Test

PJ Harvey ? White Chalk

Et grunnleggende poeng når man anmelder musikk, er å lytte til den på dens egne premisser. Særlig viktig blir denne rettesnoren når en veletablert artist bestemmer seg for å ta en skarp u-sving og skjene over i uutforsket terreng. Nettopp dette kan være en innfallsvinkel for alle som ønsker å gjøre seg kjent med PJ Harveys siste utgivelse.

PJ Harvey går nye musikalske veier på
PJ Harvey går nye musikalske veier på "White Chalk", med godt resultat.

Uforutsigbart og spøkelsesaktig

Fra å skape seg et solid navn innen alternativ-/punkrock, har den produktive sangerinnen og låtskriveren penset inn på et mer akustisk og nesten påtrengende intimt spor hvor pianoballaden finner sin naturlige plass blant spøkelsesvokal og delikat akkompagnement bestående av blant annet zither, harmonika, mini-moog, vinglass og mellotron. John Parish (Eels, Tracy Chapman), Eric Drew Feldman (Captain Beefheart, The Residents) og Jim White (David Byrne, Morcheeba, Bill Frisell, Tom Waits) er blant musikerne som bidrar til å støpe ”White Chalk” inn i en akkurat passe stor, og ikke helt rettvinklet, ramme.

”White Chalk” har et skjevt og tilsynelatende ikke-perfeksjonistisk musikalsk uttrykk som enkelte vil kunne finne ubehagelig. De som derimot tiltrekkes av dissonans og uforutsigbarhet vil kunne oppleve en god håndfull øyeblikk av ren lykke. Man får følelsen av å høre lyden av ubehandlet tre; omtrent som å bivåne en smått bisarr, skrapende prosess forent med en svært spiritistisk sopran på bristepunktet. Det hele beveger seg fra lavmælt sekstitallsrock-/horrorstemning i åpningssporet ”The Devil” til å kaste seg over de helt store høyder i avslutningslåten ”The Mountain”.

Positivt overraskende

"White Chalk" er både mykere og hardere enn hennes forrige plate.

PJ Harvey har klart det enhver artist drømmer om; å skape noe virkelig særegent, og å bli anerkjent for det. Det ferske albumet kan likevel stilmessig befinne seg i sporadisk selskap med Blonde Redhead, Björk, Kate Bush og Radiohead. Polly Jean, som er hennes fødenavn, har en uskolert og litt rå stemme. I kombinasjon med de uortodokse melodiene, det på sett og vis finstemte tonefølget og den engel-/demonaktige følelsen som hviler over samtlige elleve låter, presser de høye brystklangstonene seg frem som den mest naturlige og velplasserte lyd i verden.

Med åtte album på femten år, hvor det forrige havnet i platehyllene i 2004, har PJ Harvey opparbeidet utålmodig forventing fra tusener av fans. ”White Chalk” kan, med dette i bakhodet, oppsummeres som en stor overraskelse, samtidig som platen er hennes desidert beste. Den er både hardere og mykere enn sine forgjengere. Det dempede, akustiske og samtidig meget mollstemte og dramatiske lydbildet følges opp av mørke, mystiske tekster. PJ Harvey skriver lyriske og til tider foruroligende beretninger om slekters gang, ensomhet og vold, og en slags energisk resignasjon eller resignert energi hviler over både titler og uttrykk.

Konklusjon

For de som forventet enda en plate med punkrock, er det lett å forstå at "White Chalk" er en liten skuffelse. For alle andre, er dette det rette albumet å kjøpe uansett om man er innbitt PJ Harvey-fan, eller bare faller for god, original ”pop”musikk (hva nå enn det er) med sjel, innlevelse og overraskende elementer. Leter du etter en plate som vil vokse med og på deg i lang tid fremover, anbefales denne på det varmeste.

PJ Harvey White Chalk   Les mer »

Norges beste mobilabonnement

August 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Chili Medium 5 GB


Jeg bruker mye data:

Komplett Maxiflex 12 GB


Jeg er superbruker:

Komplett Megaflex 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen