– Piratpartiets politikk er urealistisk

Artistene vil lide, mens storkonsernene vinner, tror artistorganisasjonen Gramart.

Piratpartiets Håkon Wium Lie skriver i sitt innlegg den 3. desember at Norge trenger Piratpartiet. Wium Lie ønsker herunder opphavsretten tilbake til start. Artistorganisasjonen GramArt, som organiserer norske musikkartister, deler ikke dette ønsket.

GramArts medlemmer er opptatt av å leve av musikken sin, og opphavsretten er et viktig redskap i så måte. Enkelte av de synspunkter Håkon Wium Lie forfekter i sitt innlegg av 3. desember vil berike kommersielle storkonsern på bekostning av den skapende kulturen. Er det Piratpartiets hensikt?

GramArt er enig med Wium Lie i at lovverket ikke gjenspeiler dagens digitale virkelighet. Dette er lovverkets natur: Lovgiver vil alltid ligge et skritt bak samfunnsutviklingen, fordi samfunnsaktørene er mer innovative enn lovgiver. Men lovgivningen bør ikke sakke for mye akterut.

GramArt og Piratpartiet er på linje når vi ønsker at lovverket ikke må stemple alminnelig brukere av digitale tjenester som lovbrytere. Vi er også på linje når vi ikke ønsker et overvåkningssamfunn.

Vi skiller imidlertid veier når det kommer til Piratpartiets ønske om å nullstille opphavsretten tilbake til (den etter vår oppfatning betydelig mer utdaterte) Statute of Anne fra 1710. En ting er at problemstillingen er urealistisk, tatt i betraktning det omfattende internasjonale regelverket som anerkjenner opphavsretten globalt. En annen sak er om Piratpartiet har tenkt gjennom mulige konsekvenser av en slik endring, dersom den kunne latt seg gjennomføre.

Opphavsrettens natur

Når en norsk låt laget av våre medlemmer selges over disk, som nedlasting, strømming, fildeles eller spilles på radio, har denne låten tre typer rettighetshavere: En eller flere opphavsmenn som har skrevet låten, en eller flere utøvere som har fremført låten i sin lydfestede versjon, og en eller flere tilvirkere som har finansiert innspillingen.

Alle disse har – etter norsk og internasjonalt regelverk – en enerett til utnyttelsen av sine skaperverk og prestasjoner. Hvorfor? I vår rettstradisjon har dette to grunner. Grunn nr. 1 er den økonomiske: Rettighetshavernes enerett til å utnytte skaperverket/ prestasjonen skaper et monopol. Dette monopolet skaper en knapphet og en mulighet til å kontrollere utbredelsen av godet. Dette gjør det igjen mulig for rettighetshaveren å kommersialisere skaperverket eller prestasjonen. Grunn nr. 2 er den ideelle: En låtskriver eller utøver har en særskilt personlig tilknytning til sitt skaperverk og sin prestasjon. Dette bør derfor gi dem en særlig innflytelse over utnyttelsen.

Opphavsrettslig vrakgods?

Dagens lovgivning setter musikkartister i posisjon til å skape mange, men ofte små, inntektsstrømmer fra alle som direkte og indirekte utnytter deres åndsproduksjon. Plateselskapet tjener på å selge fysiske eksemplarer, nedlastinger og fremføring via strømming. Strømmings- og nedlastingstjenestene tjener på å tilby forbrukerne verdens musikkbibliotek. Kringkastere trenger godt innhold, slik at de kan være en mer attraktiv reklameplass (eller rettferdiggjøre sin lisens). Kabelselskaper tjener penger på abonnementer. Utesteder tiltrekker seg gjester og selger pils ut fra sin musikkprofil. Hoteller tilbyr tv og radio i sine hotellrom for å være mer attraktive for kundene. Leiebilfirmaer installerer radioer i leiebilene av samme grunn. Teleoperatørene subsidierer kundenes abonnement på strømmetjenester for å tjene på datatrafikk. Fildelingstjenester muliggjør utveksling av opphavsrettslig vernet materiale for å kunne tjene på annonser.

Slik kan man fortsette. Et vell av tjenester benytter seg av opphavsrettigheter, og øker således verdien av tjenesten for brukeren. Dette kommer tjenestetilbyderen til gode gjennom økt fortjeneste. Det er etter vårt syn ikke for mye forlangt at rettighetshaveren får delta i verdiøkingen og fortjenesten, slik at han eller hun kan fortsette å skape kunst og kultur vi setter pris på.

Hvor går pengene?

Wium Lie skriver i sitt innlegg at norsk kultur «langt på vei er offentlig finansisert». Påstanden er ikke dokumentert. Men hvis det skulle være slik, hvorfor ønsker da Piratpartiet å gjøre det enda vanskeligere for artister å leve av kunsten sin? Er det fordi partiet ønsker at forbrukerne skal betale mer i skatt for å subsidiere kulturen, eller ønsker partiet rett og slett kulturen vekk? En kvesting av opphavsretten, slik Piratpartiet tar til orde for, vil sette kulturnæringene tilbake til hestedrosjenes tid, mens verden for øvrig suser forbi i lyntog. Hvem tror Piratpartiet dette vil gagne? Vår klare oppfatning er at det er ”Big Corp” som vil være vinneren i et slikt spill. Google, Amazon, Facebook, Apple, Verizon, Telenor, Fox etc., vil kunne se bort fra den ene utgiftsposten de har som kan spores direkte tilbake til kulturskaping.

Norske artister er ikke lønnsledere i Norge. I den store kunstnerundersøkelsen fra 2008 beregnes gjennomsnittlig årslønn for gruppen ”Musikere, sangere og dirigenter” (fulltidsbeskjeftigede, tabell 6-4) til kr. 249.100,- i 2006-kroner.

Det er ikke all verden, men stusseligere blir det om opphavsretten forkrøples. GramArt håper ikke Piratpartiet viser seg å være fribyttere med kaperbrev fra globale informasjonskonsern, men heller viser forståelse for at sunn økonomi for artistene kommer alle parter til gode.

Lovrevisjon?

Hvordan kan man ta innover seg kunstnernes situasjon, men samtidig unngå å gjøre en hel generasjon til lovbrytere, og en hel nasjon til overvåkningsobjekter? Og hvordan kan vi samtidig ha øye for Europas store utfordring: å få fart på økonomien, med økt vare- og tjenestehandel, økt lønnsomhet, økt innovasjon og redusert arbeidsledighet?

GramArts medlemmer mener en større bruk av kollektiv forvaltning av rettigheter er den beste måten å møte disse utfordringene på. Med dette mener vi at forvaltning gjennom TONO (for låtskrivere) og Gramo (for artister og selskaper) vil gjøre det enklere for kommersielle aktører å etablere nye, innovative tjenester der musikk inngår som en direkte eller indirekte del av tilbudet.

Med innovasjonen følger lønnsomhet, og en pengestrøm også til artistene. Enkle, oversiktlige og transparente løsninger vil sette forbrukere i alle aldre i stand til å kunne nyte musikk til en overkommelig pris i fremtiden, gjennom gode og innovative tjenester, og uten unødig overvåkning. Vi mener derfor en revisjon av åndsverkloven bør legge til rette for generelle tvangs- og avtalelisensordninger.

Norges beste mobilabonnement

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen