Anmeldelse

Nicole Atkins – Neptune City

Grandiost, teatralsk, klisjéfylt og bombastisk. Disse ordene kan gi negative assosiasjoner, men frykt ikke! I denne forstand er de ment positivt, ja til og med det skrekkinngytende begrepet "klisjéfylt". Så lenge det er godt gjennomført, spiller det ingen rolle om det er den største klisjeen i verden vi hører. Nicole Atkins har med andre ord kokt i hop et lett gjenkjennelig og tilgjengelig verk, samtidig som det både fenger og låter friskt. Denslags står det respekt av.

Koselig musikk

Nicole Atkins er like søt som musikken sin.
Nicole Atkins er like søt som musikken sin.

Nå er ikke all musikken på "Neptune City" så storslagen som det kan høres ut, for vi stifter også et godt personlig vennskap med Atkins' kraftfulle og kontrollerte stemme. Disse introspektive elementene blir balansert på en dyktig måte med det "overdådige", og miksen kommer svært godt ut av det. Balanse er et viktig nøkkelord, for vi blir servert en akkurat passe mengde med seriøs og positiv musikk før nerven eventuelt ville ha forsvunnet hen (albumet varer i 40 minutter). Festen tar slutt med Party's Over, som holder seg til en passe nøktern nachspielmodus og signaliserer klart og tydelig at albumet har nådd en verdig avslutning.

Foruten vanlige rockeinstrumenter blir vi servert nydelige strykerarrangementer, det fantastiske instrumentet harpsichord og en mengde andre finurligheter som bidrar til å gi albumet en slags drømmeaktig stemning. Atkins har David Lynch som et forbilde, noe som ikke virker rart når musikken vekker slike følelser av klassisk cinematisk art. Vi blir presentert for denne hyggelige stilen allerede ved åpningssporet Maybe Tonight, som lekent og lett forteller hva vi har i vente.

X-faktor?

Musikken er som dette bildet: Magisk og lett gjenkjennelig.
Musikken er som dette bildet: Magisk og lett gjenkjennelig.

Introen på Together We're Both Alone symboliserer albumet i et nøtteskall med sine strykere og popklassiske vri. Dette låter så kjent, men samtidig så nytt. Allikevel, er det mulig å holde denne type inntrykk i løpet av hele albumet? Det er her den såkalte x-faktoren spiller inn, men har Atkins' musikk nettopp det? Noe enkelt svar eksisterer i alle fall ikke, igjen er det opp til lytteren selv å bedømme. Et umiddelbart legendarisk verk er det ikke, for den nyskapende nerven klarer ikke å fenge lytteren hele tiden, selv om det ble nevnt tidligere at albumet slutter på et perfekt sted.

Hadde albumet vart lenger derimot, ville det hele ha brutt sammen ganske kraftig. Det er en svakhet, enten man vil innrømme det eller ikke. Uansett, denne spiren til forfall går ikke nevneverdig mye ut over musikken vi faktisk blir servert. Når vi hører det ultrakoselige refrenget i The Way It Is, med tamburiner og arrangement som minner oss om jul og høytid, da lener vi oss bare tilbake og nyter det hele. Andre høydepunkter er Cool Enough som er inspirert av Lynch-kollaboratøren Angelo Badalamentis musikk, med særegen bruk av klimprende gitar og mellotron. Mer rolige øyeblikk er å finne i War Torn og tittelsporet Neptune City, som fungerer som perfekte hvilepunkter.

Konklusjon

Med "Neptune City" har Nicole Atkins skapt en svært behagelig og stemningsfull atmosfære som glir lett sammen med mer tradisjonell poprock. Blandingen av instrumenter og komposisjonsstiler er herlig fornyende samtidig som det låter så urokkelig kjent. Dét er en bragd, og Atkins har dermed levert et av årets beste poprockalbum så langt.

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen