Musikkbransjen undergraver seg selv

I anledning rettsaken i Sverige mot The Pirate Bay påpekte jeg gjennom en kommentar at ulovlig nedlastning må anses som et tyveri av andres produkter. I kommentaren skrev jeg at vi forbrukere ikke kan regne med at artister vil fortsette å skape musikk om de ikke får lønn for strevet. Nå føler jeg behov for å rette en pekefinger også mot musikkbransjen.

Les også: Pirate Bay er ikke uskyldige.

Må ta debatten videre
I anledning førpremieren på dokumentaren Urospredere, som tar for seg ulovlig fildeling, ble det arrangert en debatt angående temaet. I debatten var både Piratpartiet, IFPI, EMI, IKT-Norge og SV til stede. Også Dagbladets kommentator Jan Ohmdal var på plass. Selve debatten varte kun i litt over en halvtime, så det er ikke noe sjokk at problemet ikke ble løst gjennom denne. Men noen momenter som kom frem under debatter er det likevel grunn til å se nærmere på.


Marte Thorsby, leder for IFPI Norge, interesseorganisasjonen for norsk platebransje, påpekte i sitt innlegg at de tre årene hun har sittet i sin nåværende stilling har debatten dreid seg rundt de samme argumentene. Hun ønsker at debatten må tas opp på et nytt nivå og bringes videre. Dette har Thorsby helt rett i, og om jeg ikke husker helt feil er dette noe hun har påpekt siden jeg selv begynte å jobbe som journalist i Teknofil for to år siden. Jeg vil da gjerne se at Marte Thorsby faktisk hører på hva hun selv sier, for gjennom de to siste årene har hverken IFPI eller resten av underholdningsindustrien vist vilje til å heve debatten opp til dette neste nivået. Både publikum selv og andre aktører i debatten har påpekt at underholdningsbransjen må innse at teknologien har utviklet seg, og de har et ansvar for å finne nye distribusjonsløsninger som medfører at folk faktisk vil betale for underholdningen. Dette kravet har ikke fått gjenklang hos underholdningsindustrien.

Forsøkt å lure publikum
Underholdningsindustriens svar har vært å lene seg tilbake å vente på at noen skal skape en løsning som gir de like mye inntekter som tidligere.  Dette har medført at vi som publikum har blitt lurt til å kjøpe musikk med kopisperrer og rådyre sanger til mobiltelefonen. Samtidig har publikum selv oppdaget at den samme musikken kan lastes ned i langt bedre og mer brukervennlige versjoner helt gratis. I debatten fredag mente Piratpartiets norgesrepresentant, Egil Möller, at artister ikke har krav å få betalt om publikum ikke ønsker å betale for metoden de distribueres på. Dette er et argument underholdningsbransjen bør ta til seg snarest. Om de tviholder på sin gamle distribusjonsmåte taper de kampen om kundene. Folk er ikke interessert i å kjøpe den skiven platebransjen mener de bør kjøpe til 175 kroner på den lokale musikkbutikken. Torgeir Waterhouse fra IKT-Norge har unektelig et poeng når han i debatten påpeker at de som tviholder på hestedrosjer når bildrosjene kommer vil bli utkonkurrert i markedet.

Det dukket faktisk opp noen forsøk på å heve debatten opp til et nytt nivå nå på fredag. Utdanningsminister Bård Vegard Soljhjell fremmet ideen han de siste ukene har tatt opp i media, nemlig en lisensløsning med en form for kulturavgift. Dette ble rask kappet ned av EMI-sjef Bjørn Rognstad. Han er sterkt imot at hans mor skal måtte betale 200 kroner i måneden for at guttene i gata skal få høre på musikk. Argumentet om at nettopp slik er mye av sosialdemokratiet bygd opp så ikke ut til å bite på han.


Jeg skal ikke påstå at Solhjell sitt forslag er den ultimate løsningen, men det er likevel synd å se at musikkbransjen ikke engang er villige til å se dette som et alternativ. Det virker som om de slett ikke er interessert i å få ut musikk på en måte som gjør at folk faktisk vil betale for den.

Ser til Kina
Det er derimot ikke riktig å påstå at musikkbransjen selv ikke gjør noe selv for å løse problemet. De har den siste tiden kommet med forslag til hvordan piratnedlastningen skal stoppes. Nemlig nekte deg tilgang og sensurere vekk nettsider som The Pirate Bay for norske nettkunder. Det er interessant å se argumentet deres for denne løsningen.

På direkte spørsmål om ikke en slik sensur minner mer om løsninger vi ser i Kina enn i et demokrati som Norge valgt Marte Thorsby smidig å unngå å kommentere sammenligningen med Kina. Hun påpekte heller at denne løsningen vil være den mest skånsomme da den ikke går ut over privatlivet og underholdningsindustrien i teorien vil slippe forfølge de som laster ned piratkopiert materiale. Dette stemmer kanskje, men her glemmer Thorsby en meget viktig ting: Dette argumentet bruker de også i Kina.

Åtte år på etterskudd
Jeg ser personlig frem til den dagen underholdningsindustrien faktisk våkner og forstår at nettet er kommet for å bli. Løsninger som Spotify er et tegn på dette, men det er synd at slike løsninger ikke kan komme fra musikkbransjen selv. Teamet bak Spotify har en evig dragkamp med musikkbransjen om hva som faktisk kan gjøres tilgjengelig via tjenesten, og på tross av stor optimisme i dag var det nok dessverre få i bransjen som hadde troen på slike løsninger for ett år siden.

Da er det synd å måtte konstantere at for musikkbransjen kommer disse løsningene cirka åtte år for sent. Filmbransjen bør på sin side snarest våkne opp og se hvordan de vil løse dagens utfordringer. Det vi har sett hitill fr den fronten kan tyde på at de er i ferd med å gå rett i den samme fella.

Norges beste mobilabonnement

August 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Chili Medium 5 GB


Jeg bruker mye data:

Komplett Maxiflex 12 GB


Jeg er superbruker:

Komplett Megaflex 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen