Test HTC U12 Life

(Foto: Torstein Norum Bugge, Tek.no)

Mobilen heter kanskje «Life», men jeg vil ikke ha den i mitt liv

Og det skyldes i all hovedsak kameraet og prisen.

Annonsør­innhold
Les hele saken »

HTCs mobilavdeling har hatt en brokete og nedadgående vei fra storhetstiden i Androids spede barndom, da de nærmest dominerte markedet for en stakket stund. Jepp, det var den tiden alle vennene dine hadde en HTC Wildfire. Det vil si, de som ikke allerede hadde hevet seg på iPhone-bølgen.

Siden den gang har HTC vært innom både konkursprat og stadig svakere markedsresultater, før pilene sakte begynte å peke oppover igjen for et par år siden.

Spesielt lukrativt var det nok at HTC ble satt på jobben med å lage Pixel-telefonene, før Google like greit gikk hen og kjøpte ut brorparten av mobildivisjonen til taiwanerne.

Men HTC la ikke ned sin egen mobilavdeling for den grunn. De satset videre, og lyktes stort både i fjor og i år med toppmodellene sine:

HTC har altså fått dreisen på toppmodellene sine. Billigmobilene? Ikke akkurat. Undertegnedes tre siste erfaringer fra den kanten kan summeres slik: for svak innmat, for dårlig skjerm, nær sagt ubrukelig kamera og alt for stiv pris. Det gjelder både HTC One A9S, HTC Desire 10 Lifestyle og HTC Desire 530. Sistnevnte er for øvrig per dags dato den dårligste mobilopplevelsen jeg har hatt.

Kan årets billigmobil, U12 Life, endre på det inntrykket?

Design – Kul designvri, men føles litt billig

  Foto: Torstein Norum Bugge, Tek.no

Vel, førsteinntrykket er i alle fall godt. U12 Life er en speilblank sak, men ikke på den måten du kanskje tenker; det ser langt mer flytende ut enn tradisjonelle glassflater. Så er det da heller ikke glass du finner her, men heller en akrylbasert plast. Plasten er gjort i unibody-stil, og flyter dermed sømløst over fra baksiden til sidene. HTC selv kaller det «flytende overflatedesign», og vi må si at det stemmer. Det er på sett og vis en fin videreføring av stilen de allerede kjører på toppmodellene sine, men akrylen har noen ulemper.

  Foto: Torstein Norum Bugge, Tek.no/montasje

Først og fremst føles den på langt nær så solid og premium som metallet og glasset eksempelvis HTC U12+ benytter. Jo, også er den en skikkelig fingeravtrykksmagnet. Men, HTC har tatt grep siden forgjengeren, og risset inn horisontale riller langs de nederste to tredelene av baksiden. 

Skjønt, fettflekkene fester seg her også – bare ikke like ille som på toppen. Rillene gir dessuten et langt bedre grep om telefonen, og samtidig hinter det kraftig til Googles Pixel-telefoner. Dét er ikke et veldig dårlig skussmål å ha.

Bakpå telefonen finner vi også en fingeravtrykksleser, som fungerer helt prima. Det er ikke den raskeste vi har vært borti, men den gjør så absolutt jobben. Kameraetuten er også plassert her, og huser ikke bare ett, men to, kamera, samt en blits. Selve tuten er av metall, noe også den rillede strømknappen er – men ikke volumknappene.

Fronten er den desidert kjedeligste delen av telefonen, med sort plast rundt sortfarget glass. Skjermen har riktig nok avrundede hjørner, noe som hjelper litt på estetikken.

Bunnlinja designmessig er imidlertid at telefonen føles billig sett mot en del konkurrenter, spesielt hovedkonkurrenter som Mi A2 og Moto G6 Plus. Chassiset knirker noe når man vrir i det, vekten er noe lav og baksiden vil garantert ripes opp raskere her enn på andre telefoner. Så får du litt igjen på at U12 Life også tåler knall og fall langt bedre uten å bli permanent skadet.

Programvare, ytelse og bruk – Blandet drops

Permanent skadet kunne man imidlertid potensielt bli om man tok i HTCs tidligere programvare. Da sikter vi spesielt til Blinkfeed og den grusomt masete News Republic-appen, samt også Sense Companion fra i fjor.

Alle sammen hadde det til felles at de ikke var spesielt nyttige, dukket opp midt på skjermen på de mest ugunstige tidspunkter og heller ikke fungerte spesielt godt. Ja, også gjorde de Sense UI til et tregt og tråklete sted å være.

Mye av dette har HTC gått bort i fra i de senere år, og med U12 Life er til og med Sense Companion borte. Det er faktisk ganske ren Android du får her, med et par innspill fra HTC her og der. Eksempler er ikoner og bakgrunner, samt en redesignet nedtrekks- og innnstillingsmeny.

Menysystemet i Sense UI er blitt bedre med åra.

Egne apper er det lite av, og ingen spill kommer ferdiginstallert. Det du får er nesten utelukkende Googles standardutvalg av apper, samt et par «sosiale» apper samlet i en egen mappe: Instagram, Facebook og Messenger. All den tid dette er tjenester de fleste nordmenn også bruker er ikke dette noe vi skal pirke på.

Nei, pirkingen vår har vi i stor grad spart til tastaturet. TouchPal, som HTC har brukt i mange år nå, er og blir et elendig tastatur. Ikke er det presist, ikke er det det mest avanserte og ikke er det en gang helt gratis. Skal du ha tilgang til forbedret prediksjon av neste ord og kontinuerlig forbedring av tastaturets personaliserte algoritmer, vel, da må du betale. 50 kroner i året, takk. 

  Foto: Torstein Norum Bugge, Tek.no

For denne summen slipper du også reklame i appen, og får tilgang til «...varer som ellers ikke ville vært gratis...».

At TouchPal i utgangspunktet ikke er det beste tastaturet på markedet er altså én ting, en helt annen er den hårreisende tanken om at du må betale for en essensiell del av et produkt du allerede har kjøpt (!). 

Nei, last ned SwiftKey eller Google Gboard først som sist og lev lykkelig videre. Det er en melding til både HTC og dere lesere, altså.

God opplevd ytelse takket være Kryo-kjerner

Ytelsessiden har vi derimot mindre å pirke på. Her har HTC gjort et klokt valg, og stappet inn en Snapdragon 636-prosessor. Dette er en nedskalert versjon av 660-brikka vi lovpriste i Xiaomi Mi A2-testen, og benytter i likhet med denne Qualcomms egenutviklede Kryo-kjerner. Disse er jevnt over av langt bedre kaliber enn Cortex-kjernene ARM selv leverer til disse brikkesettene, og som eksempelvis neste prosessor på lista, Snapdragon 630, må klare seg med.

Så er da den opplevde ytelsen helt på par med det vi forventet. Det kan ikke sammenlignes direkte med den du får i Moto G6 Plus eller Mi A2, men det er en kjapp og fin respons i menysystemet. Innimellom går det noe i rykk og napp, men overhodet ikke i samme grad som det tidligere har gjort hos HTC.

Telefonen fungerer da også fint til både Snapchat (en app som er notorisk dårlig på telefoner med tvilsom maskinvare), og ikke minst også til tyngre spill som PUBG. Den syntetiske ytelsen er heller ikke så verst:

Underholdning – Gode stereohøyttalere, men ikke noe BoomSound

Taiwanerne har pleid å utmerke seg i underholdningskategorien, og da særlig på lydsiden. Det gjaldt eksempelvis selv den ellers ganske begredelige HTC Desire 10 Lifestyle, og det har også gjeldt alle toppmodellene HTC har produsert de siste åra. 

Alle disse telefonene har vært «BoomSound»-sertifisert, som er HTCs måte å si at de både har stereolyd og høy kvalitet. U12 Life har ikke en slik sertifisering, men er allikevel ingen sinke på området. 

Også samtalehøyttaleren gir fra seg lyd. Foto: Torstein Norum Bugge, Tek.no

I liket med U12+ får du lyd ut av både samtalehøyttaleren og en høyttaler i bunnen samtidig, og de spiller både høyt og klart. Skjønt, de har ikke den lille tendensen til bass du får fra U12+ og nyere iPhone-modeller, og spiller heller ikke helt like høyt. Men i en telefon til denne prisen? Vel, der går de mye annet en høy gang. 

Skjermsiden er også blitt betydelig oppgradert siden både fjoråret og tidligere år, og kan nå skryte av både 18:9-formfaktor, avrundede hjørner og langt bedre lysstyrke og kontrast enn tidligere. Fargene kunne kanskje vært et knepp mer livlige, men det er først hvis du sammenligner med andre modeller direkte at du legger merke til det. Oppløsningen på 2160 x 1080 piksler er det ingenting å si på.

Størrelsesmessig snakker vi om det som så smått har begynt å bli standarden de siste årene: 6 tommer. Rammene oppe og nede er ikke veldig store, men langs sidene er det betydelig større ødemarker enn hos toppmodellen. Dermed blir U12 Life noe mindre håndterlig. Vi skulle gjerne sett at Edge Sense-funksjonaliteten fra U11 Life i fjor var med også her, men det må vi altså klare oss uten.

Derimot har HTC gjenintrodusert hodetelefoninngangen, der både U11 Life og U11 manglet den i fjor. U12+ mangler den også i år, men har til gjengjeld eksepsjonelt gode USB Type-C-hodetelefoner med i boksen. U12 Life kan på sin side ikke spille musikk gjennom ladeinngangen, men kun gjennom hodetelefoninngangen.

Kamera – Når ikke opp til konkurrentene

U12 Life har en tendens til å gi både varme og grønne bilder. Foto: Torstein Norum Bugge, Tek.no/montasje

Som hos U12+ har HTC også her bestemt seg for å satse på dobbeltkamera, men her bare på baksiden. U12 Life har dessuten ingen zoom-linse, men heller et enklere 5 megapiksel-kamera som kun henter dybdeinformasjon. 

Dessverre gjør den det ikke på langt nær like bra som storebroren, som er blant de desidert beste på nettopp dette. Spesielt utmerker U12+ seg på den graderte bokeh-effekten, der objekter blir mer og mer uklare desto lenger unna de befinner seg (altså slik dybdesyn fungerer i virkeligheten). 

Dette er imidlertid vanskelig å få til når zoom-linsa mangler helt, og man dessuten ikke har kraftig programvarebasert bokeh som i eksempelvis Apples enkeltkameramodell iPhone XR.

HTC U12 Life sliter derfor både med å få til en naturlig bokeh, og å skille ut objektene i fokus på en god nok måte. Spesielt gjelder dette vanskelig identifiserbare objekter som barnåler:

Barnåler er ikke U12 Lifes favorittmotiv. Foto: Torstein Norum Bugge, Tek.no/montasje

Hovedformålet med bokeh-modus er selvsagt ikke foto av norsk barskog, dog. Portrettbilder er et langt mer sannsynlig bruksområde, og her får U12 Life til det den skal gjøre ganske bra. Skjønt, vi foretrekker likevel resultatet fra både Mi A2 og U12+ bedre:

Portrettbilder blir O.K., men bokeh-en er ikke den mest raffinerte. Foto: Torstein Norum Bugge, Tek.no/montasje

Spesielt i bakgrunnen i bildet over ser man at eksponeringen er langt riktigere hos de to andre, og vår kollega ser da også langt mindre naturlig ut i U12 Life sine bilder.

Dette er egentlig gjennomgående i hele kameraet: det gir deg både varme og grønnfargede bilder i retur litt for ofte. Dette gjelder først og fremst hovedkameraet, og ikke frontkameraet, som du kan se under. Frontkameraet har imidlertid en tendens til å dra til alt for hardt på fargene og kontrasten, slik at bildene blir seende unaturlige ut.

Frontkameraet er greit, men står seg ikke mot de bedre alternativene på markedet. Foto: Torstein Norum Bugge, Tek.no/montasje

U12 Life er heller ingen vinner på vanskelige lysforhold, med en blenderåpning på skarve f/2.0. Det hjelper noe på at det er fasedeteksjon her, som tar seg av de verste uskarphetene – men det blir allikevel aldri like bra som i hverken toppmodeller eller Mi A2. 

Til sist burde vi nevne videokvalitetene. Disse er rett og slett ikke spesielt gode, og spesielt ikke i 4K. Det er rett og slett ingen vits i å inkludere en 4K-funksjon når resultatet blir så grøtete og fullt av støy som her, og mangelen på stabilisering synes enda bedre.

Selv i 1080p ser man tydelig uskarpheter, og stabiliseringen er fortsatt totalt fraværende. 

Vil du se flere testbilder, så kan ta du ta en titt på bildekarusellen nederst.

Gå til side

Norges beste mobilabonnement

Sommer 2019

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Sponz 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

GE Mobil Leve 6 GB


Jeg bruker mye data:

Chili 25 GB


Jeg er superbruker:

Chili Fri Data


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen