TEST: Nikon D5100

Test Nikon D5100

(Bilde: Nikon)

Nikon D5100

Selv blasserte journalister lar seg imponere

Annonsør­innhold
Les hele saken »

Dagens speilreflekskameraer har en ytelse og en bildekvalitet vi lett lar oss imponere av. Det som er virkelig fantastisk er at det ikke bare gjelder de dyre modellene. Selv de rimelige modellene matcher sine storebrødre på bildekvalitet samtidig som funksjonaliteten blir bedre og bedre, og du kan gjøre mer og mer med disse kameraene.

Les testen vår av Canon EOS 600D

Dagens test av Nikon D5100 er et tydelig eksempel på dette. La oss se hva denne mellomklassemodellen kan gjøre. Denne siden er en oppsummering. Hele testen kan du lese her.

Kompakt har det blitt, men fortsatt godt å holde i.
Kompakt har det blitt, men fortsatt godt å holde i.

Fysisk

Noe av det som skiller dyre kameraer fra de billigere er byggekvaliteten. Nikon D5100 har ikke værtettinger og består av mye plastikk, men det er satt sammen på en måte som ikke gir noe billig inntrykk. Selv om vi ikke har testet på denne modellen, vet vi dessverre fra tidligere at slike kameraer nesten alltid overlever å falle i asfalten. Knappene har god respons og det hele virker solid. Kameraet ligger godt i hånden omtrent uansett hvor stor hånd du har. Dette til tross for at kameraet har blitt en del mindre enn forgjengeren.

Batteriet er et oppladbart litium-ion-batteri som skal klare 660 bilder på en lading. Det har nå fått en hake som holder det på plass, så selv om batteriluka blir ødelagt fungerer kameraet like godt.

Søkeren er ikke spesielt stor, men omtrent som det du finner på sammenliknbare modeller. Informasjonen  du får i søkeren er tilstrekkelig. Skjermen er en vridbar skjerm på 7,5cm som gir deg all den informasjonen du trenger. Oppløsningen på skjermen er høy og gjør bildet skarpt og tydelig. At den er vridbar gjør den egnet til å brukes i vanskelige vinkler, og du kan vri den bort fra direkte sollys for lettere å kunne bruke den ute.

Les testen vår av Nikon D7000

I bruk
Kameraet har en rekke funksjoner for både nybegynnere og amatører. Vi kan raskt nevne alle vanlige automatiske, halvautomatiske og manuelle programmer. I tillegg er det fortengingskontroll, skyggejustering, HDR, intervallopptak, Full-HD videoopptak og mer til. Vi savner speillås og dybdeskarphetskontroll.

Den vanlige autofokusen er ikke spesielt rask, og blir slått av eldre kameraer med langsommere objektiver. Det er litt synd, for hastigheten på autofokusen kan være avgjørende for om du får tatt et bilde eller ikke. Hvis du bruker skjermvisning, er ikke autofokusen noe raskere, men siden konkurrentenes autofokus er enda tregere framstår D5100 som relativt rask på skjermvising.

Kameraet er blant de beste i klassen på seriebildehastighet, oppstartstid bufferstørrelse og slike ting som har mye å si for hastigheten på kameraet. Vi opplevde aldri kameraet som tregt.

Kameraet fungerer bra, og for en som har brukt speilreflekskamera før, er det lett å finne fram. Det er noen funksjoner for nybegynnere som ikke er særlig godt implementert, og noen funksjoner som har ganske tungvindt og ulogisk implementering. Vi ser gjerne noen forbedringer på det området.

Vridbar skjerm gir nye muligheter.
Vridbar skjerm gir nye muligheter.

Bildekvalitet
Resultatene her er imponerende. Riktignok er det konkurrenter som har tilsvarende bildekvalitet på tilsvarende kameraer, men å få så høy kvalitet ut av et kamera i denne prisklassen er likevel meget bra. Det finnes ingen grunn til å velge gå opp en klasse eller to på grunn av bildekvaliteten. D5100 kan være litt bedre eller litt dårligere enn konkurrentene på ulike områder, men på alle områder er den meget bra eller bedre.

Konklusjon
Dette er et imponerende stykke kamera. Det er ikke det at vi ikke har sett mye av det før, men det er først i år at noe sånt som dette har blitt mulig til denne prisen. Nikon D5100 konkurrerer direkte med Canon EOS 600D, og de er veldig like på de fleste områder, inkludert prisen. Disse er derfor arge konkurrenter. Hvis du spør meg om hva du skal kjøpe, blir svaret mitt at du bør gå i fotobutikken, kjenne på begge kameraene og se om det er ett du liker bedre enn det andre. Men om du velger å ikke gjøre det, kan vi vel enkelt konkludere at med mindre du har behov som ikke dekkes av kameraer i denne prisklassen, så kan du ikke bomme ved å kjøpe et Nikon D5100. Det er langt mellom kameraer det er så lett å anbefale.

 
  Meget høy bildekvalitet
  Treg autofokus
 
  Høy byggekvalitet
  Noen mangler på brukervennlighet
 
  Gode egenskaper i dårlig lys
  Mangler speillås
 
  Vridbar skjerm med høy oppløsning
  Mangler nedblendingsknapp
 
  Mange avanserte funksjoner
  

Les også: Hva slags kamera skal jeg kjøpe

Klikk her for å lese hele testen av Nikon D5100.

Fysisk

Kamerahus

Vurdering:
Forskjell i størrelse. D5100 foran, D5000 bak.
Forskjell i størrelse. D5100 foran, D5000 bak.

Nikon gjør noe veldig riktig når de bygger kameraene sine. Selv om de rimelige modellene er ganske små, ligger de godt i hånden, og passer selv til ganske store hender. Selv om D5100 har blitt en god del mindre enn forgjengeren, D5000, så har ikke dette gått ut over ergonomien.

Byggekvaliteten kjennes bra – ikke så bra som på dyrere modeller, men veldig sammenliknbart med Canon EOS 600D som er i samme prisklasse.

Knappene er helt greie, men ikke så store og tydelige som på Canon EOS 600D. Layout-en har endret seg en god del fra forgjengeren. Dette skyldes at skjermen nå her hengslet på venstre side i stedet for i nedre kant. Man har derfor måttet flytte knappene som lå til venstre for skjermen til andre steder.

Endringen er gjort fordi hengslingen i nedre kant gjorde det vanskelig å bruke vridbar skjerm i kombinasjon med stativ, da stativhodet lett kom i veien for skjermen.

Den mindre størrelsen gir seg også utslag på vekten, som er redusert.


Batteri

Vurdering:

Batteriet er av typen EN-EL14 og gir 1030mAh på 7,4V. Det skal holde til 660 eksponeringer. Det er et bra resultat på det så lite kamera, og 50% bedre enn det Canon klarer med et tilsvarende batteri under samme testforhold.

Trofaste Akam-lesere vet at vi i en årrekke har har hengt oss opp i batteriluka på kameaene. Den har tradisjonelt vært med svake plasthengsler, og under er det ingenting annet som holder batteriet på plass. Hvis da hengselen ryker, blir batteriet løst og kameraet ubrukelig.  Vi i Akam-redaksjonen påtar oss en del av æren for at det nå er forbedret. Luka og hengslene er av samme kvalitet som før, men under finner du en hake som holder batteriet på plass, så selv om noe nå ryker, så fungerer kameraet like godt som før. Takk Nikon. Dette har vi ventet på.

 

Skjerm og søker

Vurdering:

Søkeren ser ut til å være den samme som i forgjengeren, og er ikke imponerende stor. Det er den for så vidt ikke på noen kameraer i denne klassen, men den er mindre enn søkeren i EOS 600D.

Diagrammet nedenfor sammenligner søkerstørrelsen i et utvalg speilreflekskameraer. 100% er her definert som en søker som har 100% dekning og 1x forstørrelse og som er påmontert et fullformatkamera.

 

Søkeren gir deg informasjon om lukkertid, blender, eksponeringskompensasjon og iso-verdi. Bruker du Auot-iso, får du ikke opp iso-verdien kameraet velger. Dette hadde vært en fordel å få det. Du får også indikasjon når fokus er oppnådd og eksponeringsverdiene er satt. Til slutt er det et tall som forteller hvor mange bilder det er plass til på minnekortet, og i bufferen, slik at du kan holde et øye med hvor lange serier du kan ta.

Skjermen har vokst fra forrige versjon, og er nå på 7,5cm (3 tommer), og har en oppløsning på 921 000 punkter. Det er litt lavere enn EOS 600D (1 040 000), men langt høyere enn D500 (230 000). Skjermen er meget skarp og fin. Som sagt, er den vridbar og hengslet på venstre side. Det gjør det mye lettere å bruke kameraet til makrofotografering, på konserter eller andre steder der du holder kameraet i rare vinkler. Skjermen kan brettes ut ca 180 grader, og roteres 270 grader, så du også kan ta selvportretter hvis du skulle ønske det.

Vridbar skjerm gjør mange operasjoner lettere.
Vridbar skjerm gjør mange operasjoner lettere.

Informasjonen på skjermen er upåklagelig. Her finner du informasjon om lysmåling, seriebildefunksjon, autofokusinnstillinger, bildekvalitet, gjenstående batterikapasitet, plass på minnekortet, valgt program og mer, i tillegg til det du finner i søkeren.

En ulempe med en hengslet skjerm er at konstruksjonen involverer flere deler enn en fastmontert en, og at flere av disse delene er bevegelige. I tillegg er det muligheter for å ødelegge skjermen dersom man tvinger den i en retning den ikke er ment til å gå. Særlig utsatt kan den er vridd ut til siden. Fordelene med en vridbar skjerm er mange. Ikke bare kan den klappes inntil kamerahuset og dermed fungere akkurat som en vanlig, fastmontert skjerm, men man kan også snu den slik at baksiden vender ut før man klapper den inntil kamerahuset. Da vil den ligge mer beskyttet til enn en vanlig skjerm, og man vil også slippe å bli fristet til å sjekke bildene på den til stadighet. I tillegg det opplagte med at det er letere å ta bilder i vanskelige vinkler ved bruk av skjermvisning.

På neste side ser vi nærmere på hvordan kameraet er i bruk.

I bruk


Funksjoner

Vurdering:

Her er det litt av hvert å ta av. Uten å gå i detalj, kan vi slå fast at kameraet har alle vanlige funksjoner du finner på et speilreflekskamera – her er det manuelle, halvautomatiske og helautomatiske. Det er motivprogrammer, skjermvisning og videoopptak i Full HD.

Av litt mindre opplagte funksjoner har kameraet fortegningskontroll og skyggejustering. Nikons skyggejustering kalles Active D-lighting, og er litt mer avansert enn de fleste andres, i og med at den jobber med rå-dataene. Bildet blir undereksponert for å få med høylysene, og så justeres skyggene opp etterpå. Det betyr at selv om sluttresultatet bare blir å se på jpg-bildene, så påvirkes eksponeringen, og dermed også rå-bildene. Det finnes også en D-lighting-funksjon du kan utføre på bildene i etterkant. Denne er en del av en ganske omfattende meny av retusjeringsfunksjoner, for at du skal slippe å gjøre sånt på PC i etterkant.

Picture Control er Nikons svar på Canons bildestiler, der du kan sette fargemetning, oppskarping, kontrast og en del slike parametere for ulike motivtyper. Så kan du velge disse når du tar bilder av disse motivene, for få det utseende du ønsker på bildene.

D5100 har fått HDR-funksjon, som lar deg ta to bilder raskt etter hverandre, som så settes sammen til ett bilde med større dynamikkomfang, slik at både høylys og skygger blir riktig eksponert. Du kan stille hvor kraftig effekten skal være, men ikke overdriv det. Det blir fort seende helt forferdelig ut. Funksjonen i seg selv kan være svært nyttig, og den ser ut til å fungere bra på “Normal”.

To ulike eksponeringer kan automatisk settes sammen til ett bilde.
To ulike eksponeringer kan automatisk settes sammen til ett bilde.

Les også: En introduksjon til HDR

En funksjon vi liker veldig godt, som det ser ut som Nikon forsøker å gjemme unna, som de aldri har nevnt på verken pressekonferanser eller i pressemateriale er intervalltimer. Du kan sette når fotograferingen skal starte, hvor lenge det skal være mellom hver eksponering og hvor mange eksponeringer som skal tas. Deretter er det bare å gå og ta en kopp kaffe, legge seg eller reise på ferie, alt etter hvordan du har stilt det inn. Denne funksjonen fås bare som dyrt ekstrautstyr til mange andre kameraer, så at den er standard på et så rimelig kamera som dette imponerer.

Programhjulet med en rekke funksjoner.
Programhjulet med en rekke funksjoner.

Kameraet har en autofunksjon som setter alle innstillinger for deg. Det finnes også en funksjon indikert med blits med kryss over, som i praksis er den samme funksjonen, men hvor blitsen er slått av. Det er svært nyttig, da det er mange situasjoner der du ikke vil at blitsen skal fyre.

Som nevnt, kan du ta opp video i full HD-kvalitet med 24 eller 25 bilder pr. sekund og to ulike kompresjonsgrader. Du kan også ta opp i 720p og 640x424. Det er innebygd mikrofon (mono), men skal du ha god lyd, bør du koble til en ekstern mikrofon. Bildekvaliteten på videoopptak er meget høy, men autofokusen er ofte ikke rask nok til å klare å henge ordentlig med.

Les også: Test av speilrefleksvideo

Savner vi noe? Ja, et par ting. Det ene er speillås. Speilet skaper ganske store vibrasjoner når du fotograferer, så for å få resultatet skarpest mulig, bør speilet vippes opp i god tid før bildet tas. Med skjermvisning er dette selvfølgelig mindre viktig, siden du da kan bruke det i stedet. Det andre vi savner er nedblendingsknapp for å vurdere dybdeskarphet. Det er en funksjon som er ekstra nyttig på kameraer med skjermvisning, sliden du ikke trenger å få den mørke søkeren man ellers får ved nedblending.

 

Autofokus

Vurdering:

Kameraet har 11 fokuspunkter som du enten kan velge blant selv, eller la kameraet velge automatisk. Autofokusen framstår som presis og fungerer i ganske så dårlig lys, selv om hastigheten går ned med lysmengden.

11 punkters autofokus.
11 punkters autofokus.

Autofokushastighet er svært vanskelig å måle vitenskapelig. Derfor blir det lett sammenlikninger. Det er også av og til vanskelig med sammenlikninger, siden man gjerne ikke har samme objektiv eller samme kamera.
For å danne oss et inntrykk gjorde vi følgende øvelse:

  • D5100 m/50mm f/1.4G mot Canon EOS 600D m/EF-S 60mm f/2.8 makro. Fokus fra uendelig til ca 40cm. Resultat: Canon kom i mål lenge før Nikon.
  • Samme som over, men med fokus fra nærgrense til uendelig. Resultat: Omtrent uavgjort.

Dette var litt pussig, siden et makroobjektiv gjerne har ganske langsom autofokus. Derfor prøvde vi litt andre kombinasjoner.

  • D5100 m/50mm f/1.4G mot D80 m/50mm f/1.4D (gammelt kamera med gammelt objektiv uten innebygd fokusmotor). Resultat: D80 vant klart.
  • D5100 m/AF-S 16-85mm mot D80 m/50mm f/1.4D. Resultat: D80 kom foran denne gangen også.
  • D5100 m/AF-S 16-85mm mot EOS 600D m/EF-S 18-55mm (ver. 1 fra 2003). Resultat: Canon vant.

Det er tydelig at den vanlige autofokusen på D5100 ikke er av den kjappe typen. Den blir slått av tilsvarende kameraer og av gamle kameraer, selv om den har fordel av noe som burde være raskere objektiv.

Når man bruker skjermvisning (live view), brukes en helt annen fokuseringsmetode som normalt er en del tregere. Denne forskjellen er ikke så tydelig på D5100, for den er faktisk ganske rask på fokuseringen ved bruk av skjermvisning. Sammenlikner man her med Canon, så kommer D5100 i mål langt foran EOS 600D. EOS 600D var svært treg på dette området. Hastigheten er likevel ikke i nærheten av det for eksempel Panasonic G3 og tilsvarende klarer, så det er fortsatt rom for forbedringer, men den er i høyeste grad brukbar.

 

Hurtighet

Vurdering:

Nikon D5100 oppfører seg i all hovedsak eksemplarisk og gjør sine operasjoner raskt og greit. Oppstarten går så fort at du aldri trenger å vente på kameraet.

Seriebildehastigheten ser man tydelige forskjeller på når man beveger seg opp i prisklassene, og de rimeligere modellene, slik som D5100 er ikke spesielt imponerende på dette området. Nikon oppgir seriebildehastigheten til å være 4 bilder pr. sekund, og det finnes sikkert tilfeller der man får det. I våre tester får vi aldri like mye som produsenten oppgir, og vi endte på 33 bilder på 10 sekudner, uten at bufferen ble fylt. Det er omtrent samme resultat som på EOS 600D, selv om vi hadde ventet litt flere. Med et Panasonic class 4 minnekort, ble bufferen tilfeldigvis full etter de samme 33 bildene. Med et raskere minnekort, kan du forvente å kunne ta flere bilder før bufferen blir full.

Vi klarer å ta like mange bilder på 10 sekunder som med D7000, selv om D7000 har langt høyere seriebildehastighet. Det skyldes at bufferen i D7000 blir full fortere, og da går hastigheten ned nok til at det jevnes ut.

Skifter vi til RAW, blir resultatet dårligere. Det er fordi bildene blir større, og dermed går bufferen full fortere. Faktisk er hastigheten lavere også. Det gjør at du får ca 2,5 bilder pr. sekund til bufferen er full, og 18 bilder på 10 sekunder. Dette er likevel bedre enn mange andre kameraer, og til og med bedre enn D7000. Det siste kan skyldes små forskjeller og bruk av forskjellig minnekort.

Alle kameraer i denne klassen har små buffere og relativt lav seriebildehastighet. I så måte ligger D5100 i forkant, og gjør det bedre enn de fleste andre, og til og med sammenliknbart med dyrere modeller. Vi har derfor ingenting å utsette på ytelsen, annet enn at du ikke så lett får den seriebildehastigheten som er annonsert.

Betjening/brukervennlighet

Vurdering:

Nikon har etter hvert laget ganske mange speilreflekskameraer i alle prisklasser og både analoge og digitale. De har derfor god erfaring med hva som fungerer og hva som ikke fungerer, og veldig mye dreier seg om smak.

På D5100 har Nikon likevel møtt noen nye utfordringer fordi kameraet har vridbar skjerm, som er hengslet der det tradisjonelt har vært knapper. De har dermed en hel del knapper som må plasseres et annet sted. For erfarne Nikon-brukere, som er vant til å finne dem ute på venstre side kan bli litt forvirret. Men vi synes Nikon har løst det på en god måte. De fleste knappene er flyttet slik at de er tilgjengelige med høyre hånd i stedet for venstre og skjermvisningsfunksjonen har fått en hendel som ligger rundt programhjulet. Det funker. Det eneste vi reagerer litt på, og det er ikke nytt på D5100 er merkingen av knappene. Det er en knapp som er merket “?”, en er merket “info” og en er merket med en “i” og noen piler i hver retning, men som ser ut som det betyr “info”. Det er med andre ord tre knapper man lett kan tro betyr omtrent det samme. Dette er selvfølgelig ting man lærer seg ganske fort, men merkingen hjelper ikke til.

Videoopptak har fått egen knapp, så du enkelt kan starte det uten å måtte skifte program. Samtidig er den ikke så tydelig eller tilgjengelig at du hele tiden kommer borti den. Vi kunne egentlig tenkt oss at den var litt mer nedsenket, men ikke noe stort problem.

Foran, på venstre side, nedenfor blitsen finnes en Fn-kanpp, som kan gis en av en rekke funksjoner du selv ønsker å ha der. Det gjør kameraet mer brukervennlig. Du kan også velge om du vil ha eksponeringslås, fokuslås eller begge deler på “AF-L AE-L”-knappen. Vi ønsker oss alltid større grad av muligheter for egne tilpasninger, men det er sjelden å se på kameraer i denne klassen.

I menyen har du en liste over de siste brukte funksjonene. Andre produsenter har en meny der du kan legge de funksjonene du ønsker. Hva vi foretrekker er vi ikke helt sikre på. Fordelen med Nikons versjon er at den lager seg selv, og du vil vanligvis ikke bruke flere funksjoner enn de som får plass der. Ulempen er at hvis du plutselig bruker en litt uvanlig funksjon, blir den liggende en stund i menyen før den forsvinner ut. Uansett er dette en nyttig funksjon som gjør at det du bruker blir mye mer tilgjengelig.

Men alt er ikke bare fryd. Nikon har gjort noen pussige valg, som vi ikke forstår. Ett av dem er implementeringen av auto-iso. Du kan ikke velge auto-iso fra samme meny som du velger manuelle iso-verdier. Du må inn i et helt annet menyvalg, som ikke er like lett tilgjengelig. Hvorfor gjør de det? De fikk kritikk for det på D3100 og D5000. Det kan ikke være noen rasjonell grunn til det. Det interessante er at dersom du velger et motivprogram, har du plutselig muligheten til å velge auto-iso fra samme meny som du setter manuelle iso-verdier, men velger du P, A, S eller M har du det ikke. Altså ingen konsistens. Om du har kameraet på P, og har satt auto-iso, kan du fortsatt enkelt gå inn i menyen og sette en manuell iso-verdi, og på skjermen står det da for eksempel ISO 200. Men i søkeren står det fortsatt auto-iso.  Det vil si at du får en beskjed i søkeren og en annen på skjermen. Dette er meget forvirrende og lite brukervennlig.

Det vi liker med Auto-iso-funksjonen er at du kan stille hvor høyt den skal gå, og hvor korte lukkertider den skal akseptere før den går opp. Det gir deg mer kontroll.

Programmerbar Fn-knapp er kjekt å ha.
Programmerbar Fn-knapp er kjekt å ha.

En del innstillinger mener vi går feil vei. Skal du for eksempel overeksponere et bilde, holder du inne +/-knappen, og dreier tommelhjulet mot venstre. På skjermen ser du da en skala, med + på venstre side og – på høyre side. Nikon er antakelig de eneste i verden med tallinje med positive tall til venstre og negative til høyre. Jeg har studert matematikk og har vært borti en god del tallinjer. Jeg har aldri noen sinne sett det denne veien. Går du inn i menyen, kan du snu hvilken vei du vrir tommelhjulet. Men da blir man enda mer forvirret, når man snur det mot høyre og får utslag mot venstre på linja. Derfor kan du gå til et annet menyvalg og snu også + og – på linja, slik at det blir normalt. Så det løser seg, men det er ikke intuitivt og brukervennlig. Hvorfor er ikke den normale veien standard, så kan de som er så sære at de vil ha det den andre veien velge det selv, og helst på bare ett menyvalg.

På programhjulet er det en funksjon som heter “Scene”, som gir deg flere motivprogrammer enn de du finner direkte på programhjulet. Disse velger du deretter enkelt ved å vri på tommelhjulet. Kjapt og greit. Det eneste problemet er at du ikke får none enkel oversikt over hvilke programmer du har tilgjengelig, uten å bla deg gjennom alle sammen. Det hadde vi ønsket oss. Det hadde også gjort det enklere å finne fram til det du ønsker.
De vanligste innstillingene er tilgjengelig ved å trykke på knappen merket “i” ,og deretter navigere rett på skjermen. Skjermen har illustrasjoner som symboliserer lukkertid og blender, så du ser hva endringene dine gjør. Dette er bra.

Hvis vi skal sammenlikne med Canon EOS 600D, så synes vi knappene ligger litt for langt inn i kameraet. Canon sine er tydeligere, og særlig for store fingre, eller med hansker på er det lettere å håndtere EOS 600D. Canons knapper er også bedre merket og det ligger flere funksjoner på disse knappene, slik at du ikke så ofte må inn i menyer for å endre.

Til å være et kamera beregnet også på de som ikke er veldig erfarne, synes vi kameraet mangler litt. Enkelte ting er for lite intuitive. For de mer avanserte brukerne hadde vi ønsket oss flere funksjoner direkte på knapper.

Detaljgjengivelse


Bildekvalitet

Vurdering:

Det viktigste ved et kamera er naturlig nok hvordan bildene blir. Selvsagt er det andre faktorer ved utstyret som påvirker det - er det et kamera du faktisk har med deg, ligger det støtt i hånden, forstår du bruken av det, og så videre - men gitt at du tar de beste bildene du klarer, er det kameraets bildekvalitet som er det avgjørende. Lenge etter at kameraet er pensjonert eller mistet over bord eller knust i sinne, skal du fremdeles ha og verdsette bildene som en gang kom ut av det.

JPG eller RAW?

Dersom det er mulig råder vi generelt sett folk til å fotografere i både JPG og RAW samtidig. Dersom bildene blir bra i utgangspunktet og noenlunde slik man ønsket å gjøre dem, er det ikke så farlig med RAW, og JPG vil sannsynligvis duge mer enn godt nok, men i det øyeblikk man trenger å flikke på bildene for å få dem slik man ønsker, er det RAW som gjelder. Da har man et langt bedre utgangspunkt for etterarbeid, med mange ganger så mye bildeinformasjon i. Tar man både RAW og JPG samtidig, har man også mulighet til å bruke JPG-filene til å gi en kjapp kopi til bestemor, eller ta vare på som en ekstra backup, mens man har RAW-filen i tilfelle nøye etterarbeid skulle være nødvendig. Store minnekort og harddisker er billig for tiden, og blir bare billigere, så kostnadene med slikt er ikke noe motargument.

Les også: RAW eller JPEG - hva er best?

Nikon D5100, JPG Nikon D5100, RAW

Bildene over er samme eksponering, og vi har brukt henholdsvis JPG- og RAW-versjonen av bildet. Det er relativt små forskjeller mellom dem, noe som tyder på en god JPG-konvertering. Det er, som alltid, mer detaljer i RAW-bildet, men man ser også noe moire som ikke er synlig på JPG-bildet. RAW-bildet ser generelt skarpere ut, men det kan man nok endre ved å legge på litt oppskarping på JPG-bildet.

Canon EOS 600D, JPG Canon EOS 550D, JPG
Canon EOS 60D, JPG Nikon D7000, JPG
Pentax K-5, JPG Olympus E-5, JPG

Ser vi på JPG-bildene fra andre kamerer, er de fleste stort sett i samme gate hva gjelder detaljgjengivelse

RAW:

Da er det mer interessant å se på hva vi kan få ut av råfilene, selv om heller ikke disse er individuelt justert og optimalisert. De er derimot behandlet på akkurat samme måte i Adobe Camera RAW, og vil uten unntak gi bedre bildekvalitet enn JPG-filene rett fra kameraet.

Nikon D5100 gjør det hårfint svakere enn Canon EOS 600D. Man må se nøye etter, og vi vil ikke si at forskjellen er vesentlig. Det er i hvert fall ikke større forskjell enn det man må forvente ut fra det noe høyere pikseltallet på EOS 600D. Hvis vi ser bort fra forskjellen i eksponering, er bildet svært likt det vi fikk fra D7000.

Nikon D5100, RAW Canon EOS 600D, RAW
Nikon D7000, RAW Canon EOS 550D, RAW
Pentax K-5, RAW Olympus E-5, RAW
Canon EOS 60D, RAW Sony A550, RAW

Her er det litt større forskjell til de andre kameraene, men det er få forskjeller som ikke kan kompenseres i etterbehandlingen av bildet. Vi må huske at dette er bilder vi ikke har gjort noe som helst med.

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 16 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 18 megapiksler.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:


<i>Kvalitetsskala for MTF50 (corr) ved 120 linjer per tomme.</i>
Kvalitetsskala for MTF50 (corr) ved 120 linjer per tomme.

Her må vi bare bøye oss i støvet for dette resultatet. Det er usedvanlig bra, og tyder på at kameraet kan gi ekstremt skarpe bilder. Resultatet er det høyeste vi har målt for kamera med (omtrent) denne oppløsningen.

Når vi sammenlikner MTF-resultatene med oppløsningen, kan vi få et inntrykk av hvor godt kameraet utnytter pikslene sine. På grunn av det høye resultatet over, blir også resultatet her svært bra. Faktisk ekstremt bra. Vi var imponert over EOS 600D, som skåret over 81%. D5100 klarer nesten 90, og går i ring rundt alt vi har sett tidligere.


På sinekart-bildene nedenfor kan vi se litt om dette er synlig i praksis. Her er det flere kameraer som gjør det bedre enn D5100 - noe skal man jo ha igjen for å kjøpe dyrere kamera. D5100 gjør det omtrent som Canon EOS 600D, og slutter på rundt 30, som må regnes som et meget bra resultat.


Nikon D5100, RAW Canon EOS 600D, RAW Canon EOS 60D, RAW
Canon EOS 7D, RAW Nikon D7000, RAW Canon EOS 550D, RAW
Pentax K-7, RAW Sony A550, RAW Sony A500, RAW

Les også: Slik tar du skarpe bilder

På neste side ser vi nærmere på bildestøy.

Bildestøy

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet.

200 ISO:

På 200 ISO er det ikke noe støy å spore, og vi ser igrunnen omtrent det samme som på 100 ISO.

Nikon D5100, JPG Nikon D5100, RAW
Canon EOS 600D, JPG Canon EOS 600D, RAW
Canon EOS 550D, JPG Canon EOS 550D, RAW
Nikon D7000, JPG Nikon D7000, RAW
Pentax K-5, JPG Pentax K-5, RAW
Olympus E-5, JPG Olympus E-5, RAW

400 ISO:

På 400 ISo begynner vi å se tendenser til støy i raw-bildene, men detaljnivået er fremdeles svært bra. 600D synes her å få bedre uttelling for sin økte oppløsning i forhold til D51000 i JPG-bildene.

Nikon D5100, JPG Nikon D5100, RAW
Canon EOS 600D, JPG Canon EOS 600D, RAW
Nikon D7000, JPG Nikon D7000, RAW
Pentax K-5, JPG Pentax K-5, RAW
Olympus E-5, JPG Olympus E-5, RAW

800 ISO:

EOS 600D holde seg imponerende bra, og det er usedvanlig lite tap av detaljer. I raw er det litt støy. Det ser man også på D5100, men der har JPG-bildet blitt mindre skarpt.

Nikon D5100, JPG Nikon D5100, RAW
Canon EOS 600D, JPG Canon EOS 600D, RAW
Nikon D7000, JPG Nikon D7000, RAW
Pentax K-5, JPG Pentax K-5, RAW
Olympus E-5, JPG Olympus E-5, RAW

1600 ISO:

Her begynner ser vi det samme som på ISO 800, men i litt sterkere grad. 600D begynner også å miste litt mer detaljer i JPG-bildet.

Nikon D5100, JPG Nikon D5100, RAW
Canon EOS 600D, JPG Canon EOS 600D, RAW
Canon EOS 550D, JPG Canon EOS 550D, RAW
Nikon D7000, JPG Nikon D7000, RAW
Pentax K-5, JPG Pentax K-5, RAW
Olympus E-5, JPG Olympus E-5, RAW

3200 ISO:

Støyen er tydelig nå, men det er fortsatt mye detaljer igjen. 600D gjør det minst like bra som dyrere modeller, og Olympus E-5 har fått nok, ser vi. Den har mindre bildebrikke enn de andre modellene, og utfordringene med det, ser vi her. 600D har litt mer detaljer enn D5100, men ikke mer enn vi kan forvente ut fra høyere oppløsning. Selv om vi skulle forvente mindre forskjeller når ISO-verdiene ble høyere, i og med at Nikons modeller har større piksler (litt færre piksler på litt større brikke)

Nikon D5100, JPG Nikon D5100, RAW
Canon EOS 600D, JPG Canon EOS 600D, RAW
Canon EOS 550D, JPG Canon EOS 550D, RAW
Nikon D7000, JPG Nikon D7000, RAW
Pentax K-5, JPG Pentax K-5, RAW
Olympus E-5, JPG Olympus E-5, RAW

6400 ISO:

Dette ser direkte grisete ut, uansett kamera, men bilder tatt med 6400 ISO vil nok være brukbare i praksis dersom man skviser ned størrelsen en del. Bruker du det til visning på skjerm, uten å beskjære, er det ingen problemer med å bruke denne ISO-verdien. Det er fortsatt mye detaljer igjen i raw-bildene, til tross for støyen. I JPG-bildene har produsentene fjernet det meste av støyen, og da forsvinner detaljene også. Feltet holder seg ganske godt samlet, med unntak av Olympus E-5 som er akterutseilt.

 

Nikon D5100, JPG Nikon D5100, RAW
Canon EOS 600D, JPG Canon EOS 600D, RAW
Canon EOS 550D, JPG Canon EOS 550D, RAW
Nikon D7000, JPG Nikon D7000, RAW
Pentax K-5, JPG Pentax K-5, RAW
Olympus E-5, JPG Olympus E-5, RAW

12800 ISO:

Ok, dett er ikke det peneste vi har sett. Men så er det ikke noen tøyse-ISO-verdi vi snakker om heller. Faktisk, er bildene helt brukbare på skjerm. Du mister noe detaljer, og ser litt støy, men disse ISO-verdiene er uansett ment for de anledningene der en blits vil ødelegge bildet, eller du ellers ikke vil få tatt det i det hele tatt.

Nikon D5100, JPG Nikon D5100, RAW
Canon EOS 600D, JPG Canon EOS 600D, RAW
Canon EOS 550D, JPG Canon EOS 550D, RAW
Nikon D7000, JPG Nikon D7000, RAW
Pentax K-5, JPG Pentax K-5, RAW

 

25600 ISO:

Men Nikon D5100 gir seg ikke på 12800. Hva skjer hvis vi skrur opp ISO-verdien enda ett hakk? Er det i det hele tatt noen vits?

Nikon D5100, JPG Nikon D5100, RAW

Det var ikke mye annet enn støy igjen er. Det vil si, på JPG-bildet er det ikke så forferdelig mye ren støy, men det er heller ikke mye detaljer. Det ser ut som alt er klint sammen i en smørje. Kan det brukes til noe?

Hvis du lurer på om du kan bruke bilder tatt på ISO 12800 eller 25600, så kan du ta en kikk på nedenstående bilde. Det er utsnitt fra samme bilder som over, tatt med Nikon D5100. Så har vi gjort litt rask støyfjerning og redusert størrelsen til 2560 pikslers bredde, for å emulere visning på det beste som er av skjermer i dag. Nedenfor er et utsnitt av dette, tatt for å få plass på spaltebredden vår. Før musa over bildet for å veksle mellom ISO 12800 og 25600.

 

Ja, det er støy der, på ISo 12800. Men det er også ganske så mye detaljer der er allikevel. Jeg vil hevde at dette absolutt er brukbart til "hjemmebruk". Når du ser grevlingen i skogkanten i skumringen, får kan du få et bra bilde av den til skjermbruk eller små utskrifter. Fører du musa over bildet, og ser på bildet tatt på ISO 25600, blir det atskillig verre. Dette er vel kun brukbart til å fotografere spøkelser og ufo-er med (bilder som alle vet skal være kornete og utydelige).

Den observante leser har kanskje sett at bildene fra Nikon D5100 er noe mørkere enn fra Canon EOS 600D. I vår testlab, har vi kalibrert lys og målt eksponeringen nøye. Derfor bruker vi samme eksponering på testbildene, uavhengig av kamera. Nikon har en tendens til å kreve litt lengre eksponering for å få like lyse bilder. Når vi ikke tar hensyn til det, blir resultatet litt mørkere. Vi ser dette også på andre kameraer, og det skyldes normalt at ISO-verdiene ikke nødvendigvis har nøyaktid den verdien de representerer. Da kan bildene bli for lyse eller for mørke. Til daglig har det lite å si, siden lysmåleren kompenserer for det, annet enn at man altså trenger litt mer lys for å få den samme eksponeringen.

På neste side tar vi en kikk på farger og dynamikk.

Hvitbalanse

Så godt som alle kameraer vi tester har feil på hvitbalansen i større eller mindre grad. Dette tester vi ved å ta bilde av vår testplansje med kameraet satt på automatisk hvitbalanse, med andre ord det som avgjort er mest brukt blant folk flest, og deretter måle differansen mellom bildenes hvitbalanse og det vi på forhånd vet at våre dagslyslamper gir. Vi må likevel gjøre oppmerksom på at dette er av begrenset viktighet når man har et kamera som støtter RAW, slik at man kan justere hvitbalanse i ettertid.

D5100s autohvitbalanse er bra, og ligger meller 300 og 500 Kelvin fra det korrekte på alle ISO-verdier. Det er innenfor det vi regner som bra, men ikke så bra som Canon EOS 600D.

Fargegjengivelse

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen. Vi har bare gjengitt på ISO 100, da det er svært likt på de andre ISO-verdiene. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet.

Gråtoner (20-23)
Hvitt og svart (19 og 24)
Disse tonene er meget bra. De er svært nøyaktige, og varierer lite selv ved høye ISO-verdier.

Hudtoner (1-2)
Hudtonene er ikke helt perfekte, men så nært at du ikke vil kunne se at det er noen feil.

Blått, grønt og rødt (13-15)
På RGB er ikke D5100 like bra, men rødt gir vi godkjent, mens blått og grønt er ikke helt der vi vil ha dem.

Gult, magenta og cyan (16-18)
Disse fargene er også meget godt gjengitt. Cyan er den minst presise.

Annet
Alt i alt har D5100 en fargegjengivelse som antakelig ikke vil plage deg. Du må nok drive med dokumentasjon av nøyaktige farger for at det ikke skal holde mål. Kameraet gjør det omtrent som Canon EOS 600D.


Dynamikkomfang

Dynamikkomfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer som kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 grader Kelvin og blir avfotografert og analysert.

Stouffer 4110 testplansje for dynamikkomfang
Stouffer 4110 testplansje for dynamikkomfang

Dynamikkomfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet, og hvor store kontrastforskjeller kameraet kan gjengi. Til sammenligning med resultatene nedenfor har det menneskelige øyet et dynamikkomfang på ca 5-6,5 EV hvis "blenderen", dvs iris, forblir uendret. Når vi måler dynamikkomfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike toleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).

Dette er faktisk som forventet. Nikon har en stund vært konge av dynamikkomfang, og D5100 skuffer ikke i så måte. Den ligger helt i toppen, sammen med D7000.

På høy kvalitet er bildet mye det samme. D5100 regjerer alene på toppen. Dynamikkomfanget er ofte det første som lider når pikslene blir mindre (flere), og dermed er det flott å se at Nikon klarer å opprettholde såpass gode resultater. De dårlige resultatene for alle kameraer på høye iso-verdier er fordi støynivået kommer over vår tåleransegrense, og dermed er det lite igjen for testprogrammet vårt å beregne dynamikkomfang ut fra.

Hvis vi skal oppsummere bildekvaliteten, må vel konklusjonen bli at den er svært imponerende, men ikke bedre enn på Canon EOS 600D. En slik konkurranse må vi kalle dødt løp, evt. seier til begge to, da vi aldri har sett så bra resultat fra så billige kameraer tidligere. Den er fullt på høyde med D7000, og dermed også antakelig D300s. Nikon gir oss den samme bildebrikken og i stor grad den samme signalbehandlingen uavhengig av prisklasse på kameraet. Så går du for Nikon, trenger du ikke velge modell ut fra bildekvalitet.

Oppsummering og konklusjon



Kamerahus:

Lite, men funkjsonelt kamerahus. Bra byggekvalitet og god ergonomi.


Batteri:

Bra batterikapasitet. Pluss for batteriet holdes på plass uten hjelp av batteriluka.


Skjerm og søker:

Utmerket, vridbar skjerm med høy oppløsning og mye informasjon. Litt liten søker, men godt med info også der.


Funksjoner:

Her har du det meste du forventer og en del til. Avanserte funksjoner som intervallopptak finnes også. mangle speillås og nedblendingsknapp


Autofokus:

Tregere enn eldre kameraer og konkurrenter, men presis. Kontrastfokus når du bruker skjermvisning er ok.


Hurtighet:

Rask oppstart, og god seriebildefunksjon for sin prisklasse. Ingen tregheter på andre områder.


Betjening/brukervennlighet:

Her fungerer ting bra, men enkelte funksjoner fungerer på en ulogisk måte, eller er svært lite intuitivt.


Bildekvalitet:

Mye detaljer og bra kontroll på støy. Dynamikkomfang helt i toppsjiktet.

Konklusjon:

Nikon skuffer ikke med D5100. Det vi har sett på Nikons seneste modeller er at de flytter lista for hva et kameraet i sitt prissegment skal prestere, og det presser konkurrentene til å følge etter, noe vi får nyte godt av.

D5100 har bildekvalitet som et dobbelt så dyrt kamera. Det har avanserte funksoner som intervallopptak, det er så spekket med muligheter at få vil bruke alle, men alle vil ha glede og nytte av mange. Det gjør kameraet til en sikker allrounder og et godt familiekamera. Hvis kameraet ikke er noe for deg, har du antakelig behov for raskere autofokus, raskere seriebilder eller noe annet litt spesielt. I forhold til størrelse, vekt og pris, er dette et meget godt kamera.

Hovedkonkurrenten, Canon EOS 600D, er tilsvarende på veldig mange områder, men med litt andre styrker og svakheter. Hva du foretrekker blir litt hipp som happ. Begge er usedvanlig gode kameraer. Nikon D5100 er lett å like og lett å anbefale, men gi oss gjerne en firmwareoppgradering som retter noen av de dårlige løsningene i menyene og gir litt raskere autofokus.

Les også: Guide: Systemkamera med og uten speil

Les også: Guide: Ting å tenke på før du kjøper (ditt første) speilreflekskamera. (del 1)

Les også: Guide: Ting å tenke på før du kjøper (ditt første) speilreflekskamera. (del 2)

Nikon D5100

Norges beste mobilabonnement

Sommer 2019

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Sponz 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

GE Mobil Leve 6 GB


Jeg bruker mye data:

Chili 25 GB


Jeg er superbruker:

Chili Fri Data


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen