Mikkel Messell stilte villig opp som Cosmos-modell.

Sniktitt HTC Vive Cosmos

Mikkel Messell stilte villig opp som Cosmos-modell. (Foto: Vegar Jansen, Tek.no)

En veldig liten time i en helt annen verden. Vi har prøvd Vive Cosmos


Annonsør­innhold
Les hele saken »

To danske herremenn prøver febrilsk å få et blått VR-visir til å fungere som det skal. Jeg har allerede ventet en drøy halvtime på at ting skal bli i orden, og med tanke på at det ikke er mange dagene til HTC Vive Cosmos lanseres, begynner jeg å bli litt bekymret på de to mennenes vegne.

– Det er ingen fare for kundene, sier den ene mannen på overdrevent tydelig dansk. Han heter Lars Toft, og jeg må nesten bare tro på det han sier: At det kommer til å ligge en oppdatering klar som fikser alle potensielle problemer når de første kundene pakker opp sitt flunkende nye VR-hodesett og kontrollere den tredje oktober.

På den annen side er han da også betalt for å si at alt er i orden – det kommer med jobben som HTC-sjef for de nordiske landene.

Det er Lars som gjennom sin PR-sidekick Mikkel Messell har invitert meg til den myke, lilla sofaen jeg sitter på. Sofaen befinner seg i VR Games Zone i Oslo sentrum, et ryddig lokale med neoninspirert dekorbelysning og flere spillerom med skumgummipolstrede vegger – utvilsomt et passende sted for en VR-demonstrasjon. Men det er altså problemer med utstyret de to har tatt med seg.

– Vi har en «early sample» av maskinvaren og sliter litt med betaprogramvaren, forklarer Lars.

Dagen før hadde de to gutta begynt sin lille nordiske «turne» i Finland. Da røk i tillegg en kabel, og det endte opp med at ingen av de oppmøtte fikk prøve Vive Cosmos – HTCs nye VR-visir som ikke trenger eksterne basestasjoner for å spore bevegelsene.

Aktiv kjøling

Problemer er som kjent til for å løses, og etter hvert mener Lars og Mikkel at systemet snurrer som det skal. Endelig! Men først, den obligatoriske informasjonsdelen.

Lars fisker fram en gammel laptop og fyrer opp en liten presentasjon. Han går oppskriftsmessig gjennom skrytepunktene for deres nye VR-vidunder Vive Cosmos. Jeg hører, nikker og noterer nærmest av ren høflighet, for dette vet jeg da en del om fra før.

Jeg er nok en smule ukonsentrert, for det er jo demonstrasjonen jeg vil ha. Bla bla bedre lyd, bla bla bedre balanse, bla bla syntetisk lær, bla bla aktiv luftkjøling, hører jeg.

En spesiell ting med Vive Cosmos er at frontplaten kan fjernes og byttes ut. Tidlig neste år kommer en plate som gjør at hodesettet kan spores med eksterne basestasjoner slik som den første Vive og Vive Pro. Foto: Vegar Jansen, Tek.no

Luftkjøling? Så sannelig! VR-visiret har faktisk en liten vifte som skal sørge for at det ikke blir så varmt i maska at det dogger på skjermene. For det er ikke til å legge skjul på at det er visse titler som innbyr til mer bevegelse og høyere tempo enn andre.

Og man trenger ikke engang ha prøvd Beat Saber eller lignende spill selv for å forstå at det er fullt mulig å legge igjen litt svette i et slikt VR-hodesett. Og her kommer også det med syntetisk lær inn – lettere å tørke av og holde rent, mener Lars.

En liten smakebit

Det er altså demoen av Vive Cosmos jeg er mest interessert i, og jeg er ikke vanskelig å be når jeg endelig får beskjed om å ta på meg hodesettet. Jeg fester og tilpasser så godt det lar seg gjøre, men erfaringsmessig tar det noen forsøk og litt fikling til før ting sitter helt som det skal.

Alle er litt utålmodige nå, så plutselig blir det mørkt og blått. Lyden fra lufteanlegget over hodet mitt overdøves nå av bobler og knirk – et dumpt lydbilde som kommer ut av hodetelefonene jeg fremdeles prøver å få ordentlig på plass.

De distinkte lydene fra det nye miljøet rundt meg gjør det enklere for hjernen å godta at jeg ikke lenger er i fjerde etasje i en bygård i Oslo sentrum. Nå svømmer da vitterlig fisk rolig forbi i ansiktshøyde. Under meg et er gammelt skipsdekk. Jeg kikker opp. Der skimter jeg stimer av fisk, og kan se hvor sola må befinne seg på den andre siden av havoverflaten.

Ja, jeg er utvilsomt et stykke under vann. Denne sekvensen er kjent, så jeg vet hva som venter. En mektig lyd varsler om en kolossal skapning som kommer glidende, bokstavelig talt ut av det blå. En blåhval.

Jeg snur meg rundt, og møtet med hvalen forstyrres av at kabelen som går fra hodesettet til datamaskinen på magisk vis har kveilet seg rundt det ene beinet. Jepp, Vive Cosmos er hverken trådløst eller frittstående slik som konkurrenten Oculus Quest. Men den er kompatibel med Vive Wireless Adapter, så ledningen skal det være mulig å bli kvitt.

Beinet og kabelen får litt hjelp til å skilles, men magien forsvant brått da jeg holdt på å snuble. Og nå er hvalen allerede på vei bort.

Vi er ikke sikre på om Origin også har vær og sesonger, men det er ikke umulig. Foto: HTC

Heldigvis kommer det flere anledninger.

Neste skritt på programmet er Origin, et slags nytt hjemmeområde eller «plattform» der VR-brukeren skal kunne leke seg litt og starte forskjellige VR-titler fra.

Området oppfattet jeg først som en sirkulær, åpen plass i luftige men rolige omgivelser – et sånt sted som kunne gitt meg en solid dose sinnsro om det hadde vært virkelig. Med mindre høydeskrekken hadde funnet meg. Det rekkverket er jo ikke større enn at hvem som helst kan snuble over det.

Uansett er det klart at disse omgivelsene kan tilpasses etter smak og humør. Å komme seg rundt på området er enkelt nok – mitt predefinerte spillområde var ikke det største, så jeg belaget meg på «teleportering» fremfor spasering.

Dette gjøres ved å peke på ønsket destinasjon og trykke på en knapp med de nye håndkontrollerne, som er et klart skritt opp fra de som følger med til den originale Vive eller Vive Pro.

De nye er mer kompakte og minner veldig om dem som følger med nevnte Oculus Quest. De fungerer upåklagelig, og har nesten imponerende mange knapper, uten at det føles direkte forvirrende eller overveldende.

De nye håndkontrollerne ga et godt førsteinntrykk. Foto: Vegar Jansen, Tek.no

Etter en kort introduksjon får jeg kikke og klikke meg litt rundt. Jeg plukker opp objekter og slipper eller kaster dem ved å klemme inn og slippe «gripetasten» på kontrolleren. Jeg får også gjort om kontrolleren til en fjernkontroll for en virtuell radiostyrt doning jeg kan kjøre rundt. Dette gir meg litt vibber til Valves VR-lekegrind «The Lab», men det ser ikke ut til å være like mye å leke med i Origin.

Hodesettet er hengslet, så det er mulig å få litt luft og se hva man driver med uten å måtte løsne på ting. Foto: Vegar Jansen, Tek.no

Uten å snuble i ledninger, får jeg også bedre tid til å ta inn over meg bildekvaliteten. Tja, den er bedre, men ikke revolusjonerende. Den totale oppløsningen på 2880 x 1700 piksler er riktignok et godt stykke opp fra den originale Vive, men Vive Pro er ikke så langt unna – Cosmos har kun hundre piksler ekstra i høyden.

Umiddelbart synes jeg likevel skrift og fjerne elementer kommer enda litt klarere fram, og jeg blir plutselig irriterende bevisst på at mitt venstre øye ikke fungerer like godt som det høyre. Til daglig er ikke dette noe problem så lenge begge øynene samarbeider. Men i VR har hvert øye hver sin skjerm – det er dette som lager romfølelsen – og nå får ikke venstreøyet sin vante hjelp.

Jeg undres plutselig om det er mulig å bruke kontaktlinse på kun ett øye.

Fra Origin-plattformen går så turen videre til dansespillet Audio Trip, som utvilsomt er utviklet for folk som er yngre, sprekere og har mer rytmesans enn meg.

Her er jeg på et mørkt og lukket område uten noen spesiell utsikt eller miljø å snakke om – poenget er at ikke så altfor mye skal forstyrre konsentrasjonen. Poenget med spillet er å treffe fargede bokser med den riktige håndkontrolleren – naturligvis til passende musikk.

De myke hodetelefonene, som skal være videreutviklet fra Vive Deluxe Audio Strap, byr på relativt god lyd. Og når disse boksene dukker opp i takt med tunge rytmer som pumpes inn i øregangene mine, tar det ikke mange sekundene før jeg er oppslukt.

Jeg kan ikke la være å smile over hvor lett hjernen lar seg lure, og bryter deretter ut i noe som muligens kan forveksles med en form for spastisk dans. Fullstendig klar over hvor latterlig jeg må se ut for folk som ikke er i mine virtuelle dansesko, er jeg i brøkdelen av et sekund veldig glad for at jeg har et begrenset publikum.

All bevegelsessporing med Vive Cosmos skjer med de seks kameraene og interne sensorer i håndkontrollere og hodesett. Foto: Vegar Jansen, Tek.no

Så gir jeg fullstendig blaffen og bare har det gøy.

De seks kameraene og sensorene i VR-visiret gjør tilsynelatende en god jobb med å spore både håndkontrollerne og sin egen posisjon i rommet. Jeg er i hvert fall ikke i stand til å legge merke til noen spesielle forsinkelser, selv om det hadde vært fint å kunne skylde på dette når jeg bommer på boksene eller havner i et hinder.

Men nå blir det også vanskeligere. Vegger og hindre dukker opp og tvinger fram bevegelser fra side til side – også i høyden, så jeg stadig vekk må dukke. Det merkes i lårene, jeg puster hardere og innser at jeg muligens har godt av dette. Eller hva som helst av trening, egentlig.

Nå stilner musikken – etter mer veiving enn dansing er jeg omsider i mål – og jeg er nok litt mer pumpet enn jeg hadde sett for meg.

Den nøye planlagte demonstrasjonen er i hvert fall over, og danskene kan fortelle at vi i Tek.no forhåpentligvis kan forvente et testeksemplar av Vive Cosmos allerede i løpet av denne uka.

Vi kommer naturligvis tilbake med en fullstendig test når vi får brukt tid på flere valgfrie VR-opplevelser og har mer erfaring med hele brukeropplevelsen.

I mellomtiden er dette det eneste VR-settet vi har anbefalt:
Oculus Quest er i spissen for VR-revolusjonen >>>

Norges beste mobilabonnement

Sommer 2019

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Sponz 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

GE Mobil Leve 6 GB


Jeg bruker mye data:

Chili 25 GB


Jeg er superbruker:

Chili Fri Data


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen