Test

Oh No Ono - Yes

Det er påfallende hvordan denne sjangeren, hvis man kan kalle det en sjanger, har utviklet seg til å bli som et varemerke man ikke kan utnytte uten en stor porsjon ironi. Denne formen for energisk og funky synthpop ber simpelthen om å bli parodiert, og det er aldeles ikke uproblematisk å se musikken uten å ta på seg de postmodernistiske ironi-brillene. Særlig gjelder dette når bandet pøser på med såpass latterlige mengder "ekko og trommemaskin"–virkemidler som Oh No Ono gjør.

Oh No Ono er teit, men samtidig fantasirikt. Foto: Michael Boe Laigaard
Oh No Ono er teit, men samtidig fantasirikt. Foto: Michael Boe Laigaard

Herlig teit

Det aller viktigste og riktigste man kan si om Oh No Ono er at de har det grenseløst moro i studio. "Yes" har blitt et fengende knippe gladlåter hvor Brian Wilson og David Bowie har hatt et par indirekte ord med i det festlige laget. Det er også rikelig med punkreferanser, og til tider kan man se for seg et fremtidig fruktbart samarbeid med Architecture in Helsinki. På tross av kilder fra en svunnen tid, har "Yes" et tidsriktig uttrykk, litt i tråd med gladgutten Mika på den ene siden og indieyndlingene i Mew på den andre.

Åpenbaringen starter med "The Strawberry Festival" og "The Shock of the Real", og bringer med seg store sjanser for høylytt latter grunnet genuin overraskelse. Kan man kalle det grensesprengende? Vel, egentlig ikke. Men teit? Ja, absolutt. Teit. Teit på en morsom måte. Begrepet "teit" kan bety enten "særdeles irriterende" eller "særdeles underholdende". Malthe, Aske, Nis, Kristian og Kristoffer har derfor forståelig nok høstet både gull og grus i den danske anmelderpressen.

Det andre som vekker oppsikt er vokalen; makan til heliumstemme hører man ikke særlig ofte. Det er forståelig at mange vurderer kombinasjonen disco og heliumstemme på grensen til det frastøtende, men for andre er dette så godt som perfekt musikk i sommervarmen. Balansen mellom det slitsomt hysteriske og det herlig nostalgiske ender faktisk opp på riktig side av streken, og imponerer til syvende og sist med sin oppfinnsomhet og sjarm.

Fantasirike krumspring

Mot midten av "Yes" skjer det noe ganske uventet. Oh No Ono forsøker seg på en ballade i "Sunshine and Rain at Once", en nesten beatlesk pen låt. Med dette synker energinivået betraktelig, og på et innbilt dansegulv ville det bli glissent mellom de dinglende kroppsdelene etter at spor fem passeres. Slik vil man kunne si at denne vendingen er skuffende, men samtidig kan de som foretrekker akustiske gitarballader også finne sine perler på denne platen. Og hvem har sagt at man ikke med hell kan dytte en ballade inn på ei discoplate, så lenge balladen er fin?

Timesvis med Oh No Ono kan bli drøyt, selv for den mest besatte danseløven. Det krever litt energi å ta til seg alle disse fantasirike krumspringene, og utover siste halvdel av platen er det fort gjort å ramle litt av lasset. Kanskje kan dette begrunnes i at låtene ikke lenger har den samme overraskende effekten. Igjen må det poengteres at platen svever i et grumsete grenseland mellom noe morsomt og noe overlesset. Uansett hva man måtte mene, kan man umulig høre på "Yes" og samtidig være gretten. Og nettopp dette veier opp for eventuell tvil.

Konklusjon

Danske Oh No Ono viser verden hvor gøy det går an å ha det i studio, og gir fra seg en gavepakke til alle som er utstyrt med kronisk dansefot og en forkjærlighet for det hysterisk-nostalgiske.

Oh No Ono Yes   Les mer »

Kommentarer (0)

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen