Retrofil: "Dinosaur"-kommunikasjon

Vi har besøkt Norsk Telemuseum for å ta en titt på gamle mobiltelefoner så vel som enda eldre kommunikasjonsteknologier. Vi spoler tiden tilbake til røyksignalenes gullalder, og gir deg en gjennomgang helt frem til det revolusjonerende automatiske telefoniapparatet. 

Røyksignalene brukte lang tid på å reise oppover kysten. (Alle foto: Einar Eriksen)
Røyksignalene brukte lang tid på å reise oppover kysten. (Alle foto: Einar Eriksen)

Røyksignalene

Vi kjenner de kanskje best fra Lucky Luke og Bonanza. Røyksignalene ble brukt til å varsle om at det var fare på ferde, og det var den eneste meldingen som kunne sendes ved hjelp av denne kommunikasjonsteknologien. Røyksignalene var mye brukt på vikingtiden, men også frem til deler av 1800-tallet.

Det man brukte for å kommunisere ved hjelp av røyksignaler var veter. Veter er varder av stein med trestokker på toppen, som gjerne kunne være ti til tolv meter høye. Vikingene brukte også vetene til å søke ly i på natta.

Røyksignalene var imidlertid ikke et veldig raskt kommunikasjonsmetode etter dagens skala. Vikingene tente varder over hele kysten, og det tok hele 7 netter for å få overlevert beskjed om fare fra Lindesnes til Vardø. Til sammenligning tar dette bare noen sekunder i dag.

Navn som Vardø og Vettakollen har opphav i ordene varde og vete, og var viktige i røyksignalkommunikasjonen i Norge.

På Norsk Telemuseum kan du se en optisk telegraf i fullstørrelse.
På Norsk Telemuseum kan du se en optisk telegraf i fullstørrelse.

Optisk telegraf

Den optiske telegrafen er kanskje ikke så kjent i dag. Denne var imidlertid svært viktig under napoleonskrigene. Norge var et av landene med flest optiske telegrafer i verden, ved siden av Frankrike.

Ved hjelp av klaffer som ble heiset opp og ned kunne man med den optiske telegrafen gi et signal i form av et nummer. Hvert nummer har et budskap, som for eksempel at fienden har kommet. 

Optiske telegrafer ble betjent av kystfolket, som stirret på den forrige optiske telegrafen i rekken for å kunne videreformidle signalet raskest mulig. De hadde hemmelige kodebøker for å oversette mellom tall på den optiske telegrafen og budskap i klartekst. 

Den optiske telegrafen har reddet mange liv, og var portabel i form av at man kunne ta den med seg på skuldra under en eventuell kapitulasjon.

Denne kommunikasjonsmetoden fungerte imidlertid ikke i dårlig vær, tåke eller i mørke. Slaget ved Lynger er et godt eksempel på svakheten, der hele den norske flåte gikk ned med mann og mus fordi Arendal aldri fikk beskjeden om at det trengtes flere kanonjoller.

En annen ulempe er at kystfolket ofte fikk smerter i øynene fordi de hele tiden måtte se i kikkert på den foregående optiske telegrafen i rekken. Norsk Telemuseum har ivaretatt skriftlige klager angående dette fra perioden 1809 til 1814.

Dette telegrafbordet var Norges første telegrafbord da det kom til Drammen i 1855. (Alle foto: Einar Eriksen)
Dette telegrafbordet var Norges første telegrafbord da det kom til Drammen i 1855.

Telegrafen

Etter hvert oppdaget man at det var mulig å bruke elektrisitet til å formidle beskjeder. Eksperimenter for ulike former av fjernskriving hadde blitt prøvd ut siden 1770-årene, men telegrafen kom først i 1844. I 1855 kom den første telegraflinjen til Norge, mellom Drammen og Christiania. 

Mot slutten av 1860-tallet ble det opprettet kabelforbindelse til Storbritannia og Danmark. I 1870 nådde telegrafen Vardø i nord, og hele landet var dekket.

Norge var fremst i verden på telegraf, og bygde telegraftråder over hele landet i rykende fart. Etter at tettbebygde strøk hadde fått telegraflinjer, fikk Lofoten den nye teknologien. Det sies at fiskeeksporten da økte med 25 prosent fordi de fikk varslet om hvor det var mye fisk og fikk sendt ut flere båter raskt. Den ekstra silda som telegrafen førte til ble kalt telegrafsild. 

I 1906 kom den første trådløse (radiobasert) telegrafsambandet i Norge, som og ble etablert mellom Røst og Sørvågen.

For å sende telegrafer, brukte telegrafistene en slik telegrafnøkkel.
For å sende telegrafer, brukte telegrafistene en slik telegrafnøkkel.

Telegrafen brukes ved at man lukker en elektrisk krets vekselsvis, og strømmen kan sendes gjennom en kabel i lange distanser. Dette er det vi kaller digitalt, ettersom det enten gikk strøm i kretsen eller ikke gjorde det i en bestemte rekkefølger og varighet. Det trengs altså et eget "språk" for å forstå budskapet som sendes gjennom telegrafen. 

Språket var morsekoder, oppfunnet av Samuel Morse. Her ble det skilt mellom lange og korte signaler i bestemte rekkefølger. For eksempel er ... --- ... SOS. 

Se hele morsealfabetet på Wikipedia »

Å betjene en telegraf var ikke allmennkunnskap. Det var vanlig å skrive et brev som man måtte levere til en telegrafist. Disse var som oftest menn, ettersom man mente at telegrafen var for avansert for en kvinne å betjene. 

Da kvinner kom til som telegrafistinner, likte mange dårlig at kvinnene tok jobben fra menn. Et sitat fra Tromsø lyder "Ka farsken skal kvinnfolk med penga? Ikkje drikk dæm, ikkje røyke dæm. Ja og kvinnfolk, det e dæm no sjøl".

Kvinnene måtte på egne kurs for å bli telegrafistinner. Her var det tøffe kår, og man ble ofte beordret langt hjemmefra i en praksisperiode. Astrid fra Fredikstad ble for eksempel beordret til Kiberg i Finnmark. Men når denne perioden var over hadde lange arbeidsdager og vitaminmangel ført til at hun døde av underernæring. 

Telefonen var bare for de rike og velstående.
Telefonen var bare for de rike og velstående.

Telefonen

Alexander Graham Bell er kjent som oppfinner av telefonen, selv om mye av dette skyldes at han tilfeldigvis hadde penger nok til å ta patent på og markedsføre oppfinnelsen. Mange andre også hadde fått til å overføre lyd elektronisk. 

Patentet ble tatt i 1876, og i Norge kom den første offentlige telefonsentralen i 1880. Telefonen var imidlertid bare noe for de rike, ettersom et telefonapparat kostet like mye som en arbeider tjente på et år med hardt arbeid. 

Andre ting som bare var eid av velstående på denne tiden var kjøleskap. I telefonkatalogen, som var vedlagt i Morgenposten, står det for eksempel "Lars Hansen, kjøleskapeier" etterfulgt av telefonnummeret.

En telefonsentral på bygda kunne typisk være plassert hjemme hos prestekona.
En telefonsentral på bygda kunne typisk være plassert hjemme hos prestekona.

Telefonene var manuelle, og for å ringe måtte man sveive eller slå på tråden for å komme til en telefonsentral. Disse ble betjent av kvinner i middelklassen, som plugget ledningene på rett plass. I mindre bygder var disse plassert hjemme hos de som betjente dem, ofte hos for eksempel prestefruene.

I større byer var telefonsentralene også større, og i en storby som Christiania kunne det være mange ansatte telefonistinner.
I større byer var telefonsentralene også større, og i en storby som Christiania kunne det være mange ansatte telefonistinner.

Disse kvinnene kunne lytte på linjene, og måtte også gjøre dette for å ha forutsetninger for å sjekke hvor lenge hver person snakket for telefonregningens del. Telefonistinnene var også en generell kontaktperson, og legen ga for eksempel beskjed til henne om hvor han var. I tillegg kunne hun sitte barnevakt gjennom telefonen ved å lytte på linjen om et barn gråt eller ikke. Det var viktig å være på godfot med telefonistinnen.

På 1920-tallet begynte telefonene å bli automatiserte med egne nummerskiver. Den siste manuelle telefonsentralen i Norge ble imidlertid ikke lagt ned før i 1992. Denne befant seg i Karasjok.

Mange husker nok denne, fra da telefonen hadde begynt å bli utbredt blant vanlige arbeidsfolk.
Mange husker nok denne, fra da telefonen hadde begynt å bli utbredt blant vanlige arbeidsfolk.

Noen telegrafistinner mistet jobben under automatiseringen, men de aller fleste fikk seg andre stillinger i Telegrafverket. Svært mange ble pussedamer hos Telegrafverket. Jobben til disse var å pusse imellom releene til de automatiske telefonsentralene med 96% sprit. 

Telefonkioskene kom til Norge i 1933, først på Akershuskaia. De er for mange et designikon med mange minner tilknyttet. De var nemlig ofte et samlingspunkt med lang kø, samtidig som de ble brukt til å formidle dødsfall og fødsler. Hele telefonkøen kunne uten problemer høre hva personen inne i telefonkiosken sa.

100 av disse telefonkioskene er nå vernet i Norge.

Les også om mobiltelefonens historie

Vi takker Norsk Telemuseum for omvisning, velvilje og mange gode historier

Kommentarer (12)

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen