Anmeldelse

Moriarty – Gee Whiz but This Is a Lonesome Town

Moriarty leverer med debutalbumet "Gee Whiz but This Is a Lonesome Town" en type musikk som er like blandet som den nasjonale sammensetningen av musikere. Country, folkemusikk, blues, jazz og andre sjangre smyger seg like elegant sammen som samarbeidet mellom medlemmene fra Frankrike, Sveits, USA og Vietnam. Den flernasjonale familien på fem (de har alle fått tildelt etternavnet Moriarty, i ekte punkånd) er med andre ord et band av store motsetninger. For mens denne stilmiksen høres voldsom ut, er den utført med en stoisk og urokkelig ro.

Herlig sjangerblanding

Blant instrumentutvalget finner vi den kjente og kjære kontrabassen som nesten alltid kan redde enhver låt fra fullstendig kollaps med sin varme og brummende lyd. Når den i tillegg brukes på en behagelig og kontrollert måte av kyndige musikalske mennesker som de vi finner i Moriarty, er i alle fall kvalitetsnivået sikret. Andre innslag er bruk av banjo og munnspill, som sammen med de mer tradisjonelle instrumentene fra populærmusikken bidrar til å berike lydbildet og variasjonen. Vokalen til Rosemary Stanley (eller Rosemary Moriarty, om du vil) minner tidvis om fordums storheter som Ella Fitzgerald og spesielt Billie Holiday, uten å miste sitt særpreg.

Moriarty tar oss med på en eksotisk ferd gjennom ulike deler av verden med sin skiftende stil, som for eksempel til Middelhavet og Hellas i sangen Animals Can't Laugh, til en sigøynerleir full av liv og moro i Lovelinesse, til amerikansk ødemark med den sorgfulle countryballaden Jimmy eller til en rocka jazzklubb i Cottonflower. Samtidig klarer de å bevare et solid helhetsinntrykk, man kan høre at dette er deres stil selv om det måtte være country eller blues vi blir servert. Hybriden mellom forskjellige sjangre på albumet føles naturlig og glir sammen på en herlig måte.

Bandet i sin fulle prakt.
Bandet i sin fulle prakt.


Litt for stillferdig

Dette sømløse uttrykket i musikken er albumets styrke, men samtidig en svakhet. Det kan bli for stillfarende, som om lyden er redd for å gå i dørene i frykt for å vekke noen. Unntak er den nevnte Lovelinesse, hvor bandet og spesielt vokalisten utfolder seg på en markant måte. Noen vil kanskje finne ulvehylene irriterende, mens andre vil glede seg over den lekne stilen. Slike øyeblikk er ikke hverdagskost på "Gee Whiz but This Is a Lonesome Town", derfor er den slående kraften de har ekstra virkningsfull, på godt og vondt. Rolig stil er selvsagt ikke negativt i seg selv, noe den instrumentale låta (...) med vibber til alt-countrybandet Calexico vitner om. Dog kan et slikt helhetsinntrykk virke avskrekkende.

Ved de første gjennomlyttingene virket ikke albumet særlig spennende, men ved gjentatt eksponering for musikken har nye dører stadig åpnet seg for undertegnede. Noen av dem har til og med ledet til rom med skattekister. Andre dører vil dessverre ikke rikke, som i sangen Tagone-Ura. Den grenser mot kjedelig, men den lavmælte, akustiske musikken vil nok også finne sine tilhengere. Flere eksempler av sistnevnte type eksisterer og bidrar til et mer nøytralt helhetsinntrykk, men ved dypdykk kan man oppdage perler i kamskjellene.

Konklusjon

"Gee Whiz but This Is a Lonesome Town" er et flott og hyggelig album uten de altfor store utskeielsene. Det er selvsagt ikke nødvendig med en militant stil for å skape god musikk, og derfor vil nok mange kose seg med Moriartys album. Likevel kan den kontrollerte roen skremme vekk enkelte med påskudd om at musikken er pregløs og anonym, men dette er en type album som kan vokse på deg ved hver gjennomlytting. Det er derfor ikke lett å gi albumet en endelig karakter, men det er nokså godt sett med skeptikerens øyne.

Norges beste mobilabonnement

Mai 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Ice Mobil 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Chili Medium 5 GB


Jeg bruker mye data:

Chili Large 10 GB


Jeg er superbruker:

Chili X-Large 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen