Test

Sarah Brightman - Symphony

Nå som opera blir enda mer folkelig, er det på sin rett å ta med Sarah Brightmans innflytelse på den klassisk-orienterte populærmusikken. Musikalsangeren har med sopran-stemme og tre oktaver klart å inspirere musikalske utøvere som Il Divo, Josh Groban og Andrea Bocelli. Sistnevnte bidrar også på "Symphony" i gjenkjennelig duett med det uovervinnelige sporet Canto Della Terra. Resultatet blir å bøye seg i støvet når en overklasse av voksen, kontemporær musikk møter dramatiske ballader i en litt påkostet, ekperimentell affære.

Ringenes Herre på instrumentalt vis

Et helt symfoniorkester drar her på reise til et imaginært, stort lerret. London Symphony Orchestra gjør seg veldig sentral i dette "soundtracket" produsert av Frank Peterson. Lydbildet er som skapt for en audio-visuell opplevelse. Dansende ballerina eller galopperende hester er hva som assosieres i tillegg til musikken. Etter mini-overtyren Gothica starter denne crossover-plata med Fleurs du Mal. Låta overrasker med blanding av elektronika og rock. Likevel bevares orkesterets sentrale plass, med nydelige detaljer av strykere og oboe.

I hovedsak er plata mer klassisk enn moderne, som legger vekten på det Sarah Brightman så godt er kjent for fra sine gamle Broadway-dager med "Phantom Of The Opera". Storslagne, historiske seremoni-duetter som Amigos Para Siempre eller Time To Say Goodbye finner en kanskje ikke igjen, men det ligger i akkurat samme gata. Duettene med Kiss-vokalist Paul Stanley og tenorene Bocelli, Alessandro Safina og Fernando Lima er alle nevneverdige som fremtidig juleønske eller morsdagsgave. De fungerer fantastisk fint og vil mest sannsynlig gjøre seg gjeldende på verdens radiostasjoner.

Sarah Brightman liker det dramatisk, noe både musikken og kunsten i CD-heftet vitner om.
Sarah Brightman liker det dramatisk, noe både musikken og kunsten i CD-heftet vitner om.

Klassisk pop med flere språk

En er nødt til å akseptere litt sukkersøt vibrato og melodramatisk kjærlighetslyrikk for å i det hele tatt sette seg inn i plata som det verket den er. Det sterkt romantiske fokuset gjør antagelig at plata er mer tro mot sitt trofaste publikum enn mot noen sarte sjeler som vegrer seg for bløte toner. Heldigvis, i motsetning til halsbrekkende strupekveling fra sangere som Celine Dion og liknende, er Sarah Brightman en diva som heller toner ned der hun skal tone ned, og synger ut der hun burde synge ut, som på den særdeles orkestrerte Running -forøvrig en låt som veksler mellom 70-talls elektronika, rock og klassisk. Vokalt sett kan man både bli positivt overrasket og en ny fan av å lytte til "Symphony", og dette gir ekstra pluss. Like imponerende er det at hun synger både tysk, italiensk, spansk og fransk.

Komponist-trioen Espen Lind, Magnus Rostadmo og Amund Bjørklund har skrevet duetten Where The Lost Ones Go, som også ble sunget av Kyrkjebø og Lind i 2000. En litt mer klassisk versjon av denne sangen fremføres her på "Symphony", og vokalene er "smoothere" enn i den norske versjonen. Glasset må likevel heves for Lind med denne låten med innpass hos Sarah Brightman, som minner mer om Rolv Løvlands internasjonale klassikere!

Konklusjon

"Symphony" er ikke en plate for alle anledninger, dette er for lyttere som ikke vegrer seg for kjærlighetsballader, musikal og opera. Nevnte arenaer er vanskelige å fylle. Likevel mestrer denne plata å holde et langt over gjennomsnittlig vokalt og instrumentalt kvalitetsnivå. Strykeorkesteret er satt i sentrum. Det sære ved Sarah Brightman, er trangen hennes til å stadig demonstrere dramatiske uttrykk. Det fine med "Sympony" er at denne plata nettopp er dramatisk og er ment å være dramatisk.

Sarah Brightman Symphony   Les mer »

Norges beste mobilabonnement

Juni 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Ice Mobil 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio Go 5 GB


Jeg bruker mye data:

Komplett Maxiflex 12 GB


Jeg er superbruker:

Komplett Megaflex 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen