NOSTALGI: Pekeredskapet som ikke lar seg danke ut

Nostalgi Femti år med mus:

(Bilde: Shutterstock)

Pekeredskapet som ikke lar seg danke ut

Et av dataverdenens mest brukte tilbehør er også et av de eldste.

Hei, dette er en Ekstra-sak som noen har delt med deg.

Lyst til å lese mer? Få fri tilgang, ny og bedre forside og annonsefritt nettsted for kun 49,- i måneden.
Prøv én måned gratis Les mer om Tek Ekstra
Annonsør­innhold
Les hele saken »

På 60-tallet var det mye som skjedde hos Stanford Research Institute i California, USA. Dataalderen var i gang for fullt, og folk ville gjerne vite om disse store «kalkulatorene» kunne gjøre noe mer for menneskeheten enn å regne på kulebaner og sprengkraft.

En av forskerne som brukte sin tid i laboratoriene og korridorene ved SRI var en herremann ved navn Douglas C. Engelbart. Han var mest interessert i å finne ut hvordan datamaskiner kunne hjelpe til med å forbedre menneskers intellekt.

Doug Engelbart i 1968.
Doug Engelbart i 1968.Foto: SRI

Dette innebar dog at interaksjonen mellom maskin og menneske måtte bli bedre enn den var på det tidspunktet. En datamaskin er jo ikke noe godt verktøy dersom den ikke er rask og enkel å bruke.

En liten del av prosjektet hadde derfor som formål å finne den mest effektive måten å styre en skjermpeker på. Det fantes allerede flere forskjellige verktøy i form av blant annet joysticker, styrekuler og lyspenner, men Douglas C. «Doug» Engelbart mente altså at det kunne gjøres enda mer effektivt.

Så i hva som nærmest var et sideprosjekt skapte han redskapet som han i dag er mest kjent for, og som den dag i dag – femti år etterpå – stadig lever i beste velgående. Vi snakker selvfølgelig om datamusa.

Navnet skjemmer ingen?

Doug hadde over flere år tygd litt på idéen om et nytt pekeredskap, og i 1964 hadde han tydeligvis tygd seg fornøyd. Han fikk en annen SRI-ansatt, en ingeniør ved navn William K. «Bill» English, til å lage den aller første prototypen. Resultatet av Dougs grubling og Bills håndtverk var en liten kloss med et par hjul og en knapp, samt en ledning stikkende ut.

En av de første prototypene til Doug og Bill.
En av de første prototypene til Doug og Bill.Foto: Wikimedia Commons

At den ble kalt for nettopp en «mus» kom av utseendet og formen, pluss at de tidlige prototypene hadde ledningen på fremsiden, slik at denne så ut som en hale.

Det var selvfølgelig ikke meningen at en slik styreenhet skulle bli døpt på bakgrunn av at den minnet litt om en liten gnager, men dette interne kallenavnet viste seg vanskelig å bli kvitt. Så da Doug og Bill gjorde datamusa offisiell i 1968 forteller Doug i en demonstrasjonsvideo at det hele er litt uklart:

– Jeg vet ikke hvorfor vi kaller den en mus. Noen ganger må jeg unnskylde – det startet slik, og vi gjorde aldri om på det.

Fra Engelbarts patentsøknad.
Fra Engelbarts patentsøknad.

Hva som er sikkert, er at «mus» er enklere å huske enn betegnelsen Engelbart ga sin oppfinnelse i patentsøknaden: X-Y Position Indicator For A Display System.

Selv om noen kanskje vil hevde at forkortelsen XYPIFADS også kunne fungert.

Er du interessert i å vite mer om Douglas C. Engelbart, har vi skrevet mer om hans mus og «alle presentasjoners mor» i en egen artikkel.

Vi skal derimot se litt nærmere på hvordan datamusa utviklet seg videre.

Lite å bruke den til

Musa ble altså funnet opp på 60-tallet. Patentet på den ble gitt i 1970, men dette var jo lenge før datamaskinen ble allment utbredt, og det var kun spesielle datamaskiner og -programmer som faktisk hadde et grensesnitt som kunne dra nytte av en peker. Musa fikk således ingen nevneverdig utbredelse det første tiåret, og verken Doug eller SRI klarte å gjøre penger på oppfinnelsen.

Datamusa begynte å komme til sin virkelige rett med personaliseringen av datamaskinen, som jo skjedde på begynnelsen av 80-tallet med datamaskinene til Apple og IBM – for ikke å glemme sistnevntes kloner.

Det var først da operativsystemene fikk gode grafiske grensesnitt at musa virkelig ble et nytteredskap for generell datamaskinkontroll. Så egentlig var det Apple, Microsoft og de forskjellige produsentene av personlige datamaskiner som fikk æren og ansvaret av å for alvor spre musa til datainteresserte over hele verden.

Samme gamle

Ser vi på en gjennomsnittlig datamus fra midten av 80-tallet ser den gjerne ut som en boks med et par-tre knapper. Den største forskjellen fra Doug Engelbarts modeller var kanskje kula under, men dette var noe Telefunken klarte å få på plass så tidlig som 1968.

Microsofts første mus kom i 1983 og fikk fort kallenavnet «Green Eye Mouse». Den kostet 195 dollar og Microsoft brukte over ett år på å selge de første 50 000 eksemplarene.
Microsofts første mus kom i 1983 og fikk fort kallenavnet «Green Eye Mouse». Den kostet 195 dollar og Microsoft brukte over ett år på å selge de første 50 000 eksemplarene.Foto: Microsoft

Det skjedde med andre ord ikke noe spesielt spennende med musa på 80-tallet. Teknologien for optiske mus dukket opp allerede tidlig dette tiåret, men ble ikke tatt i bruk av noen av de store aktørene – datamaskiner var jo fremdeles for spesielt interesserte, og kulemus var uansett «gode nok» til sitt bruk. Dessuten var datautstyr dyrt, så det var viktig å holde kostnadene nede der det var mulig.

Først på 90-tallet begynner PC-en å bli utbredt. Nå er den rimelig nok, enkel nok og underholdende nok til at også vanlige mennesker og bedrifter ser seg interesserte i en slik EDB-maskin. Musa brukes også nå mer og mer som et hovedverktøy for datamaskinkontroll, og er ikke lenger bare et hjelpemiddel i spesielle programmer.

Nye tider, nye mus

Det er klart at noe nå må gjøres med den trauste gamle musa, og i 1993 slipper Microsoft sin Mouse 2.0 – den første datamusa som gjør et skikkelig forsøk på å være ergonomisk.

Nå begynner datakappløpet for alvor. Stikkord som Internett, MP3 og Windows 95 trekker trekker stadig nye folk til stadig større monitorer med farger og anstendig oppløsning – og der bruker de stadig mer tid. Vi må heller ikke glemme dataspillene. 3D-spillgrafikkens inntog mot slutten av 90-tallet byr på heftige førstepersons skytespill, så det blir fort behov for raskere og mer nøyaktig muskontroll enn tidligere.

Razer slipper også denne oppdaterte Boomslang «Collector's Edition» i 2007.
Razer slipper også denne oppdaterte Boomslang «Collector's Edition» i 2007.Foto: Razer

Nå er det flere selskaper som aner ferten av penger, og nyoppstartede Razer slipper i 1998 den legendariske Boomslang. Dette er en mus de selv kaller for verdens første «gaming mouse» – altså spesielt myntet på spillere. Omtrent samtidig tar Logitech formen fra sin populære Mouseman og lanserer en ny modell som heter Wingman Gaming Mouse.

Logitech Wingman Gaming Mouse med sine tre klassiske knapper.
Logitech Wingman Gaming Mouse med sine tre klassiske knapper.Foto: Logitech

Nærmest dessverre for de ti prosentene av befolkningen som sitter på feil side av musa, tar også ergonomibølgen litt av på denne tiden – men da bare for høyrehånden. Det er fremdeles noen år til egne mus for skjevhendte dukker opp. Vi kjenner i hvert fall til at «MMO»-musa Razer Naga, Razer Deathadder og Logitech MX 610 er eller var å få tak i som både høyre- og venstrehåndsutgaver.

Fra kule til lys

Kulemus ble som nevnt funnet opp allerede i 1968, og tretti år senere var dette faktisk fremdeles normen. Men teknologien hadde likevel noen klare ulemper. Den krevde et jevnt og flatt underlag med litt grep, noe som betød at en musmatte omtrent var obligatorisk. I tillegg hadde kula hadde en tendens til å plukke opp partikler som den la igjen på de innvendige rullene. Med jevne mellomrom krevdes altså en skikkelig «muserens» for å forhindre ujevn gange.

Heldigvis hadde datadeler blitt langt rimeligere etter hvert, og mot slutten av 90-tallet var teknologien og prisene på et slikt nivå at Microsoft valgte å slippe en av sine mest populære modeller – IntelliMouse – i en optisk versjon.

Microsofts IntelliMouse hadde et par år tidligere fått et rullehjul plassert mellom de to museknappene – en plassering som i dag er å betrakte som standars takket være denne modellens popularitet.

IntelliMouse Optical ga optiske mus til massene.
IntelliMouse Optical ga optiske mus til massene.Foto: Microsoft

Så i 1999 var det altså duket for å for alvor fjerne den ukule kula fra musens underside. Den nye modellen med det spennende røde lyset vant snart mange hjerter med sin utpregede men ukompliserte utforming. Også mange spillere sverget til denne musa, i hvert fall etter at barnesykdommene ble luket vekk. Interessant nok er IntelliMouse Explorer 3.0 fremdeles i salg, da med noen små forbedringer fra den første modellen.

Uten kula ble styringen mer presis, og musa kunne dessuten brukes på flere underlag, som buksebeinet eller sofalenet. Det var ikke lenger behov for en musmatte, med mindre man da mente at det var veldig viktig med motstand eller gli, og det var jo noe visse musematteprodusenter dro seg nytte av.

Microsofts optiske revolusjon fikk naturligvis svar, og Logitech gjorde straks noen skikkelige framstøt. Allerede i år 2000 lanserte de optiske mus i iFeel-familien – det vil si datamus med følbar tilbakemelding. Deres Wingman Gaming Mouse slippes også etter hvert i en «Force Feedback»-versjon.

Likevel er det nok kanskje Logitech MX 1000 som huskes, da den i 2004 ble den første vidt tilgjengelige lasermusa. Bruken av en laserdiode i stedet for en vanlig LED til å lyse opp underlaget gir enda bedre nøyaktighet og tillater høyere sensitivitet.

I tillegg til laseren var Logitech MX 1000 dessuten trådløs og oppladbar, men fikk da en tyngde som ikke alle likte. Dette er en modell som både ble elsket og hatet.

Logitech G400 og MX 518 har helt lik form.
Logitech G400 og MX 518 har helt lik form.Foto: Vegar Jansen

En annen Logitech-modell som fortjener litt omtale er den smått legendariske MX 518, som kom året etter. Den ble frontet som en spillmus, men var egentlig ganske enkel med ledning, vanlig LED-optikk og en form som var kjent fra MX 500 og MX 510. Men i motsetning til disse to kunne MX 518 skifte oppløsning med et knappetrykk – veldig kjekt i kampens hete.

Logitech MX 518 holdt koken lenge før den ble erstattet av den likt utformede G400. I skrivende stund er det den enda nyere Logitech G400s som har tatt over arven etter MX 518.

Godt og mindre godt fra Apple

Som nevnt tidligere var Apple også en av de første som bidro til å fylle verden med mus, og har hatt flere gode modeller opp gjennom tidene – selv om de gjerne kun har hatt én museknapp.

Spesielt utfordrende har de dog ikke vært, i det minste ikke før i nyere tid. Men dagens Magic Mouse fortjener da hederlig omtale – dette er hovedmusa til Apple, selv om den faktisk kom så tidlig som i 2009. For å lage sin Magic Mouse brukte Apple sin tidlige ekspertise på pekeplater og -skjermer, så dette var verdens første mus med multitouchteknologi.

Apple Magic Mouse er i hvert fall fotogen.
Apple Magic Mouse er i hvert fall fotogen.Foto: Apple

De lærde strides litt om denne musa virkelig er så magisk som den høres ut som, men én ting er sikkert – Microsofts første flerberøringsmus Touch Mouse var elendig i forhold.

At ikke alt salige Jobs tok i var gull kan forresten også eksemplifiseres med Apple USB Mouse. Den ble også kjent som «hockeypucken» eller «snusdåsa» etter den karakteristiske formen, og var Apples første mus med USB-kontakt. Dessverre hadde den i tillegg dårlig ergonomi og en ledning som var så kort at den fort ble upraktisk.

Grunnprinsippet som ikke vil dø

I vår lille reise gjennom musens historie legger vi merke til at utformingen stort sett er den samme som for 40 år siden. Joda, den har blitt litt mer anatomisk og rundere i kantene, men alt i alt er den lett gjenkjennelig som nettopp en datamus. Den virkelige forandringen har skjedd på innsiden – her har hjulene forlengst blitt byttet ut – først med kule, så med lys og lasere.

Logitech MX 1000 var den første kommersielle lasermusa.
Logitech MX 1000 var den første kommersielle lasermusa.Foto: Logitech

Likevel er det noe med selve grunnprinsippet ved datamusa som er nøyaktig det samme, uansett om det er gammel eller ny teknologi som brukes. I et intervju med SuperKids kunne Engelbart fortelle at han på ingen måte bare våknet opp en dag og «fant opp musa». Snarere ble den «oppdaget» som et resultat av nitidige analyser av de andre peke- og inputenhetene som fantes på den tiden.

– Slik som periodesystemet har karakteristikker som definerer grupper langs rader og kolonner, satt vi opp et rutenett av eksisterende enheter. Og akkurat som periodesystemets regler har ført til oppdagelsen av visse tidligere ukjente grunnstoffer, definerte dette rutenettet til slutt de ønskede egenskapene til en enhet som ikke fantes. Den enheten var datamusa, kunne Engelbart fortelle.

Denne vitenskapelige tilnærmingen for å finne det ultimate pekeredskapet førte til at Engelbart og kompani traff ganske så bra på første forsøk – og selv femti år senere bruker vi i bunn og grunn den samme greia.

Bevegelser til besvær

Samtidig som musa har utviklet seg og utvilsomt blitt bedre å bruke enn Doug og Bills første prototype, er det også klart at den klassiske datamusen med årene har fått hardere konkurranse. Akkurat i vårt «mobile» årtiende er det pekeskjermen som har inntatt rampelyset, og det med god grunn – en datamus er ikke noe du normalt sett tar med deg i lomma, og hvis du likevel skulle gjøre det trenger du en overflate å bruke den på.

Da er det naturligvis langt enklere å kunne bruke fingeren direkte på skjermen til mobiltelefonen eller nettbrettet – som jo også har brukergrensesnitt tilpasset akkurat dette. I tillegg er det slik at majoriteten av datamaskiner myntet på forbrukere nå er bærbare – det som betyr pekeplate eller berøringsskjerm og Windows 8.

Men er det nå slik at pekeskjermen til slutt vil kunne danke ut musa?

Engelbart trodde ikke det. I SuperKids-intervjuet gjør han det klart at det vanskelig skal la seg gjøre å finne opp en ny dings som er like effektiv.

– Jeg ser ikke noe i dag som vil slå musa i effektivitet. Men hvem vet? Da de første touchskjemene kom, lo vi alle fordi vi visste at de led av det samme problemet som lyspenner for generelle oppgaver – de krever ganske enkelt for mye bortkastet bevegelse av brukeren.

Det kan være greit å ha dette i bakhodet når det dukker opp spådommer om datamusens død til fordel for berøringsskjermer og «veiveteknologi» som Microsofts Kinect eller Leap Motion. Eller for den saks skyld «luftige» musalternativer som Logitech MX Air.

At datamusa fremdeles står veldig sterkt ser vi også av utvalget. Det er riktignok fremdeles Apple, Microsoft og Logitech som dominerer markedet, men det dukker stadig opp nye aktører. Razer, Mad Catz, Roccat, Qpad, Steelseries, CM Storm og Mionix er blant bidragsyterne – ja selv Corsair har snekret sammen sine egne versjoner av Doug og Bills gamle oppfinnelse.

Og selv om dagens mus både ser bedre ut og er mer behagelige i hånden, er altså den femti år gamle grunntanken den samme – de skal la oss styre datamaskinen på mest mulig effektiv måte.

For alt vi vet har datamusa det som trengs for å klare seg i femti år til.

Fikk du lyst på ny mus?
Sjekk ut våre tester av spillmus >>>

Kilder: Computer History Museum | SuperKids | Wikipedia | Microsoft

Norges beste mobilabonnement

Sommer 2019

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Sponz 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

GE Mobil Leve 6 GB


Jeg bruker mye data:

Chili 25 GB


Jeg er superbruker:

Chili Fri Data


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Til toppen