Test

Madrugada - Madrugada

Høyem får vi nok høre mer fra, men Burås er dessverre borte for alltid.
Høyem får vi nok høre mer fra, men Burås er dessverre borte for alltid.

Madrugadas femte studioalbum har fått tittel etter bandet selv, og vil i følge vokalist Sivert Høyem bli bandets siste. De ser ikke for seg en fortsettelse uten gitarist Robert Burås, som døde 12. juli i fjor. Det er synd, for dette er en god utgivelse som hadde lovet godt for fremtiden, hadde det enda vært noen.

Helstøpte komposisjoner

Hele albumet er opptak gjort i mai 2007, før Burås døde. Og det er tydelig at Burås har hatt ti fingre med i spillet på denne plata. Det er mer gitarer enn før, og noen av gitartemaene er svært gode. New woman, new man er en av albumets tøffeste låter, med glitrende samspill og harde tekstlinjer. Det eneste jeg ønsker meg er litt mer variasjon utover i låta. The hour of the wolf biter også godt fra seg, og selv om mellomspillet og soloen høres tilnærmet improvisert ut, sitter det godt i rockefoten. Kompet til Honey Bee er pent og rolig, det samme med introen til Valley of deception. Singelsporet Look away Lucifer begynner rolig og akustisk, men ender i et inferno hvor Høyem bruker stemmen mer som et instrument. Høyems stemme er en gudegave, og dette kan han trygt gjøre mer.

Tidvis banale tekster

Det som trekker skiva ned, er enkelte av tekstene. Høyem har rima seg litt bort på enkelte av låtene, særlig på begynnelsen av Whats on your mind, med «floor» og «door» og «all» «og wall», virker det som om rimordene har båret teksten videre. Når den fortsetter med; «you where in that dream, that I was dreaming, I was dreaming in a dream (...)», blir jeg sittende med en litt flau smak i munnen. Men det verste er at det tidligere nevnte fine kompet på Honey Bee blir ødslet bort med tekstlinja «Honey Bee, come buzz in me». Dette blir for enkelt, særlig når vi vet hva Høyem er kapabel til fra tidligere utgivelser. Jeg kan ikke huske å ha irritert meg over noen tekster på "Grit".

Det ypperlige livebandet Madrugada er nå en saga blott. Heldigvis har vi konsert-DVDen.
Det ypperlige livebandet Madrugada er nå en saga blott. Heldigvis har vi konsert-DVDen.

Hvil i fred, Robert

Men, når det er sagt, er dette et fint farvel med Madrugada, hvis det nå blir slik at de gir seg, og med Robert Burås. Det er vanskelig å være kritisk når du hele tiden sitter med en klump i halsen, og hører på noe av det siste en av Norges beste gitarister gjorde. Og når sistesporet, Our time wont live that long, begynner, en akustisk låt av og med Burås, med åpningslinjen «Don´t know when they put me in the ground», er det faktisk vanskelig å holde igjen.

Det er fint å se at bandet har hedret sin gitarist og venn med cover og innmat. Og det er fint å se at de har brukt et bilde som får oss til å huske på og tenke på Burås som det han var; en dyktig musiker og en seriøs rocker.

Konklusjon

Med unntak av noen pinlige tekstlinjer og enkelte ensformige komposisjoner står Madrugadas siste plate igjen som et verdig ettermæle. Den tåler gjentatte runder i spilleren, den har faktisk bare blitt bedre for hver runde. Sistesporet viser også Burås som en habil og følsom vokalist, og for oss som gjerne vil ha mer av han, har vi alltids to skiver med My Midnight Creeps.

Madrugada Madrugada   Les mer »

Norges beste mobilabonnement

Juni 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Ice Mobil 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio Go 5 GB


Jeg bruker mye data:

Komplett Maxiflex 12 GB


Jeg er superbruker:

Komplett Megaflex 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen