Internett knytter sammen hele verden.
Internett knytter sammen hele verden. (Bilde: Facebook)

Slik har Internett revolusjonert vår hverdag

Teknologien har endret livet vårt de siste 15 årene.

Annonsør­innhold
Les hele saken »

Denne saken er basert på to saker vi har publisert tidligere.

Hardware.no feirer denne uken 15 år på Internett. Året var 1998, og folk flest begynte for alvor å i det minste få muligheten til å komme seg på nett i Norge. Men fra året da Japan arrangerte vinter-OL og Microsoft slapp Windows 98, har Internett revolusjonert hverdagen til mennesket.

For å se hvordan Intenret ble til, må vi faktisk enda lenger tilbake i tid – til året da mennesket for første gang satt en fot på månen. En sen oktoberkveld i 1969 sitter Leonard Kleinrock, en ledende professor i datavitenskap, og en håndfull studenter på universitetet i California. De sitter spent samlet foran en datamaskin, og trykker ned bokstaven «L» på tastaturet – starten på ordet «login» – og venter. På telefon snakker de med en lignende gruppe 600 kilometer unna, ved universitetet i Stanford, midt i hjertet av Silicon Valley:

– Vi trykket på L, og spurte på telefonen, ser dere L-en? Ja, vi ser L-en, var svaret. Vi trykket på O, og spurte om de så O-en. Ja vi ser O-en. Så trykket vi på G, og hele systemet trynet, sier Kleindock.

Historien er hentet fra boken «Roads and Crossroads of Internet History», skrevet av Gregory Gromov og gjengitt av The Telegraph. Ingen andre enn professoren og studentene selv visste at det de gjorde den sene høstkvelden, skulle starte en revolusjon over hele verden.

Dette var nemlig dagen man gjerne sier at Internett ble unnfanget. Svangerskapet varte i 13 år, og den 1. januar 1983 ble det vi i dag kjenner som Internett født. Få mennesker skjønte den gangen at standardene man på den tiden vedtok, skulle skape en industri verd titalls billioner kroner og endre alt fra musikk- til bankindustrien. Men kanskje mest av alt endre levemåten til en hel verden.

Infrastrukturen ble født

En prototype på en nettverkskabel, fra 1983.
En prototype på en nettverkskabel, fra 1983.Foto: Jørgen Elton Nilsen/Hardware.no
På 60-tallet brukte man telefoner for å sende data mellom maskiner.
På 60-tallet brukte man telefoner for å sende data mellom maskiner.Foto: Jørgen Elton Nilsen/Hardware.no

I løpet av de 13 årene vokste nettverket fra to maskiner til 213, kjent som ARPANET. Nettverket var i stor grad amerikansk, men frem mot starten av 80-tallet inkluderte det et par sentrale steder i Europa, blant annet en forsvarets forskningsinstitutt på Kjeller utenfor Oslo. Men 1. januar, 1983 ble én viktig avgjørelse tatt, som la grunnlaget for at Internett kunne bli hva det er i dag.

Det var nemlig da det amerikanske forsvarets forskningsorgan DARPA vedtok at alle maskinene i nettverket skulle bruke den samme protokollen for å snakke sammen. Det er her Vint Cerf kommer inn i bildet, mannen som er ansett om Internettets far. Det var i stor grad han som ledet arbeidet med å utvikle og designe protokollen, som vi nå kjenner som TCP/IP, selve infrastrukturen til Internett.

Med TCP/IP på plass åpnet man opp for at hvem som helst, veldig enkelt, kunne koble seg til nettverket hvor som helst i verden. Protokollen er i korte trekk et regelsett som holder styr på alle datapakkene som sendes rundt i nettverket, både for hvor den skal, hva den inneholder og i hvilken rekkefølge dataene egentlig har blitt sendt.

Det amerikanske forsvaret var tungt med i utviklingen av nettverket, som opprinnelig ble bygget for å takle en atomkrig. Valget som ble gjort i 1983 markerte punktet der alle kunne koble seg til sikkert, og at problemer i én del av Internett, ikke direkte påvirket andre deler. Resultatet er at det er flere enheter koblet til Internett i dag enn det eksisterer mennesker, selv om bare 2,5 milliarder av Jordas mennesker har nettilkobling.

«WWW» inviterte alle

Sir Tim Berns Lee.
Sir Tim Berners Lee.Foto: Creative Commons Attribution 2.0

«Internett», eller «The Internet» på engelsk, er altså maskinvaren og kablene som utgjør det verdensomspennende nettverket som knytter alt sammen – det som sender og behandler signalene verden rundt. Men det vi gjerne kaller Internett i dag, er egentlig noe litt annet.

På engelsk kaller man det «The Web», og vi sikter da til alle nettsidene og koblingene i mellom dem, symbolisert ved «WWW»(World Wide Web) i starten av hver nettadresse. Egentlig er det et visuelt lag som ligger på toppen av det virkelige Internett. Mannen som skapte dette i 1990, heter Sir Tim Berners Lee.

Lee skapte en kobling mellom hvert enkelt nettsted, hyperlenker, som lot brukeren klikke på lenker og hoppe fra et nettsted til et annet. Løsningen han laget var ikke proprietær, helt åpen og kostnadsfri, noe som gjorde det mulig for Internett å vokse til det mylderet av nettsider det består av i dag.

Google navigerte deg rundt

Googles første server til høyre, og en av dagens mange serverparker.
Googles første server til venstre, og en av dagens mange serverparker til høyre.Foto: Jørgen Elton Nilsen/Hardware.no/Google

Med en noe treg start, vokste snart Internett i en voldsom fart, og i 1996 slo en av dagens største nettgiganter rot – søkemotoren Google. Før søkemotorene kom måtte man manuelt finne lenker til nettsteder, og om man ikke kunne den lange nettadressen fra før, var man helt avhengig av at en eller annen nettside linket til deg til en ny plass.

Det fantes andre store søkemotorer før Google, men Google kom på banen med algoritmer og metoder som var lagt bedre enn før. De skrapet nettet for informasjon, fant koblingene, og listet de opp i en søkbar liste. Desto flere lenker som peker til én nettside, desto høyere kommer nettsiden i Googles søk. Kombinert med interessetilpassede annonser har Google i dag vokst til et selskap som omsetter for flere hundre milliarder kroner.

I dag er Internett et underverk vi tar for gitt på denne siden av kloden, og få vet hvordan det hele egentlig fungerer. Bli med over til neste side, så forteller vi deg hvordan Internett virker »

Det meste av verdens informasjonsflyt i dag går over Internett, og således driver nettet også dagens samfunn. Dette er egentlig ganske imponerende, med tanke på at allmenheten først tok det i bruk på midten av 90-tallet. Men det som ligger bak dagens Internett er faktisk bygget på en teknikk og et system med røtter fra flere tiår tilbake.

Ettersom alt om Internett dreier seg om nettverk, er det umulig å komme utenom TCP/IP. Nå er jo datateknologien full av mer eller mindre forståelige bokstavsforkortelser, men få av dem kan sies å ha hatt like stor innvirkning på verden som akkurat disse fem bokstavene.

TCP og IP står for Transmisson Control Protocol og Internet Protocol. Det høres kanskje ikke spesielt sexy ut, men til sitt forsvar skal det nevnes at det ikke er noen markedsføringsavdeling som har kommet opp med disse navnene.

Disse to er de viktigste kommunikasjonsprotokollene (forklaring kommer) i det som i dag kalles Internet Protocol Suite, eller for å si det på en annen måte: uten TCP/IP er det ikke sikkert vi hadde hatt Internett som vi kjenner det i dag.

Bombesikker start

Dagens Internett har røtter tilbake til det sene 60-tall, da det amerikanske forsvaret (rettere sagt United States Department of Defense eller US DoD) prøvde å pønske ut et nettverk som skulle kunne overleve en atomkrig (ja det var sånt man tenkte på den gangen) der brorparten av nettverksstrukturen gikk tapt.

I den anledning kom man fram til to prinsipper som fremdeles kjennetegner dagens Internett. Det første er at det er desentralisert, altså at det ikke eksisterer et sentralt punkt som hele nettverket er avhengig av. Det andre er redundans - at enhetene på nettverket er knyttet sammen via flere linjer, og at de ikke er avhengige av å kommunisere over en bestemt linje.

Bildet over er et utsnitt av et "kart" over Internett. Merk at det verken begynner eller slutter - se en mye større versjon her.

Pakker bringer informasjonen

Et annet krav fra US DoD var at signalene skulle kunne bytte rute uten at overføringen ble brutt. For å få til det var det klart at data ikke kunne sendes som en kontinuerlig strøm direkte mellom to datamaskiner, noe som var vanlig på den tiden. Løsningen var å dele opp datastrømmen i små deler, der hver enkelt del ble adressert til mottakermaskinen. Nøyaktig hvordan pakken kom fram var av mindre betydning.

Vi kan i stor grad sammeligne dette med å sende pakker i posten. La oss si du skal sende ti liter melk til din mor, og av vektrestriksjoner bestemmer deg for å dele dette opp i ti pakker med en liter i hver. Av en eller annen grunn går de ut med forskjellige postbiler, og på grunn av et trafikkuhell må noen kjøre omveier, men siden pakkene er adressert ender til slutt likevel alle 10 liter opp hos den rettmessige mottakeren.

TCP/IP for protokoll

Et slikt nettverk der data sendes som pakker krever naturligvis regler for adressering, sending og mottak for at det ikke skal bli kaos, på samme måte som at mottakerens navn skal skrives øverst og ikke nederst i adressefeltet. For et nettverk kalles et slikt regelverk for en nettverks- eller kommunikasjonsprotokoll, og to datamaskiner som ønsker å kommunisere over dette nettverket må bruke samme protokoll (eller se på det som å snakke samme språk).

I forbindelse med det nevnte amerikanske forsvarsnettverket ble en ny protokoll utviklet på begynnelsen av 70-tallet: TCP. Noen år senere ble den paret med en IP-protokollen, og gikk gjennom noen revisjoner fram til TCP/IP versjon 4 på begynnelsen av 80-tallet. Det er denne versjonen av TCP/IP som hovedsaklig brukes i dag, men man har gradvis begynt steget over på versjon seks.

Når det gjelder forskjellen på de to protokollene kan vi grovt sett si at IP konsentrerer seg om hvordan datapakkene kommer seg fra senderen og gjennom nettverket til mottakeren, mens TCP har fokus på den faktiske kommunikasjonen mellom de to datamaskinene.

Gå videre til neste side, så forteller vi hvordan dette får hele Internett til å fungere »

Uavhengig på alle måter

TCP/IP (med dens tilhørende ekstraprotokoller) er lagvis bygd opp for å være uavhengig av maskinvare og operativsystem, og muliggjør derfor kommunikasjon mellom forskjellige typer datamaskiner. Den viste seg fort å være en enkel, men robust og effektiv protokoll som snart ble sett på som en industristandard, ikke minst etter at DoD satt det som en militær standard i 1982.

I tillegg var protokollene frigitt og satt som en åpen standard, slik at alle kan bruke dem og utvikle på dem uten restriksjoner eller kostnader, og her ligger også grunnen til at ingen "eier" Internett.

De magiske IP-adressene

TCP/IP sørger altså for å at to datamaskiner kan kommunisere over Internett ved å sende data som "pakker", men da trenger vi altså en adresse å sende til. For dette har vi IP-adresser, som med IPv4 betegnes som et 32-bit nummer (les mer om bits her), eller rettere sagt 4 x 8 bit - for eksempel 91.198.174.2. Åtte bit gir oss 256 tilstander, noe som forklarer hvorfor ikke du finner noe nummer høyere enn 255 i en IP-adresse.

Siden en 32-bit adresse "kun" gir noe over fire milliarder kombinasjoner betyr det at ikke IP-adresser kan deles ut i vilden sky, og IP versjon 6 (IPv6) med 128-bit adresser er i dag tatt i bruk. Internett som vi kjenner det i dag bruker i stor grad IPv4, men det er i IPv6 at fremtiden ligger.

All datatrafikk som går over Internett er merket med IP-adressen til datamaskinen den skal til, og for at denne vet hvor den skal sende svaret er også IP-adressen til avsenderen inkludert. I tillegg kommer en del annen ekstrainformasjon som blant annet gjør at mottakeren vet hvor mange datapakker den skal motta og hvor en pakke passer inn, men det skal vi ikke gå nærmere innpå her.

Slik finner du din egen IP-adresse:
Her får du en dose grunnleggende kunnskap for deg med hjemmenettverk »

Nettadresse = IP-adresse

Siden det er litt tungvint å gå rundt og huske IP-adresser finnes det et system for at vi mennesker lettere skal kunne finne fram til rett. Rundt på Internett er det spesialiserte servere kalt DNS - Domain Name Server. Disse fungerer som en gigantisk adressebok.

Når du skriver inn en ukjent nettadresse (også kjent som URL) som www.tek.no, vil først datamaskinen din spørre en DNS om hvilken IP-adresse det er snakk om. DNS gjør et kjapt oppslag og svarer 87.238.40.92, som deretter klistres på datapakkene som sendes av gårde fra datamaskinen din. Har du god husk og vil imponere nerdevennene dine kan du godt skrive inn IP-adressen direkte neste gang.

Om du lurer på dette med IP-adresser og flere datamaskiner i hjemmet er det vanligvis sånn at internettilbyderen din kun gir deg en IP-adresse, som i praksis gis til bredbåndsruteren din. Denne eksterne adressen brukes utad av alle datamaskinene på nettverket, det er ruteren din som sørger for å bytte ut de interne IP-adressene dine (som regel 192.168.X.X) med denne for trafikk som går mot Internett. Når den får innkommende trafikk holder den også orden på hvilke av datamaskinene på nettverket ditt som skal motta hvilke datapakker.

Rutingens magi

Som tidligere nevnt har ikke Internett en sentral server som alt må gjennom, og den desentraliserte strukturen gjør at en datapakke kan nå fram til mottakeren via flere ruter. Dette er også navnet på andre, spesialiserte datamaskiner på nettet - rutere. Det finnes forskjellige typer avhengig av hvor i nettverket de er plassert, men de fungerer stort sett på samme måte (og ja, de er kraftigere enn ruteren du har hjemme).

En ruter er koblet mot andre rutere og/eller datamaskiner, og akkurat hvilke maskiner og nett den kan nå er også noe den har kontroll på. Når ruteren mottar en datapakke sjekker den IP-adressen den skal til og videresender denne til en annen ruter som ligger nærmere mottakeren (IP-adressene er strukturert slik at den vet omtrent hvor i nettverket det er snakk om). Denne ruteren videresender igjen og så videre - og slik fortsetter det automagisk helt til ruteren som er knyttet direkte til mottakeren leverer den dit.

Hvis vi igjen sammenligner med vanlig postgang kan vi se på en ruter som et postkontor eller -terminal. Skal brevet til en obskur småby i USA trenger ikke ditt lokale postkontor å vite akkurat hvor dette huset ligger - brevet sendes først til postterminalen her hjemme, over havet, til mottaksterminalen, til riktig stat, regional terminal og så videre. Til slutt ender det opp på det lokale postkontoret og hos postmannen som kan levere det.

Denne rutingen av trafikk er dynamisk og tilpasses kontinuerlig til øvrig aktivitet på Internett. Om en ruter skulle gå ned eller være tungt belastet, vil trafikken da kunne gå via helt andre rutere og likevel komme frem til målet. Er du interessert i å vite ruten finnes det verktøy for dette. I Windows kan du for eksempel bruke tracert (kort for traceroute) fra et kommandovindu.

Forenklet

I denne gjennomgangen av TCP/IP, ruting og Internett har vi gjort det veldig enkelt. For den spesielt interesserte er det fullt mulig å begrave seg langt ned i det tekniske, men det skal vi ikke gjøre her. Poenget med denne artikkelen er kun å gi en grov skisse av hvordan nettet virker.

Når tok du for første gang i bruk Internett? Del gjerne din historie i kommentarfeltet under.

Bli med inn i et toppmoderne norsk datasenter:
Se den imponerende infrastrukturen som ligger bak »

(Kilder: Wikipedia, Wikipedia, The Telegraph)

Norges beste mobilabonnement

Sommer 2019

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Sponz 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

GE Mobil Leve 6 GB


Jeg bruker mye data:

Chili 25 GB


Jeg er superbruker:

Chili Fri Data


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen