Test

Portishead ? Third

Utgivelse nummer tre vil garantert dele lytterskaren i to, fortrinnsvis Portisheads publikum, men også den gemene hop - dette er en elsk/hat-plate. Er du tilhenger av gemyttlige og joviale rytmer og melodier, og favoriserer det trygge og pene, bør du kanskje utfordre smaken og oppsøke de usminkede lydkulisser. For Portisheads verden har blitt styggere, mer skitten og råbarket. "Third" rommer det primitive, dyriske og overmenneskelige. Omtrent som i Nietzsches hovedverk, der mennesket er broen mellom dyr og overmennesket, og et begrep for vår arts kulturhistoriske utvikling. Portishead anno 2008 speiler et dystopisk samfunn. Flere superlativer? "Third" er desperat, monoton, utilgjengelig, obskur, melankolsk, sår, mørk og fordringsfull.

Alle gode ting er tre

Vokalist Beth Gibbons gir musikken et raspende særpreg.
Vokalist Beth Gibbons gir musikken et raspende særpreg.

Tallet tre representerer noe magisk, og mye symbolikk kan leses ut av tallet. Vi skal ikke gå i detaljer her, selv om utgivelsen kan tolkes på en evangelisk-profetisk måte. Men vokalist Beth Gibbons, produsent/instrumentalist Geoff Barrow og gitarist Adrian Utley er den hellige treenighet som atter har skjenket jorden med et guddommelig barn, og akkurat som i eventyrene, bibelen, historien og matematikken hvorpå tallet kaster sin magiske glans, er det nesten noe trolldomsk med "Third"

Hele fjorten år er gått siden debuten "Dummy" smått revolusjonerte musikkverdenen. Fenomenet ble av media døpt ”Trip Hop”. Portishead tryllet frem mollstemte popperler i en tåkete og sløv atmosfære av gamle filmmusikk-samples, jazzgitarer og synkoperte rytmer hvor Gibbons´ usedvanlig særegne stemme blafret som et lys i villfarelsens og musikkens mulm og mørke. Forventningene til det etterlengtede albumet har vært himmelhøye. Mange kan nok bli skuffet.

Fremdeles Portishead, men ...

De som forventet en ny Glorybox på oppfølgeren "Portishead" fra 1997 ble sittende med skjegget i postkassen og klø seg i hodet til flasset sprutet. Mange mente andreplaten var for formørket og dyster. I så fall vil de ikke sette nevneverdig pris på denne. Da romerne jevnet Karthago med jorden gikk de radikalt til verks, en handling alt annet enn rosverdig. Portisheads musikalske radikalisme bygger på samme prinsipp, men kan langt på vei forsvares. De har revet grunnmur, fundament og struktur, og bygget lydblokker av støy, sus og suggererende rytmer på ruinene. "Third" er elegisk, pirrende kinomørk og bærer anstrøk av melankolsk tristesse og klang av håpløshet. Langt mer insisterende enn tidligere, men allikevel fullt gjenkjennelig, og protypisk for bandets distinkte lydbilde.

Folk og hard techno

Hunter er tung, langsom og mystisk, med ekko av franske og italienske krimfilmer fra 60-tallet i sin melodiske oppbygging, og med dyp etterklang av bass og trommer - klassisk Portishead. The Rip åpner derimot med vaklevoren akustisk gitar og en nydelig folk-melodi av den såre og lengselsfulle sorten som legger seg fort i øret. Likeløpende med gitaren smyger en gjennomført kitsch-aktig synthmelodi, som hentet fra en John Carpenter-film, seg inn på sidesporet før den lar seg fusjonere og til slutt erstatte strengeinstrumentet helt. We Carry On, er rake motsetningen: Nesten paniske elektroniske rytmer, skurrende gitarer og en disharmonisk melodi jages fra A til Å i et futuristisk og militant uttrykk - ubehagelig på den fornøyelige måten.

Portishead leverer dyster og skjør musikk som puster og pulserer.
Portishead leverer dyster og skjør musikk som puster og pulserer.


Kompromissløs og krevende

De fortjener all mulig honnør for at de ikke faller for fristelsen, ikke lager simili og billig kramvare, som kanskje ville falle mer i det brede publikums smak og innbringe royalty-inntekter av en ganske annen størrelsesorden. Deres dunkle univers har blitt mørkere, og inspirasjonen fra drone/støy-metallband som The Swans og Sunn O))) er påfallende. Med dette grovkornede bakteppe sydd sammen med 80-talls synth à la Giorgio Moroder, får vi en blanding Kraftwerk, industriell punk, helikopterlyd, tåkelur og Vangelis i skjønn forening. Naturligvis med Beth Gibbons´ umiskjennelige stempel på pakken.

Third" rommer det primitive, dyriske og overmenneskelige. Omtrent som i Nietzsches hovedverk, der mennesket er broen mellom dyr og overmennesket, og et begrep for vår arts kulturhistoriske utvikling.

Hennes stemme er lys, knirkete og tidvis forpint. Det drysser sandkorn av leppene hennes, og den knusktørre halsen er sikkert full av spindelvev og flaggermus. Til tider piper hun som et musebefengt kirkeorgel eller en forskremt fugleunge, og ubevisst eller ei, strever hun av og til med å finne tonene av de gjemte melodiene som har viklet seg inn musikkens underlige strukturering. Noen vil hate det. Andre kaller det karakter. Den nevrotiske soulsangerinnen er uansett tilbake, og hun vrenger sin plagede sjel og formidler det dystre budskap på en vakkergrotesk måte. I et slikt habitat hvilket Portishead herved skaper, føles stemmeprakten bare riktig, deilig og naturlig.

Modig og moden

Førstesingelen Machine Gun er trommemaskinmonoton, kjølig, hypnotisk og bringer i erindring den fremtidsdystre stemningen fra filmene "Blade Runner" og "Terminator", og kanskje Björks Army Of Me i et hissigere tempo. I sterk kontrast står Deep Water med skrall vokal, ukulele og et høyst besynderlig kor med aner til barbershop kvintettene. Magic Doors er en skranglet ansamling instrumenter hvor man fornemmer silhuetten av sekkepipe og nifse strykere, men hvor noen pianoakkorder binder det hele sammen. (Selv om en skakkjørt frijazz saksofonsolo gjør alt den kan for å bryte det ned igjen). Det er et mirakel at det henger sammen, og man kan saktens undre hvordan noe kan låte så skjørt men allikevel så monumentalt.

Konklusjon

Ukonvensjonell, men progressiv. Den vil vokse og utvikle seg fra gang til gang. Skjør som en glassmanet, men majestetisk i sitt rette element. I samme monn som man bombarderes med maskinell støy og disharmonisk ubehag, får man musikk som føles som om den kan kollapse hvert øyeblikk. Helheten er infam og mystisk, en slags dommedagsstemning, der nyansene er flerfoldige. Portishead har gjort det igjen.

Portishead Third   Les mer »

Kommentarer (4)

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen