Test

Slaraffenland ? Private Cinema

Hvordan Mike, Christian, Niklas, Bjørn og Jeppe kom fram til at "Nå har vi så mange bra låter at det er på tide å gå i studio" er en gåte uten åpenbare svar. Plata er kjedelig der den prøver å være monotont interessant, og den er ufengende der den forsøker å rocke som et intellektuelt Madrugada. Låtene har et visst potensial som stemningsportretter, men kollapser ubønnhørlig idet innholdet blir uvariert, uoriginalt og intetsigende.

"Private Cinema" er en løs samling av elendige prestasjoner.

En tilbakestående farse

Slaraffenland har tatt sikte på å skape et personlig uttrykk i et innbilt vakuum mellom Explotions In The Sky, My Bloody Valentine, Efterklang, Radiohead og Sigur Ros. Denne farsen har de forgjeves ment å krydre med Jaga Jazzistiske innspill og industriell støy. Resultatet minner, noe overraskende, om den strebende og litt tilbakestående lillebroren til Architecture in Helsinki.

Støyen må sies å være det beste med "Private Cinema" fordi den overskygger noen av de ellers så elendige prestasjonene. Trakteringen av trommer, bass og gitar er amatørmessig, og blåserekken er ikke i stand til å løfte låtene ut av den uunngåelige sumpen. Dessuten er den til dels unisone sangen særdeles ukledelig med sine forsøk på billig kopi av gregorianske harmonier. Stemmene holder rett og slett ikke mål, og adjektivet "slapt" kommer nok en gang til sin fullkomne rett.

Den sære kombinasjonen av meditativ postpunk og påstått talent

Det er en vanskelig oppgave å skulle skille de elleve sporene fra hverandre, ettersom "Private Cinema" flyter av gårde som en sammenhengende masse uten verken referansepunkter eller spenningskurver. Den låten som har mottatt flest lovord er "Polaroids", et spor som egentlig er helt ok de første to minuttene, men så ødelegger Slaraffenland hele moroa med å supplere sveverocken med udelikate tenorstemmer som kunne ha gjort det middels dårlig på en karaokepub. "Show me the way" er åtti prosent laber britpop blandet med moderne jazzpop og indierock; et tvers igjennom ustilig, klumpete og makabert nummer å være vitne til.

Slaraffenland er både slapt og overpretensiøst.
Slaraffenland er både slapt og overpretensiøst.

Spillestilen er punkorientert i den forstand at disse karene ser ut til å mene at hvem som helst kan lage musikk. Fremfor å ha en visjon om å kunne spille på et nærmest hvilket som helst instrument, burde Slaraffenland ta seg en tur ned i kjelleren og lære seg ett instrument hver. Det nytter ikke å skryte av at man behersker en kollasj av mangt og meget, når man ikke makter å bruke sine påståtte talenter til annet enn postmodernistisk avgudsdyrkning.

Konklusjon

Slaraffenland lever aldeles ikke opp til navnet sitt med "Private Cinema". Dette er et slapt og overpretensiøst kjellerband i en utvannet ambient-/indie/lo-fi-sjanger som like gjerne kan fortsette å spille musikken sin på privat grunn. Plata er ikke verdt pengene, uansett om det er nice price-tilbud på bensinstasjonen. Det eneste som kan kategoriseres som interessant med denne plata er trangen bandet har til å overbevise om at de har noe å komme med, når det de leverer er så langt fra imponerende at det faktisk imponerer. Litt.

Slaraffenland Private Cinema   Les mer »

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen