Anmeldelse

Modan Garu – Foxhunting for the Future

Norsk film har vel ikke akkurat ry på seg for å være i verdenseliten når det gjelder kvalitet og innovasjon. Det samme gjelder heldigvis ikke innen musikk, men band som Modan Garu tester virkelig grensene. Med fare for å avsløre innholdet til anmeldelsen: "Foxhunting for the Future" suger. La meg forklare.

Barne-TV

Chiss-drakter til tross, Modan Garu leverer ikke varene.
Chiss-drakter til tross, Modan Garu leverer ikke varene.

Mye av musikken og melodiene på "Foxhunting for the Future" kunne kanskje ha passet inn i en fyllesjuk sketsj av Asgeir Borgermoen med det røde håret sitt. Det er ofte direkte tåpelig og latterlig å høre på, et slags musikalsk sidestykke av bæsj og promp. For å si det på en annen måte: Dette er dårlig drit. Det begynner ganske grøssende med en overfrekventert synthesizer i tittelsporet Foxhunting for the Future. Lyden er rimelig fæl og bassen og trommene som følger føles bare billige. Schiller's Children fortsetter bølgen med snodige lyder og barnslige melodier. Og stort bedre blir det ikke.

Det er faktisk noe som kan likne på catchy og stilig musikk på albumet, noe låta Rio erter oss med. Den begynner med en rolig melodi av mystiske proporsjoner som vekker lytterlysten, men alle de infantile elementene drar det hele raskt ned i barnevogna igjen. De vanlige versene på denne CD-en er alle avskyelige og simple. Noen av refrengene kan minne om godmusikk, som det sene refrenget i Rio gjør med sin flertonesang. Hintene av kvalitet drukner dessverre i "Hits for Kids"-taktene. Et annet eksempel på en låt med godt refrengpotensial er All I Ever Wanted. Innen dette spesifikke feltet kan Modan Garu utvikle fremtidig musikk og bygge videre ut ifra det.

Ikke kjedelig, bare svært dårlig

Modan Garu bør gå i tenkeboksen etter dette albumet.
Modan Garu bør gå i tenkeboksen etter dette albumet.

Et av de verste eksemplene på plata er Norwegian Folk Song. Ikke la dere lure, det er ikke mye folkemusikk å spore her. Isteden blir vi servert forkastelige melodier og vokal. Det låter ikke bra og det fenger så lite, så lite. Og så har vi bandets egentitulerte sang Modan Garu, som må være en manifestasjon av bandet selv. Vokalist Elisabeth Røise er verken spesielt flink eller talentfull, det låter kort sagt jævlig! Pøs på med kvasijapanske og andre hysteriske effekter i koringen, samt diverse blippblopp i lydbildet, så får du et eksempel på hvordan vondt gjøres verre. Når St. Swithin's Day er ferdig, puster man lettet ut.

Dette er virkelig dårlig musikk, faktisk noe av det verste undertegnede har hørt på år og dag. Hva kunne Modan Garu, som forøvrig betyr "moderne jente" på japansk (jada, det er et begrep om den nye og moderne kvinnerollen i det post-industrielle samfunnet), ha gjort annerledes på "Foxhunting for the Future"? Ikke lagd albumet i det hele tatt. Her finnes ingen godbiter overhodet.

Konklusjon

Hvis "Foxhunting for the Future" hadde blitt presentert som et torturredskap, ville det antakelig ha fått 7 eller 8. Nå er ikke musikk primært et torturredskap, selv om det såvisst også kan defineres som det. Visse former for ekstrem musikk som noise er ment å vekke ubehag og avsky. Elektropop er ikke det. Kanskje Modan Garu forsøker seg på en slags innovasjon innen norsk musikk?

Kommentarer (0)

Norges beste mobilabonnement

Januar 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen