte lastetider av tunge apper og i de aller tyngste spillene på markedet, vil du neppe noensinne merke at det ikke sitter en flaggskip-prosessor på innsiden her.

Nyttig ekstrafunksjonalitet

Det er altså svært lite Motorola selv har tilpasset her, og det er heller ikke mye skrot å finne i menyene ved første oppstart. Motorola har imidlertid lagt til en egen app, som enkelt og greit bare heter «Moto». I likhet med et par andre ikoner Motorola selv har tilpasset, slik som telefon- og kamera-appen, har Moto-ikonet en slags krystall-aktig design. Dette er selvsagt smak og behag, men vi er vel ikke helt sikre på om vi ville kalt det en forbedring.

Moto-appen har en rekke valg.. Foto: Torstein Norum Bugge, Tek.no/skjermdump/montasje

Uansett: inne i appen finner du en liten ansamling nokså kjekke valg, som hos mange andre produsenter nok ville vært forvist til innstillingsmenyen. Det kunne de nok godt vært her også, men det er da i det minste enkelt å skille Motorolas egne funksjoner fra de innebyggede.

I utgangspunktet blir du møtt av tre hovedvalg, med undermenyer. Valget kalt «Moto actions» har desidert flest valg, og lar deg blant annet velge å benytte fingersensoren for å navigere, dobbeltriste telefonen for å aktivere lommelykten og hurtigstarte kameraet ved å vri telefonen to ganger – pluss en del annet. Kjekt, enkelt og oversiktlig!

Under «Moto display» finner vi derimot kun to valg. Her kan du aktivere nattmodus for skjermen, som gir det klassiske, oransje skjæret etter tidsbestemmelser du selv velger. Du kan også velge å aktivere eller deaktivere varselmenyen som toner ut og inn både når du håndterer telefonen og når varsler mottas. Også relativt kjekt, dette.

Det siste, «Moto Voice», er derimot helt ubrukelig her til lands inntil videre. Her får vi kun en feilmelding om at språket ikke støttes. Om du mot formodning elsker å gå rundt og prate engelsk til telefonen din, har du for all del muligheten til det.

Underholdning – AMOLED-skjermen stråler

AMOLED tilfører noe ekstra Foto: Torstein Norum Bugge, Tek.no

En telefons underholdningspotensiale bedømmes som regel ut i fra tre ting:

  1. Skjerm – gir skjermen en tilstrekkelig god seeropplevelse?
  2. Lyd – er telefonen praktisk og god på lydfronten?
  3. Ytelse – vil grafikken kunne dra rundt tunge spill? Varer batteriet lenge nok?
Lysstyrken fungerer fint også ute Foto: Torstein Norum Bugge, Tek.no

I dag er dette i stadig mindre grad noe man trenger å bekymre seg for, men allikevel er det stort rom for å utmerke seg. Og også her synes vi Moto Z2 Play gjør det bra. Ikke minst det faktum at skjermpanelet er av den fargesterke og svært kontrastglade Super AMOLED-typen trekker opp, samt at både oppløsning og lysstyrke oppleves tilstrekkelig til størrelsen.

Dette er en telefon du fint kan bruke ute uten større problemer, og takket være paneltypen får du svært godt sortnivå og fargegjengivelse. Det er ikke like heftig som i eksempelvis Samsungs toppmodeller, men det er allikevel utvetydig bedre enn LCD IPS-panelene vi finner i en rekke dyre telefoner der ute. Sett bort i fra oppløsningen på «bare» 1 920 x 1 080 piksler fordelt utover de 5,5 tommene er dette mer eller mindre helt i toppsjiktet. Ikke det at skjermen ikke oppleves som skarp – det gjør den.

I spill og ved videostrømming støtte vi heller ikke på noen problemer, foruten noe lengre oppstartstid på tunge varianter av førstnevnte enn på rendyrkede toppmodeller. Asphalt 8: Airborne vil eksempelvis ta noen sekunder lenger å dra i gang her. Men når du først er i gang, er forskjellene knapt merkbare.

Overraskende grei høyttalerlyd

På lydsiden er det med ett grunn til å være mer skeptisk. Her har man nemlig ikke benyttet en bunnhøyttaler, slik som i de aller fleste andre mobiltelefoner der ute. Nei, her har man valgt å benytte samtalehøyttaleren også som høyttaler – og det fungerer tålelig greit. Det hverken skjærer eller låter slitsomt, og at høyttaleren vender mot deg er naturligvis bare positivt. Med dét sagt: for lengre lyttesesjoner ønsker du definitivt å plugge deg inn.

Det er heldigvis fortsatt ganske enkelt her, takket være hodetelefoninngangen i bunnen. I motsetning til i de heftigere Moto Z-modellene har man enda ikke sløyfet denne tilkoblingen fra Play-modellene, og etter vår oppfatning er dette utelukkende positivt. Lyden fra hodetelefoninngangen er for øvrig helt kurant, og kraftig nok til at du neppe vil tenke over. Med mindre dine daglige lydslitere er et par Sennheiser HD800 S, da.

...men Moto Mods har fortsatt lite for seg

De fleste Moto Mods-modulene er svært tykke. Her JBL-høyttaleren Foto: Torstein Norum Bugge, Tek.no/montasje

Apropos lyd, så er det jo betimelig at en av Moto Mods-modulene som er lansert er nettopp en høyttaler du fester bakpå telefonen. Modulen er laget i samarbeid med JBL, og skal kraftig forbedre lyden telefonen selv kan produsere. Noe den forsåvidt også gjør.

Et Hasselblad-kamera finnes også som modul.. Foto: Finn Jarle Kvalheim, Tek.no

Samtidig får du imidlertid en telefon like tykk som to Nokia 3310 (2017) stablet oppå hverandre, som du uansett ikke kan holde om du ønsker noenlunde ålreit lydopplevelse. Kort og godt er dette en eksepsjonelt dårlig idé, spesielt prisen og lyden tatt i betraktning.

Andre moduler kan være mer rasjonelle i bruk, men som før må vi nesten konkludere med at det neppe er verdt prisen. For er det én ting disse modulene har til felles, er det at de er relativt kostbare saker.

Spesielt sammenlignet med lignende produkter uten modul-funksjonaliteten. Her snakker vi altså om alt fra nødladere til zoom-kameraer til projektorer.

Det Motorola skal ha ros for, er hvor godt sammenkoblingen fungerer. Det er fullstendig sømløst, raskt og sikkert. Magnetene og kameratuten fester modulene såpass kraftig at sjansen for at modulen faller av av seg selv virker forsvinnende liten.

Kamera – Samme kameramodul som i G5 Plus

Kameraet bak er supert.. Foto: Torstein Norum Bugge, Tek.no

Kameramessig er det svært gode tall vi får servert på papiret her – spesielt på baksiden. Vi snakker om en 12 megapikslers brikke med svært lyssterk optikk med en blenderåpning på f/1.7, samt både fasedeteksjon og laser til fokusering.

Detaljnivået og fargene er bra Foto: Torstein Norum Bugge, Tek.no

Til sammen betyr dette at telefonen både vil fokusere raskt, presist og (sannsynligvis) på riktig objekt. Fasedeteksjon gir dessuten mye sikrere fokus på ting i bevegelse – og laserfokus gir en ekstra sikkerhet ved fotografering av objekter som befinner seg nærme og i mørke omgivelser.

Fasedeteksjonen har Motorola for øvrig trolig arvet fra Samsung, gjennom deres Dual Pixel-løsning. Ved mer tradisjonell fasedeteksjon har bildebrikken spredt egne fotodioder rundt om som kun tar seg av fokus – her har hver eneste piksel en slik diode, hvilket gir både lynrask fokus og bedre kameraytelse i mørke omgivelser. 

Vi vet ikke med sikkerhet om Motorola faktisk benytter nøyaktig samme brikke som Samsung, men både spesifikasjoner og teknologi skulle tilsi det. Og for alle formål er opplevelsen også svært lik. 

Svært god kvalitet i de fleste situasjoner

Z2 Play leverer rett og slett langt over det man for inntil et par år siden kunne forvente i denne klassen. Det er for øvrig omtrent nøyaktig samme løsning her som i Moto G5 Plus, men i denne sitt tilfelle var det enda mer imponerende fordi prisen også var godt over en tusenlapp lavere.

Kvaliteten her ser ut til å matche det G5 Plus leverer, men her har man altså i tillegg dyttet inn laserfokus. Om man vil merke stor forskjell i praksis er vi imidlertid litt usikre på, all den tid Dual Pixel-systemet fungerer så godt i utgangspunktet.

Spesielt i mørke omgivelser utmerker kameraet i Z2 Play seg som svært godt, mest av alt takket være den lyssterke optikken. Ettersom Samsungs toppmodell Galaxy S8 deler omtrent nøyaktig samme spesifikasjoner – men ikke samme programvare – kjørte vi like godt en sammenligning:

Kamerasammenligning av Galaxy S8 og Moto Z2 Play, som i utgangspunktet deler de fleste spesifikasjonene.. Foto: Torstein Norum Bugge, Tek.no/skjermdump/montasje

Her ser vi det vi forventet, sånn omtrent. I mørke omgivelser yter begge godt, men Samsungs algoritmer jobber mer raffinert med både støy, skarphet og farger. Dette ser vi også i det midterste bildet over, der vi er tilbøyelige til å mene at Galaxy S8 gir en noe mer korrekt gjengivelse enn Z2 Play. Bildet i direkte motlys er det derimot vanskelig å se de helt store forskjellene i, foruten at de to kameraene har valgt noe forskjellige eksponeringstaktikker.

Men for alle formål: vi snakker om et heidundrandes godt kamera her – det er slett ikke alle mellomklassetelefoner som kan hevde seg mot selveste kamerakongene som også kan koste opp mot det dobbelte ved innkjøp.

Frontkameraet innfrir, men bare såvidt.. Bilde: Torstein Norum Bugge, Tek.no/montasje

Frontkameraet på Z2 Play er derimot ikke så godt som vi hadde ønsket oss. Dette går mest på oppløsningen, som er på skarve 5 megapiksler. Blenderåpningen på f/2.2 kunne dessuten vært større. At det finnes en totoneblits på fremsiden hjelper imidlertid på, og er langt bedre enn enkeltblitsen vi har sett en del andre steder. Men totalt sett er det hovedkameraet som virkelig skinner her.

Gå til side

Norges beste mobilabonnement

Sommer 2019

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Sponz 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

GE Mobil Leve 6 GB


Jeg bruker mye data:

Chili 25 GB


Jeg er superbruker:

Chili Fri Data


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen