Test

Sony Alpha A380

Som ferskinger i speilrefleksmarkedet, forholder Sony seg til et mer sammensatt publikum enn de nok er vant til: En gruppe forventer overraskende design og oppfinnsomme teknologiske løsninger, mens en er ute etter rene fototekniske egenskaper. Med sine siste speilreflekskameraer for nybegynnere, kan det se ut som Sony forsøker å tekkes begge. I alle fall minner det ytre mer om gamle, sære men populære Sony, med et skall som skiller seg ut, og får oss til å tenke nytt om gjenstanden vi har foran oss.

Sony har altså sluppet tre nye kameraer: A230, A330 og A380. Disse tar over for A200, A300 og A350. Vi skal teste to av nykommerne: A380 først, og så A230. A330 er i prinsippet en A230 i en A380-kropp, og de to testene vil derfor gi et innblikk i ytelsen også til det tredje kameraet.


Fysisk


Det er grepet som har gjennomgått den største forandringen. Fra tradisjonelt, rundt og omfangsrikt på tidligere versjoner, til kort og nærmest pyramideformet hos A380. Det er kortere, og rundes ned mye lavere enn hos andre kameraer, slik at det muliggjør mer bevegelighet vertikalt i forhold til brysthøyde. Med manøvrerbar skjerm som nærmest ber om bruk av LiveView, kjennes det som et riktig valg av Sony. Med tung optikk vil nok mange likevel finne kameraet litt ubalansert. Heldigvis har Sony gjort noe med den alt for lave blitshøyden hos forgjengeren.

Kommer du fra kompaktkamera vil nok Sonys overgang til SD-kort være kjærkomment. De som skal oppgradere fra for eksempel A350 er nok ikke like glade for å måtte bytte ut alle CF-kortene sine. Sony ønsker tydeligvis å rendyrke A230, A330 og A380 som begynnerkameraer. Batteriene har blitt lettere, men yter også dårligere. Og det er dumt: På batteri har Sony nemmelig ligget langt foran konkurrentene. Bruker du kun LiveView begrenses batterikapasiteten nå til ca 250 bilder per oppladning.

Med den vippbare skjermen og nye kamerahusdesign legges det opp til fotografering med LiveView. Sony fortsetter med sin doble sensorteknologi: En sensorbrikke til skjerm, i tillegg til den som benyttes til å fange bilder. Slik skal A380 - som sin forgjenger - klare å ta opp mot 2 bilder i sekundet med full autofokus i LiveView. Det er raskere enn de fleste av konkurrentene som har LiveView-funksjonen knyttet til bildesensoren.


I bruk


Den største utviklingen siden Alpha 350 har foregått i det ytre. Av innstillinger er mye ved det samme, og sånn sett er A380 helt ok utstyrt, med kreative innstillinger for bildestiler du kan definere selv. Innebygget bildestabilisator er fremdeles et pluss. Vi er litt overrasket over at Sony ikke har implementert en videofunksjon i A380, da flere konkurrenter har dette i dag. Vi merker oss også at justering av hvitballanse i Kelvintemperaturer og WB-bracketing er fjernet siden sist.

Autofokus er omtrent så rask som tidligere, midt på treet, men avhenger også av optikken. A380 er forøvrig en hårsbredd raskere enn sin forgjenger, i alle fall i serieopptak i RAW. Å zoome inn på bilder under tilbakespilling er blitt tungvindt. At fokuspunkt nå må velges fra den såkalte Fn-menyen gjør bruken av kameraet mindre effektiv, og er et skritt tilbake fra A350 som hadde dedikerte knapper til dette. Egen knapp for hvitbalanse hadde også vært greit. Ellers er menyene blitt mer brukervennlige med korte instruksjoner om de forskjellige innstillingene som følger deg gjennom menyene - på norsk hvis du vil.


Bildekvalitet


Med Sony A350 kunne vi slå fast, at om ikke prøvetiden var over, så hadde Sony tatt noen store steg mot å levere solide resultater både fra A700, A350 og ikke minst A900. Og ved lav ISO ser ting bra ut fra A380 og. Skutt i JPG ligger dessuten resultatet nær opptil råfila, selv om du vil ha større spillerom for oppskarping fra sistnevnte. Fra ISO 400 ser vi dessverre Sonys karakteristiske, klumpete ansamling av korn, og sammenlignet med konkurrentene, relativt lave detaljgjengivelse. Til tross for lavere pikselantall, får du fremdeles bedre bilder fra konkurrerende kameraer - i alle fall ved høy ISO. Den gledelige nyheten er at hvitballansen virker mer presis, og at testbildene viser en betydelig bedring i dynamisk omfang.


Oppsummering


 
  Lettere kamerahus
  Dårligere batterikapasitet
 
  Bra bilder ved lav ISO og bedre dynamisk omfang
  Fremdeles støyproblemer ved høy ISO
 
   Blits er endelig høy nok
  Ny design gjør kameraet lettere å glippe
 
  Skjerm som kan vippes opp og ned
  Mangler video
 
  Kreative innstillinger gir god kontroll i JPG
  Hvitballansejustering i Kelvin er fjernet


Konklusjon

Sammenlignet med Sony A350, er A380 en tanke bedre på dynamisk omfang og hvitbalanse, men ikke merkbart på støy og detaljer. Økningen av blitshøyden er derimot en velkommen oppgradering. I bakspeilet synes A350 likevel en tanke mer sympatisk, nettopp på grunn av mer tradisjonell design, den ypperlige batterikapasiteten og et litt mer avansert spekter i hvitballansejustering, og egne knapper for valg av fokuspunkt. Den forrige modellen var ikke bare rimelig, men tilbød også noe for de litt mer seriøse brukerne. For Sony vil spissingen de har foretatt seg med A380 sikkert hjelpe dem å posisjonere seg i speilrefleksmarkedet, og nok besnære nye kjøpere. Bildekvaliteten kan fint konkurrere med de fleste. Men et litt mer seriøst spesifisert kamera, ville nok gi enda mer trofaste kunder på lengre sikt.

Les hele testen her.


Bildegalleri

Se bildene vi har tatt med kameraet i galleriet.


Sony Alpha DSLR-A380   Les mer »

Norges beste mobilabonnement

August 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Chili Medium 5 GB


Jeg bruker mye data:

Komplett Maxiflex 12 GB


Jeg er superbruker:

Komplett Megaflex 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen