Test

Mark Knopfler - Kill To Get Crimson

Den tidligere frontfiguren i Dire Straits, velrenommert for sitt briljante og særegne gitarfingerspill, velger å tone det musikalske uttrykket ned enda et hakk på sin åttende soloplate og inviterer deg inn i sin lune stue på eventyrstund med andektige undertoner. Naturligvis vartes det opp med den sedvanlige dosen tilbakelent og slepent gitarspill, men med på kjøpet får du altså en middelaldrende manns refleksjoner om mangt og meget. ”Kill To Get Crimson” er i aller høyeste grad tekstrelevant i all sin folklorepregede pakt.

Mark Knopfler kan utvilsomt sakene sine, det bare blir litt for kjedelig å høre det samme om og om igjen.
Mark Knopfler kan utvilsomt sakene sine, det bare blir litt for kjedelig å høre det samme om og om igjen.

Poetisk folklore

Med avslappet innlevelse og sjarmerende myndighet formidler Mark Knopfler poesi om ymse menneskeskjebner, kjærlighet og samfunnsrefs i skjønn og strukturert harmoni. Den varme stemmen med akkurat nok patos er gagnlig for den nedtonede og litt nakne, usminkede musikken – men det er gitarist han først og fremst er, selv om han ikke nødvendigvis føler et akutt behov for å briljere eller ta oss med på ville eskapader opp og ned gitarhalsen i lysets hastighet.

Kjent og trygt terreng

Musikken er fremdeles slik mange har lært å kjenne den fra tidligere soloprosjekter – behersket og stillferdig, uhøytidelig og enkel uten å bli apatisk intetsigende. Kommandanten selv leder sine etterhvert så faste tropper - representert ved Glenn Worf på bass, Guy Fletcher ved tangentene og trommeslager Danny Cummings - ut i kjent og trygt terreng. Sammen forsyner kvartetten lytterne med 3-4 akkorders slowrock/folk – musikk rett frem uten overraskelser, hverken mer eller mindre. Knopfler har dyp forankring i den klassiske bluesrocken med gitaren i sentrum, ikke så ulikt enn litt avkledd Chris Rea eller navnebror Chris Isaak. Men der hvor sistnevnte dyrker americana-stilen, står Knopfler for en mer britisk folksongtradisjon. Allikevel, på ”Secondary waltz” bringes faktisk Tom Waits på sitt mest neddempede i erindring, mens ”Madame Geneva´s” bærer en dempet reminisens av Johnny Cash.

Småpent, men drøvtygd

De sparsommelige, men særs delikate dryppene av trekkspill, fløyte, klokkespill og fiolin skulle ønskelig kommet oftere, da de løfter platen opp fra den etterhvert så begivenhetsløse ”kassegitar rundt bålet” stemningen som råder. Mon tro om den kledelige danderingen av gjestemusikernes bidrag egentlig var ment å kamuflere de noe drøvtygde tonene? På sitt beste er det nesten så man kan se de varme tonene bevege seg fåmælt og grasiøst som synkende krem i kaffe, men desto lenger ut i platen man kommer, blir det søvndyssende som lusker i kulissene stadig mer fremtredende. På drøyt en time serveres 13 retter hverdagskost altfor mye beslektet med hverandre til å kunne stimulere eller etterkomme appetitten. Man bør simpelthen være en smule utholdende og tålmodig hvis et fullt musikalsk utbytte er ønskelig. Uansett, dette er en plate som fint kan surre og gå i bakgrunnen i sporadiske sekvenser, og man er slettes ikke nødt til å være en hengiven Mark Knopfler/Dire Straits-fanatiker, selv om det utvilsomt vil hjelpe.

Konklusjon

”Kill To Get Crimson” er på mange måter et helstøpt, gjennomført og voksent stykke arbeid, aberet er bare at platen slettes ikke evner å beskjeftige hele veien til mål, tross en håndfull småhyggelige låter. Men som man sier; reisen er selve målet.

Mark Knopfler Kill to Get Crimson   Les mer »

Norges beste mobilabonnement

Juni 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Ice Mobil 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio Go 5 GB


Jeg bruker mye data:

Komplett Maxiflex 12 GB


Jeg er superbruker:

Komplett Megaflex 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen