Test

Shaking Hallelujah

[object HTMLTextAreaElement]
Silence the Foe har blant annet spilt konsert på et kjøkken.

Trønderne i bandet Silence the Foe har lenge ligget og vaket i undergrunnen, og prøver nå å slå igjennom med albumdebuten "Shaking Hallelujah". Etter flere år med hype etter bandets by:Larm-seier klarte de endelig å huke inn en platekontrakt med Playground. Albumet er spilt inn med Cato Salsa Experience-bassist Christian Engfelt bak spakene i Big Bangs Grandsport Studio. Med andre ord har hardcorebandet fått mye mainstream-hjelp til debutalbumet sitt, og det viser på mange måter igjen i det endelige produktet.

Stort skritt

Bandet har i løpet av de siste tre årene kommet med to EP-er, henholdsvis "Melancholy Street" på 7" og den fem spor lange CDEP-en "Sweet Sweet Suicide". Det som kjennetegnet disse utgivelsene var kompromissløse og utrolig tette låter som virkelig herjet og røsket i øregangene. Produksjonen var sprø og direkte og sangene brakte med seg en dynamikk og frenetisk nerve som er sjelden her på berget. Med "Shaking Hallelujah" tar bandet et stort skritt nærmere resten av musikknorge, og mister samtidig noe av sin egenart.

Forstå meg rett; "Shaking Hallelujah" høres fortsatt ut som Silence the Foe. Arnbjørn Marklunds insisterende bass er fortsatt på plass, og de svevende lagene med gitarer glir fortsatt over Anders Voldrønnings hylesynging. Ser man på hvert enkelt spor for seg, har bandet samlet sammen tolv låter som i varierende grad faktisk er veldig bra, men helheten blir både for seig og ensformig.

For likt

Riffene er for like. Intensitetsnivået er for likt og når to spor etter hverandre har nesten identisk rytme blir variasjonen helt fraværende. Åpningssporet "Shaking Hallelujah" er en knallsang som ruller og dundrer av gårde, og hvor Silence the Foe virkelig får frest fra seg og vist seg fram, likeså er førstesingelen "I Killed the Last Punk". Dessverre drukner disse sangene i den store sammenhengen, nettopp fordi alle låtene følger samme oppskrift som disse høydepunktene.

I det spor 5, "Take It, Tap It" smeller ut av høyttalerne er undertegnede rett og slett litt trøtt og lei av Silence the Foes halleluja, og det før albumet er halvferdig. Tilløpene videre utover platen er også gode, og låter som "$experience $ick" og "Freakin Nightmare" er også veldig bra låter. Men noe er alvorlig galt når du tar deg selv i tenke at disse hadde passet bedre inn på en samleplate enn i originalsammenhengen.

Konklusjon

Silence the Foe viser nok en gang at de er knallflinke instrumentalister, men på "Shaking Hallelujah" har et eller annet galt skjedd med låtskrivingen. Mange purister ville ropt "sell-out", slik det blir gjort til alle hardcoreband som forsøker å krysse over til store selskaper. I Silence the Foes tilfelle er det dog noe mer alvorlig enn markedstilpasning som har slått til. Har bandet rett og slett fått skrivetørke? Har trønderne brukt for lang tid på å hanke inn platekontrakt og ikke kommet i gang med platen? Uansett er det sikkert at "den vanskelige andre-platen" ikke bør bli spesielt vanskelig for Silence the Foe, for bandet kan så mye bedre enn "Shaking Hallelujah".

Silence the Foe Shaking Hallelujah   Les mer »

Norges beste mobilabonnement

August 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Chili Medium 5 GB


Jeg bruker mye data:

Komplett Maxiflex 12 GB


Jeg er superbruker:

Komplett Megaflex 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen