Test

Nigeria 70 ? Lagos Jump

Som tittelen antyder er dette en samling nigeriansk musikk fra det glade syttitall. Og med en undertittel som lyder: ”Original Heavyweight Afrobeat High Life and Afro Funk” levnes det i grunn ingen tvil om konfekteskens faktiske innhold.

Flere obskure artister enn tidligere

Denne skiva viser variasjonen i afrikansk funk.
Denne skiva viser variasjonen i afrikansk funk.

Etter å ha endevendt de nedstøvede musikalske arkiver, sortert utspilte LP-singler i meterhøye tårn, lik stabler av stabburslefser, for deretter å skille klinten fra hveten, utga Strut Records i 2001 kremen av vestafrikansk musikk fra nevnte epoke i form av ”Nigeria ´70” - en tre CD-ers boks med afrojazz, afrosoul og afrofunk. Verdensberømtheten Fela Kuti var det naturlige og selvfølgelige trekkplaster, hvorimot mindre velrenommerte King Sunny Ade, Blo & The Funkees og Orlando Julius vant et nytt publikum. Atter igjen har selskap og produsenter gravd dypt i skattekisten. Resultatet er både gull og gråstein.

En stor glad fest

Den aktuelle tidsperioden kjennetegnes ved det post-uavhengige Nigeria, og denne antologien fanger vitterlig essensen av den. ”Nigeria 70” er et musikalsk manifest med politiske under- og overtoner og ytterligere sosiale kommentarer, men først og fremst bringer den bud om lykksalighet og en sangvinsk fremtid. Nigeria var fritt, endelig løsrevet fra flere års politisk undertrykkelse, og dette ble feiret ubønnhørlig med glede, dans og musikk. Landets eksponering for det frie Vesten og dets musikalske strømninger ga et mangfold av nye artister som våget å tråkke nye stier.

Fagtermen funk med drivende bassganger og synkoperte rytmer eksisterer i den musikalske forståelse som et formende stilprinsipp, men her med kraftig understrek på rytme og perkusjon og en vågal drapering av stilarter som calypso, cubansk musikk og et kokende hav av lekre afrikanske ingredienser. Sir Shina Peters & His International Stars er skjenket det ærefulle oppdrag å innlede forestillingen med Yabis, hvor en enslig keyboardmelodi virrer forbi, lett daskende i bedøvende dufter av insisterende gitar, bass og de snakkende trommene utbredt i jùjú-musikken.

Nøkkelordet er fusjonering

Dette er like funky og like cheesy som det ser ut til.
Dette er like funky og like cheesy som det ser ut til.

Musikken er en evig hybrid og en standardisert mal følges naturlig nok ikke. Spor av Santana, James Brown og Kinks kan anes både her og der i en merkelig, men akk så finurlig fusjon av den urbane folkemusikk kalt palmwine og avarten av den muslimske musikken som ble brukt for å vekke troende før ramadan, kalt fuji. Dette er slettes ikke falsifisert funk eller en komplett smørje av ulekre ingredienser. Hvis du mener musikkformidling bør være en legering av innlevelsesevne, fantasi, lekelyst og meddelelsesbehov, kan du trygt utvide horisonten med ”Lagos Jump”.

Instrumenteringen er kreativ, men det tekniske og lyttervennligheten (underforstått melodiøs kvalitet) varierer fra det dubiøse til det herlig overbevisende. Til gjengjeld føles det levende og lekende. Dynamic Africanas bidrag, låten med det fonetisk fengende navnet Igbehin Lalayo Nta, samt Peter Kings Isaac Hayes-aktige African Dialects låner mye fra klassisk amerikansk soul/funk og musiserende sitater fra blaxploitation-filmer i et uttrykk verdig f.eks. Frank Strazzeri. Myke og treffsikre blås på tverrfløyte og messinginstrumenter er broderier på det delikate teppet av tung bass balansert mot den mer kaprisiøse gitarrytme.

Både fisk og fugl, dynamisk og hul

Variasjonen og kontrasten er som sagt stor, men den føles helhetlig. Fra tunge tordentrommer og enstonige, mantralignende melodier (f.eks. er den ti minutter lange Wetin De Watch Goat, Goat Dey Watcham av Eric ”Showboy” Akaeze & His Royal Ericos ett eneste repeterende gitartema), gjør den væromslag til lett bris og sommerhyggelig pop/rock som You Are My Heart fremført av en smilende Rex Williams som sverger til doo-wop med et bilag av durstemt sydhavs-gitar. Ify Jerry Crusades Everybody Likes Something Good er Jimi Hendrix minus gitar, men tungt kompet av bass, utagerende trommer og hammondorgel, mens Hot Tears av The Immortals er en udødelig oppvisning i hvor surt en gitar kan gråte - men den er også et glimrende eksempel på hvor amerikansk i uttrykket et nigeriansk kjellerband kan klinge.

Som titlene indikerer, synges det både på engelsk og på moderspråket. Det er imidlertid vanskelig å høre forskjellen. Men mye av sangen kjennetegnes ved en persons sang/rop og massiv respons fra flere, en utbredt tradisjon innen afrikansk sang og musikk.

Konklusjon

Er du nysgjerrig på de veldige variasjonene innen funk/soul og ikke minst vestafrikansk musikk, bør du ikke brenne inne med utforskningsintensjonene; dette samlealbumet er vel verdt å sette i platehyllen. Noe av musikken tangerer, og vel så det, de amerikanske vinylplatene som levde i skyggen av James Brown og hans like. Og noe er regelrett dårlig. En samlers drøm.

Diverse artister Nigeria 70 - Lagos Jump   Les mer »

Norges beste mobilabonnement

Juni 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Ice Mobil 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio Go 5 GB


Jeg bruker mye data:

Komplett Maxiflex 12 GB


Jeg er superbruker:

Komplett Megaflex 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen