Refleksjon

Mitt fotografiske nyttårsforsett

En gang for lenge siden, da fotodilla hos meg fremdeles var temmelig fersk og ubesudlet, kjente jeg på meg at tiden var inne. Jeg hadde storkost meg med mitt første speilrefleks, smått legendariske Canon AE-1, men etter å ha gjort luften på toget blå av banning på Ål stasjon etter å ha såvidt gått glipp av et blinkskudd av tre rådyr like utenfor togvinduet mitt, fikk jeg stadig mer lyst på noe med autofokus. Nikon F90x var drømmen, men desverre utenfor rekkevidde for en fattig sivilarbeider, så jeg falt til slutt ned på et Nikon F70, delvis på grunn av dets innovative og originale (for ikke å nevne utskjelte) menysystem, som jeg raskt fant meg til rette med og likte svært godt.

Canon AE-1
Canon AE-1

Men man får ikke mye autofokus på Canons manuellfokusobjektiver sånn uten videre, og spesielt ikke på et speilreflekskamera fra Nikon, så hele objektivsamlingen fulgte AE-1 til bruktmarkedet. Men hvilket objektiv skulle jeg så kjøpe? Pengetilgangen var ikke påtrengende stor, så jeg gikk til slutt for et all-roundobjektiv, med det i tankene å kjøpe snadderoptikk senere. Enn så lenge trengte jeg noe som fungerte sånn noenlunde, inntil det kom mere penger på konto.

USA-versjon av Nikon F70
USA-versjon av Nikon F70
Tamron AF28-200mm F3.8-5.6 Super
Tamron AF28-200mm F3.8-5.6 Super

Tilfeldigvis viste det seg at Tamron nettopp hadde oppdatert sitt Tamron AF 28-200mm F3.8-5.6, og den nye versjonen som hadde tilnavnet "Super" fikk ikke bare en bedre solblender av tulipantypen, men også en forbedret nærgrense på rundt halvmeteren over hele brennviddeområdet. Dette skulle vise seg å bli et prisbelønnet objektiv som bidro kraftig ikke bare til Tamrons suksess men også til at de fleste andre objektivprodusenter lanserte tilsvarende optikk i årene som fulgte. Målt i skarphet var det absolutt ikke det beste på markedet, og spesielt lyssterkt var det heller ikke. Byggekvaliteten var også så-som-så, og både fukt og støv hadde opptil flere inngangsmuligheter å velge mellom. Salgsverdien var heller ikke enorm, for objektivet var ikke spesielt dyrt i utgangspunktet, og det var for risikosport å regne å kjøpe disse brukt. Én ting hadde det imidlertid: Fleksibilitet. Det var ikke alltid like godt egnet til alle oppgaver, men det kunne brukes til nær sagt alt. På grunn av den gode nærgrensen var det nesten ekte makro, man hadde både tele og vidvinkel, og ikke minst slapp man å skifte objektiv dersom behovet skulle endre seg i en fei.

Far og datter, fanget med en F70 og Tamron 28-200 Ikke skarpt på en flekk.
Far og datter, fanget med en F70 og Tamron 28-200. Ikke skarpt på en flekk.

Nå er det gått flere år enn jeg ønsker å tenke på siden dengang, og både økonomien og objektivsamlingen har tatt seg betraktelig opp i mellomtiden. Nå er jeg flisespikker og pikselpeeper av yrke, og blender, autofokushastighet, bildestabilisator og skarphet er ting som ligger høyt på sjekklisten når ny optikk skal kjøpes inn. I de fleste optikknisjer har jeg noe av det beste som er å få, og skal jeg oppgradere med ny og bedre optikk må i de fleste tilfeller noen lansere nye modeller for at det skal gå til. Fleksibiliteten som Tamron-en hadde står så langt nede på listen at den ikke hadde kommet med på utskriftens første side engang.

Men hvorfor trekker jeg frem mitt forgagne kamera og objektiv da? Jo, fordi jeg aldri siden har hatt det så gøy med kamera i neven som jeg hadde det dengang. Jeg følte meg fri og ubegrenset i min fotohobby, og det var spennende motiver å utforske og spontanfotografere i alle retninger, til nesten alle tider. Jeg savner det. Selv om jeg nå har så mye snadderoptikk at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av det, så blir det ofte til at jeg lar sofaomfavnelsen vinne når jeg trøtt og sliten kommer hjem fra jobb og har ulvet nedpå dagens middag. Godsakene blir ikke brukt, i alle fall ikke så mye som de fortjener. Har man syslet med fotoutstyr en lang dag, er det ikke alltid man er motivert for å ta kameraet fatt når man endelig er kommet hjem etter jobb, for å si det slik.

Misforstå meg rett, en del fotografering blir det jo, men ikke på langt nær nok, verken i forhold til pengene jeg legger i det, eller interessen min for faget. Jeg digger jo fotografi som disiplin og fotografering som hobby, så selv om jeg det siste året eller to var tidvis aktiv i en og annen utfordring eller fotodugnad, og dro på en slags fototur til Rødehavet og på definitiv fototur til Runde, så er det ikke nok. Man kan leve lenge på slikt, men ikke lenge nok.

Mitt fotografiske nyttårsforsett blir dermed ganske innlysende, nemlig å fotografere mer og faktisk bruke utstyret jeg har brukt så mye penger på.

Planleggingen er allerede i gang. I februar skal jeg til PMA som Akams utskremte medarbeider, og da har jeg sørget for å melde meg på messens fotosafari i samme slengen. To uker før det skal jeg tilbringe en uke på Vågå mens jeg tar trinn 3 av Morten Krogvolds workshop-serie. Reportasje derfra er definitivt en mulighet. Det er også fullt mulig det blir en Runde-tur også i år, og i påsken drar Erik og jeg til Bolivia i knappe to uker for å følge Che Guevaras siste dager med kamera i hånd, og i sommer går turen til Italia, ikke uten kamera det heller.

Men først skal jeg kjøpe meg en Tamron AF 28-300mm F/3.5-6.3 XR Di VC LD Aspherical (IF) MACRO. Bare sånn i tilfelle.

Kommentarer (23)

Norges beste mobilabonnement

Januar 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen