Test

Little Dreamer

Nygammel sjel

Beth Rowley vokste opp med gospelmusikk muntert klingende rundt ørene, noe som har satt sitt preg på debutplaten "Little Dreamer". I likhet med artister som Duffy og Amy Winehouse klatret hun hurtig på de engelske hitlistene da albumet med den litt gammelmodige schwungen havnet i butikkhyllene, men på tross av visse likhetstrekk (les: Soulsjangeren inkludert dens avveier og avarter) med nevnte bransjesøstre står Beth for et rimelig friksjonsfritt og hammondorgel-akkompagnert alternativ.

Rowley har hitpotensiale, men i lengden kan det bli for mye.
Rowley har hitpotensiale, men i lengden kan det bli for mye.

Den behagelige og noe slepende stemmen duver over et tradisjonelt konstruert arrangement hvor nevnte orgel i tillegg til dobro, steelgitar, piano, keyboard, banjo, saksofon, klarinett, harmonika, trekkspill, bass, gitar og lystig korsang inngår, i kombinasjoner tilpasset den enkelte låts stilmessige tilhørighet. Sånn sett er intet uutforsket på albumet som forøvrig gis ut under Universals jazz og klassisk-avdeling.

Nytt, gammelt, lånt og blått

Den vakre tradisjonslåten Nobody´s Fault But Mine innleder det ellevetallige opuset med et solid anstrøk av blues, mens en annen gammel traver, Beautiful Tomorrow, avslutter i real gospelrus. Innimellom finner vi fem hjemmelagde låter, en par lånte sanger og dessuten coverversjoner av Bob Dylans I Shall Be Released og Willie Nelsons Angel Flying Too Close To The Ground. Dylans låt har fått en fruktig, karibisk patina, mens Nelsons er utformet på pent og stillferdig vis.

Hver for seg viser de fleste sporene seg å være meget lyttervennlige, og etter noen runder på øret nynner man kanskje noe fraværende med. Problemet oppstår idet man forsøker å lytte til hele CD-en i ett strekk: Da oppleves den som mindre håndgripelig enn man skulle ønske. En nærliggende tanke er at dette må være oppskriften på en virkelig god konsert, men en helaften kan bli i meste laget.

Lyttervennlig blanding av gospel, moderne soul og søt sekstitallspop.
Lyttervennlig blanding av gospel, moderne soul og søt sekstitallspop.

Blåtoner, sukkerperler og gospelfryd

Noen radiofavoritter kan vi da saktens spore, så helt uten allmenn appell er Beth Rowley så visst ikke. Man kan gjette seg til at You Never Called Me Tonight og Oh My Life vil klebes inntil en anselig mengde hjerter. Tilfeldigvis er dette også to av de fem sangene hvor Rowley selv er oppført som medvirkende låtskriver. Aner vi en oppfølgerplate hvor artisten våger å satse på eget materiale i større grad?

De to sistnevnte låtene har et hitpotensial som friske, sekstitallsinspirerte sukkerperler, og står ut som kledelige elementer i et univers der blues, gospel og soul samhandler og hvor mer eller mindre hele 1900-tallet møtes i et ørlite bang. CD-en vil fungere godt på rolige kafeer hvor diskré underholdningsmusikk kommer til sin rett, fordi den livlige gospeltradisjonen holdes tilbake av den blåtonede bluesen.

Konklusjon

Dette er en plate som kan virke kjedelig ved første gjennomlytting, men hvor enkelte gromlåter fremtrer hvis man gir dem litt tid. Som produkt havner albumet innenfor den gjengse, middelmådige hop: Selv om enkelte sanger er flotte, holder det ikke gjennom en halv times spilletid. Kjøp gjerne en singellåt eller tre.

Beth Rowley Little Dreamer   Les mer »

Norges beste mobilabonnement

Juni 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Ice Mobil 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio Go 5 GB


Jeg bruker mye data:

Komplett Maxiflex 12 GB


Jeg er superbruker:

Komplett Megaflex 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen