Anmeldelse
Yohan - Barnevandrer.

Litt flaut, veldig norsk

Yohan (ikke Johan, altså?) er en av mange sønner i en fattig bondefamilie på slutten av 1800-tallets Agder-område. For å brødfø familien må han ut på en såkalt vandring – å gå langt for å arbeide på rikere gårder. Dette var realiteten for mange mennesker i Norge før, og denne familiefilmen retter sitt søkelys mot denne tematikken.

Grete Salomonsen står bak regi og manus til Yohan – Barnevandrer. Mange vil nok dra kjensel på navnet fra de to filmene om Kamilla og tyven som ble utgitt på slutten av 80-tallet, og Salomonsen har dratt med seg Dennis Storhøi og Morten Harket fra disse filmene. Kjendisfesten vil ingen ende ta – og vi får i tillegg til hovedrolleinnehaver Robin Daniel se Morten Abel, Alejandro "Idol-Ali" Fuentes, Alexander Rybak, Aylar Lie og selveste Kris Kristofferson i rollene. Kathrine Sørland dukker også opp såvidt det er.

Les også: Blu-ray-utgivelser i november

Typisk norsk

Yohan – Barnevandrer er en barnefilm, med de nødvendige innslag av tåpeligheter og barnsligheter dette liksom skal unnskylde. Jeg syns derimot ikke at merkelappen "for barn" kan brukes for å se bort i fra klart svake trekk ved filmer. Det viktigste jeg vil peke på i denne sammenhengen er den klønete og nesten amatørmessige klippestilen vi ofte kan observere. Det er nesten slik at man kan kalle dette "typisk norsk".

Et eksempel på dette er når mora ikke vil at Yohan skal dra ut, og sklir og faller på isen ved døra inne i huset. Jeg har selv lagd billige amatørfilmer hvor jeg forsøkte å dekke over klare mangler av ressurser eller liknende ved hjelp av heftig klipping, men man kan se på resultatet at klippingen forsøker å dekke over noe. Den samme følelsen får jeg av å se på Yohan – Barnevandrer. Dette er også merkbart i scenene med bjørnene. Her prøver de blant annet å få det til å virke som at den ene bjørnen utgjør en fare for barna, men man ser så godt at det bare er juks og fanteri. Noen ganger ser man også at bjørnen åpenbart er digitalt klippet inn i bildet.

Nå er kanskje ikke slike effekter eller klipping det aller viktigste med tanke på at målgruppen først og fremst er barn, men likevel. Med et såpass høyt budsjett (over 40 millioner) burde de ha fått til et stødigere og mer troverdig filmspråk. Når det er sagt, er det verdt å nevne at det visuelle forøvrig ser bra ut og at filmskaperne har fått til en flott tidskoloritt av fordums tid. Blant disse tidsriktige kulissene og kostymene finner vi som nevnt kjendiser rundt hvert hjørne, uten at de egentlig bidrar til å fremheve historien på noen måte.

Uforståelig rammefortelling

En hovedingrediens som jeg syns er komplett uforståelig med denne filmen er valget om å legge historien om Yohan som en retrospektiv fortelling fra USA. Hva er vitsen? Hvis Yohan er en barnefilm, hvorfor plutselig dra inn amerikanere og engelskspråklig fortellerstemme i tide og utide?

Scenene fra USA på 80-tallet med et reportasjeteam, liksom-Grete Waitz, Carola (!) og Kris Kristofferson skiller seg ut som det klart svakeste elementet med filmen. TV-reporterens involvering føles fullstendig hjelpeløst og uinteressant, og "kjeftingen" fra gamle-Yohans amerikanske kone på rullestol-broren blir bare teit. Bruken av engelsk vil bare vippe barna i målgruppen av pinnen.

I tillegg til alt dette får vi også utrolig typiske narrative situasjoner og karakterer. Nok en gang vil jeg prøve å henvise til "for barn", men nok en gang vil jeg også med rette kritisere dette. Yohan møter på en rekke andre folk som er endimensjonale idioter – storebroren, bygutten og rikmannsbarna. Dette blir vel karikert og lavpannet, og tror du ikke at de slemme får som fortjent i denne fortellingen? Det er til å gråte av, men så tenker jeg også på at jeg ikke er i målgruppa heller. Sånn sett kan slike billige triks fungere, men kunne de virkelig ikke ha funnet på noe smartere?

Jeg kunne ha nevnt mange flere problemer med denne filmen, som at den er altfor lang, eller at bonden som eier gården der Yohan jobber blir snill mot slutten uten noen god grunn. Filmen er som sagt ofte ustø på det rent tekniske jamfør klippingen, men også på det fortellingstekniske planet finner vi altså merkelige ting. Yohan er ingen katastrofe av en film, men filmskaperne har foretatt noen rare valg her og der. Til slutt vil jeg nevne at mange av barna, og spesielt lille Olai, er søte og bedårende og er blant noe av det mer positive filmen har å by på.

Konklusjon

Følg oss på Twitter
Følg Audiovisuelt på Twitter

Yohan – Barnevandrer er en middelmådig film, og da er jeg snill. Filmen er full av flaue situasjoner og klønete klipping, og det trist å se at profesjonell film ofte blir fremstilt så amatørmessig som her. Når det er sagt er det likevel klart at mange antakelig vil kose seg med denne filmen sammen med barna sine, og jeg skal ikke nekte dem den retten.

Ikke glem å lese om det tekniske eller å se på skjermbildene!

Kommentarer (1)

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen