Mange veier til Rom

Photoshop CS3 – innmatingen

 

HDR-funksjonen i Photoshop (som startes med kommandoen File > Automate > Merge to HDR) er i stand til å ”spise” flere ulike filtyper, inkludert en rekke typer RAW-filer. Har man tatt den nevnte bildeserien i RAW, er det derfor vanligvis unødvendig å konvertere den til JPEG eller TIFF før man mater den inn i Photoshop. La filene forbli i RAW hvis mulig, det gir sannsynligvis høyest HDR-kvalitet.

HDR-funksjonen til Photoshop startes med File > Automate > Merge to HDR
Merge to HDR-kommandoen bringer opp en dialog som lar brukeren bla seg fram til og velge filene i den aktuelle bildeserien.

Bildeserien man mater inn i Photoshop forblir forresten alltid uendret – dataene fra bildeserien kopieres inn i en ny fil. Og man bør ikke slette bildeserien bare fordi man har fått laget en HDR-fil på grunnlag av den – man vet aldri hvilke nye programmer og muligheter som kan komme i framtiden.

Har man Layers-paletten åpen idet man laster inn filene i Merge to HDR, kan man følge med på det som foregår i bakgrunnen. Som skjermbildet under viser, legges bildene i serien sammen som ulike lag i én fil.

Layers-paletten avslører hvordan Photoshop jobber når man bruker Merge to HDR.

Når prosessen vist over er ferdig, bringer Photoshop opp en dialog som lar brukeren inspisere det som vil bli innholdet i HDR-fila. Foreløpig er ingenting endelig lagret, man jobber kun med midlertidige data:

En meget sentral dialog i Merge to HDR-prosessen. Her kan man blant annet ekskludere eksponeringer som man har matet inn, men som man nå finner ut at man likevel ikke vil ha med videre, fra den videre prosessen (se venstre side, der man kan fjerne haken under bilder man ikke vil benytte).

La oss se nærmere på noen av de sentrale aspektene ved denne dialogen. Til venstre vises filene man har matet inn, og EV-verdiene. I midten er en fornåndsvisning av HDR-bildet man vil få (som forklart i del 1 av denne guiden, er ikke vanlige skjermer i stand til å vise hele det dynamiske omfanget til HDR-fil på én og samme tid. Derfor må vi per i dag bare leve med visninger som den over, der høylysene tilsynelatende er utbrent.)

Men det er til høyre i dialogen at vi finner de mest interessante kontrollene. La oss begynne med den i midten.

Set White Point Preview

Her ser vi et histogram for HDR-fila, samt en knøttliten grønn og hvit slider. Dette er en kontroll som har ført til en del forvirring.

Det som er viktig å ha i mente her, er at innstillingen til denne slideren ikke betyr noe som helst for dataene i selve HDR-fila.

Denne slideren er kun ment som et verktøy til det å inspisere de ulike delene av HDR-bildet. Ved å trekke den fram og tilbake, kan man få studert både skygger, mellomtoner og høylys. Hadde vi alle hatt HDR-skjermer, ville denne slideren ha vært unødvendig.

Set White Point Preview gjør det mulig å få sett på hele innholdet i HDR-fila selv om man sitter med en LDR-skjerm. Man må bare ta litt av innholdet av gangen.

I tilegg avgjør slideren hvordan HDR-fila vil bli forhåndsvist i for eksempel Adobe Bridge, samt hvordan den vil komme opp når man åpner den i Photoshop. Av den grunn kan det være greit å plassere slideren slik at man får et bilde som er lett å identifisere i thumbnail-form. (Når man senere åpner HDR-fila i Photoshop, kan man på nytt velge hvilken del av omfanget man vil vise ved å dra i en liten slider nederst i programvinduet kalt 32-bit Exposure.)

Under er dialogen slik den så ut etter at slideren for White Point Preview var blitt dratt helt over til høyre side. HDR-dataene er overhodet ikke endret, det eneste som er endret er visningen av bildet på skjermen.

Endret preview

Bit Depth

Like over histogrammet er muligheten til å velge hvilken bitdybde man vil gå til etter at genereringen av HDR-fila er fullført. Dersom man vil lagre resultatet som en HDR-fil, må man velge 32 Bit/Channel. Det er det eneste valget som gir en fil der dataene foreligger i HDR-format.

Bare en bitdybde på 32 bpc gir en HDR-fil som resultat.

Velger man 8 eller 16 Bit/Channel, blir ikke HDR-dataene varig lagret. Isteden bringes man rett til tonemapping-dialogen, hvilket ikke bør komme som noen overraskelse: HDR-data (flyttall) kan ikke eksistere i 8 eller 16 bits filer.

8 Bit/Channel er i alle tilfelle et lite aktuelt valg på grunn av begrensningene det setter for senere redigering. Det finnes kun noen få tilfeller der det kan være interessant å gå rett fra HDR-generering til en så lav bitdybde: Man har lite plass på harddisken og/eller en gammel og treg PC, eller man skal ha det ferdige bildet rett ut på web.

16 Bit/Channel gir som forklart i del 1 av denne guiden langt bedre kvalitet og mye større fleksibilitet, og kan gi mening hvis man vet sikkert at man ikke vil være interessert i å ha en HDR-fil å gå tilbake til i framtiden.

Men er man interessert i å jobbe videre med HDR-dataene i Photoshop, er det ingen vei utenom 32 Bit/Channel.

En fordel med denne framgangsmåten er at man kan prøve ut tonemappingen igjen og igjen, så mange ganger man orker. Man kan alltid returnere til HDR-fila ved behov.

En annen vesentlig fordel er at man kan gjøre en rekke ulike bilderedigeringsgrep i Photoshop mens man befinner seg i 32 bpc. Og dette er en enda bedre modus å redigere i enn 16 bpc. I 32 bpc modus kan man gjøre endringer som man aldri kunne ha gjort i 16 bpc. Og man kan gjøre dem uten at det skjer noe merkbart kvalitetstap.

Response Curve og kalibrering

HDR-funksjonen i Photoshop arbeider som nevnt på forrige side slik at den alltid prøver å bestemme kameraets responskurve på grunnlag av det bildematerialet man mater inn i den (med mindre man benytter RAW). Dette gjør at kvaliteten på bildeserien kan få mye å si for hvordan HDR-bildet blir seende ut. Får man HDR-bilder med merkelige toneoverganger og farger, kan det være at Photoshops rekonstruerte responskurve har skylden. Det vil si: Det kan være at Photoshop har ikke klart å gjenskape den kurven kameraet faktisk brukte.

I slike tilfeller kan man løse problemet ved å laste inn en forhåndslaget responskurve som er rekonstruert på grunnlag av en såkalt kalibreringssekvens. En kalibreringssekvens er ganske enkelt en bildeserie som er tatt som forklart i første avsnitt under ”Bildematerialet”, av et motiv med høyt dynamisk omfang og en nøytral grå farge. Det kan for eksempel være et stykke grå asfalt der én del ligger i skygge og en annen er opplyst av sola.

Eksempel på en bildeserie som man kunne ha brukt til kalibrering. Hele det dynamiske omfanget er dekket, og det er ett EV-trinn mellom hvert bilde. Men filene vist over foreligger i RAW. En kalibreringssekvens må lagres i JPEG, i kameraet.

Når kalibreringssekvensen er lastet inn, kan man lagre responskurven ved klikke på knappen "Save Response Curve As ..."

Histogrammet for kalibreringssekvensen over, og knapp for lagring av responskurve

En liten digresjon: HDR-programmer som Photomatix og FDR Tools jobber på en litt annen måte enn Photoshop når det gjelder responskurver. Disse programmene bruker som standard en vanlig gamma-kurve, hvilket normalt fungerer helt fint, siden moderne speilreflekskameraer normalt har en repsonskurve som ligger nært opptil vanlig gamma.

Dette kan være noe av årsaken til at Photomatix trolig er mer brukt enn Photoshop til HDR-generering. Photomatix’ mer forutsigbare virkemåte kan gjør programmet noe enklere å bruke.

Som oftest er det imidlertid ikke noe behov for å laste inn en spesiallaget responskurve. I slike tilfeller klikker man rett og slett på OK-knappen så snart man har sjekket at bitdybde-innstillingen er der man vi ha den.

Når man klikker OK, genereres den endelige HDR-fila, som så kan lagres i Photoshop-format (*.psd).

Norges beste mobilabonnement

April 2019

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Youteam 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

GE Mobil Leve 6 GB


Jeg bruker mye data:

Chili 25 GB


Jeg er superbruker:

Chili Fri Data


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen