Panasonic FZ1000 gir deg mange av kvalitetene til et speilrefleks i en mindre pakke.

Test Panasonic FZ1000

Panasonic FZ1000 gir deg mange av kvalitetene til et speilrefleks i en mindre pakke. (Bilde: Panasonic)

Tidenes tur- og reisekamera?

Panasonics nye superzoom har fått fire ganger så stor bildebrikke og støtte for 4K-video.

Superzoom-kameraer har lenge vært en av Panasonics spesialiteter, og de har sammen med Canon og Fujifilm hatt de mest avanserte kameraene i denne klassen de siste årene.

Sist Panasonic lanserte en toppmodell var sommeren 2012 da FZ200 ble presentert. Da var den store nyheten fast F2.8 gjennom hele zoomområdet. Denne modellen har 24x zoom, noe som er ganske beskjedent sammenlignet med andre modeller med 50x zoom eller mer. Lysstyrken gjør imidlertid FZ200 mye mer anvendelig i lite lys enn de fleste av konkurrentene og gjorde det til kanskje det beste kameraet vi har testet i denne klassen så langt.

Panasonic har ofte hatt to år mellom større oppgraderinger, og en mindre oppgradering årene i mellom. 2013 kom det imidlertid ingen ny toppmodell, og det var derfor spennende å se om Panasonic ville komme med ny avansert superzoommodell i år – og det gjorde de med FZ1000 som vi tester her. Og igjen går Panasonic litt mot strømmen og reduserer faktisk zoomområdet, noe som vi aldri har sett tidligere i dette segmentet. FZ1000 har «bare» 16x zoom, og brennvidde som tilsvarer 25-400mm på et fullformatskamera.

Denne gangen er den store nyheten størrelsen til bildebrikken (13,2 x 8,8 millimeter), som har et areal som er omtrent fire ganger stort som på FZ200. Større bildebrikke betyr normalt bedre bildekvalitet, men også større objektiv og større kamera. FZ1000 er da også så stort at vi ikke vil utelukke at det kommer en mer direkte oppgradering til FZ200 på et senere tidspunkt.

Ellers er den faste lysstyrken fra forgjengeren borte, men F2.8 til F4.0 er likevel meget respektabelt i superzoomsammenheng.

FZ1000 har selvsagt også oppdatert bildeprosessor, autofokusteknologi fra Panasonics mest avanserte systemkamera GH4, og er første kamera i superzoomklassen som kan ta opp 4K-video.

Uvanlig stort superzoomkamera

Det første du legger merke til når FZ1000 pakkes ut er størrelsen, for dette er et stort kamera sammenlignet med andre superzoommodeller.

Den relativt store bildebrikken gjør at objektivet må ta en del plass, men hvorfor selve kamerahuset er såpass stort er ikke like opplagt. Den nærmeste konkurrenten Sony DSC-RX10 har også innebygd søker, akkurat like stor bildebrikke og litt bedre batterilevetid, men likevel et slankere kamerahus, så man skulle tro Panasonic kunne laget FZ1000 noe mindre.

Vi hadde ikke RX10 tilgjengelig for et side-ved-side bilde, men har tatt med to bilder av kameraet sammen med andre kameraer for å illustrere størrelsen. Det første viser FZ1000 og to kameraer som har den vanligste bildebrikkestørrelsen for superzoomklassen. Til venstre er Olympus Stylus SP-100EE med 50x zoom, og til høyre forrige generasjon av Panasonics toppmodell, FZ200 med 24x zoom.

Olympus SP-100EE, 50x zoom – Panasonic FZ1000, 16x zoom – Panasonic FZ200, 24x zoom.

Det neste bildet viser FZ1000 sammen med to systemkameraer. Til venstre er Canon Eos 70D, som er et middels stort speilreflekskamera. Objektivet er første versjon av Tamron 18-270mm VC. Dette objektivet har for dårlig vidvinkel til å matche zoomområdet til FZ1000, men den nyeste utgaven heter Tamron 16-300mm F3.5-6.3 Di II VC PZD Macro, er nesten eksakt like stort, og er det eneste speilrefleksobjektivet på markedet i dag som har like mye vidvinkel og tele som FZ1000.

Til høyre på bildet er Olympus OM-D E-M5 med Panasonic 14-140mm 4.0-F5.8. Dette har imidlertid kun 10x zoom og har både mindre tele og vidvinkel. Det finnes en nyere versjon av dette objektivet som heter Panasonic 14-140mm 3.5-F5.6 og er litt mindre, men ikke noe superzoomobjektiv for Micro Four Thirds som kan matche FZ1000s 16x zoom. Mest interessant med E-M5-sammenligningen er kanskje kamerahusets størrelse. Til tross for dobbelt så stor bildebrikke og stabilisator i huset er E-M5 betraktelig mindre.

Canon Eos 70D med Tamron 18-270 (første versjon) – Panasonic FZ1000 – Olympus E-M1 med Panasonic 14-140 F4.0-5.8.

FZ1000 veier bare noen gram mer enn RX10. Det skyldes nok at Sony har brukt metall i kamerahuset, mens Panasonic bruker et plastmateriale. Plast er for øvrig et bra materiale om det brukes fornuftig, og vi fant ikke noen opplagte svake punkter på FZ1000. RX10 ga mer «kvalitetsfølelse», uten at dette nødvendigvis betyr lenger levetid i vanlig bruk. RX10 er imidlertid oppgitt å ha værtetting, uten at Sony spesifiserer eksakt hva det betyr at kameraet skal tåle av fuktighet.

De fleste kompakt- og superzoomkameraer brukes i liten grad sammen med et stativ, men på en entusiastmodell som FZ1000 kan det være aktuelt. Stativfestet er altså et mulig slitasjepunkt, og her har Panasonic brukt metall. Stativfestet er ikke sentrert, og det sitter dessverre så nærme batteriluken at hurtigkoblingsplater for stativ må tas av for å få ut batteriet og minnekortet. FZ1000 bruker SD/SDHC/SDXC minnekort.

Diagrammet til høyre viser vekt for FZ1000 samt Sony RX10, to superzoomkameraer, og de to systemkameraene Nikon D5300 og Olympus E-M5. Vekt for de to siste er uten objektiv, og for å få like stort zoomområde trengs minst to objektiver til E-M5, mens Tamron lager et objektiv til speilreflekskameraer med like mye zoom.

Vridbar skjerm og OLED-søker

Panasonics mest avanserte superzoommodeller har stort sett har alltid hatt elektronisk søker og skjerm som er hengslet i venstre side slik at den kan vris i alle retninger. Det gjelder FZ1000 også, og skjermen er ikke den helt store oppgraderingen fra tidligere modeller. Den er på tre tommer – 7,5 cm – diagonalt og har 921.000 punkter og antirefleksbehandling. Det vil si ganske typiske spesifikasjoner, og samme størrelse, men en dobling av oppløsningen i forhold til FZ200.

FZ1000 har fullt vridbar skjerm og innebygd elektronisk søker.

Søkeren har fått en solid oppgradering fra tidligere modeller og er på nivå med søkerene som brukes i mange av de speilløse systemkameraene, i hvert fall i oppløsning. Søkeren er basert på OLED-teknologi som gir kontrastrikt bilde, har 2,4 millioner punkter og Panasonic oppgir størrelsen til 0,39 tommer. Det vil si samme størrelse, men høyere oppløsning enn Sony RX10.

Skjermen har 3:2-format som betyr samme proporsjoner som bildebrikken og at hele skjermen brukes til søkerbildet. Søkeren har 4:3-format, så det blir en stripe øverst og nederst som ikke brukes til søkerbildet, men kan vise eksponeringsinformasjon osv.

I bruk fungerte både skjerm og søker meget bra, og søkeren er mye bedre enn på tidligere Panasonic superzoomkameraer.

Søkeren har diopterjustering, og en sensor flytter søkerbildet automatisk fra skjerm til søker når kameraet holdes opp til øyet - eller noe annet kommer i nærheten av sensoren. Sensorens valg kan overstyres med en knapp.

Middels batterikapasitet

FZ1000 leveres med et Li-Ion batteri og ekstern lader. Kapasiteten er på 360 bilder, målt med CIPAs målemetode. Det er ganske typisk for superzoomkameraer og speilløse systemkameraer, men langt under de fleste speilreflekser, og dårligere enn både Sony RX10 og Panasonic FZ200.

I bruk virket batterikapasiteten bedre enn CIPA-tallet indikerer, men det er veldig vanlig siden CIPA-testen inkluderer mye bruk av blits.

Betjening og ergonomi

På forrige side kommenterte vi at Panasonic FZ1000 er et uvanlig stort superzoomkamera, noe som kan være en ulempe for de som velger en superzoommodell nettopp for å ha mindre utstyr å dra på. I bruk er imidlertid størrelsen en fordel siden det er lettere å få til god ergonomi og godt brukergrensesnitt. Det har Panasonic utnyttet, og FZ1000 har et av de største grepene vi har sett i denne klassen. Det er også belagt med et ruglete material som gjør at kameraet sitter veldig godt i hånden – med et forbehold om at personer med spesielt små eller store hender bør teste selv.

FZ1000 har ratt for valg mellom enkeltbilde, seriebilde, selvutløser osv. Søkeren stikker litt ut på baksiden.

En annen fordel med et stort kamera er mulighet for flere eller større knapper og brytere. Her ser det ut som Panasonic har primært gått for flere, men de er ikke spesielt store. De fungerer imidlertid bra i bruk og avstanden mellom knappene er litt større enn på mange andre kameraer.

På objektivet er det en ring, og den kan brukes for zooming eller fokusering. Funksjonen velges med en bryter på venstre side av objektivet. Det er ikke så mye kraft som skal til for å vri på ringen, så det er mulig å vri den ved et uhell når man holder rundt objektivet med venstre hånd. Det er imidlertid ikke noe problem hvis kameraet er satt opp til å zoome med bryteren ved utløserknappen og ringen på objektivet er satt til til fokusering, for da skjer det ingenting om ringen beveges litt så lenge vanlig autofokus er i bruk.

På objektivet er det også en bryter for å skru stabilisatoren av og på. Det er en stor lettelse ved bruk av stativ da du slipper å gå langt inn i menysystemet for å skru av stabilisatoren. Stabilisatoren har to modus og for å velge mellom disse må menyen brukes.

På venstre side er det to brytere på objektivet og mikrofoninngang på kamerahuset. På høyre side sitter kontakter for fjernutløser, HDMI og USB.

På et kamera som dette hadde vi nesten ventet to kontrollhjul, men Panasonic har beholdt sin løsning fra tidligere modeller. Det betyr et hjul øverst på baksiden av kameraet som trykkes inn for å velge funksjon. Det fungerer også bra, men på FZ1000 hadde det vært plass for et ekstra kontrollhjul, og det er ennå bedre i bruk.

Relativt stort kamera gir god plass for knapper og brytere.

Brukergrensenittet til FZ1000 kan i stor grad konfigureres, og du kan velge hvor mye informasjon som skal vises på skjermen, funksjonen til ringen på objektivet og mye annet.

Det er fem (Fn1-Fn5) knapper som kan programmeres, og med unntak av Fn1 er standard funksjon skrevet under eller ved siden av knappene. Mange av de mest brukte innstillingene er direkte tilgjenglige på egne knapper. Det gjelder blant annet ISO, hvitbalanse og flere konfigurering av fokusering. FZ1000 kan også lagre brukerdefinerte oppsett som hentes frem med C1- og C2-valgene på modusrattet.

FZ1000 har ikke berøringsfølsom skjerm. Dette er overraskende da det er bortimot standard på nye kameraer, men Sony har lagt seg på samme linje på Sony DSC-RX10 som er en av de viktigste konkurrentene.

Wi-Fi og fjernstyring

Panasonics program for fjernstyring via WiFi.

Har man en smarttelefon eller et nettbrett kan FZ1000 fjernstyres trådløst via Wi-Fi. Et gratis program fra Panasonic må først lastes ned. Programmet finnes i versjoner for iOS og Android- operativsystemene. Oppkoblingen skjer med NFC hvis enheten støtter det, hvis ikke kan du velge mellom å taste inn passord, eller la programmet lese en QR-kode fra kameraskjermen.

Vi testet med et Android-basert nettbrett og oppkobling med QR-kode fungerte utmerket. Panasonics fjernstyringsprogram er et av de beste vi har sett så langt og gir mulighet for kontroll av nesten alle funksjoner på kameraet, inklusive zoom, siden den er motorisert på FZ1000.

Gode menyer

Alle som har brukt et Panasonic-kamera de siste årene vil kjenne seg igjen i menyene til FZ1000. De er delt i en hovedmeny som aktiveres med MENU/SET-knappen og en hurtigmeny som med standardinnstilinger ligger på Fn3/Q.MENU-knappen. Hovedmenyen er oppdelt i fem hovedgrupper og igjen med flere sider i hver gruppe. Det er en logisk og grei inndeling, men det blir ganske mange sider med valg på de største gruppene.

Til ventre hovedmenyen, til høyre hurtigmenyen.

Klasseledende autofokus

Panasonics superzoomkameraer har lenge vært blant de aller beste på autofokus, både på hastighet og fleksibilitet. Nesten alle slike kameraer bruker såkalt kontrastbasert autofokus hvor videosignalet analyseres for kontrast mens fokus endres. Øker kontrast etter en endring vet kameraet at fokus er nærmere korrekt enn før endringen. Det betyr masse prøving og feiling før fokus er funnet, men rask elektronikk og gode algoritmer gjør at det likevel går rimelig raskt.

FZ1000 bruker samme prinsipp, men er ytterligere forbedret med samme autofokusteknologi som brukes i Panasonic Lumix DMC-GH4, toppmodellen av Micro Four Thirds-kameraene. Det nye med GH4 og FZ1000 er at Panasonic har analysert objektivene for å finne ut hvordan områder som ikke er i fokus ser ut. Basert på denne informasjon om objektivene vet kameraene i hvilken retning fokus må flyttes før det begynner å fokusere. Det reduserer antall fokusendringer før fokus er korrekt og gir dermed ennå raskere fokusering.

Vi kan egentlig bare konstatere at dette virker i praksis, og FZ1000 fokuserer raskere enn noe annet superzoomkamera vi har testet. For små endringer i fokus i normalt lys er forsinkelsen ekstremt kort, og selv med full tele er fokuseringen rask. Lite kontrast og/eller lite lys reduserer selvsagt hastigheten, men det gjelder for alle kameraer.

Fleksibiliteten er også forbedret og nytt er mulighet for å fritt velge hvilke fokuspunkt som skal være aktive. Ellers er alle de vanlige valgene med ett fokus punkt, automatisk valg av punkt og ansiktsgjengkjenning på plass. Fokuspunktets størrelse kan også justeres i flere trinn slik at det er mulig å fokusere på veldig små detaljer når det trengs.

Nytt på FZ1000 er mulgihet for å velge fokuspunkter fritt.

Vi hadde ingen spesielle problemer med nøyaktigheten for vanlige bilder, men kameraet slet litt med en av Akams testplansjer, forøvrig noe som gjelder ganske mange kameraer. FZ1000 vil også i en del tilfeller fokusere på bakgrunnen hvis fokuspunktet dekker for stort område, så det gjelder å redusere størrelsen på fokuspunktet hvis motivet er veldig lite.

Egen bryter gjør valg av fokusmodus rakst, og det er enkelt å se hvordan kameraet er innstilt.

Manuell fokus er selvsagt mulig, og ringen på objektivet kan brukes til dette hvis man ønsker. Forstørret senter av bilde og peaking gjør det mulig å fokusere både nøyaktig og raskt manuelt.

Valg av fokusmodus er raskt og enkelt med en egen bryter til høyre for søkeren, og der er det også en knapp for å låse fokus (eller eksponering).

Det eneste vi kunne ønsket oss var at AFS og AFF hadde vært delt. Slik det er nå må man inn i menyen for å velge mellom AFS og AFF. AFS låser fokus når utløseren trykkes halvveis ned. Det gjør også AFF-modus, men da fortsetter kameraet å analysere bildet og fokuserer på nytt hvis det merker at motivet flytter seg.

Til tross for mye autofokusros er det dessverre fortsatt et stykke igjen til følgefokus på speilrefleksnivå, men å følge biler i 70 til 80 kilometer i timen gikk forbausende bra med høy treffprosent. Fugler i flukt er en annen sak, men det er fortsatt mulig å få noen fulltreffere med litt tålmodighet.Vårt testkamera hadde firmware versjon 0.3 så produksjonseksemplarene kan ha mindre endringer.

FZ1000, full tele, F5.0, ISO 400 og 1/2500 sekund. Fra RAW, utsnitt.Klikk på bildet for å se en litt lysere versjon.

 

Hurtighet

Panasonic har jobbet med hurtighet og respons på FZ1000. Som nevnt over er autofokusen forbedret, men også andre områder er forbedret i forhold til tidligere FZ-modeller.

Oppstartstiden er på godt under ett sekund, som er veldig raskt i denne klassen og bedre enn både Panasonic FZ200 og Sony RX10.

Seriebildefunksjonen gir mange muligheter. Høyeste bildefrekvens får du med elektronisk lukker, låst fokus, søker, eksponering og fem megapiksel JPG-filer. FZ1000 klarer da 50 bilder i sekundet, og i følge Panasonic maksimalt 80 bilder. Vår test bekreftet frekvensen, men serien stoppet etter 60 bilder.

Høyeste hastighet med full kvalitet er oppgitt til 12 bilder i sekundet og da støtter kameraet både JPG, RAW og RAW+JPG. Hastigheten oppnås kun uten kontinuerlig fokus og søkeren oppdateres ikke kontinuerlig. Vår test ga imidlertid kun ti til elleve bilder i sekundet, selv med JPG. Det kan skyldes at vi hadde et veldig tidlig versjon av kameraet, men det er uansett et meget bra resultat.

Fordi resultatet avviker litt fra spesifikasjonen kjørte vi flere tester med samme resultat. Vi fikk da litt variasjon i bufferkapasitet, men i snitt lå den på omtrent 60 bilder på full hastighet og med beste JPG-kvalitet. Hastighet med full buffer var fire til fem bilder i sekundet.

Med RAW-format fikk vi samme bildefrekvens som JPG, men bufferkapasiteten sank til 13 bilder, og 12 med RAW+JPG. Fortsatt et bra resultat for et superzoomkamera, men i RAW-modus klarer Sony RX10 flere bilder på ti sekunder. Med full buffer ga FZ1000 rundt ett bilde i sekundet med RAW og et Sandisk Extreme Pro SDXC-kort. Etter at bufferen var full brukte FZ1000 rundt 25 sekunder på å skrive alle bildene til minnekortet, men kameraet fungerer som normalt mens det jobber med lagring.

De kanskje mest nyttige seriebildehastighetene til FZ1000 er imidlertid middels og lav siden du da også får  oppdatering av søker, som gjør det mye enklere å følge motiv i bevegelse. Oppdateringsfrekvens for søkeren kan settes til 30 eller 60 bilder. Lav gir to bilder i sekundet, mens middels er oppgitt til syv bilder i sekundet på nettet, og 5,5 i brukerveiledningen når kontinuerlig fokus benyttes. Med kontinuerlig fokus vil faktisk hastighet nødvendigvis variere noe med fokushastighet, forutsatt at det er satt til fokusprioriet. Vi fikk vel fem bilder i sekundet med middels hastighet, og i JPG-modus traff vi ikke på noen begrensning i bufferstørrelse. I enkeltbildemodus fungerte kameraet normalt helt uten ventetid.

Funksjoner

Som et superavansert kamera som skal dekke flest mulig typer fotografering har FZ1000 nesten alt av funksjoner innebygd. Brukerveiledningen er på 350 sider, så vi kan umulig komme inn på alt her, men vi kan starte med et par ting FZ1000 ikke har.

FZ1000 har ikke innebygd ND-filter, men standard 62mm gjenger på objektivet. Her med polarisasjonfilter montert.
  • Innebygd ND-filter er ganske vanlig i entusiastklassen, inklusive på Sony RX10, men mangler på FZ1000. FZ1000 har imidlertid standard 62mm filtergjenger og Panasonic oppgir et beskyttelsesfilter, et ND-filter og polarisasjonsfilter som ekstrautstyr, men alle filter med riktig diameter kan brukes.
  • GPS er også relativt vanlig, men finnes ikke på FZ1000

GPS-info kan alltids legges på med data fra mobiltelefon eller annen GPS-mottaker, men ND-filteret synes vi det er synd mangler, spesielt med tanke på at videofunksjonen er høyt prioritert på dette kameraet.

FZ1000 støtter både JPG og RAW, eller begge. Du kan velge komprimeringsnivå for JPG-filene, og fargerom er valgfritt sRGB eller Adobe RGB. Det finnes selvsagt en rekke stiler for JPG-bildene, og parametere som fargemetning, kontrast og oppskarping kan justeres individuelt.

ISO går normalt fra 125-12800, men kan utvides ned til 80 og opp til 25600. Kameraet har både mekanisk og elektronisk lukker og en egen "stillemodus" som slår over til elektronisk lukker og av alle lydeffekter. Selv den mekaniske lukkeren er imidlertid så stille at den neppe vil virke forstyrrende, men den elektroniske lukkeren fjerner altså all støy.

Lukkertidene er 60 sekunder til 1/4000 sekund med mekanisk lukker, og opp til 1/16000 sekund med elektronisk lukker. For motiver som beveger seg raskt er likevel mekanisk lukker bedre fordi elektronisk lukker leser ut linje for linje av bildet og det kan gi forvrenging hvis motivet beveger seg raskt nok.

FZ1000 har alt fra manuell til fullautomatisk eksponering, og en rekke motivprogrammer. En panoramafunksjon er på plass og den fungerte greit, men låser kameraet til full vidvinkel. Standard bildeformat er 3:2, med 4:3, 16:9 og 1:1 som alternativ.

Panasonic kan levere diverse ekstrautstyr til FZ1000. Filter er allerede nevnt, ellers er det flere blitser å velge mellom samt videolys, mikrofoner, kablet fjernutløser, minnekort, ekstra batterier og batterieliminator.

Video

4K-video er en av de store nyhetene i FZ1000, som er det første kameraet i superzoomklassen som kan ta opp video med så høy oppløsning. Panasonic anbefaler kort av typen UHS-1 Speed Class 3 for opptak av 4K-video som har en bitrate på 100 megabit per sekund. Vi hadde ingen problemer ved bruk av et Sandisk Extreme Pro SDXC-kort, som er UHS-1 med skrivehastighet på 90 megabyte per sekund. 4K video lagres i MP4-format og bildefrekvensen er 25 bilder i sekundet.

4K-modus bruker en piksel-for-piksel-mapping ved utlesning slik at én piksel på bildebrikken blir én piksel i videostrømmen. Siden FZ1000 har en 20 megapiksel brikke med 3:2-format betyr dette at 4K video ikke utnytter alle pikslene, og fullformat ekvivalent brennvidde blir derfor endret til 37-592mm. Det betyr at FZ1000 bare har en svak vidvinkel med 4K, mens tele blir noe lengre enn for stillbilder.

FZ1000 støtter også Full HD, som er den vanligste oppløsningen i dag. Høyeste bitrate er da 28 megabit per sekund med 50 bilder i sekundet og AVCHD eller MP4-format. Du kan også velge lavere bitrater og/eller lavere oppløsning. 24p er tilgjengelig i AVCHD-format, og det er en egen modus for høyhastighet video. Full HD bruker en større del av bildebrikken enn 4K, men det blir likevel noe dårligere vidvinkel enn for stillbilder.

FZ1000 har stereo mikrofoner innebygd, pluss inngang for ekstern mikrofon. Det er ikke hodetelefonutgang. Stabilisatoren i objektivet kan brukes i videomodus, og med Full HD-format er det en elektronisk funksjon som kan skrus på for å holde bildet ennå mer stabilt.

På papiret

Objektivet er selvsagt en av de viktigste egenskapene til et superzoomkamera, og Panasonic FZ1000 har et objektiv med 16x zoomområde som tilsvarer 25-400mm på et fullformatkamera for stillbilder og 3:2-format. Det er markering for ekvivalent brennvidder på toppen av objektivet. Panasonic oppgir at objektivet består av 15 elementer i 11 grupper, og det er brukt fem asfæriske linser og fire med ED-glass.

Reelle brennvidder er 9.1-146mm brennvidde, og største blender varierer fra F2.8 på vidvinkel til F4.0 på full tele. Minste blender er F8.0 gjennom hele zoomområdet for stillbilder. Vi ser ikke helt hvorfor blenderen er begrenset til F8.0 med en så stor bildebrikke. Diffraksjon vil riktignok redusere skarpheten på mindre blendere, men trenger du mer dybdeskarphet er det synd å ikke ha mulighet for ytterligere nedblending.

FZ1000, zoomet til full tele.

Sony DSC-RX10, som bruker samme bildebrikke, kan objektivet blendes ned til F16, og på FZ1000 kan det blendes ned til F11 i videomodus.

Når kameraet skrus på skyves selve objektivet ut, og vi opplevde veldig lite slark i den bevegelige delen, mindre enn på de fleste andre kameraer i denne klassen.

Det følger med solblender i plast. Den kan reverseres når den ikke er i bruk og festes med bajonettfatning slik at filtergjengene er ledige også med solblenderen montert. Den var forøvrig fiklete å montere de første gangene, men det gikk seg til etter hvert.

Sony RX10 er den viktigste konkurrenten per august 2014, men Sony har satset på mindre zoomområde og fast F2.8, så selv om designene ser ganske like ut må man velge mellom bedre lysstyrke hos Sony og dobbelt så mye tele hos Panasonic.

Vi hadde håpet at lysstyrken til FZ1000 skulle vært konkurransedyktig gjennom den felles delen av zoomområde, men lysstyrken reduseres så fort du begynner å zoome med FZ1000. Ved 200mm ekvivalent brennvidde er F4.0 største blender.

Zoomområde

For å illustrere zoomområdet viser vi to bilder tatt fra samme posisjon, det første på 25mm ekvivalent, det andre på full tele.

Panasonic FZ1000, 25mm, F4.0, ISO 125, 1/200 sekund, RAW
Panasonic FZ1000, 400mm, F4.5, ISO 125, 1/500 sekund, RAW

Et interessant spørsmål er hvordan større bildebrikke enn andre superzoommodeller, men mindre tele, slår ut på rekkevidden. Vi fant ikke noe entydig svar på det, men sammenlignet FZ1000 med Canon EOS 70D med Tamron 18-270mm VC, Olympus OM-D E-M1, Panasonic 14-140mm 4.0-F5.8, Panasonic FZ200, og Olympus Stylus SP-100EE. Alle ble zoomet til full tele, og bilde tatt fra samme posisjon før vi sammenlignet detaljnivå i senter av bildene.

Bildene fra SP-100EE som har 50x zoom var vanskelig å få noe ut av da bildekvaliteten på full tele var for dårlig, men det var noe mer detaljer i høykontrastområder. Sammenligningen med FZ200 som har liten bildebrikke, 24x zoom og er forrige toppmodell fra Panasonic var mer interessant. Detaljnivået var veldig likt, men en anelse bedre på FZ200. Generell bildekvalitet var imidlertid bedre på FZ1000 med mindre støy, og dynamikken er også bedre. Og skrus ISO opp tåler FZ1000 det bedre. Det er likevel ingen tvil om at liten bildebrikke og mer tele gir mer detaljer under ideelle forhold, så er det hovedkriteriet for valg av kamera vil en av de beste tradisjonelle superzoommodellene fortsatt være gode alternativ. De er dessuten rimeligere og mindre.

De to systemkameraene har større bildebrikker enn FZ1000, noe som bør gi en fordel. Micro Four Thirds zoomen på E-M1 har imidlertid for lite tele til at kameraet var i nærheten av å matche FZ1000 på detaljnivå. Zoomen på EOS 70D var første generasjon av Tamron 18-270mm, men den nyere PZD-versjonen er ganske lik på bildekvalitet. 270mm på EOS 70D er vel 400mm ekvivalent, og utsnittet ble da også litt mindre. EOS 70D har som FZ1000 bildebrikke med 20 megapiksler så bildene ble ganske sammenlignbare – og FZ1000 ga klart bedre kontrast og noe mer detaljer. Igjen kan det være at øket ISO ville endret styrkeforholdet, men sammenligningene er i hvert en indikasjon på at FZ1000 gjør det relativt bra på full tele.

Dybdeskarphet

Kombinasjonen av middels stor bildebrikke og relativt bra lysstyrke gjør at FZ1000 gir større muligheter for liten dybdeskarphet enn de fleste superzoomkameraer og kompaktkameraer. Det kan selvsagt ikke konkurrere med et systemkamera med et lyssterkt objektiv, men særlig i teleområdet er det muligheter for å få bakgrunnen ut av fokus.

Panasonic FZ1000, 400mm ekvivalent, F5.0, utsnitt fra RAW.

Skarphet

Hjørnet av testplansjen

Vi har sett nærmere på på skarpheten ved forskjellige brennvidder. Bildene under er et utsnitt fra en av våre testplansjer, og er hentet fra senter og nedre venstre hjørne av bildene. Bildet til høyre viser utsnitt helt ut i hjørnet. På sammenligningsbildene er utsnittet litt inn fra hjørnet for å få med områder med en del detaljer uten at bildene blir alt for store. Alle disse sammenligningsbildene er JPG med standardinnstillinger.

25mm

Vi starter med 25mm, som gir veldig kort avstand fra kamera til plansjen. 25mm er eneste brennvidde som har alle blendere tilgjengelig, og vi viser derfor alle hele steg fra F2.8 til F8.0. Det er litt spesielt med så kort avstand og vurdering av hjørneskarphet, og hjørnene ble da heller ikke spesielt veldig bra. Det var litt feilbrytningsproblemer i overgangen mellom svart og hvitt på plansjen. Nedblending hadde minimal effekt på hjørnene.

I senter var skarpheten bra fra største blender, men med F8.0 var det redusert oppløsning på grunn av diffraksjon.

Hjørne - F2.8
Senter - F2.8
Hjørne - F4.0
Senter - F4.0
Hjørne - F5.6
Senter - F5.6
Hjørne - F8.0
Senter - F8.0

70mm

Neste serie er tatt på omtrent 70mm ekvivalent brennvidde. Her har største blender sunket til F3.7 og vi viser eksempler ned til F8.0. Hjørnene var faktisk dårligere enn med 25mm, men kommer seg veldig mellom F4.0 og F5.6. Senter er bra fra største blender, og taper seg litt med F8.0.

Hjørne - F3.7
Senter - F3.7
Hjørne - F4.0
Senter - F4.0
Hjørne - F5.6
Senter - F5.6
Hjørne - F8.0
Senter - F8.0

 

200mm

Neste serie er med 200mm ekvivalent brennvidde. Her har største blender sunket til F4.0. Hjørneskarpheten er bedre enn på 70mm, mens senter har samme trend som på de andre brennviddene. Det vil si bra fra største blender og litt dårligere på minste.

Hjørne - F4.0
Senter - F4.0
Hjørne - F5.6
Senter - F5.6
Hjørne - F8.0
Senter - F8.0

 

400mm

Siste serie er med full tele. Igjen er hjørnene OK, men blir ikke helt topp selv med nedblending. Senter har ikke fullt så mye detaljer som på kortere brennividder, men er fortsatt ganske bra.

Hjørne - F4.0
Senter - F4.0
Hjørne - F5.6
Senter - F5.6
Hjørne - F8.0
Senter - F8.0

Bortsett fra dårlig hjørneskarphet på store blendere på 70mm var det ingen store overraskelser. Stort zoomområde vil alltid medføre noen svakheter, og litt dårligere oppløsning i teleenden av en zoom er også veldig vanlig.

Nærbilder

FZ1000 har en egen makroinnstilling, men kameraet kan fortsatt fokusere til uendelig. Med makro på er nærgrensen oppgitt til tre centimeter på vidvinkel og en meter på full tele. I praksis ga FZ1000 fokusbekreftelse på litt krortere avstand. Nærgrensen øker med brennvidden, og vi testet litt forskjellige kombinasjoner. Beste forstørrelse fikk vi med 46mm brennvidde og rundt fire centimerers avstand til frontlinsen. Der var det også litt mindre fortegning enn på maksimal vidvinkel. Som på lengre avstander var ikke hjørneskarpheten helt topp.

Fra rundt 200mm holdt nærgrensen seg relativt konstant, og det betyr en ny topp i forstørrelsen med full tele. Det var ikke like bra som ved 46mm, men gir en knapp meters arbeidsavstand og mindre fortegning.

Panasonic FZ1000, 46mm, F5.6
Panasonic FZ1000, 400mm, F5.6

 

Totalt sett har FZ1000 en ganske OK makrofunksjon. Den kan selvsagt ikke konkurrere med skarphet og forstørrelse til et systemkamera med eget makroobjektiv, men for litt mindre krevende motiv fungerte den bra.

Panasonic FZ1000, 400mm, F5.6, 1/125 sekund, ISO 400, utsnitt, fra RAW

Fortegning

Fortegning korrigeres automatisk i kameraet, men ikke fullt ut. Det er et greit kompromiss siden digital korrigering koster litt i form av redusert oppløsning og skarphet. Bildet under er tatt på full vidvinkel og til venstre for streken er JPG-versjonen rett fra kamera. Til høyre er RAW-filen konvertert med RawTherapee, som ikke gjør noen korrigeringer, og det er ganske stor forskjell på denne brennvidden. Du kan også velge bilde konvertert med Adobe ACR fra nedtrekksmenyen. Adobe gjør de samme korreksjonene som JPG-genereringen i kameraet. RawTherapee hadde ikke fargetabeller for FZ1000, derfor litt feil farger.

Fargefeilbrytning

Vi bruker bildet av Stortinget som eksempel på et bilde som normalt vil fremprovosere eventuelle problemer med fargefeilbrytning. 35 millimeter ekvivalent brennvidde, F6.3, ISO 125. Igjen er det JPG-versjon og bilder konvertert med RawTherapee og Adobe ACR. Her er det mye mindre forskjeller på ukorrigert og korrigert bilde.

Utsnitt - RAW, fra RawTherapee

Utsnittene under og til høyre viser toppen av lyktestolpen på høyre side av bildet. Svart stolpe mot lys himmel gir høy kontrast og det er et typisk problemområde hvis objektivet har fargefeilbrytning. Utsnittet undr til venstre er fra JPG, og der er feilbrytningen godt korrigert. RAW-versjonen fra Adobe ACR er også korrigert automatisk, men ikke fullt så godt som JPGen. Bildet fra RawTherapee er ikke korrigert.

Utsnitt - RAW, fra Adobe ACR
Utsnitt - JPG

 

Bildekvalitet

Bildekvalitet er en av de aller viktigste egenskapene med et kamera, og bildebrikken er sammen med objektivet helt avgjørende for hvor god bildekvaliteten kan bli. På forrige side så vi på de optiske egenskapene, og på denne siden ser vi på faktorer som vesentlig påvirkes av bildebrikkens egenskaper.

Panasonic oppgir at Panasonic FZ1000 har en én-tommers CMOS bildebrikke med 20 megapiksler. I praksis betyr det 13,2 x 8,8 millimeter, og den har omtrent fire ganger så stor areal som 1/2.3 tommers brikker som er det vanligste i superzoomkameraer. Sony bruker en brikke med nesten identiske spesifikasjoner i RX10, RX100 II og RX100 III, og det dreier seg sannsynligvis om samme bildebrikke.

FZ1000 har vesentlig større bildebrikke enn normalt i et superzoomkamera.

Systemkameraene Nikon 1 og Samsung NX Mini bruker også brikker med denne størrelsen, mens brikken i Micro Four Thirds-kameraer er nesten dobbelt så stor. Fordelen med større bildebrikke er normalt bedre bildekvalitet, særlig på høy ISO – forutsatt likeverdig sensorteknolog og optikk.

For å illustrere likheter og ulikheter i bildekvalitet sammenligner vi FZ1000-bilder med RAW og JPG med standardinnstillinger, og bilder fra RAW med andre kameraer. RAW mot JPG-testene er primært gjort for å illustrere hvordan kameraets signalbehandling påvirker JPG ved høye ISO-verdier.

Akershus - Panasonic FZ1000, F5.6, 87mm ekvivalent, ISO 125, 1/320 sekund, utsnitt, fra RAW.

Detaljgjengivelse

JPG og RAW på lav ISO

Nedenfor ser du utsnitt av JPG- og RAW-versjoner av samme bilde fra testkameraet. Bildet er tatt på ISO 125, som er laveste normale ISO for FZ1000. Dra den sorte streken mot høyre for å se mer av JPG-bildet, mot venstre for å se RAW-varianten. Panasonics standard fargegjengivelse er litt forskjellig fra Adobes, og det er årsaken til forskjellen i fargene.

For å få fullt utbytte av RAW kreves det god etterbehandling. Her er det gjort en enkel konvertering fra RAW med standardinnstillinger i Adobe Photoshop CS6. Forskjellene i detaljnivå er små, men JPG-versjonen er mer oppskarpet med standardoppsett.

I oppløsningskartet under er det også små forskjeller, men her er oppløsning i RAW-bildet noe bedre. Igjen er JPG-versjonen noe skarpere på grunn av mer default oppskarping i JPG-bildet.

Sammenligningbilder - stigende ISO

Sammenligningsbildene viser utsnitt fra senter av bildet på forskjellige ISO-verdier. Hva som er de viktigste konkurrentene vil variere med hvilke egenskaper som prioriteres, og vi har derfor tatt med litt forskjellige typer kameraer. Alle RAW-bilder er konvertert med Adobe Photoshop CS6/ACR med standardinnstillinger.

Panasonic FZ1000 - JPG og RAW, ISO 100-25600

Velg mellom JPG eller RAW og ISO-verdi i nedtrekksmenyene og dra den sorte streken for å se forskjellene.

JPG-bildene er tatt med standard oppsett og ser skarpere ut på lave ISO-verdier takket være mer oppskarping. RAW-bildet må oppskarpes en god del for å se like skarpt ut selv om detaljnivået er minst like bra. På høy ISO gjør støyfjerningen på JPG-bildene at RAW-versjonen virker skarpere, men da med betydelig mer støy.

Panasonic FZ1000 og Sony RX10 - RAW, ISO 100 til 12800

Sony RX10 er den nærmeste konkurrenten til FZ1000. Begge er kameraer uten utskiftbar optikk, men har større bildebrikke enn typiske kompakt- og superzoomkameraer. Begge har også relativt mye zoom, vippbar/vridbar skjerm og innebygd elektronisk søker. Bildebrikkene har så og si identiske spesifikasjoner, og sannynligvis er det samme eller nært beslektede brikker.

Ikke uventet er ytelsen også veldig lik gjennom hele ISO-området. RX10 stopper på ISO 12800, mens FZ1000 går til 25600. På så høy ISO er bildekvaliteten uansett så dårlig at vi ikke ser noen fordel ved å støtte 25600.

Panasonic FZ1000 og Panasonic FZ200 - RAW, ISO 100 til 3200

FZ200 var Panasonics mest avanserte superzoomkamera inntil FZ1000 ble lansert. Det har mye mindre bildebrikke, men større zoomområde enn FZ1000, og fast F2.8 gjennom hele zoområdet.

Bildebrikken har 12 megapiksler, så utsnittene blir forskjellige, men det er helt klart at FZ1000 knuser FZ200 på detaljgjengivelse og egenskaper på høy ISO.

Det eneste området FZ200 kan konkurrere på er full tele hvor 600mm ekvivalent brennvidde gir minst like mye detaljer som et beskåret bilde fra FZ1000 med full tele.

Panasonic FZ1000 og Olympus E-M1 - RAW, ISO 100 til 25600

Olympus E-M1 representerer MFT-kameraer og har nesten dobbelt så stor bildebrikke som FZ1000. E-M1 er et mye dyrere kamera, men både Olympus og Panasonic bruker bildebrikker med 16 megapiksler og ganske lik ytelse på mange modeller i ulike prisklasser. Bildene er tatt med Olympus 35mm makro, med en rimelig normalzoom eller et superzoomobjektiv ville oppløsningen vært litt dårligere.

Kombinasjonen av 16-megapiksels bildebrikke og et godt objektiv med fast brennvidde gir E-M1 en fordel i oppløsning på lav ISO, selv om FZ1000 har flere piklser. E-M1-bildene er et hakk bedre gjennom hele ISO-området.

Fargegjengivelse

Til høyre kan du se på fargegjengivelsen til testkameraet i forhold til det perfekte. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Desto lengre en linje er, desto større er avviket fra idealfargen. I denne figuren kan du se forklaringen til de forskjellige fargene.

Diagrammet til høyre viser Imatest-resultatet for Panasonic FZ1000 fargegjengivelse - RAW, AdobeRGB, ISO 100 og 25600. Du kan også velge ISO 800 i nedtrekksmenyene.

Ingen kameraer har helt perfekt fargegjengivelse i denne testen, og resultatet til FZ1000 er ganske typisk med rimelig nøyaktig gråskala og hudtoner, selv om gråskalene gjerne kunne vært enda et hakk bedre. Andre farger er noe mer mettede enn fasiten, noe vi finner på nesten alle kameraer. Fargegjengivelsen er ganske lik gjennom store deler av ISO-området, men på høyeste ISO er det større variasjoner.

Dynamikkomfang

Noe som er viktig for bildekvaliteten, og som mange kompaktkameraer ikke er gode på, er evnen til å gjengi detaljer i både høylys og skygger samtidig, uten at de drukner i svart eller blåses ut i pur hvitt. For eksempel i bryllupsfoto er dette viktig, siden man da skal fotografere en hvit brudekjole ved siden av en svart dress eller smoking, og aller helst ha detaljer i dem begge. Andre situasjoner kan være portretter i skyggen, hvor du ønsker å kunne se bakgrunnen som ligger badet i sol, eller i andre situasjoner med stort spenn mellom lyst og mørkt.

Dynamikkomfang vil si hvor stor forskjell mellom hvitt og svart et kamera er i stand til å gjengi, eller sagt på en annen måte, hvor mange ulike gråtoner det har plass til mellom de to motpolene. Dette måler vi ved å avfotografere denne testplansjen.

Dynamikkomfanget er lavere ved høy ISO, fordi det der er vanskeligere å se forskjell på signal og støy, og detaljgjengivelse går da spesielt tapt i skyggeområdene.

I Imatestanalysen scoret FZ1000 bra i forhold til kompaktkameraer med liten bildebrikke, og ganske jevnt med konkurrenten Sony RX10.

Panasonic Lumix DMC-FZ1000 er siste modell i Panasonics FZ-serie av superzoomkameraer, men det er også noe mer – for dette er et større kamera med en mye bedre bildebrikke enn det som ha vært brukt i tidligere modeller. Det er også første kamera i denne klassen med 4K-video.

Før systemkameraene virkelig begynte å falle i pris fantes det en egen «klasse» med entusiastmodeller, også kalt bridgekameraer. De lå mellom små digitalkameraer og systemkameraene, både i pris, bildekvalitet, byggekvalitet, ergonomi og størrelse. I starten skyldtes nok populariteten primært lavere pris enn systemkameraene, men også kombinasjonen av rimelig bra bildekvalitet, større zoomområde og mindre kameraer var gode salgsargumenter.

Etter hvert som systemkameraer ble rimelige nok til å bli allemannseie stoppet utviklingen av slike modeller litt opp, men superzoomkameraer med små bildebrikker, og kameraer som Canons G-serie, noen Fujifilm-modeller og Panasonics LX-serie har holdt liv i klassen. Kameraer som kombinerer et større zoomområde og en middels stor bildebrikke har det imidlertid vært tynt med. Det er synd, for mange som kjøper seg et systemkamera og aldri bytter objektiv, kunne med fordel valgt et slikt kamera i stedet – hvis det hadde eksistert.

Og det er her FZ1000 kommer inn, selv om Sony riktignok var først med DSC-RX10 som ble lansert for rundt ett år siden. Begge disse bruker samme middels store bildebrikke, og har mange felles trekk, men også forskjellige styrker og svakheter. For eksempel har FZ1000 en 25-400mm ekvivalent zoom med største blender F2.8-F4.0 på full tele, mens RX10 har bedre lysstyrke og brennvidde som tilsvarer 24-200mm på et fullformatkamera.

For stort?

Som nevnt over er FZ1000 et stort kamera, omtrent som et middels speilreflekskamera, og vekten inklusiv batteri, bærerem, minnekort, objektivdeksel og solblender er nesten 900 gram. Det er mye i denne klassen, men sammenlignet med et systemkamera med tilsvarende zoomområde er det ikke verst.

Kameraets størrelse og vekt er dessuten en fordel med tanke på ergonomi og stabilitet i bruk. Grepet er et av de beste vi har sett på et superzoomkamera, og et godt utvalg av knapper og ratt gjør at de viktigste innstillingene kan endres uten å gå inn i menyene.

Kameraet er laget vesentlig i plast, og det er et materiale som fungerer utmerket og Panasonic har brukt i veldig mange modeller. Vi fant ikke noe å utsette på byggekvaliteten. Objektivet skyves frem når kameraet skrus på, og det var usedvanlig lite slark i den bevegelige delen. Det følger med solblender og den var litt kronglete å montere i starten, men det ble bedre etter at den var satt på noen ganger. Objektivet har 62mm filtergjenger, men dessverre ikke innebygd ND-filter.

Topp autofokus

I bruk er FZ1000 det raskeste superzoom-kameraet vi har testet så langt med meget rask autofokus, og bra seriebildefunksjon. Det var aldri nødvendig å vente på kameraet selv om det jobbet med lagring.

Bildekvaliteten avgjøres av bildebrikken og objektivets kvalitet. Den én-tommers bildebrikken i FZ1000 er ikke helt på høyde med de som sitter i Micro Four Thirds systemkameraer, eller modeller med APS-C-størrelse bildebrikke, men vesentlig bedre enn den som finnes i mobiltelefoner og de fleste superzoom- og kompaktkameraer. Det betyr best i superzoomklassen, og vesentlig bedre enn modeller som Canon SX50 HS og forgjengeren Panasonic FZ200.

Objektiver med mye zoom betyr alltid kompromisser, og det gjelder også 16x-zoomen til FZ1000. Det var både litt feilbrytningsproblemer, fortegning og ikke minst noe svak hjørneskarphet, men vi oppfatter likevel objektivet som et av de bedre i klassen og ingen av svakhetene er noe stort problem for vanlig bruk.

Panasonic satser på god videofunksjon i sine modeller, og FZ1000 er først med 4K-video i denne type kamera. Det støtter også Full HD med opp til 50 bilder i sekundet, og har en egen modus for høyhastighetsvideo. Det er inngang for ekstern mikrofon, men ikke hodetelefonutgang.

Oppsummering

Størrelse, vekt og pris gjør at FZ1000 ikke er et kamera for alle, men FZ1000 er det beste allround superzoomkameraet vi har testet så langt og får selvsagt en anbefaling.


Alternativer

Hvis 4K-video er et krav for deg finnes det ingen direkte konkurrenter til FZ1000 per august 2014. Det kameraet som ligner mest er Sony RX10. Dette har samme bildebrikke, litt bedre vidvinkel, men bare 200mm ekvivalent tele. Fast F2.8 i hele zoomområdet er et pluss i forhold til FZ1000. RX10 er også noe mer kompakt, og litt lettere.

For den som prioriterer størst mulig zoomområde, vil superzoommodeller med 50x eller mer være bra alternativ, men ingen av disse kan konkurrere på bildekvalitet i brennviddeområdet til FZ1000.

Det finnes et superzoomobjektiv som matcher – og overgår brennviddeområdet til FZ1000. Det er Tamron 16-300mm F3.5-6.3 Di II VC PZD Macro som vi ikke har testet selv, men som gir tilsvarende 24-450mm på kameraer fra Nikon og Sony, og 25,5-480mm på Canon-kameraer. Kombinert med et speilreflekskamera i begynner- eller middelklassen får du større og bedre bildebrikke i en pakke som blir noe større, tyngre og dyrere.

Gå til side

Norges beste mobilabonnement

Desember 2018

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Komplett MedioFlex+ 6GB


Jeg bruker mye data:

Chili 25 GB


Jeg er superbruker:

Chili Fri Data


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen