Nostalgi

Prosessoren som var overklokkernes hellige gral

Intel Celeron 300A har en spesiell plass i gamle overklokkeres hjerte.

Hei, dette er en Ekstra-sak som noen har delt med deg.

Lyst til å lese mer? Få fri tilgang, ny og bedre forside og annonsefritt nettsted for kun 49,- i måneden.
Prøv én måned gratis Les mer om Tek Ekstra

I det herrens år 1998 slapp Intel en ny prosessor på markedet. Nåvel, de slapp faktisk mange prosessorer det året, men det var strengt tatt bare én av dem som virkelig fortjener å skrives med kursiv i historiebøkene. Og det er ikke fordi den prosessoren var revolusjonerende rent teknologisk, eller fordi den var raskere enn alt annet som var på markedet.

Nei, den lille sensasjonen var en relativt unnselig prosessor i Celeron-familien. Celeron-navnet brukes også den dag i dag, men benyttes bare på noen av Intels rimeligste og svakeste prosessorer. Rundt årtusenskiftet var Celeron gjerne ensbetydende med «budsjettklassen», og kan nok sammenlignes med dagens Core i3-prosessorer.

Den spesielle prosessoren vi skal ta for oss i denne artikkelen, hadde den fulle betegnelsen Intel Celeron 300A. Egentlig hadde ikke Intel for vane å putte bokstaver bak prosessornavnene på den tiden, i stedet fulgte de prosessorens klokkefrekvens. Celeron 266 kjørte på 266 MHz, Celeron 333 på 333 MHz. Saken med Celeron 300 og A-en kom av at det ble lagd to slike CPU-er på 300 MHz – men da tilhørende forskjellige prosessorfamilier.

Intel Celeron 300A fikk altså sin A ganske enkelt for at den ikke skulle forveksles med sin eldre og snart utdaterte forgjenger.

Vi har ennå ikke kommet inn på hva som gjorde Intel Celeron 300A så spesiell, og det merkelige er at det på papiret faktisk heller ikke var noe unikt med denne prosessoren. Det var en vanlig, litt småkjip Celeron som dekket et visst prispunkt – eller rettere sagt, den var ment å være slik.

Problemet var at mange endte opp med å bruke prosessoren på en annen og litt mer kreativ måte enn Intel hadde planlagt – den viste seg nemlig å være noe tilnærmet en hellig gral for overklokkere.

Kjapp utvikling

At nettopp Celeron 300A skulle bli den supre overklokkeren den ble, var egentlig en liten tilfeldighet. Men samtidig kan vi på en måte si at det var nødt til å skje – om ikke 300A hadde skjedd, ville en annen prosessor tatt den plassen. I bakgrunnen var det nemlig mange faktorer som sakte men sikkert hadde utviklet seg frem mot den tiden Celeron 300A kom på banen. Vi kan ganske enkelt si at tiden var moden for en liten overklokkingsrevolusjon.

Intel Celeron 300A med Slot 1-sokkel.
Intel Celeron 300A med Slot 1-sokkel.Foto: Qurren, Wikimedia Commons

En av disse faktorene var antallet databrukere, som i siste halvdel av 90-tallet hadde en voldsom vekst. Rimeligere PC-er, mer brukervennlige operativsystemer, flere bruksområder og fremveksten av Internett var blant tingene som bidro til å gjøre datamaskinen til noe som fant veien til stadig flere hjem.

Av de mange nye databrukerne var det også en del som hadde en eller annen interesse av å sette sammen datamaskindeler selv, og det viste seg at Internett var en utmerket global informasjonskanal. Entusiaster og datainteresserte var naturligvis tidlig ute og delte villig sine kunnskaper med lærehungrige lesere. Så idet noen på den andre siden av kloden kunne fortelle om overklokking, tok det ikke lang tid før tusenvis av andre tok opp den litt merkelige hobbyen.

En bedre prosess

Det som likevel var utslagsgivende for Celeron 300As plutselige popularitet, var at Intel lagde for mange gode prosessorer. Det høres naturligvis ganske merkelig ut, men har med hvordan en prosessor lages.

En wafer med prosessorkjerner.
En wafer med prosessorkjerner.Foto: Jørgen Elton Nilsen, hardware.no

Uten å gå for mye inn på prosessen, er det slik at en mengde prosessorkjerner lages på en rund plate av silisium, populært kalt en «wafer». I teorien skal alle kjernene være identiske, men problemet er waferen ikke nødvendigvis holder en ett hundre prosent perfekt form over det hele. I tillegg kan fabrikasjonsprosessen by på andre uregelmessigheter. Så når waferen er ferdig, kan det være slik at visse prosessorkjerner fungerer veldig bra, mens andre ikke virker fullt så godt. Noen kjerner vil dessuten trolig ikke virke i det hele tatt og må kasseres.

Tradisjonelt ble de alle de fungerende prosessorkjernene testet for å se hvilken klokkefrekvens de ville kjøre stabilt på, og merket deretter. Dette var logisk og fungerte fint så lenge farten var lav, marginene små og de færreste kjernene var i stand til å nå gode hastigheter – noe som førte til at prosessorene i stor grad ble priset etter produksjonsantall og således bestemte etterspørselen.

Men i Celeron-tiden hadde fabrikasjonsprosessen blitt mer nøyaktig, som igjen betydde at flere av de overlevende prosessorkjernene var i stand til å yte godt. Hva gjør så en produsent når de plutselig masseproduserer et produkt som er bedre enn det mange etterspør? Vel, de kan alltids sette ned prisen, men det er dårlig butikk sett mot de som faktisk er villige til å betale for godsakene.

Et mye brukt alternativ er å legge inn en sperre, slik at produktet som selges rimeligere ikke kan utnytte sitt fulle potensiale. På grunn av norske avgifter finner vi et godt eksempel in vår hjemlige bilpark, der mange yter dårligere enn det motoren egentlig er konstruert for.

Akkurat dette ble løsningen for Intel også.

Den låste multiplikatoren

Før Intel kom på banen med sine Celeron-prosessorer, var det litt pø om pø hvorvidt prosessorene hadde en låst multiplikator eller ikke. For uinnvidde må vi fortelle at prosessorens interne multiplikator er sentral når det kommer til å bestemme klokkefrekvensen på kjernen. Kjernefrekvensen får du nemlig ved å gange systembussfrekvensen med den interne multiplikatoren – en systembuss på 100 MHz på en prosessor med multiplikator på fem, vil gi en kjernefrekvens på 500 MHz.

I de hine, hårde dager ble multiplikator og bussfrekvens satt med jumpere direkte på hovedkortet.
I de hine, hårde dager ble multiplikator og bussfrekvens satt med jumpere direkte på hovedkortet.Foto: Vegar Jansen, Hardware.no

Mange hovedkort tillot at brukeren eller PC-byggeren selv kunne sette multiplikatoren, noe som gjorde overklokking veldig enkelt på ulåste prosessorer. Tar vi eksempelet over, er det bare å sette multiplikatoren til seks for å få en raskere prosessor, nå på 600 MHz.

Det har versert flere forklaringer på hvorfor prosessorene skulle låses til en bestemt multiplikator. Å unngå at PC-produsenter selger overklokkede overklokkede datamaskiner for å spare penger er én, mens det å unngå stabilitets- og garantiproblemer er en annen.

Men det er heller ikke til å stikke under en stol at en ulåst multiplikator også kunne betydd mer overklokking, som igjen ville gitt færre oppgraderinger og mindre grunn til å kjøpe de dyrere prosessorene.

Celeron-prosessorene ble derfor låst til en bestemt multiplikator, og det er også tilfelle for de fleste etterfølgende Intel-prosessorer.

Systemminnebussen tar fart

Ved å låse Celeron-prosessorenes multiplikator gjorde egentlig Intel det de kunne, men som vi har vært inne på var dette en tid der ting utviklingen gikk veldig raskt. Nyere og bedre hovedkort og brikkesett gjorde at systemminnebussen var på vei fra 66 MHz til 100 MHz, og det å øke denne i stedet for multiplikatoren var en alternativ måte å overklokke på.

Det du da trengte i tillegg til en egnet prosessor, var et godt hovedkort med de rette egenskapene. Og da kan vi naturligvis ikke unngå å nevne smått legendariske Abit Computer Corporation.

Abit BH6 i all sin prakt.
Abit BH6 i all sin prakt.

«Ungdommen nå til dags» klør seg kanskje litt i hodet når vi skriver Abit, men det bør ringe en bjelle for datainteresserte som har vært med en stund. Rundt årtusenskiftet var Abit nemlig en innovativ hovedkortprodusent, og spesielt blant overklokkere var det et kjært og kjent navn. Abit skrev seg senere inn i historien med hovedkortet BP6, men først og fremst er det nok Abit BH6 som har en spesiell plass hos mang en gammel PC-bygger.

Abit BH6 hadde flere egenskaper som var tiltalende for den gjengse overklokker. Det var relativt rimelig, og Intel 440BX-brikkesettet ga brukeren muligheten til å trinnvis stille systembussfrekvensen mellom 66 MHz og 133 MHz. Men det helt store var at disse innstillingene kunne gjøres direkte i BIOS – dette var typisk noe man måtte gjøre ved å fysisk flytte på jumpere på hovedkortet.

Å slippe å være nødt til å krype inni datamaskinen for å eksperimentere med frekvensene var veldig tiltalende, og noe de andre hovedkortprodusentene snart kopierte. Men det rakk å gjøre BH6 til et veldig populært hovedkort, spesielt i kombinasjon med nettopp Intels Celeron-prosessorer.

Celeron 300A @ 450 Mhz

Ettersom Celeron 300A var ment for å kjøre på 66 MHz systembuss, hadde den en låst multiplikator på 4,5. Men som du forstår var mange av disse prosessorene gode for langt mer, og det tok ikke lang tid før entusiastnettsteder og -fora kunne melde om at de fleste eksemplarer av 300A fint kunne kjøres på 100 MHz buss, noe som betydde en klokkefrekvens på 450 MHz.

I de fleste tilfeller var det heller ikke snakk om å måtte øke spenningen eller fikse en bedre kjøler – den godtok en hastighetsøkning på femti prosent rett ut av esken. Det hele var et lite mirakel som lot mannen i gata matche Intels samtidige flaggskip Pentium II 450 – til en tredjedel av prisen.

Det ekstra morsomme var at Celeron 300A @ 450 Mhz i noen tilfeller faktisk var kjappere enn Pentium II 450. Celeronen hadde kun 128 KB cache, men denne var til gjengjeld integrert i kjernen og kjørte på samme frekvens som prosessoren. Cachen til Pentium II var på 512 KB, men den var plassert utenfor kjernen og tikket av gårde på halv hastighet.

For programmer som ikke var spesielt cache-sultne, kunne altså en overklokket Celeron 300A være kjappere enn Pentium II 450.

Starten på en liten æra

Det ligger i menneskets natur i å forsøke spare penger, og med god hjelp fra entusiaster og Internett hjalp den ellers så normale Celeron 300A mange til å få øynene opp for overklokking. Ved siden av å gi en ytelse som tilsvarte en langt dyrere prosessor, var det også lærerikt og enkelt.

På noen måter kan vi vel si at Celeron 300A gjorde et godt forsøk i å gjøre overklokking til en slags folkesport, og over de neste årene var mange entusiaster og hjemmebyggere ute etter den neste store overklokkeren. Noen prosessorer har jo skilt seg ut, men de krevde gjerne i større grad dyktighet eller flaks med eksemplaret.

Er du spesielt interessert i overklokking, kan du i dag kjøpe prosessorer fra både AMD og Intel med ulåste multiplikatorer. Men ikke forvent deg å kunne spare så veldig mye på det, for det er kun de dyrere modellene som har denne egenskapen.

En uproblematisk hastighetsøkning på femti prosent er nok også noe du kan se langt etter – slike ting tilhører historien.

En prosessor er et teknisk underverk:
Slik lages en prosessor >>>

Norges beste mobilabonnement

Mai 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Ice Mobil 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Chili Medium 5 GB


Jeg bruker mye data:

Chili Large 10 GB


Jeg er superbruker:

Chili X-Large 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Her er noen av sakene du kan lese på Ekstra i dag:

Til toppen