Intervju

Ned i likkjelleren

Planen var å møte de to gutta Jon Ivar Kollbotn (vokal) og Eivind Gammersvik (bass) i den bergensbaserte rockegruppa Major Parkinson på Bar Jazz i Oslo for en liten prat. Da det tuslet to skjeggete karer forbi tok undertegnede sjansen på at det måtte være de oppadstigende musikerne. Selvfølgelig var det dem.

Judy Garland, A-ha og The Residents

Hvor henter dere inspirasjonen til Major Parkinson?

Jon Ivar Kollbotn (vokal) og Eivind Gammersvik (bass). FOTO: Helge Brekke
Jon Ivar Kollbotn (vokal) og Eivind Gammersvik (bass). FOTO: Helge Brekke

– Vi hører en del på Mike Patton-prosjekter. Mr Bungle, Tomahawk og sånne ting. Ellers hører jeg endel på klassisk. Noen av oss hører også på endel pop, som for eksempel A-ha. Det er veldig variert innad i bandet, sier Jon Ivar og fortsetter; I tillegg blir vi også inspirert av film. David Lynch for eksempel, som igjen er inspirert av bandet The Residents, som må sies å være det kuleste bandet i verden.

– Vi har også endel filmreferanser i tekstene, skyter Eivind inn. Vi brukte faktisk to måneder på å få inn en middagssamtale fra Donnie Darko som hadde passa vanvittig bra mellom to låter. Vi forsøkte å kontakte regissøren og stressa skikkelig, men til slutt så ga vi opp.

Og det er kanskje på grunn av filminspirasjonen Major Parkinson kan sies å ha en så visuell musikk. For er man en lytter med levende fantasi, så kan det både være en nytelse og/eller ren tortur å høre på Major Parkinsons syreinfiserte søndagsturmusikk.

Fortell litt om ideen bak Major Parkinson

– Vi laget først en historie og satte inn forskjellige karakterer. Men vi fant ut at det ble for konseptuelt. Det fungerer greit i praksis, men man får for mange hemninger fordi man må forholde seg for mye til historien. Derfor valgte vi heller å bruke utdrag istedenfor å fortelle hele historien, sier Eivind.

– Utgangspunktet var å lage en fiktiv karakter for så å sette han i en historisk kontekst. Det var veldig ambisiøst til å begynne med. Vi forsøkte å lage et helt univers, men så skjønte vi at det ble for mye. Vi bestemte oss heller for å beholde karakterene og psykosen i musikken, sier Jon Ivar rolig, som om "psykose" var en like naturlig del av Major Parkinsons musikk som for eksempel rytme eller melodi.

– Vi har ikke levert ut tekstene, fortsetter Eivind. Vi har nemlig lagt inn mange tvetydigheter, og hvis vi leverer ut tekstene så vil mye av tvetydigheten forsvinne.

Pompøst og fandenivoldsk. FOTO: Helge Brekke
Pompøst og fandenivoldsk. FOTO: Helge Brekke

Hva faen er det her?

Nå som Major Parkinsons debutalbum er ute, er det også klart for en liten norgesturne. Albumreleasen gikk for seg i Bergen, og nå nylig holdt de konsert i Oslo. Videre venter blant annet Trondheim og Stavanger.

Live-showene våre er veldig pompøse og en del vil sikkert gå hjem midt under konserten og tenke «hva faen er det her?». Vi søker pinlighet gjennom musikken. Det er en del av gleden med det hele å kunne se ansiktsutrykket til folk og tøye grensene. Pinlighet er en undervurdert følelse. Jeg synes egentlig bare det er vakkert, sier Jon Ivar.

– Hvis du synes noe er pinlig så har du i hvert fall fått en følelse. Ofte så oppsøker vi situasjoner vi er ukomfortable i, og det gjelder i livet ellers også.

– Det er viktig å utforske situasjoner som man ikke synes er så behagelige. Det er på en måte en ny flavour, sier Eivind.

– Ja, som for eksempel å gå inn på en dagligvareforretning og spørre en ansatt i butikken om han kan anbefale noe til middag, og så få ham til å fylle opp hele handlekurven, sier Jon Ivar på en måte som gjør det høyst usikkert om det han sier bare er et eksempel.

– En annen ting med musikken vår, er at vi bruker mange klisjeer, og det er det ikke alle som forstår, fortsetter Eivind. En del tror at det ikke er noen tanke bak klisjeene. Det er på en måte noe av konseptet rundt musikken også. Vi blander sjangere ganske mye, og det er med å på å formidle forskjellige stemninger og sinnstilstander, forklarer han til Kulturo.no.

Jon Ivar er opptatt av det visuelle i musikken og synes at det viktig at musikken danner bilder i hodene på folk.

– I mye popmusikk får man ingen bilder i det hele tatt. Men samtidig finnes jo det en del kul popmusikk, og vi hører som sagt på mye forskjellig, sier Jon Ivar.

Konsertene til Major Parkinson har allerede blitt kjent for å være en fandenivoldsk affære, kanskje i enda større grad enn musikken.

– Konsertene våre er nok enda litt villere enn musikken. Vi liker å ha kontraster. Når vi først er nedpå på scenen, så er vi virkelig nedpå, så når vi kommer opp igjen så blir det som om man har lidd seg gjennom en dårlig og ekkel filmscene, fortsetter Jon Ivar.

– Men vi prøver selvfølgelig å gjøre konsertene gøy for de som er der, sier Eivind for å forsikre at konsertene ikke bare er lidelse.

Vokalist Jon Ivar Kollbotn kneler ned blant publikum. FOTO: Helge Brekke
Vokalist Jon Ivar Kollbotn kneler ned blant publikum. FOTO: Helge Brekke


Glossy og råttent

Da superprodusenten Sylvia Massy, som kanskje mest er kjent for å ha gjort metallgruppa Tool verdensberømte, hørte musikken til Major Parkinson på MySpace skrev hun umiddelbart i gjesteboken at de var hennes nye favorittband. Kort tid senere dro major Parkinson til USA for å spille inn plate.

Hvordan var det å samarbeide med proffe produsenter?

– Produsenten vår, Sylvia Massy, ville ikke tukle med arrangementene fordi hun syntes de var akkurat slik de burde være, sier Eivind.

Massy har jobbet mest med er å få skapt den riktige stemningen, og å få frem gode prestasjoner.

Jon Ivar syntes også tydeligvis at det var en koselig opplevelse:

– Ja, hun kjørte meg ganske hardt. Sperra meg inn i en likkjeller for eksempel, og så at jeg ikke kunne komme ut før jeg var klar.

Vi ler alle sammen. Jon Ivar er en festlig kar tenker jeg. En likkjeller liksom. Haha. Særlig. Men så bryter Eivind inn:

– Det var jo ikke helt en likkjeller da. Det var bare et sted der de drenerte lik.

Jeg ler videre, nå med et litt annet fortegn.

– Ja, man kjente faktisk eimen av død. Det er meningen at musikken vår skal gi både en litt råtten følelsen kombinert med et glossy preg. Når man synger tekstene er det viktig å ha en viss troverdighetsgrad. Når vi spilte inn musikk dimma hun lyset i studioet og sørget for at vi kom i den riktige psykotiske stemningen. Å høre på albumet er også litt som å slite seg igjennom en lang psykose, og så havner man på landjorden igjen med de to siste låtene. Da plata er ferdig, setter man på nr. 1 igjen, så er man igang. Det er meningen at man skal lide litt.

Svette og energiske. FOTO: Helge Brekke
Svette og energiske. FOTO: Helge Brekke

Sylvia Massy har jobbet med mange store, litt spesielle band og ifølge gutta i Major Parkinson var hun og de andre perfekte å jobbe med:

– De var veldig hyggelige og ikke overkjørende. De var litt som en stor familie. Vi følte oss fort bekvemme med å være der. Sylvia Massy har også vært med å synge på låta Meat me in the Disco. Før hun slo igjennom som produsent jobbet hun blant annet i en sextelefon og det var derfor vi tenkte at hun kanskje kunne passe på låta, sier Eivind.

Tar det med ro

Allerede har Major Parkinson høstet mye god kritikk for musikken sin. Men det ser ikke ut til at det har gått dem til hodet:

– Vi blir selvfølgelig glade når vi får god kritikk. Men det kommer også helt an på hvem det kommer fra, sier Jon Ivar. Om det er en eller annen i en lokalavis i Nord Norge så betyr det noe annet enn om det kommer fra en kritiker med gode referanser. Om vi får en 2`er så er det heller ikke verdens undergang. De viktige er om de har sett noe i musikken.

Les om Kulturo.no så noe i musikken til Major Parkinson her.

Kommentarer (2)

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen