Guide

Støtt og stødig

Siden vi gjennomgikk teleskoptyper i del 1 trodde du kanskje det var på tide med kjøpsrådene nå? Nei, det er desverre fremdeles en del ting du må være klar over før vi kommer så langt. teleskopet kan for eksempel være så bra det bare vil, om ikke det står støtt, eller du ikke klarer å finne noe å se på med det, og nettopp stativer og hvordan teleskopene er festet til dem er det vi skal se nærmere på i del 2.

Stativ som krever nabovarsel.
Stativ som krever nabovarsel.

Selve stativet er det egentlig ikke så mye grunn til å diskutere. Stativer for teleskoper minner i stor grad om ekstra stabile versjoner av de velkjente konstruksjonene som vi kjenner igjen fra foto- og videobruk. Teleskopstativer som er ment for å flyttes på er imidlertid ofte overdimensjonerte og har en design hvor det er ganske klart at stabilitet prioriteres ganske mange hakk foran ting som sammenleggbarhet og lignende. De fleste teleskoper leveres med helt OK stativer, og de aller dyreste og tyngste er ikke laget for å være flyttbare, men stasjonære, så de leveres ofte med en temmelig svær sokkel som det er meningen du skal bolte fast i betongblokken du allerede har senket ned i hagen din.

Det som er mer interessant, og langt mer kritisk for hva du får ut av din nye hobby, er hva som er mellom stativet og teleskopet. Dette kalles "mount" på engelsk, mens det er litt mer uklart hva som er korrekt terminologi på norsk. Både feste, montasje og andre uttrykk brukes, men til syvende og sist er det to hovedtyper det hele dreier seg om:

Ekvatorialmontasje og horisontalmontasje. Førstnevnte kalles av og til også tysk ekvatorialmontasje, og kvalitet, konstruksjon, vekttoleranse og presisjon varierer, oftest i samsvar med pris. Noen produsenter bruker et system der EQ angir denne typen montasje, etterfulgt av et siffer som angir kvaliteten. EQ1 er knapt brukbart, uansett bruksområde, mens EQ3 eller høyere er fint for de fleste ikke-profesjonelle. En sammenligning finner du til høyre.

Denne typen montasje tar hensyn til jordklodens helning på knappe 23,5 grader i forhold til planetplanet, og må stilles nøyaktig inn etter hvor på kloden man er. I tillegg må man kalibrere teleskopet etter himmelens nord-sør før man kan begynne å fotografere. Til gjengjeld trenger man kun motor på den ene aksen for å følge himmellegemer i det de beveger seg over himmelen, og matematikken for å beregne hvor de ulike himmellegemene er til en hver tid er enklere og mindre krevende.

Koordinater i stjernehimmelen er oppgitt i det som kalles rektascensjon eller høyre stigning (right ascencion på engelsk, forkortet til RA) og deklinasjon (declination på engelsk, forkortet DEC). Kort og forenklet forklart er dette høyre-venstre og opp-ned i forhold til planetplanet, og montasjer av EQ-typen vil ofte ha motor på RA-aksen for å motvirke jordens rotasjon slik at man kan holde samme objekt i søkeren uten å miste det. De enklere typene vil ofte være manuelt styrt også på RA-aksen, og da skal man være meget stø på hånden for å kunne fotografere noe som helst med lange eksponeringstider.

Det er også andre fordeler og ulemper med denne typen montasje, men de skal vi komme tilbake til på side 3 av denne artikkelen.

Les også: Guide: Astrofoto, del 1: Teleskoptyper

Side 2: Horisontalmontasje

Side 3: Ekstrautstyr og funksjoner

Norges beste mobilabonnement

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen